Nyutdannet og utbrent

[AnonymBruker]

Jeg startet i ny jobb som nyutdannet ingeniør rett etter sommeren. Jobben krevde mye utenom arbeidstiden (kurs, sertifiseringer, seminarer) og jeg merket fort at jeg begynte å bli sliten. Etter noen uker vare jeg så full i angst at jeg verken sov eller spiste. Raste ned i vekt og redselen for jobb ble verre og verre for hver dag. Jeg hadde så mye uro i kroppen at jeg ikke greide sitte stille. Til jeg til slutt endte opp hos legen for å få medisiner til å klare hverdagen etter knappe 2 mnd i jobb. Her ble jeg mer eller mindre tvangs sykemeldt og bedt om å roe fullstendig ned.

Nå har det gått noen uker og jeg sliter veldig med skam. Jeg skammer meg over å ha gått på veggen etter så få uker i jobb, og jeg skammer meg over å være sykemeldt.
Jeg har gode resultater fra utdanning, alltid fått mye ansvar i tidligere jobber ved siden av studiet og klart alt uten problemer. Har også jobbet fulltid over lengre perioder mellom studier,0 så jeg er godt kjent med arbeidslivet. Alltid vært en som har tenkt at andre burde «skjerpe seg». Men plutselig greide jeg ikke skjerpe meg selv.

Jeg er fortsatt veldig dårlig og hverdagen er tung og preget av angst. Har begynt hos psykolog og på medisiner for å få det bedre.

Hver dag nå tenker jeg på om jeg noen gang kommer til å klare å komme meg tilbake i jobb, og hvordan deg blir. Jeg er redd for at jeg ikke skal klare det, og føler på mange måter at jeg har ødelagt karrieren min før den er begynt. Jeg er redd for at jobben jeg har ikke er riktig for meg, da den krever så mye «gratis» bruk av fritiden. Samtidig som jeg er redd for å ikke klare å finne meg en ny jobb som sykemeldt.

Noen som har lignende erfaringer og ønsker å dele?
 

Anonymkode: d74bb...8b4

[AnonymBruker]

Hvert tilfelle er vel unikt, men snakker endel på jobb om den nye generasjon perfekt hvor dere alle legger så mye press på dere selv. Selv er jeg snart 40 og har aldri lagt sjela mi i jobben. Tror min generasjon og eldre klarer å stresse ned med at jobb er ikke så viktig, det trenger ikke å være perfekt. Gjør det du skal, legg ifra deg jobben når du kommer hjem. Og ja, jeg er høyt utdanna og har en krevende jobb. Likevel klarer jeg jobb og barn uten å gå på en smell. Alt ligger i hva du krever av deg selv på jobb. 

Anonymkode: b841c...f93

[Sunflowerrr]

24 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvert tilfelle er vel unikt, men snakker endel på jobb om den nye generasjon perfekt hvor dere alle legger så mye press på dere selv. Selv er jeg snart 40 og har aldri lagt sjela mi i jobben. Tror min generasjon og eldre klarer å stresse ned med at jobb er ikke så viktig, det trenger ikke å være perfekt. Gjør det du skal, legg ifra deg jobben når du kommer hjem. Og ja, jeg er høyt utdanna og har en krevende jobb. Likevel klarer jeg jobb og barn uten å gå på en smell. Alt ligger i hva du krever av deg selv på jobb. 

Anonymkode: b841c...f93

Enig, tror den unge generasjonen krever for mye av seg selv.

Endret 7. november 2020 av Sunflowerrr

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvert tilfelle er vel unikt, men snakker endel på jobb om den nye generasjon perfekt hvor dere alle legger så mye press på dere selv. Selv er jeg snart 40 og har aldri lagt sjela mi i jobben. Tror min generasjon og eldre klarer å stresse ned med at jobb er ikke så viktig, det trenger ikke å være perfekt. Gjør det du skal, legg ifra deg jobben når du kommer hjem. Og ja, jeg er høyt utdanna og har en krevende jobb. Likevel klarer jeg jobb og barn uten å gå på en smell. Alt ligger i hva du krever av deg selv på jobb. 

Anonymkode: b841c...f93

Trådstarter her. Det skulle jeg gjerne gjort, men jobben krever dessverre at man bruker mye fritid. Det er ca 3-4 timer med kurs eller seminarer per uke som det forventes at man deltar på etter jobb. Samt at det er krav om å ta flere sertifiseringer utenom jobb som krever alt fra 20-50 timers lesing/studier. Alt dette får man ikke en krone for. Sier man nei får man fort beskjed om at man ikke kommer noen vei uten å investere tid i kompetanseutvikling, spesielt når man er ny i bransjen..

Anonymkode: d74bb...8b4

[AnonymBruker]

Nå vet ikke jeg hvor gammel du er, men antar at du er i 20 årene. Det er litt for tidlig til å gi opp yrkeslivet ved den alderen. Du vil også slite mer enn de over 50 for å få langvarig trygd eller uføretrygd, så da må du rett og slett finne deg en jobb som du fungerer i, eller gjøre som en over her skriver, legge fra deg jobben etter endt arbeidstid. 

Hvis du tenker at du må ha en annen jobb, så er det om og gjøre å få det så fort som mulig for å unngå hull i CV'n.

Anonymkode: 1b19a...467

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hvert tilfelle er vel unikt, men snakker endel på jobb om den nye generasjon perfekt hvor dere alle legger så mye press på dere selv. Selv er jeg snart 40 og har aldri lagt sjela mi i jobben. Tror min generasjon og eldre klarer å stresse ned med at jobb er ikke så viktig, det trenger ikke å være perfekt. Gjør det du skal, legg ifra deg jobben når du kommer hjem. Og ja, jeg er høyt utdanna og har en krevende jobb. Likevel klarer jeg jobb og barn uten å gå på en smell. Alt ligger i hva du krever av deg selv på jobb. 

Anonymkode: b841c...f93

Godt innspill. Jeg tror mange legger for mye av identiteten sin i jobben og dermed setter alt for høye krav til seg selv. Men mange, inkludert meg selv, har en jobb hvor man bare ikke kan legge den fra seg når man kommer hjem. 

Anonymkode: a11fe...240

[AnonymBruker]

37 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå vet ikke jeg hvor gammel du er, men antar at du er i 20 årene. Det er litt for tidlig til å gi opp yrkeslivet ved den alderen. Du vil også slite mer enn de over 50 for å få langvarig trygd eller uføretrygd, så da må du rett og slett finne deg en jobb som du fungerer i, eller gjøre som en over her skriver, legge fra deg jobben etter endt arbeidstid. 

Hvis du tenker at du må ha en annen jobb, så er det om og gjøre å få det så fort som mulig for å unngå hull i CV'n.

Anonymkode: 1b19a...467

Det er ikke uvanlig å måtte ta kurs og sertifiseringer i nye jobber. Du gjør et poeng ut av at det må gjøres på fritiden. Hadde du blitt mindre sliten om du hadde fått betalt for kursene? Skjønner at det er å sette det på spissen, men forsøk å se om du kan legge en plan som er gjennomførbar for deg. Kan du bestemme tempoet mer selv på hvor raskt du tar kursene og sertifiseringene? Om mulig gå i dialog med leder om hvordan dere løser det at du får gradvis opptrapping etter sykemeldingen med alt som må gjøres på fritiden. 

Anonymkode: 17d5c...c77

[AnonymBruker]

52 minutter siden, AnonymBruker said:

Nå vet ikke jeg hvor gammel du er, men antar at du er i 20 årene. Det er litt for tidlig til å gi opp yrkeslivet ved den alderen. Du vil også slite mer enn de over 50 for å få langvarig trygd eller uføretrygd, så da må du rett og slett finne deg en jobb som du fungerer i, eller gjøre som en over her skriver, legge fra deg jobben etter endt arbeidstid. 

Hvis du tenker at du må ha en annen jobb, så er det om og gjøre å få det så fort som mulig for å unngå hull i CV'n.

Anonymkode: 1b19a...467

Tviler på at TS ønsker å bli ufør. Får mer inntrykk av at hun/han har fått en dårlig erfaring og rett og slett slitt seg selv ut. Er nok ikke like enkelt å få seg ny jobb når man har angst og ikke har det bra. Har selv en mor som ble utbrent og det er like alvorlig som flere fysiske sykdommer.

Anonymkode: d74bb...8b4

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Trådstarter her. Det skulle jeg gjerne gjort, men jobben krever dessverre at man bruker mye fritid. Det er ca 3-4 timer med kurs eller seminarer per uke som det forventes at man deltar på etter jobb. Samt at det er krav om å ta flere sertifiseringer utenom jobb som krever alt fra 20-50 timers lesing/studier. Alt dette får man ikke en krone for. Sier man nei får man fort beskjed om at man ikke kommer noen vei uten å investere tid i kompetanseutvikling, spesielt når man er ny i bransjen..

Anonymkode: d74bb...8b4

Bytt jobb! Dette høres utmattende ut. 

Anonymkode: bcf39...765

[Pappi]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Trådstarter her. Det skulle jeg gjerne gjort, men jobben krever dessverre at man bruker mye fritid. Det er ca 3-4 timer med kurs eller seminarer per uke som det forventes at man deltar på etter jobb. Samt at det er krav om å ta flere sertifiseringer utenom jobb som krever alt fra 20-50 timers lesing/studier. Alt dette får man ikke en krone for. Sier man nei får man fort beskjed om at man ikke kommer noen vei uten å investere tid i kompetanseutvikling, spesielt når man er ny i bransjen..

Anonymkode: d74bb...8b4

Tror du misforstår, å legge fra seg jobb når man går hjem handler ikke om hvor mye man jobber ei heller om å ikke jobbe hjemmefra. Det handler om å klare å legge fra seg jobben når man ikke jobber. At tanker om ting som skulle vært gjort, tanker om ting som kunne vært gjort bedre, tanker om ting i fremtiden som man gruer seg til osv, ikke skal oppta deg når du ikke jobber.

Klarer man dette får man koblet bedre av, og man kan også stille mer fokusert når man jobber.

[AnonymBruker]

Jeg ville sett meg om etter ny jobb, for det jeg leser er at denne jobben ikke passer deg. 

Jeg har selv møtt den berømmelige veggen etter å ha valgt en hinsides karrierevei og vært ekstremt ambisiøs over mange år. Så fikk jeg familie og det ble for mange ting jeg skulle mestre, regnskapet gikk ikke lenger opp. Ble utbrent med sterke psykiske og fysiske symptomer. Selv de veldig små ting i hverdagen ble uoverkommelige. En ganske stor kontrast til den jeg egentlig er og har vært! Ble langtidssykemeldt og var sikker på at jeg aldri kom til å kunne jobbe igjen, og det var et stort nederlag. Det ble etter hvert klart for meg at for å komme meg tilbake til en bærekraftig levevei, måtte jeg ha en jobb hvor jeg kunne styre mye av tiden min selv, og hvor jeg kunne sette ned foten når kravene eskalerte. Jeg måtte rett og slett ha kontrollen over egen arbeidssituasjon. Den gamle jobben hadde krevd mye både på og utenfor jobb,  jeg skulle prestere i veldig mange settinger der, og det kunne ikke fortsette. Jeg sa etter en lang prosess opp en meget god men krevende jobb, og valgte en jobb som er langt roligere, og hvor jeg selv har mer styring over egen arbeidshverdag. Fortsatt en krevende jobb i et typisk prestasjonsmiljø, men jobben forutsigbar, og jeg styrer alt selv, i motsetning til i den andre jobben. Nå er jeg sterkere enn noen gang, og kjenner både min verdi på jobb og at fritiden min også er viktig. Jeg logger av når ettermiddagen og helgen kommer, mens før kunne jeg sjekke jobbmail selv på natta. Så det går an å bevege seg i arbeidslivet selv når man er sykmeldt, men man må først innse at man har havnet i feil "næring" og være motivert til å bevege seg videre. Ikke alle jobber er like, og vi som mennesker trenger og takler ulike ting. Ser du så mange faresignaler allerede nå, er min anbefaling at du snur før du havner der jeg til slutt havnet. Veien tilbake etter utbrenthet er ekstremt lang. Lykke til ❤️

Anonymkode: 4619f...a05

[AnonymBruker]

42 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg ville sett meg om etter ny jobb, for det jeg leser er at denne jobben ikke passer deg. 

Jeg har selv møtt den berømmelige veggen etter å ha valgt en hinsides karrierevei og vært ekstremt ambisiøs over mange år. Så fikk jeg familie og det ble for mange ting jeg skulle mestre, regnskapet gikk ikke lenger opp. Ble utbrent med sterke psykiske og fysiske symptomer. Selv de veldig små ting i hverdagen ble uoverkommelige. En ganske stor kontrast til den jeg egentlig er og har vært! Ble langtidssykemeldt og var sikker på at jeg aldri kom til å kunne jobbe igjen, og det var et stort nederlag. Det ble etter hvert klart for meg at for å komme meg tilbake til en bærekraftig levevei, måtte jeg ha en jobb hvor jeg kunne styre mye av tiden min selv, og hvor jeg kunne sette ned foten når kravene eskalerte. Jeg måtte rett og slett ha kontrollen over egen arbeidssituasjon. Den gamle jobben hadde krevd mye både på og utenfor jobb,  jeg skulle prestere i veldig mange settinger der, og det kunne ikke fortsette. Jeg sa etter en lang prosess opp en meget god men krevende jobb, og valgte en jobb som er langt roligere, og hvor jeg selv har mer styring over egen arbeidshverdag. Fortsatt en krevende jobb i et typisk prestasjonsmiljø, men jobben forutsigbar, og jeg styrer alt selv, i motsetning til i den andre jobben. Nå er jeg sterkere enn noen gang, og kjenner både min verdi på jobb og at fritiden min også er viktig. Jeg logger av når ettermiddagen og helgen kommer, mens før kunne jeg sjekke jobbmail selv på natta. Så det går an å bevege seg i arbeidslivet selv når man er sykmeldt, men man må først innse at man har havnet i feil "næring" og være motivert til å bevege seg videre. Ikke alle jobber er like, og vi som mennesker trenger og takler ulike ting. Ser du så mange faresignaler allerede nå, er min anbefaling at du snur før du havner der jeg til slutt havnet. Veien tilbake etter utbrenthet er ekstremt lang. Lykke til ❤️

Anonymkode: 4619f...a05

TS her. Tusen takk for forståelsen❤️ Jeg har begynt å tenke på å finne meg en jobb som passer meg bedre, men kjenner meg langt fra klar for å søke på nye jobber nå. Trenger nok tid til å bygge meg opp igjen. Også veldig redd for hva jeg da skal si i et intervju og tenker at ingen noen gang kommer til å ansette meg igjen. Føler meg totalt mislykket.

Samtidig får jeg «dårlig samvittighet» over å bruke egenmelding og sykemelding dersom jeg vet at jeg ikke klarer å komme tilbake. Skammer meg mye over å være utbrent etter bare 2 mnd i ny jobb, og tenker at det er slik som skjer etter flere år. Redd for å bli presset og at legen ikke skal tro meg etterhvert som tiden går siden jeg har vært i jobben såpass «kort». 

Jeg begynner å skjønne at dette delvis skyldes et dårlig arbeidsmiljø og at jeg har vært uheldig.. For å gjør en ting klart så er det ikke slik at jeg er «lat» og ikke ønsker å jobbe, jeg har alltid elsket å jobbe før, men nå er jeg syk. Har ikke sovet ordentlig siden sommeren, gått ned masse i vekt, kaster opp av angst og kan ikke huske sist jeg var glad. Dagen er fortsatt en kamp og jeg er redd hver dag, hele tiden. Før jeg ble sykemeldt gråt jeg på kontoret hver dag (når ingen så på selvsagt) og hadde panikkanfall hver gang jeg var i et møte. Klarte ikke spise sammen med de andre i kantinen og måtte stoppe bilen flere ganger på vei til jobb bare for å puste.

Meldingen din ga meg et lite håp om at dette kan bli bedre, så jeg skal prøve å holde fast i det.

Anonymkode: d74bb...8b4

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

TS her. Tusen takk for forståelsen❤️ Jeg har begynt å tenke på å finne meg en jobb som passer meg bedre, men kjenner meg langt fra klar for å søke på nye jobber nå. Trenger nok tid til å bygge meg opp igjen. Også veldig redd for hva jeg da skal si i et intervju og tenker at ingen noen gang kommer til å ansette meg igjen. Føler meg totalt mislykket.

Samtidig får jeg «dårlig samvittighet» over å bruke egenmelding og sykemelding dersom jeg vet at jeg ikke klarer å komme tilbake. Skammer meg mye over å være utbrent etter bare 2 mnd i ny jobb, og tenker at det er slik som skjer etter flere år. Redd for å bli presset og at legen ikke skal tro meg etterhvert som tiden går siden jeg har vært i jobben såpass «kort». 

Jeg begynner å skjønne at dette delvis skyldes et dårlig arbeidsmiljø og at jeg har vært uheldig.. For å gjør en ting klart så er det ikke slik at jeg er «lat» og ikke ønsker å jobbe, jeg har alltid elsket å jobbe før, men nå er jeg syk. Har ikke sovet ordentlig siden sommeren, gått ned masse i vekt, kaster opp av angst og kan ikke huske sist jeg var glad. Dagen er fortsatt en kamp og jeg er redd hver dag, hele tiden. Før jeg ble sykemeldt gråt jeg på kontoret hver dag (når ingen så på selvsagt) og hadde panikkanfall hver gang jeg var i et møte. Klarte ikke spise sammen med de andre i kantinen og måtte stoppe bilen flere ganger på vei til jobb bare for å puste.

Meldingen din ga meg et lite håp om at dette kan bli bedre, så jeg skal prøve å holde fast i det.

Anonymkode: d74bb...8b4

Jeg begynte i ny jobb fullt sykemeldt. Møtte veggen noen måneder før dette (som nyutdannet), men trodde det ville gå seg til i løpet av noen måneder. En helt forferdelig følelse. Er fortsatt delvis sykemeldt og det har gått noen måneder nå. Kjenner fortsatt på den følelsen av ubrukelighet, noe som egentlig står i stor kontrast til den jeg var før jeg ble syk. Men jeg har innsett at jeg ikke blir frisk av å begynne for tidlig. Vi har lang tid igjen som yrkesaktive, så se på denne tiden som en pause i livet som du trenger for å lade batteriene. Så blir vi bra til slutt ❤️ du er hvertfall ikke alene:) 

Anonymkode: 66040...98e

[AnonymBruker]

10 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg begynte i ny jobb fullt sykemeldt. Møtte veggen noen måneder før dette (som nyutdannet), men trodde det ville gå seg til i løpet av noen måneder. En helt forferdelig følelse. Er fortsatt delvis sykemeldt og det har gått noen måneder nå. Kjenner fortsatt på den følelsen av ubrukelighet, noe som egentlig står i stor kontrast til den jeg var før jeg ble syk. Men jeg har innsett at jeg ikke blir frisk av å begynne for tidlig. Vi har lang tid igjen som yrkesaktive, så se på denne tiden som en pause i livet som du trenger for å lade batteriene. Så blir vi bra til slutt ❤️ du er hvertfall ikke alene:) 

Anonymkode: 66040...98e

TS her. Godt å høre at jeg ikker alene❤️ Har du byttet jobb eller er du fortsatt i samme jobb som den som gjorde at du møtte veggen?

Anonymkode: d74bb...8b4

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

TS her. Godt å høre at jeg ikker alene❤️ Har du byttet jobb eller er du fortsatt i samme jobb som den som gjorde at du møtte veggen?

Anonymkode: d74bb...8b4

Det var ikke jobben i seg selv som gjorde at jeg ble utbrent, men en hel suppe av ting som sammen ble for mye for kroppen. Videreutdanning,  oppussing, full jobb og små barn - også kom korona og veltet lasset. Men jeg har byttet jobb også. Føler meg endelig litt bedre:) 

Anonymkode: 66040...98e