Å avslutte forhold med barn i bildet

[AnonymBruker]

Hei!

 

Jeg trenger sårt råd fra noen som har vært i samme situasjon som meg.

Samboer og jeg har et felles barn på 3 år. Vi er etablerte med trygge jobber og tjener godt. Alt i alt,sett utenfra så er det ingenting som skulle tilsi at det det er trøbbel i paradis.

Vi sover nå på hvert vårt soverom. Sexslysten er ikke eksisterende for min del, han maser innimellom men har vell helt enkelt gitt litt opp, da han alltid får det samme svaret: orker ikke,sliten trøtt osv. For min del har jeg rett og slett ikke lyst. Jeg tenner ikke på han på samme måte lengre. Det er vell normalt i et forhold at slike ting går i bølger, men akkurat dette med sex har vært et problem i 1,5 år. Jeg er er litt på bristepunktet nå for jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Han gjør ikke noe feil, er verdens flinkeste pappa, hjelper til i det daglige. Føler vi er blitt venner som bor sammen i et kollektiv. Jeg ønsker noe mer enn dette og føler meg ulykkelig i relasjonen. Ønsker ikke å jobbe med forholdet, da følelsesregisteret mitt er tomt. Noen vil kanskje påpeke at det blir bedre med tiden, men jeg har en følelse i kroppen som sier at dette ikke er riktig. I et tidsperspektiv så har jeg hatt det slik i 1,5 år. Jeg ønsker også det beste for vårt felles barn og setter han fremfor alt. Derfor er jeg fortsatt på stedet hvil, da jeg ikke aner om jeg skal bli i ett forhold jeg ikke føler har noe fremtid, eller om jeg skal bli for vårt barn sin skyld? Det skal sies at vi aldri krangler eller er voldelige mot hverandre. Ganske harmonisk i hjemmet hvis man tenker to venner som bor sammen. Ønsker å vite om noen har vært i lignende situasjon? Hva ble utfallet? Hvordan er ting idag? 

 

Anonymkode: 94593...547

[Gjest 24/7SylviaPlath]

Jeg tror skilsmisse/brudd er mye bedre for barn enn to voksne som egentlig ikke har lyst til å være sammen. Forakt merkes veldig godt.

[Gjest Anonym Bruker]

8 minutter siden, 24/7SylviaPlath skrev:

Jeg tror skilsmisse/brudd er mye bedre for barn enn to voksne som egentlig ikke har lyst til å være sammen. Forakt merkes veldig godt.

Og hvilke dokumentasjon legger du til grunn for din påstand her. ?  T:S hevder at de tross alt er venner, men ikkje lenger kjærester og det er  sjølvsagt ikkje noen hyggeleg situasjon å vera i når ein enda er ung.   Hun tenker først og fremst på barnet, og det kan her reises spørsmål om de heller kunne ha  behov for proffesjonell bistand til å komme seg igjennom en tilsynelatende krise. 

Endret 3. november 2020 av Anonym Bruker

[Gjest 24/7SylviaPlath]

Akkurat nå, Anonym Bruker skrev:

Og hvilke dokumentasjon legger du til grunn for din påstand her.   T:S hevder at de tross alt er venner, men ikkje lenger kjærester og det ser sjølvsagt ikkje noen hyggeleg situasjon å vera i når ein enda er ung.   Hun tenker først og fremst på barnet, og det kan her reises spørsmål om de heller har behov for proffesjonell bistand til å komme seg igjennom en tilsynelatende krise. 

Personlige erfaringer. Jeg har ikke noen studie å henvise til, men jeg har mange venner og bekjente som har sagt dette. Og selvfølgelig begynner man å forakte den andre parten etterhvert, når man ikke har sex og tenker på alt man kunne fått oppleve romantisk og seksuelt om ikke man var i forholdet.
 

1,5 år er ikke veldig lenge, og en eller begge parter kommer til å bli bitre etterhvert, og sånt merker barn. Barn har det best med foreldre som elsker de og prioriterer de og også har det bra selv. Å ha det bra er ikke å føle at du «bor i kollektiv» med samboer.

[AnonymBruker]

Ja som jeg skrev så er vi gode venner og støttespillere. Dypere kjærlighetsfølelser er det ikke fra min side lengre. Han har ikke gjort noe galt,det er bare mine følelser som har endret seg. Vi overøser barnet vårt med kjærlighet hver eneste dag. Så jeg tror nok ikke han merker noe sånnsett. Spørsmålet er bare hvor lenge jeg orker å ha det slik. TS

Anonymkode: 94593...547

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Anonym Bruker skrev:

Og hvilke dokumentasjon legger du til grunn for din påstand her. ?  T:S hevder at de tross alt er venner, men ikkje lenger kjærester og det er  sjølvsagt ikkje noen hyggeleg situasjon å vera i når ein enda er ung.   Hun tenker først og fremst på barnet, og det kan her reises spørsmål om de heller kunne ha  behov for proffesjonell bistand til å komme seg igjennom en tilsynelatende krise. 

Ikke meg du siterte, men når man begynner kommentaren sin med "jeg tror..." så betyr det at det er en personlig mening, og da trenger man ikke noen slags dokumentasjon. Til opplysning. 

Anonymkode: baed1...3af

[Gjest 24/7SylviaPlath]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Ja som jeg skrev så er vi gode venner og støttespillere. Dypere kjærlighetsfølelser er det ikke fra min side lengre. Han har ikke gjort noe galt,det er bare mine følelser som har endret seg. Vi overøser barnet vårt med kjærlighet hver eneste dag. Så jeg tror nok ikke han merker noe sånnsett. Spørsmålet er bare hvor lenge jeg orker å ha det slik. TS

Anonymkode: 94593...547

Barn merker jo om mamma og pappa er kjærlige mot hverandre eller ei. Om de gjør ting sammen og ønsker å være sammen. Og selv om mannen din er en super støttespiller nå, så er det jo ikke greit at han skal være forelsket i deg og ønske å være sammen med deg, mens du bare er sammen med han for ungens skyld. Det er den menneskelige natur å bli bitter og foraktfullt av sånt. Når barnet blir litt eldre, vil det merke sånt.

[AnonymBruker]

Hvor gamle er dere og hvor lenge har dere vært sammen?

Jeg synes det er et minimum at dere jobber med forholdet, og synes det er litt spesielt at du ikke sier deg villig til det. Det er jo ingenting som kommer gratis, i hvert fall ikke som voksne, i det virkelige liv.

Nå er det jo også unntakstilstand med korona, hjemmekontor, ingen reise eller morsomme aktiviteter. Alle er litt apatiske og negative. Slik du skriver høres du mer deprimert ut.

Anonymkode: ed6c9...e25

[Gjest Anonym Bruker]

1 minutt siden, 24/7SylviaPlath skrev:

Personlige erfaringer. Jeg har ikke noen studie å henvise til, men jeg har mange venner og bekjente som har sagt dette. Og selvfølgelig begynner man å forakte den andre parten etterhvert, når man ikke har sex og tenker på alt man kunne fått oppleve romantisk og seksuelt om ikke man var i forholdet.
 

1,5 år er ikke veldig lenge, og en eller begge parter kommer til å bli bitre etterhvert, og sånt merker barn. Barn har det best med foreldre som elsker de og prioriterer de og også har det bra selv. Å ha det bra er ikke å føle at du «bor i kollektiv» med samboer.

De krangler ikkje, men har det  ganske harmonisk i hjemmet dersom ein tenker seg 2 venner som lever saman som venner. 

Han maser etter sex men får tilbakemelding om at hun orker ikkje, trøtt og sliteno.s.v.  og eit standard svar ifra mange kvinnfolk når de ikkje lenger ønsker sex.    De sover på hvert sitt soverom, og bare det er vel ein indikasjon på at hun ikkje ønsker å ha sex , og intimkontakt en er fraverende.   Han forsøker seg på tilnærmelser, men blir avvist å  om det er bare for å få dekket sitt sexbehov eller noe mer er kun han som kan gji svar på.        

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei!

 

Jeg trenger sårt råd fra noen som har vært i samme situasjon som meg.

Samboer og jeg har et felles barn på 3 år. Vi er etablerte med trygge jobber og tjener godt. Alt i alt,sett utenfra så er det ingenting som skulle tilsi at det det er trøbbel i paradis.

Vi sover nå på hvert vårt soverom. Sexslysten er ikke eksisterende for min del, han maser innimellom men har vell helt enkelt gitt litt opp, da han alltid får det samme svaret: orker ikke,sliten trøtt osv. For min del har jeg rett og slett ikke lyst. Jeg tenner ikke på han på samme måte lengre. Det er vell normalt i et forhold at slike ting går i bølger, men akkurat dette med sex har vært et problem i 1,5 år. Jeg er er litt på bristepunktet nå for jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Han gjør ikke noe feil, er verdens flinkeste pappa, hjelper til i det daglige. Føler vi er blitt venner som bor sammen i et kollektiv. Jeg ønsker noe mer enn dette og føler meg ulykkelig i relasjonen. Ønsker ikke å jobbe med forholdet, da følelsesregisteret mitt er tomt. Noen vil kanskje påpeke at det blir bedre med tiden, men jeg har en følelse i kroppen som sier at dette ikke er riktig. I et tidsperspektiv så har jeg hatt det slik i 1,5 år. Jeg ønsker også det beste for vårt felles barn og setter han fremfor alt. Derfor er jeg fortsatt på stedet hvil, da jeg ikke aner om jeg skal bli i ett forhold jeg ikke føler har noe fremtid, eller om jeg skal bli for vårt barn sin skyld? Det skal sies at vi aldri krangler eller er voldelige mot hverandre. Ganske harmonisk i hjemmet hvis man tenker to venner som bor sammen. Ønsker å vite om noen har vært i lignende situasjon? Hva ble utfallet? Hvordan er ting idag? 

 

Anonymkode: 94593...547

"Føler vi er blitt venner som bor sammen i et kollektiv. Jeg ønsker noe mer enn dette og føler meg ulykkelig i relasjonen." Dette skriver du. Samtidig som du skriver dere ikke har hatt sex på 1,5 år og at det er på grunn av deg. Kanskje det å gi nærhet og sex mer plass kan føre dere nærmere hverandre? Du sier du" ønsker noe mer enn dette" og at han fortsatt vil ha sex med deg.. Hvorfor ikke prøve det da? 😊

Anonymkode: 19cbc...f7a

[Gjest 24/7SylviaPlath]

2 minutter siden, Anonym Bruker skrev:

De krangler ikkje, men har det  ganske harmonisk i hjemmet dersom ein tenker seg 2 venner som lever saman som venner. 

Han maser etter sex men får tilbakemelding om at hun orker ikkje, trøtt og sliteno.s.v.  og eit standard svar ifra mange kvinnfolk når de ikkje lenger ønsker sex.    De sover på hvert sitt soverom, og bare det er vel ein indikasjon på at hun ikkje ønsker å ha sex , og intimkontakt en er fraverende.   Han forsøker seg på tilnærmelser, men blir avvist å  om det er bare for å få dekket sitt sexbehov eller noe mer er kun han som kan gji svar på.        

Okey?

[AnonymBruker]

Jeg ville sett på muligheten på om det var en depresjon. Har du sexlyst ellers? Finner du andre tiltrekkende? Eller er du bare blitt robot og tom? Jeg ville i det minste vurdert den muligheten før evt separasjon.

Anonymkode: 9c862...2d8

[AnonymBruker]

Jeg har sexslyst ellers og finner andre tiltrekkende. Jeg har bare gitt opp på hjemmefronten,da følelsene ikke er der.. 

Anonymkode: 94593...547

[AnonymBruker]

Jeg har selv gått gjennom den prosessen du tenker å gå gjennom. Mitt og barnefars forhold var dog aldri basert på følelser fra min side og var derfor dødt før det i det heletatt blomstret. MEN gresset er likevel ikke alltid grønnere på den andre siden. 
Det dukker derfor opp noen sentrale spørsmål her:

- Har du vært forelska og elsket dette mennesket tidligere? 

- Er det morsrollen som er så oppslukende og tidskrevende som gjør at du ikke orker?

- Tar du nok vare på deg selv? 

- Hva legger du i «mistet følelser»? En er ikke nyforelsket hele livet. 

 

Det er IKKE alltid verdt et brudd så fremt det viktigste ligger til grunne: har dere samme verdier og ønsker for livet? Jeg gråter enda annen hver uke i lengsel og skyldfølelse etter mitt barn. Jeg må jobbe 10x hardere for å veloppdra barnet som vokser opp i to hjem, både fordi man lett lar seg styre av dårlig samvittighet (=bortskjemte og ufordragelige barn), men også fordi man i mindre grad har innflytelse på 50% av barnets liv. 

Anonymkode: 34857...801

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har selv gått gjennom den prosessen du tenker å gå gjennom. Mitt og barnefars forhold var dog aldri basert på følelser fra min side og var derfor dødt før det i det heletatt blomstret. MEN gresset er likevel ikke alltid grønnere på den andre siden. 

Anonymkode: 34857...801

Men... Hvorfor ble du sammen og fikk barn med en mann du aldri har elsket? 

Anonymkode: baed1...3af

[Gjest Anonym Bruker]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men... Hvorfor ble du sammen og fikk barn med en mann du aldri har elsket? 

Anonymkode: baed1...3af

Det stinker rettslig forhør fra ditt spørsmål.    Dama ber om råd, og ikkje forhør ! 🧐  Slittsomt å få så inngående spørsmål der ein må brette ut eindel av  privatlivet  som ikkje er relevant for T:S.   

Slettes ikkje alle som er så intrs. å brette ut fortida sin her på KG.      

Endret 4. november 2020 av Anonym Bruker

[AnonymBruker]

Gikk sånn i seks år, før jeg fant ut at det var nok og jeg ikke orket mer. Gikk på akkord med meg selv, for vi hadde jo tross alt et barn sammen og da skal man liksom holde ut. Idag er det tre år siden vi skilte lag, og jeg har ikke angret et sekund. Barnet har det meget bra og taklet overgangen fint. Jeg har det så bra som aldri før og skal gifte meg til sommeren med verdens beste mann og bonuspappa. Tenker at det i mange tilfeller er skadelig å gå i slike fohold, men kan forstå fordelene med å bli også. Lykke til med valget 🤗

Anonymkode: e9373...f50

[AnonymBruker]

Hva med parterapi eller andre forsøk på å få løst floken? Jeg hadde nok gjort det først - for barnets skyld. Hjelper ikke det må man jo heller vurdere tilværelsen. 

Anonymkode: bf73b...8ca

[AnonymBruker]

Så mange som 40% av alle som skiller seg, angrer på det i etterkant. Så avgjørelsen er absolutt burde tenkes godt gjennom. Hva med familievernkontor eller noe slik, hva det heter. Slags familieterapi først, så se videre, om det absolutt ikke funker. 

Anonymkode: 0126a...e9c

[AnonymBruker]

Jeg valgte å gå, men vet enda ikke om det var det mest riktige. Vi er begge i nye forhold og barna er harmoniske, men trist å miste kjernefamilien. Forelskelse og spenning med den nye roer seg også etterhvert. Men så vil jeg være sammen med en jeg har seksuelle og romantiske følelser for. Vanskelig den. Drømmen er såklart å ha følelser for den man har barn sammen med, men livet vil det annerledes iblant. 

Anonymkode: 64695...f68