Hva er det med meg? - *langt innlegg*

[AnonymBruker]

Jeg har en lang periode (egentlig siden jeg fikk barn, så nærmere 10 år) har jeg slitt med en veldig følelse av stress og uro, inni meg. Enten det er grunn til det, eller ikke.  
Det tror jeg blir en riktig og generell beskrivelse.

Jeg har som regel en følelse av kontinuerlig "kok" i holdet. Det er dette jeg kaller "stressfølelse". 

Generelt så kan jeg si at jeg antagelig er veldig introvert. Jeg synes "folk" er slitsomt å forholde seg til. Jeg trenger mye alenetid for å lade batterier. Foretrekker alenetid fremfor "venninnekvelder" eller kaffebesøk. Om jeg skal ut på noe med jobb, venner eller hva som helst, så går jeg tidlig hjem. Jeg leter alltid etter en kjapp utvei til å komme meg hjem.  For eksempel, hvis vi skal på julebord med jobben, så holder det med to glass sprudlevann og litt sosial mingling og prat før maten, så har jeg fått nok.. 

På jobb så er jeg blid og glad og "ekstrovert", en god kollega. Jeg har godt humør og er godt likt. MEN det tar så sinnsykt på, selv om jeg ikke føler at jeg må anstrenge meg veldig for å virke blid og glad.  Vi har betalt lunch, så jeg har i mine øyne egentlig ikke pause i lunchen,  for da skal vi sitte på pauserommet og smalltalke, og eventuelt være klar til å jobbe, om det kreves(helsevesenet).  Jeg er veldig sensitiv for høyt tempo og mange baller i luften på jobb. Noen dager er verre enn andre, noen dager er rolige også. Etter en veldig stressende dag, så kan jeg bruke dagesvis på å "lande" innvendig. Det føles som om kroppen min er veldig i alert-modus lenge etterpå. 

Jeg har vel ingen venner fra barndommen/ungsdomstid, jeg var alltid litt på utsiden av alt. selv om jeg var med på lagsport etc så var jeg den gang aldri en fast del av en venninnegjeng.
Hadde noen klassevenner på videregående, disse har jeg heller ikke kontakt med nå. Da jeg begynte å studere ble det mye bedre, fikk en del venner og større nettverk, men har ikke så mye kontakt med dem heller, utover at vi er venner på facebook og en sjelden melding i blant. Nå har jeg bodd på et nytt sted i 5 år, fikk en del venner gjennom felles interesse i starten, men de faller fra en etter en. (Jeg vet jo ikke om årsaken er meg....eller dem) Jeg har igjen en venninne, men vi møtes jo veldig sjelden(hun spør, men jeg sier ofte nei, desverre, av grunner jeg forklarer gjennom hele innlegget her).

Jeg tar sjelden telefonen når ukjent nr ringer. Det er plagsomt med ting jeg "må"(ringe noen feks verksted, legetimer o.l,). 

I hverdagen så har jeg det sånn at det jeg tenker/planlegger, helst må helst skje. Jeg foretrekker å ha en "timeplan", og at den blir fulgt sånn nogenlunde. Jeg blir litt "fastlåst". Av og til greier jeg å forholde meg til at ting blir annerledes enn jeg har tenkt. Av og til ikke. Fridager/helg blir ofte litt tunge dager, hvis jeg/vi ikke har en plan. 

Jeg liker helst å ha ordentlige avtaler med folk, hvis jeg skal noe. Klokkeslett. Løse avtaler, stikke innom, "vi kan snakkes i helgen" og slik fungerer ikke for meg. Da blir jeg urolig, fordi ting ikke er helt klokkeklart.  Jeg har selv et hellig forhold til avtaler, og er stort sett alltid presis. Nå i det siste har jeg solgt ting på finn.no, og folk som ikke greier si et klokkeslett når de skal hente, eller IKKE kommer til avtalt klokkeslett. Det kan jo irritere enhver, men jeg føler jeg blir litt ekstra irritert. 

Jeg kan være veldig firkanta og prinsippfast.

Jeg har barn, og min toleranse for humper i hverdagen og ( i mitt hode) rot og spontanitet pga dette har jeg STOR toleranse for. Men blir det for mye, så blir jeg sliten og jeg kan bli sint. Det skjer heldigvis sjelden. Da jeg bruker mye energi på å "tåle" hverdagen med barn. Jeg elsker barna mine, så det er sagt. Har ungene 60%.  

Oj, dette blir et langt innlegg. Jeg skriver litt kortere herfra. 
Blir veldig oppslukt av ting. Jobber, hendelser, tema, serier, presidentvalg...
Jeg er også veldig sensitiv,  tar ting veldig innover meg. 
Jeg har det ryddig og systematisk i hus og heim, noen annet hadde jeg ikke klart. Det som kan skape rot, er om jeg begynner på for mange prosjekter og oppgaver (i heimen) samtidig. Jeg kan begynne med en ting, og så baller det liksom veldig på seg. Feks det kan gå fra å sette på en klesvask, til å ende med storrengjøring av alle klesskap. Eller rydde i en skuff i stua som ender med at jeg ....ja, kjøper nye gardiner. som eksempel. 

Siden tidlig i høst har de fysiske symptomene jeg kjenner blitt sterkere og mye hyppigere. Den kontinuerlige følelsen av kok i hodet, trykk/tung i brystet/følelse av tung pust, 
klump i halsen, tidvis høy puls(ca 100 slag i min, normalt under halvparten). Jeg har hatt det før, og blitt sjekket for det meste. Innbiller meg såklart at det er hjerteinfarkt, men har sjekket EKG hos fastlege, og hjertet mitt går som ei klokke. Jeg kjenner det kan knipe utover i venstre arm(føles som melkesyre). Har tidligere vært i kontakt med fastlege angående fysiske symptomer, og om det kan være angst/panikkangst. 

Jeg føler meg svimmel, fjern, tidvis glemsk(med mindre jeg skriver ned). Mine todo-lister er lange som bare det. Fordi jeg må skrive ned alt.   

Sliter med muskelspenninger i rygg, nakke, hofter, kjeve. For behandling for muskelspenninger. 

Jeg sover godt, spiser godt og trener flere ganger i uken. I god fysisk form. 

Jeg tenker jo selv at dette kan være angst. Men hvorfor?   Kan det være noe annet underliggende?
 

Anonymkode: 50624...b44

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hva som er galt med deg, men vil bare si at jeg kjenner meg igjen i sikkert 90% av det du skriver, så du er ikke alene. Selv lurer jeg på om jeg har et snev av autisme, men har aldri blitt utredet.

Anonymkode: 6f409...953

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i alt, nesten, unntatt muskelspenningene. Veldig mye falt på plass hos meg da jeg leste denne boken om høysensitivitet. Selve merkelappen høysensitiv er omstridt, noen mener introvert er et bedre ord, men det er ikke så viktig. 

Noen av oss er bare slik du beskriver. Isteden for å kjempe mot det og tro det er noe feil med deg, lær deg å leve med det. I den nevnte boken står det også om de positive aspektene ved å være «høysensitiv», de tenker du kanskje ikke noe over nå, og da er boken en vekker også på den måten. 

Anonymkode: 2c674...5be

[AnonymBruker]

Kikk også i denne tråden. Mye humor, men da ser du at det er vanlig å være slik vi er.

 

 

Anonymkode: 2c674...5be

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kikk også i denne tråden. Mye humor, men da ser du at det er vanlig å være slik vi er.

 

 

Anonymkode: 2c674...5be

hahah! spot on. 

 

Svarer til bruker over her også: Det er en person med mild autisme i nær familie.  

Men jeg vet ikke om jeg vil begynne med noe utredningsforløp selv. Føler liksom at jeg fortsatt holder på å bli kjent med meg selv. Har som sagt  hatt psykolog timer, der vi snakket forbi hverandre i ti timer.  

Anonymkode: 50624...b44

[AnonymBruker]

Jeg er prikk lik! Eneste forskjellen er at jeg fikk tre venninner på barneskolen, og de er de eneste vennene jeg har, for vi er venner uansett. Har vært år der vi nesten ikke har møttes rett og slett på grunn av livet, men de er der likevel. Det er nok bare derfor jeg har greid å beholde dem.

Jeg aner ikke hva som feiler meg. Jeg har blitt diagnostisert med sosial angst, men det forklarer jo ikke hvorfor jeg må ha orden rundt meg. Jeg har alltid vært sånn, også før jeg fikk barn. Men noen ganger føler jeg at barn var en tabbe ettersom det vipper meg av pinnen litt oftere enn jeg foretrekker. Jeg trenger forutsigbarhet, men barn er jo alt annet enn det. Si ifra hvis du finner ut noe da 😅 

Anonymkode: 1198e...6c3

[AnonymBruker]

Jeg tenker diagnoserelatert, men i mildere og høytfungerende tilstand?

Kun angst tror jeg ikke det er, det fortoner seg annerledes med «begrunnelsene» for kontrollbehov. 

 

Anonymkode: d9bb9...4b6

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er prikk lik! Eneste forskjellen er at jeg fikk tre venninner på barneskolen, og de er de eneste vennene jeg har, for vi er venner uansett. Har vært år der vi nesten ikke har møttes rett og slett på grunn av livet, men de er der likevel. Det er nok bare derfor jeg har greid å beholde dem.

Jeg aner ikke hva som feiler meg. Jeg har blitt diagnostisert med sosial angst, men det forklarer jo ikke hvorfor jeg må ha orden rundt meg. Jeg har alltid vært sånn, også før jeg fikk barn. Men noen ganger føler jeg at barn var en tabbe ettersom det vipper meg av pinnen litt oftere enn jeg foretrekker. Jeg trenger forutsigbarhet, men barn er jo alt annet enn det. Si ifra hvis du finner ut noe da 😅 

Anonymkode: 1198e...6c3

Det var godt sagt! At barna "vipper deg av pinnen oftere enn du foretrekker". Det er jo ikke det at jeg angrer på barna, de er jo det kjæreste jeg har. MEN de skaper mer "uorden og kaos" nå en periode enn jeg som mennesketype liker.  Kanskje blir det bedre når de blir større, jeg vet ikke.  De er jo barn, det er jo sånn de er.  🙂

Jeg tenker at det også er noe jeg kan vokse på. Verden er kaos. Verden er folk. Verden er uforutsigbar. Jeg kan ikke KLIKKE på verden, folk og kolleger (selv om jeg har aldri så lyst).  Så mitt lille mikrokaos med ungene er min eksponeringsterapi , på et vis. 

Anonymkode: 50624...b44

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker diagnoserelatert, men i mildere og høytfungerende tilstand?

Kun angst tror jeg ikke det er, det fortoner seg annerledes med «begrunnelsene» for kontrollbehov. 

 

Anonymkode: d9bb9...4b6

Ja, om det skulle være noe autisme/asberger eller hva vet jeg, så er det absolutt høytfungerende og mildt. Men likevel vondt og plagsomt. Da jeg føler meg så på siden av alt og alle og misforstått. 

Toppkarakterer gjennom hele skolen og studier, antagelig knyttet til kontrollbehovet. Jeg må ha oversikt, MÅTTE ha det også med pensum.  

Anonymkode: 50624...b44

[Rights]

Du er høy sensitiv, og jeg er litt nysgjerrig på personlighetstypen? Kan du ta en test på 16personalities dot com? En mulig INTJ?

Tror ikke du er autist. 

Derav maset over. 

 

[AnonymBruker]

9 minutter siden, Rights skrev:

Du er høy sensitiv, og jeg er litt nysgjerrig på personlighetstypen? Kan du ta en test på 16personalities dot com? En mulig INTJ?

Tror ikke du er autist. 

Derav maset over. 

 

maset?

skal ta test 🙂

Anonymkode: 50624...b44

[AnonymBruker]

Å jobbe i helsevesenet og være på hele tiden, samt ha egne barn = en livssituasjon der du må gi av deg selv på flere arenaer gjennom en hel dag. 
føler mye på det samme som deg. Har barn og jobber i barnehage. 
når en jobber med mennesker blir en mettet på det sosiale. Og trenger alenetid for å samle hodet. 

Anonymkode: 03adc...3ca

[AnonymBruker]

21 minutter siden, Rights skrev:

Du er høy sensitiv, og jeg er litt nysgjerrig på personlighetstypen? Kan du ta en test på 16personalities dot com? En mulig INTJ?

Tror ikke du er autist. 

Derav maset over. 

 

ISFJ-T

Blir jo litt usikker på alle spørsmålene....

Anonymkode: 50624...b44

[AnonymBruker]

Ligner ganske mye på lista jeg ga til fastlegen min. Jeg fikk Asperger-diagnose.

Anonymkode: 3218a...35e

[AnonymBruker]

40 minutter siden, Rights skrev:

Du er høy sensitiv, og jeg er litt nysgjerrig på personlighetstypen? Kan du ta en test på 16personalities dot com? En mulig INTJ?

Tror ikke du er autist. 

Derav maset over. 

 

Leste litt om høysensitivitet nå og for min del passer det ikke så godt. Noe passer, men slett ikke alt. Jeg finner mye mer som stemmer innenfor høytfungerende autisme. Som ts skriver, har jeg også en mild grad, om det er autisme. Jeg har også jobb, barn, utdanning osv, men sliter med vennskap og mye av det andre ts skrev i hi.

For ts sin del, er det i tillegg til den sensitive delen, det som går på å holde på venner, være prinsippfast og oppslukt av ting som gjør at jeg tenker autisme. Jeg påstår ikke ar du er autist, ts, men du «tikker av» på en del bokser.

 

Anonymkode: 6f409...953

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ligner ganske mye på lista jeg ga til fastlegen min. Jeg fikk Asperger-diagnose.

Anonymkode: 3218a...35e

Jeg har en mistanke om at det kan være noe slik.  

Hva utløste en slik diagnose? Tenker i forhold til jobb, støtte, hjelp etc. 

Og hva gjorde det med deg å få det svart på hvitt?

Anonymkode: 50624...b44

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ligner ganske mye på lista jeg ga til fastlegen min. Jeg fikk Asperger-diagnose.

Anonymkode: 3218a...35e

Gav fastlegen deg diagnose eller ble du henvist til noen andre? Hvordan ble diagnosen stilt? Er du voksen og velfungerende i samfunnet? Har diagnosen gjort noe for deg, bra eller dårlig?

Anonymkode: 6f409...953

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg har en mistanke om at det kan være noe slik.  

Hva utløste en slik diagnose? Tenker i forhold til jobb, støtte, hjelp etc. 

Og hva gjorde det med deg å få det svart på hvitt?

Anonymkode: 50624...b44

Ser vi spurte om nesten det samme på samme tid, bare med litt andre ord ☺️

Anonymkode: 6f409...953

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en mistanke om at det kan være noe slik.  

Hva utløste en slik diagnose? Tenker i forhold til jobb, støtte, hjelp etc. 

Og hva gjorde det med deg å få det svart på hvitt?

Anonymkode: 50624...b44

Jeg fikk uføretrygd og etterhvert startlån så jeg kunne bo trygt i en liten, sentral leilighet. Jeg gikk også til psykolog i noen år, fikk terapiridning, støttekontakt, delta i samtalegrupper, og hadde TT-kort en periode. 

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Gav fastlegen deg diagnose eller ble du henvist til noen andre? Hvordan ble diagnosen stilt? Er du voksen og velfungerende i samfunnet? Har diagnosen gjort noe for deg, bra eller dårlig?

Anonymkode: 6f409...953

Jeg ble henvist til Røde Kors-klinikken i Oslo. Diagnosen ble stilt i løpet av fire halvannentimers testing og intervju-runder, også en samtale med min mor. Jeg er femti år og ikke umyndiggjort, så jeg er juridisk sett voksen I henhold til gjeldende normer er jeg absolutt-ikke-velfungerende - jeg har verken jobb, egen familie eller noe særlig til sosialt nettverk. Men min egen opplevelse av situasjonen er helt annerledes - jeg har aldri vært på kant med loven, jeg har sikret inntekt, bor behagelig og trives i eget selskap, og er mer eller mindre alltid i godt humør.

Å få en diagnose jeg kjente meg igjen i, fikk verden til å henge sammen for meg. Det hjalp meg med selvinnsikt og å forstå andre mennesker, og dynamikken mellom mennesker. Å vite hvordan jeg fungerer, gjør det mulig å sette grenser så jeg unngår en del overbelastning, jeg har blitt mye mer aksepterende overfor meg selv, og mye av det jeg tenkte på som "bare rart", anser jeg nå som "sterke sider". 12 år har gått siden diagnosen, og jeg lærer fremdeles nye og overraskende - og i etterpåklokskapens lys selvinnlysende - ting hver dag.

Anonymkode: 3218a...35e

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg fikk uføretrygd og etterhvert startlån så jeg kunne bo trygt i en liten, sentral leilighet. Jeg gikk også til psykolog i noen år, fikk terapiridning, støttekontakt, delta i samtalegrupper, og hadde TT-kort en periode. 

Jeg ble henvist til Røde Kors-klinikken i Oslo. Diagnosen ble stilt i løpet av fire halvannentimers testing og intervju-runder, også en samtale med min mor. Jeg er femti år og ikke umyndiggjort, så jeg er juridisk sett voksen I henhold til gjeldende normer er jeg absolutt-ikke-velfungerende - jeg har verken jobb, egen familie eller noe særlig til sosialt nettverk. Men min egen opplevelse av situasjonen er helt annerledes - jeg har aldri vært på kant med loven, jeg har sikret inntekt, bor behagelig og trives i eget selskap, og er mer eller mindre alltid i godt humør.

Å få en diagnose jeg kjente meg igjen i, fikk verden til å henge sammen for meg. Det hjalp meg med selvinnsikt og å forstå andre mennesker, og dynamikken mellom mennesker. Å vite hvordan jeg fungerer, gjør det mulig å sette grenser så jeg unngår en del overbelastning, jeg har blitt mye mer aksepterende overfor meg selv, og mye av det jeg tenkte på som "bare rart", anser jeg nå som "sterke sider". 12 år har gått siden diagnosen, og jeg lærer fremdeles nye og overraskende - og i etterpåklokskapens lys selvinnlysende - ting hver dag.

Anonymkode: 3218a...35e

Så godt å høre at du har det bra, til tross for at du er som du sier "ikke-velfungerende".  At du ( og jeg!!) trives i eget selskap tror jeg kan hjelpe oss til å ikke bli deprimerte og isolerte, selv om vi er mye alene?  Tenk så mange som er veldig avhengig av et sosialt liv, masse folk rundt seg, som sliter nå med pandemien og isolasjon.  Pandemi passer meg perfekt.:-D

 

Anonymkode: 50624...b44