Forelsker meg kun i utilgjengelige menn. Dating styrer psyken min.

[AnonymBruker]

Jeg blir besatt av at de skal like meg og får obsessive tanker og analyserer alt de gjør og ikke gjør, alt jeg gjør og ikke gjør. Selv om jeg i mitt stille sinn innser at de ikke er interessert, greier jeg ikke gi slipp og går rundt med en konstant utrygghet. I datingfasen kjennes det ut som jeg er deprimert og har kjærlighetssorg, men noen korte innslag av forelskelse. 
 

Mennene jeg forelsker meg i er dårlige til å ta kontakt, men holder meg på pinebenken og jeg greier ikke avslutte det. Livredd for at jeg aldri skal finne mannen i mitt liv, som jeg kan få familie med. 
 

Jeg er ekstremt usikker på meg selv og dette er noe jeg jobber med, men jeg kan ikke sette livet mitt på vent lenger. 

Mennene som har falt for meg har jeg også blitt «obsessed” i, men det fordi noen faktisk liker meg. Finner etterhvert ut at det er personen jeg ikke tenner på seksuelt eller ikke passer sammen med på enkelte viktige personlighetstrekk. 
 

Andre enn meg som har det slik? 

Anonymkode: c57cb...b0e

[AnonymBruker]

Vet ikke. Møter du disse mennene du snakker om ofte?

Hvordan snakker du med/til dem?

Anonymkode: 0962d...1f6

[AnonymBruker]

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vet ikke. Møter du disse mennene du snakker om ofte?

Hvordan snakker du med/til dem?

Anonymkode: 0962d...1f6

Vi møter hverandre 1-2 ganger hver uke eller annenhver uke. 
Vi chatter på snap. Mest for å avtale nye dates og noen ganger vanlige fellessnaps. Datene kan være middager ute, bowling eller gå tur, etterfulgt av Netflix og chill med overnatting. 

Anonymkode: c57cb...b0e

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi møter hverandre 1-2 ganger hver uke eller annenhver uke. 
Vi chatter på snap. Mest for å avtale nye dates og noen ganger vanlige fellessnaps. Datene kan være middager ute, bowling eller gå tur, etterfulgt av Netflix og chill med overnatting. 

Anonymkode: c57cb...b0e

Ok.

Anonymkode: 0962d...1f6

[AnonymBruker]

Jeg har det slik, har alltid vært slik, helt siden tenårene.

For min del endte det veldig dårlig. Jeg ble værende i et ff forhold i mange år, helt til mannen havnet i en livskrise. Jeg stilte selvsagt opp med alt jeg hadde. Ordnet opp økonomisk, praktisk på alle mulige måter. 

Jeg har (hadde) utdanning, god jobb og inntekt, gode venner og familie på stell. Nå, etter 10 (!)års forhold med en slik mann er jeg diagnostisert med 2 forskjellige personlighetsforstyrrelser, angst og kronisk depresjon. Jeg er uføretrygdet, har i stor grad isolert meg, og forholdet til familien er problematisk.

Det er en grunn til at folk er emosjonelt utilgjengelig, og med det følger det ofte problematiske personlighetstrekk som ofte er vanskelig/krevende å leve med. Samtidig er det også noe i deg som driver deg mot disse mennene, og kombinasjonen kan være farlig for den mentale helsen din.

Min har sterke narsissistiske trekk, eller kanskje det er mer som emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. I allefall har han et tilknytningsmønster som kan beskrives som sterkt unngående, men jeg selv er disorganisert. Ekstremt dårlig kombinasjon. Vi sitter begge fast i relasjonen på et vis. Har flyttet fra hverandre flere ganger. 

Jeg møtte ham når jeg var 27, ff forhold i 10 år før vi flyttet sammen. Ble sykemeldt for 4 år siden. Jeg er nå 44 og forsøker å lappe sammen livet mitt igjen.

Selvom jeg hadde perioder jeg slet tidligere, hadde jeg ikke problemer med venner, jobb, økonomi og hadde kontroll på livet. 

Søk hjelp er mitt råd. 

Jeg var veldig flau og skammet med veldig over å ikke håndtere kjærlighetslivet helt fra jeg var ung, og greide aldri sette ord på det de gangene jeg var hos psykolog (for depresjon) 

 

Anonymkode: 8b259...47e

[AnonymBruker]

Du elsker tydeligvis å bli hekta.....euforien som holder deg gående.

Belønningssenteret i hjernen din som lurer deg. Jager du etter likes på insta og fb også, eller har du snev av spilleavhengighet?

Anonymkode: 4f044...466

[AnonymBruker]

Om du ikke setter livet ditt på vent ville jeg satt menn på vent en stund, og jobbe med deg selv. 

Jeg har en venninne som er slik, og nå er hun 45 år og fremdeles slik. To barn har hun fått, men ingen mann, for dette er det vanskelig å få til et varig forhold på. 

Jeg har sagt rett ut fra hun var i 20- årene at hun ødelegger sitt liv dersom hun ikke oppsøker hjelp, og klarer å stå bedre i seg selv. Hun har aldri gjort det, for det skal jo alltid ordne seg. Plutselig er hun på gang med en ny igjen, og da er hun besatt, og så går det til helvete. Igjen og igjen. 

Folk blir redd av slikt. Jeg hadde blitt det jeg også. Det er jo ikke akkurat tegn på at en person er i vater og verdt å leve med. 

Jeg vet ikke hvor gammel du er, men bedre å sette dette med menn på vent litt, og ta tak i det, enn å la det bli slik tiår etter tiår. 

Anonymkode: 74d61...f76

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du elsker tydeligvis å bli hekta.....euforien som holder deg gående.

Belønningssenteret i hjernen din som lurer deg. Jager du etter likes på insta og fb også, eller har du snev av spilleavhengighet?

Anonymkode: 4f044...466

Jeg er ikke ts, men takk for denne kommentaren, fikk meg til å tenke..

Jeg blir bare hekta, ikke forelsket, er et stort problem og en sorg for meg, men har ikke greid å få utbytte av terapi.

Vet du om det finnes noe fagstoff om denne sammenhengen jeg kan lese? Eventuelt hva jeg kan google?

Anonymkode: 8b259...47e

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg er ikke ts, men takk for denne kommentaren, fikk meg til å tenke..

Jeg blir bare hekta, ikke forelsket, er et stort problem og en sorg for meg, men har ikke greid å få utbytte av terapi.

Vet du om det finnes noe fagstoff om denne sammenhengen jeg kan lese? Eventuelt hva jeg kan google?

Anonymkode: 8b259...47e

Har du prøvd å gjenkjenne hektet tidlig slik at du kan stikke av? Nå drev jeg nettopp å snakket med en fyr som var inkonsistent i kommunikasjonen og dermed ga meg angst, uro og rask begynnelse på besettelse av han. Men når han ikke svarte på telefonen etter vi hadde avtalt å ringe og heller ikke gadd å gi beskjed eller unnskyldning 24 timer etterpå gikk det en faen i meg og jeg blokkerte han. Før ville jeg latt det gå og det ville vært starten på et smertefullt hekt, det er jeg sikker på. Bryter dere ikke når dere merker hva som er i ferd med å skje?

Anonymkode: e0bfe...36c

[AnonymBruker]

Anbefaler podcasten «Kjærlighetsmønster», der tror jeg du kan ta med deg mye..

Anonymkode: 47d4f...b5f

[Metalbitch]

https://psykologisk.no/2015/03/hekta-pa-et-hap-om-kjarlighet/

 

Sissel Gran sier mye fornuftig om hekt. Tenker det kan være noe av greia her kanskje?

[AnonymBruker]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du elsker tydeligvis å bli hekta.....euforien som holder deg gående.

Belønningssenteret i hjernen din som lurer deg. Jager du etter likes på insta og fb også, eller har du snev av spilleavhengighet?

Anonymkode: 4f044...466

Jeg jager ikke etter likes på fb og insta, men så bruker jeg det ikke heller særlig mye. Mulig av denne grunnen. 

Anonymkode: c57cb...b0e

[AnonymBruker]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Om du ikke setter livet ditt på vent ville jeg satt menn på vent en stund, og jobbe med deg selv. 

Jeg har en venninne som er slik, og nå er hun 45 år og fremdeles slik. To barn har hun fått, men ingen mann, for dette er det vanskelig å få til et varig forhold på. 

Jeg har sagt rett ut fra hun var i 20- årene at hun ødelegger sitt liv dersom hun ikke oppsøker hjelp, og klarer å stå bedre i seg selv. Hun har aldri gjort det, for det skal jo alltid ordne seg. Plutselig er hun på gang med en ny igjen, og da er hun besatt, og så går det til helvete. Igjen og igjen. 

Folk blir redd av slikt. Jeg hadde blitt det jeg også. Det er jo ikke akkurat tegn på at en person er i vater og verdt å leve med. 

Jeg vet ikke hvor gammel du er, men bedre å sette dette med menn på vent litt, og ta tak i det, enn å la det bli slik tiår etter tiår. 

Anonymkode: 74d61...f76

Jeg er 29-år og føler ikke jeg kan sette livet på vent. Går til psykolog og snakker om disse tankene og følelsene, men det blir ikke nødvendigvis bedre. Er livredd for å ikke få mann og barn før det er for sent.

Anonymkode: c57cb...b0e

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg jager ikke etter likes på fb og insta, men så bruker jeg det ikke heller særlig mye. Mulig av denne grunnen. 

Anonymkode: c57cb...b0e

Hva med på KG og jodel da for eksempel?

Hvilken plattform det er på er ikke så nøye så lenge prinsippet er det samme.

Anonymkode: 0962d...1f6

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er 29-år og føler ikke jeg kan sette livet på vent. Går til psykolog og snakker om disse tankene og følelsene, men det blir ikke nødvendigvis bedre. Er livredd for å ikke få mann og barn før det er for sent.

Anonymkode: c57cb...b0e

Ikke sett livet på vent. Aldri sett livet på vent.

Det finnes ikke noe vent, enten går man i positiv retning eller i en negativ retning. Når man er på vent liksom, går man i negativ retning.

Og alle uten empati går i negativ retning og ønsker bare mer selskap med seg ned til helvete.

Anonymkode: 0962d...1f6

[AnonymBruker]

Nei. Jeg er sikker litt opptatt av det, men ikke ekstremt mye. Prøver å unngå sosiale medier slik at det ikke skal påvirke meg noe særlig. Får ikke så mye godt ut av det. 

Jeg tar forresten ikke så ofte kontakt med mennene det gjelder. Prøver å ikke være for innpåsliten. Sender en snap ca annenhver dag. 

Anonymkode: c57cb...b0e

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ikke sett livet på vent. Aldri sett livet på vent.

Det finnes ikke noe vent, enten går man i positiv retning eller i en negativ retning. Når man er på vent liksom, går man i negativ retning.

Og alle uten empati går i negativ retning og ønsker bare mer selskap med seg ned til helvete.

Anonymkode: 0962d...1f6

Jeg ønsker heller ikke sette livet mitt på vent. Det har jeg gjort før og da ble jeg utrolig deprimert og greide ikke jobbe med meg selv. 

Som person er jeg absolutt ikke uten empati. Jeg har veldig mye medfølelse og er ekstremt opptatt av hvordan andre har det. 

Anonymkode: c57cb...b0e

[Rosatoast]

På 31.10.2020 den 21.04, AnonymBruker skrev:

Jeg blir besatt av at de skal like meg og får obsessive tanker og analyserer alt de gjør og ikke gjør, alt jeg gjør og ikke gjør. Selv om jeg i mitt stille sinn innser at de ikke er interessert, greier jeg ikke gi slipp og går rundt med en konstant utrygghet. I datingfasen kjennes det ut som jeg er deprimert og har kjærlighetssorg, men noen korte innslag av forelskelse. 
 

Mennene jeg forelsker meg i er dårlige til å ta kontakt, men holder meg på pinebenken og jeg greier ikke avslutte det. Livredd for at jeg aldri skal finne mannen i mitt liv, som jeg kan få familie med. 
 

Jeg er ekstremt usikker på meg selv og dette er noe jeg jobber med, men jeg kan ikke sette livet mitt på vent lenger. 

Mennene som har falt for meg har jeg også blitt «obsessed” i, men det fordi noen faktisk liker meg. Finner etterhvert ut at det er personen jeg ikke tenner på seksuelt eller ikke passer sammen med på enkelte viktige personlighetstrekk. 
 

Andre enn meg som har det slik? 

Anonymkode: c57cb...b0e

daddy-issues kaller jeg dette

[AnonymBruker]

Jeg aner ikke hvilke andre trekk du har, men personlig har jeg blitt utredet og diagnosert med borderline - og har det på ekstremt samme måten. Kanskje verdt å lese deg opp litt på?

Anonymkode: 94abc...993

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Rosatoast skrev:

daddy-issues kaller jeg dette

Kanskje, men jeg har et godt forhold til min far. Dessuten, dersom det er det er problemet, hva gjør man så?.. 

 

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg aner ikke hvilke andre trekk du har, men personlig har jeg blitt utredet og diagnosert med borderline - og har det på ekstremt samme måten. Kanskje verdt å lese deg opp litt på?

Anonymkode: 94abc...993

Jeg har en psykisk diagnose, men det er ikke bordeline. Kan dog kjenne meg igjen i noen av trekkene. Fikk du hjelp som gjorde at du ble bedre? 

Anonymkode: c57cb...b0e