Noen tanker

[AnonymBruker]

Ofte går jeg med tanker som jeg aldri deler med noen. Det kan være tanker som at jeg noen ganger føler meg ensom, at jeg lurer på hva andre synes om meg, om jeg er bra nok. Jeg har en fin jobb som jeg trives godt i, jeg har også gode kollegaer. Og det er ikke sånn at jeg ikke har venner jeg kan snakke med. Jeg har noen få nære venner som jeg deler mye med, men ikke alt. Jeg har også et godt forhold til familien min, og deler mye med enkelte av dem. Men i bunn og grunn finnes det ting jeg ikke deler med noen. 

Jeg innser jo at jeg har dårlig selvtillit. Så er det også noe med det at jeg aldri har hatt noe nært eller intimt forhold til en mann i en alder av tjuesju (jeg har kysset, ja - men ikke noe mer, aldri noe sex eller forhold). Og det tror jeg har mye med min dårlige selvtillit å gjøre, og da spesielt ovenfor menn. Jeg vet ikke helt hva som gjør dette. Jeg har også vært veldig sjenert tidligere, men jeg har utfordret meg selv en del på dette, og derfor har jeg også blitt mindre sjenert. Men den beskjedenheten er der litt enda, og akkurat nå ser jeg ikke helt for meg hvordan jeg kan få et forhold og etter hvert en liten familie eventuelt. For det er ikke noen tvil; jeg vil ha et kjærlighetsforhold, jeg vil være intim med noen, få en samboer... men jeg vet bare ikke hvordan jeg skal komme meg ut av denne "knipen". 

Av og til tenker jeg på å gå til psykolog. Bare for å snakke. En som i utgangspunktet ikke kjenner meg, men som kan hjelpe meg med å bearbeide ting. Jeg føler ikke at jeg er typisk "psykolog-materiale" (ikke at jeg mener det er noe galt med å gå til psykolog), men jeg tenker at det ikke kan skade. 

Er det noen som er i samme båt som meg? 

Anonymkode: 7eb43...41f

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ofte går jeg med tanker som jeg aldri deler med noen. Det kan være tanker som at jeg noen ganger føler meg ensom, at jeg lurer på hva andre synes om meg, om jeg er bra nok. Jeg har en fin jobb som jeg trives godt i, jeg har også gode kollegaer. Og det er ikke sånn at jeg ikke har venner jeg kan snakke med. Jeg har noen få nære venner som jeg deler mye med, men ikke alt. Jeg har også et godt forhold til familien min, og deler mye med enkelte av dem. Men i bunn og grunn finnes det ting jeg ikke deler med noen. 

Jeg innser jo at jeg har dårlig selvtillit. Så er det også noe med det at jeg aldri har hatt noe nært eller intimt forhold til en mann i en alder av tjuesju (jeg har kysset, ja - men ikke noe mer, aldri noe sex eller forhold). Og det tror jeg har mye med min dårlige selvtillit å gjøre, og da spesielt ovenfor menn. Jeg vet ikke helt hva som gjør dette. Jeg har også vært veldig sjenert tidligere, men jeg har utfordret meg selv en del på dette, og derfor har jeg også blitt mindre sjenert. Men den beskjedenheten er der litt enda, og akkurat nå ser jeg ikke helt for meg hvordan jeg kan få et forhold og etter hvert en liten familie eventuelt. For det er ikke noen tvil; jeg vil ha et kjærlighetsforhold, jeg vil være intim med noen, få en samboer... men jeg vet bare ikke hvordan jeg skal komme meg ut av denne "knipen". 

Av og til tenker jeg på å gå til psykolog. Bare for å snakke. En som i utgangspunktet ikke kjenner meg, men som kan hjelpe meg med å bearbeide ting. Jeg føler ikke at jeg er typisk "psykolog-materiale" (ikke at jeg mener det er noe galt med å gå til psykolog), men jeg tenker at det ikke kan skade. 

Er det noen som er i samme båt som meg? 

Anonymkode: 7eb43...41f

Nei, ikke i samme båt, men mye hadde nok ordnet seg med å treffe en mann så datingside er vel bedre enn psykolog. Det er normalt å være ensom i blant enten man er i forhold eller singel. Kommer ann på kjemien og det er mange typer ensomhet. Noen er inni, og det går fint Ann å være ensom sammen med andre. 

Anonymkode: 7a12f...0a2