AnonymBruker Skrevet 7. november 2020 #21 Skrevet 7. november 2020 Alltid vanskelig å svare i sånne tråder. Følelser er tross alt ikke noe andre kan mene så mye om, det er kun den som går med disse følelsene som kan vurdere om de er "god nok grunn" til å bryte opp. Men jeg tenker at jeg heller ville gitt det noen forsøk for mye enn for lite. Å ha skapt et barn sammen er en stor forpliktelse. Jeg er skilt med barn og det er ingen dans på roser, livet er ikke et fyrverkeri av sex og forelskelse på denne siden av gjerdet heller. Skal man etablere seg på nytt så blir ting langt mer komplisert og det legger mye press på forholdet. Kjernefamilien kommer aldri tilbake, man mister mye tid med barnet sitt, på sikt også med barnebarna. Barnet må forholde seg til x antall nye ste- og bonusrelasjoner, mister sitt trygge barndomshjem. Og så videre. Noen ganger er det bare sånn det må bli, fordi forholdet mellom de voksne er umulig. Men jeg ville tenkt meg godt om, gjort alt i min makt. Så er jo også livet med små barn en unntakstilstand for veldig mange, hvis alle skulle gitt opp etter 1,5 års manglende lidenskap og tvil i småbarnsfasen så hadde det ikke vært mange familier igjen i dette landet. Anonymkode: c5b07...376 3
Gjest Nala79 Skrevet 7. november 2020 #22 Skrevet 7. november 2020 Da lurer jeg på TS: Siden du hevder at følelsene er borte ( Jeg forstår sånt, skjedd meg også) Tolererer du å bo sammen for barnet ditt uten å være sammen? Og tolererer du om han faller for en ny nå? Hvis svaret ditt er ja på begge ( og du virkelig har tenkt dette gjennom) så er det vel ikke noe å gjøre med, da har du rett og slett ingen følelser for ham. Da er det vel like greit å si det og ta det derfra. Blir du derimot sjalu ved tanken på han med en ny kjæreste nå.. da bør du kanskje prøve å redde forholdet?
AnonymBruker Skrevet 7. november 2020 #23 Skrevet 7. november 2020 Jeg synes du skal bli til ungen er ferdig på VGS. Om ungen får velge vil jo hen velge å være med mamma og pappa i samme hjem. Ikke 50% her og 50% der. Men ungen får jo ikke velge får hen er 12 år. Du skal da velge det som er best for barnet, og det er å bli. Mine foreldre var både alkoholiserte og voldelige, men de holdt sammen. Det betydde mye! Ikke narr dere selv med "barnet vil merke at mamma ikke har lyst til å pule pappa" eller hva nå dere bortforklarer slike samlivsbrudd som dette TS planlegger. Barnet vil bare ha familien sin samler. Kjøp deg en dildo. Anonymkode: 50fa7...0e0 1
AnonymBruker Skrevet 7. november 2020 #24 Skrevet 7. november 2020 Jeg og eksen flyttet fra hverandre ifjor, etter nesten 8 år sammen. Ungen var 4 år. Ca 3 år før bruddet, begynte vi å sove på hvert vårt soverom på ukedagene pga at han byttet jobb hvor han måtte begynne kl 5 om morgenen. I begynnelsen sov vi sammen i helgene men etter hvert som følelsene og sexen ble borte, så delte ikke soverom lenger. I 1,5-2 år sa jeg til han hva jeg følte men han ville at vi skulle fortsette å prøve pga ungen. Det ble ingen bedring. Til slutt innså jeg mer og mer at vi var inne kjærester lenger men venner. For meg føltes det ikke riktig å fortsette og prøve pga ungen. Etter mange samtaler så kom vi frem til at det var best å avslutte det hele og jeg angrer ikke. Synes jeg fortjener å være en lykkelig mamma, fremfor å være ulykkelig. Anonymkode: 38280...810
AnonymBruker Skrevet 7. november 2020 #25 Skrevet 7. november 2020 Jeg skulle for alt i verden ønske at mine barn fikk vokse opp i kjernefamilien, men slik ble det ikke. Du skriver mye bra om din samboer, og da synes jeg at dere skal prøve å finne tilbake til det dere en gang hadde. Det er ikke sikkert at gresset er grønnere på den andre siden. Småbarnslivet er slitsomt, og fokuset er mest på barna. Du er heldig som har en samboer som er tilstede for deg og barnet. Hvis han er trofast og pålitelig ellers, må du ikke gi opp så lett. Det er ikke sikkert at du finner en så bra mann igjen. Min ex valgte å søke ut i småbarnstiden. T.o.m da barna var babyer valgte han å svikte oss til fordel for tilfeldige damer. Anonymkode: d242d...0a2 2
AnonymBruker Skrevet 8. november 2020 #26 Skrevet 8. november 2020 Jeg tenker at mange hadde ofra høyrearma for en samboer som du beskriver. Gresset er ikke nødvendigvis grønnere på den andre siden. Det er ikke sikkert du finner deg en ny bra mann, så utgangspunktet ditt bør være at du har det bedre alene enn sammen med samboeren din. Og delt omsorg er heller ikke bare bare, tenk f.eks. på julefeiring, ferier osv.. Jeg ville blitt i ditt tilfelle. Men du må selvfølgelig gjøre det som er best for deg og din familie. I relasjonspodden sier de "ikke gå før du må, men når du må - gå". Du kan jo høre litt på dem og få beskrivelser av menn som absolutt bør forlates. Denne tråden minner meg litt om Bridget Jones der hun sitter i asiatisk fengsel og beskriver problemene i forholdet sitt. Anonymkode: c74e4...660
AnonymBruker Skrevet 8. november 2020 #27 Skrevet 8. november 2020 Takk for gode råd og tips! Jeg kommer til å gi dette mer enn nok tid for å finne ut hva som er riktig både for vårt felles barn, samt meg selv. For å svare på noen av spørsmålene som kommer over her. Jeg hadde ikke blitt sjalu dersom han hadde funnet en annen, og det sier forsåvidt sitt. Men jeg er villig til å legge min egen lykke til side for en stund, kanskje noe endrer seg. Han er tross alt en veldig god mann og pappa og jeg skal være helt 100% sikker dersom jeg velger å gå. TS Anonymkode: 94593...547 1
AnonymBruker Skrevet 8. november 2020 #28 Skrevet 8. november 2020 Kjæreste følelser kommer ikke bare plutselig tilbake uten at dere er kjærester.. Dere må jobbe daglig med dette, prioritere forholdet. Dere har valgt å få et barn, da kan du ikke bare gi opp fordi du ikke føler det samme lenger. Anonymkode: 4fba1...e14
Hundejente Skrevet 8. november 2020 #29 Skrevet 8. november 2020 jeg var i akkurat samme situasjon. sønnen vår var 5 da det ble slutt. da hadde jeg i flere år følt på manglende følelser for kjæresten, hadde på ingen måte lyst på sex med ham (men gjorde det lenge av plikt for å slippe å "ta praten"), gikk alltid med dårlig samvittighet og vondt i magen fordi jeg ikke gjengjeldet hans fortsatt sterke følelser for meg. så jeg gjorde det slutt, det var fælt, han ble lei seg, sønnen vår ble lei seg, men nå, 2,5 år etter, er jeg utrolig glad for at jeg gikk, jeg er mye mer fornøyd som person og ikke minst som mamma, har mye mer overskudd og tålmodighet og glede til sønnen min. har funnet ny kjæreste, men vi bor ikke sammen, nyter å bo alene.
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå