Jeg er besatt av døden,og vil ikke noe annet enn å dø

[Gjest ukjent93]

Jeg er besatt av døden,og tenker på døden 24/7, 365 dager i året. Har ikke lyst til å leve til jeg blir 30,og tenker hele tiden på hvordan jeg skal få tatt mitt eget liv. Vet veldig godt at denne tråden blir stengt til slutt. Så lenge jeg kan huske,har jeg hatt tanker om døden, og lengter etter til den dagen det er min tur. Jeg savner menneskene som betydde mye for meg.De alle er døde,og ikke vet jeg om jeg noensinne får treffe dem igjen,men jeg håper det.Men hvis det blir sånn at jeg ikke får treffe dem,så aksepterer jeg det også. Jeg har klart meg alene lenge,og er det man kaller for en loner. Hadde "venner" som barn,men ingen ekte venner. Det var alltid overfladiske vennskap som gikk i at de lekte med meg fordi de ikke hadde noen andre der og da.Det nærmeste jeg kunne kalle en venn var en eldre dame,en nabo jeg besøkte hver tirsdag etter skolen,helt frem til vi flyttet.Og en kattunge jeg gikk og bar på hver kveld da jeg skulle hjem. Den sto alltid i toppen på lyktestolpen nedi gata der jeg bodde,og jeg sto og pratet med den,helt til den klatret ned igjen og hoppet opp i armene mine.Men en dag var den ikke der lenger,og jeg fikk en uke senere vite at den var blitt påkjørt.

Alt jeg drømmer om her i livet, er å få lov til å bli fri fra meg selv. Nei,psykiater og psykolog kommer dessverre aldri til å hjelpe meg med å endre mine tanker. Det er absolutt ingen mennesker,eller noe her i livet som kommer til å endre meg og hvordan jeg tenker. Jeg har fått en diagnose (engstelig pf), men jeg er ganske sikker på at jeg har noe mer enn det.Noe mer alvorlig.Jeg vet hva jeg sier og gjør (med mindre jeg er overtrøtt),så jeg er ikke direkte sinnsyk,men mest sannsynlig borderline,med tanke på at jeg er suicidal.Når jeg tenker på døden så føler jeg meg lettet og fri,men jeg vil ikke ende opp som en grønnsak,derfor vet jeg ikke hvordan jeg skal få det til.

- Jeg er ikke i noen "offerrolle"på noen som helst måte, som mange her inne mener at jeg er i, bare fordi jeg har skrevet om ting som har vært viktig for meg å få ut. Har aldri syntes synd på meg selv. Har alltid likt å hjelpe andre,men har aldri forventet å få noe tilbake.

- Jeg har levd inni mitt eget hode så lenge jeg kan huske,for å glemme vonde ting.I min egen lille fantasiverden. Jeg har aldri direkte levd,kun eksistert.Helt fra jeg var barn gikk jeg alltid rundt og pratet med meg selv for å glemme at jeg var alene. Helt frem til jeg fikk min første discman.Da ble musikk min bestevenn.Går alltid med musikk på ørene for å glemme folk rundt meg,men samtidig for å føle at jeg ikke er alene.

- Jeg kan sitte og le,men i neste sekund sitter jeg og griner,eller så er jeg irritabel og sint. Like etterpå sitter jeg og ler og smiler igjen.Sånn er det hver eneste dag.

- Jeg elsker mørket,og føler meg trygg når sola går ned.Lyset er min fiende.Mørket og vannet er min venn.Jeg er omtrent aldri ute i dagslys,med mindre det er noe jeg absolutt må. Går kun turer ute om natten,gjerne i 3-4 timer,bare for å tenke.Både vår,sommer,høst og vinter.Og musikken går jeg bestandig med.Tenker ikke på konsekvensene når jeg vandrer gatelangs alene,for jeg er som sagt ikke redd for å dø. Har alltid tenkt: Det er ikke så farlig,jeg klarer meg. Men jeg fikk alltid panikk hvis det hendte noe med noen andre. 

- Jeg er ikke en voldelig eller farlig person som ønsker å skade andre,men jeg har skadet meg selv i mange år. I form av både fysisk og psykisk selvskading. Overspising,å eksperimentere med meg selv i form av å døgne i mange dager i strekk,ikke spise på flere dager,ligge og sove i 24 timer. Ikke med vilje,men er noe som bare skjer.

- Går aldri sommerlig kledd,går med de samme klærne år ut og år inn. Bryr meg ikke om hva folk tenker om meg angående det. Å bruke jakke til og med ute om sommeren får meg til å føle meg trygg.Da kan jeg gjemme meg i den.

- Da psykiatere og psykologer spurte meg om jeg noensinne hadde tanker om å ta mitt eget liv,svarte jeg alltid nei. For jeg visste at jeg ville få en mer alvorlig diagnose hvis jeg hadde svart 110% ærlig på spørmålene jeg fikk den gangen.Jeg vet jeg har noe mer alvorlig,men trenger det ikke direkte på papir. For man trenger ingen diagnose dit jeg snart skal dra.🌌 🪐🌙

 

 

 

 

Endret 31. oktober 2020 av ukjent93

[Ok+]

❤️

[Husfruen]

16 minutter siden, ukjent93 skrev:

Jeg er besatt av døden,og tenker på døden 24/7, 365 dager i året. Har ikke lyst til å leve til jeg blir 30,og tenker hele tiden på hvordan jeg skal få tatt mitt eget liv. Vet veldig godt at denne tråden blir stengt til slutt. Så lenge jeg kan huske,har jeg hatt tanker om døden, og lengter etter til den dagen det er min tur. Jeg savner menneskene som betydde mye for meg.De alle er døde,og ikke vet jeg om jeg noensinne får treffe dem igjen,men jeg håper det.Men hvis det blir sånn at jeg ikke får treffe dem,så aksepterer jeg det også. Jeg har klart meg alene lenge,og er det man kaller for en loner. Hadde "venner" som barn,men ingen ekte venner. Det var alltid overfladiske vennskap som gikk i at de lekte med meg fordi de ikke hadde noen andre der og da.Det nærmeste jeg kunne kalle en venn var en eldre dame,en nabo jeg besøkte hver tirsdag etter skolen,helt frem til vi flyttet.Og en kattunge jeg gikk og bar på hver kveld da jeg skulle hjem. Den sto alltid i toppen på lyktestolpen nedi gata der jeg bodde,og jeg sto og pratet med den,helt til den klatret ned igjen og hoppet opp i armene mine.Men en dag var den ikke der lenger,og jeg fikk en uke senere vite at den var blitt påkjørt.

Alt jeg drømmer om her i livet, er å få lov til å bli fri fra meg selv. Nei,psykiater og psykolog kommer dessverre aldri til å hjelpe meg med å endre mine tanker. Det er absolutt ingen mennesker,eller noe her i livet som kommer til å endre meg og hvordan jeg tenker. Jeg har fått en diagnose (engstelig pf), men jeg er ganske sikker på at jeg har noe mer enn det.Noe mer alvorlig.Jeg vet hva jeg sier og gjør (med mindre jeg er overtrøtt),så jeg er ikke direkte sinnsyk,men mest sannsynlig borderline,med tanke på at jeg er suicidal.Når jeg tenker på døden så føler jeg meg lettet og fri,men jeg vil ikke ende opp som en grønnsak,derfor vet jeg ikke hvordan jeg skal få det til.

- Jeg er ikke i noen "offerrolle"på noen som helst måte, som mange her inne mener at jeg er i, bare fordi jeg har skrevet om ting som har vært viktig for meg å få ut. Har aldri syntes synd på meg selv. Har alltid likt å hjelpe andre,men har aldri forventet å få noe tilbake.

- Jeg har levd inni mitt eget hode så lenge jeg kan huske,for å glemme vonde ting.I min egen lille fantasiverden. Jeg har aldri direkte levd,kun eksistert.Helt fra jeg var barn gikk jeg alltid rundt og pratet med meg selv for å glemme at jeg var alene. Helt frem til jeg fikk min første discman.Da ble musikk min bestevenn.Går alltid med musikk på ørene for å glemme folk rundt meg,men samtidig for å føle at jeg ikke er alene.

- Jeg kan sitte og le,men i neste sekund sitter jeg og griner,eller så er jeg irritabel og sint. Like etterpå sitter jeg og ler og smiler igjen.Sånn er det hver eneste dag.

- Jeg elsker mørket,og føler meg trygg når sola går ned.Lyset er min fiende.Mørket og vannet er min venn.Jeg er omtrent aldri ute i dagslys,med mindre det er noe jeg absolutt må. Går kun turer ute om natten,gjerne i 3-4 timer,bare for å tenke.Både vår,sommer,høst og vinter.Og musikken går jeg bestandig med.Tenker ikke på konsekvensene når jeg vandrer gatelangs alene,for jeg er som sagt ikke redd for å dø. Har alltid tenkt: Det er ikke så farlig,jeg klarer meg. Men jeg fikk alltid panikk hvis det hendte noe med noen andre. 

- Jeg er ikke en voldelig eller farlig person som ønsker å skade andre,men jeg har skadet meg selv i mange år. I form av både fysisk og psykisk selvskading. Overspising,å eksperimentere med meg selv i form av å døgne i mange dager i strekk,ikke spise på flere dager,ligge og sove i 24 timer. Ikke med vilje,men er noe som bare skjer.

- Går aldri sommerlig kledd,går med de samme klærne år ut og år inn. Bryr meg ikke om hva folk tenker om meg angående det. Å bruke jakke til og med ute om sommeren får meg til å føle meg trygg.Da kan jeg gjemme meg i den.

- Da psykiatere og psykologer spurte meg om jeg noensinne hadde tanker om å ta mitt eget liv,svarte jeg alltid nei. For jeg visste at jeg ville få en mer alvorlig diagnose hvis jeg hadde svart 110% ærlig på spørmålene jeg fikk den gangen.Jeg vet jeg har noe mer alvorlig,men trenger det ikke direkte på papir. For man trenger ingen diagnose dit jeg snart skal dra.🌌 🪐🌙

 

 

 

 

Kan du sende meg en melding privat Ts? 

[Blackbird]

Sender deg en klem i natten 💕

[AnonymBruker]

Har skrevet dette tidligere, men vet ikke om du har lest det; vi kommer alle til å dø en dag, men det livet vi i mellomtiden lever, er den eneste sjansen vi får til å leve det.

Og hvis du setter pris på musikk, lurer jeg på om du spiller selv ...? For min del er jeg umusikalsk som bare det, men likevel prøver jeg å spille noe; hør på denne sangen som jeg holder på å lage til jenta som skriver i pingvintråden - det er mulig å få til noe ut av ingenting, og hvis du har lyst til å få en oppmuntring fra meg, kan jeg forsøke å lage en sang også til deg.

Quote

Hvorfor du skal fortsette å prøve ...?

Fordi du er et uerstattelig, enestående menneske som verden ikke kan klare seg uten.

Fordi du kan gi verden noe ingen andre kan gi.

Fordi verden trenger akkurat deg.

Fordi det alltid finnes håp; fordi ingen av oss kjenner morgendagen eller fremtiden; livet er fullt av overraskelser.

Fordi det er mulig å skape mye ut av ingenting.

Så opp med hodet, ta godt vare på deg selv, og du er velkommen til denne tråden - det finnes alltid, alltid håp.

 

Quote

Hvor mye man har å gi, vet man ikke da ingen av oss kjenner fremtiden.

For å sitere noe jeg har skrevet tidligere:

- - - - -

Hva ville ha skjedd om man aldri hadde blitt født? Livet hadde gått sin gang, men noe vesentlig hadde manglet; universet uten deg hadde vært som alle de svarte kulene uten den hvite; når man ikke vet at den hvite kulen burde være der, virker alt greit, men først når man blir klar over hva som mangler, ser man hvor uerstattelig den ene, hvite kulen er. Har ikke tall på hvor mange jenter jeg har hørt fortelle hvor verdiløse de føler seg - dette er vrøvl, fordi det ikke finnes et eneste menneske som er klar over den ufattelige verdien som ligger i et menneskeliv, og grunnen til dette er at ingen av oss kjenner fremtiden. Hvis du tenker på den mest betydningsfulle personen du overhodet kan tenke deg, hadde han eller hun en mor og en far, som igjen hadde sine foreldre og så videre. Historien er en endeløs rekke av tilsynelatende tilfeldige sammentreff, og for at alle disse menneskene skulle kunne møtes, lage barn, og forme fremtiden, må alle biter i dette enorme puslespillet falle på plass; lik et skyhøyt tårn laget av tomme fyrstikkesker - tar man bort en eneste av dem, raser hele tårnet sammen.

Tenk deg at du en dag i mai ved en tilfeldighet møter ei ukjent jente i en butikk som du begynner å snakke med. Dere prater i noen minutter før hun må skynde seg videre, og som følge av dette kommer hun akkurat tidsnok til å se toget fare av sted, noe som gjør henne rimelig frustrert. For å dempe irritasjonen en smule, går hun til en nærliggende kiosk for å kjøpe trøstesjokolade. Bak disken jobber en gutt hun begynner å prate med, som muntrer henne opp såpass at de begynner å chatte på nettet neste kveld. Og så videre - det ene fører til det andre, tiden går, og om noen år får dette paret barn, som senere også blir voksne og får barn selv, og langt inn i fremtiden - om flere hundre år, ville denne slekten gi liv til et menneske som ville skrevet noen kloke ord, som igjen ble lest av en ung mann, og nettopp disse ordene ville mange år senere inspirere ham til å stille til valg, noe som i en gitt situasjon ville forhindret at Sverige gikk til krig mot Norge, noe de har gjort tidligere.

Men tenk deg så at du akkurat denne dagen går ut noen sekunder senere. Noe som fører til at du må stoppe foran et rødt lys, og kommer inn i butikken like etter at jenta du aldri rekker å bli kjent med, har gått ut. I og med at hun ikke snakker med deg, har hun god tid og rekker toget, noe som fører til at hun ikke behøver å gå til kiosken og kjøpe trøstesjokoladen, og trenger derfor heller ikke oppmuntring av gutten bak disken, som hun aldri blir kjent med. Året etter bestemmer hun seg for å utforske verden, drar til utlandet der hun treffer en annen type som hun får barn med, som senere også blir voksne og får barn selv, og langt inn i fremtiden - om flere hundre år, får de en etterkommer som er travelt opptatt med å etablere en pølsefabrikk i Argentina fremfor å skrive en bok. Derfor får denne unge mannen heller ikke lest disse kloke ordene som aldri blir skrevet, han stiller aldri til valg, og en vakker dag okkuperer svenskene Norge, og blir her for godt.

Alt dette bare fordi du gikk ut noen sekunder senere en dag i mai.

[...]

Mange mener at det er de store og mektige som skriver historien, men tenker man på de utallige tilfeldighetene som gjennom århundrer fører til at noen mennesker blir født, mens andre aldri blir det - at noe skjer der og da, mens andre ting ikke skjer, skjønner man også at det like gjerne kan være de aller minste som er de viktigste menneskene, bare at ingen forstår det siden de ikke har evnen til å kunne se langt frem inn i fremtiden; verdenshistorien er bygget på skuldrene til de små menneskene. Det kan være den triste jenta som sitter i et hjørne av klasserommet, det kan være den venneløse gutten; det kan være hvem som helst av de små menneskene de færreste legger merke til. Menneskehetens historie følger tidens gang, der selv små ting idag kan få enorm betydning om 300 år - et tilfeldig møte med en tilfeldig person som finner sted til akkurat rett tid. Bortsett fra at ingen skjønner det før lenge, lenge etterpå: Det vi overser, vil alltid være større enn det vi legger merke til.

- - - - -

Tenk på nettopp disse ordene: Det vi overser, vil alltid være større enn det vi legger merke til.

Hva vet vi egentlig om oss selv, og verden rundt oss? Tilnærmet ingenting. At vi lever på en knøttliten planet i et gedigent verdensrom i noen tiår - en brøkdel av universets eksistens. Men likevel lever vi her, som de unike menneskene vi er; det er en mening med alt dette.

Minst fire av dem jeg kjente, har begått selvmord, og er det noe som definitivt ikke er løsningen, så er det å ta livet sitt.

Tro meg - verden trenger både deg, meg, og resten av oss. Mer enn vi aner.

Anonymkode: 9ef5d...5e2

[Gjest SVK]

[AnonymBruker]

Det er håp der ute kjære deg❤️ Mange varme klemmer🤗

Anonymkode: a4295...4a3

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker said:

Har skrevet dette tidligere, men vet ikke om du har lest det; vi kommer alle til å dø en dag, men det livet vi i mellomtiden lever, er den eneste sjansen vi får til å leve det.

Og hvis du setter pris på musikk, lurer jeg på om du spiller selv ...? For min del er jeg umusikalsk som bare det, men likevel prøver jeg å spille noe; hør på denne sangen som jeg holder på å lage til jenta som skriver i pingvintråden - det er mulig å få til noe ut av ingenting, og hvis du har lyst til å få en oppmuntring fra meg, kan jeg forsøke å lage en sang også til deg.

Anonymkode: 9ef5d...5e2

Og hva døden angår, hadde også jeg en romantisk forestilling av døden før - når man går mellom gravene på en kirkegård, lytter til stillheten og ser de friske blomstene på en grav, kan man kanskje få et inntrykk av døden som noe opphøyd; en tilstand av evig fred og hvile.

Men etter at flere av dem jeg kjente, døde, har også synet mitt på døden endret seg; det romantiske synet på døden er intet annet enn en illusjon - i virkeligheten er døden en avslutning på dette livet, en nattsvart port man aldri. aldri noensinne kan åpne etter at den har lukket seg; døden er grenseløs savn, smerte og ubeskrivelig stank; særlig et bilde illustrerer dette - tatt på en "body farm" der menneskekroppen går til grunne i naturlige omgivelser i forskningsøyemed - et bilde av et ansikt som er ugjenkjennelig da det er dekket av likmark; ikke noe hyggelig syn, men vil man likevel se dette bildet, kan man se det her. (Advarsel: Dette er sterke saker.)

Altså noe helt, helt annet enn det romantiske bildet av døden.

Men livets gang er nå slik at vi blir født, vi lever, og en dag kommer vi alle til å dø uansett - inntil den dagen kommer, er det bare å ta vare på hver eneste dag, og gjøre det beste ut av tiden vi har fått i gave, for denne dagen, denne timen; dette øyeblikket er det eneste i sitt slag, det kommer aldri tilbake igjen.

Ønsker deg alt godt, og skulle ønske alt ordnet seg for deg - livet er ikke en dans på roser, men det er den eneste sjansen vi har fått til å leve; den eneste muligheten til å bli kjent med andre mennesker, den eneste muligheten til å skrive noe andre vil lese, den eneste muligheten til å kunne spille musikk; den eneste muligheten til å lage en ny sang.

- Brian

Anonymkode: 9ef5d...5e2

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Har skrevet dette tidligere, men vet ikke om du har lest det; vi kommer alle til å dø en dag, men det livet vi i mellomtiden lever, er den eneste sjansen vi får til å leve det.

Og hvis du setter pris på musikk, lurer jeg på om du spiller selv ...? For min del er jeg umusikalsk som bare det, men likevel prøver jeg å spille noe; hør på denne sangen som jeg holder på å lage til jenta som skriver i pingvintråden - det er mulig å få til noe ut av ingenting, og hvis du har lyst til å få en oppmuntring fra meg, kan jeg forsøke å lage en sang også til deg.

 

Anonymkode: 9ef5d...5e2

Dette livet er et av mange liv for de fleste. Mange blir gjenfødt og lever videre et annet sted, eller som noe annet. Sjelen dør ikke, den går videre, men mindre sjelen er ved veis ende og har gjort det den skulle. Da "dør" vi. 

Anonymkode: 4bed7...6eb

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Dette livet er et av mange liv for de fleste. Mange blir gjenfødt og lever videre et annet sted, eller som noe annet. Sjelen dør ikke, den går videre, men mindre sjelen er ved veis ende og har gjort det den skulle. Da "dør" vi. 

Anonymkode: 4bed7...6eb

Om man blir gjenfødt eller ikke, og på hvilken måte man blir det, er noe man ikke vet - selv tror jeg ikke på reinkarnasjon, men på et liv etter døden; dette er likevel ikke vitenskapelig bevist, og bare noe som er en del av min personlige tro.

Anonymkode: 9ef5d...5e2

[Gjest ukjent93]

Jeg vet allerede at det finnes noe etter døden. Jeg ønsker å dø,nettopp fordi jeg ikke er glad i livet. Det er ingenting på denne jorda som gjør meg lykkelig og glad.Musikk er kun for å få meg til å glemme at jeg eksisterer,men det er bare midlertidig hygge.

Vet at mamma hadde blitt skuffet om jeg hadde tatt mitt eget liv. Hun ville jo at jeg skulle gifte meg og få mellom 10-20 unger,samtidig som at hun ønsket jeg skulle være nonne.Å gifte meg og få barn har aldri vært noe jeg ønsker.Jeg skal dø ubrukt. Når man ikke vil leve,så burde man få lov til å få dø. Det er tross alt jeg som må leve med meg,og det orker ikke jeg lenger. Hadde jeg hatt en måte å dø på,som virkelig hadde gitt meg en garanti på at døden vil inntreffe fort,så hadde jeg gjort det alt.Piller er ikke noe for meg.Det er pinglete og svakt.

[AnonymBruker]

Hei! Dette var vondt å lese. Jeg er trett og skal ikke skrive så mye, men ville bare dele en tanke med deg som dukket opp da jeg leste innlegget ditt. Ikke at det er egentlig er grunnlag til å tenke i de baner utifra hva du skriver, siden du ikke beskriver symptomer på dette direkte, men jeg ville likevel spørre deg om du tror du kan ha Asperger eller en annen form for autisme? 

Grunnen til at jeg spør, er fordi jeg kjenner meg igjen i mye av fortellingen din. Ensomheten, det kronisk vanskelige livet som fører tankene til døden, fornemmelsen om at det "feiler" en noe mer.

Jeg fikk også diagnosen engstelig personlighetsforstyrrelse i 20-årene, og mange med Asperger får nettopp det, eller diagnosen borderline - nettopp fordi en del symptomer overlapper, enten i kraft av autisme s natur eller pga. tilleggsvansker man utvikler fordi livet som autist byr på mye motgang og avvisning. 

Jenter med Asperger kan være veldig forskjellig fra prototypen. For eksempel hr de gjerne mindre "sære" interesseområder, er veldig empatiske og med større sosiale behov. 

Jeg var også besatt av tanker om døden i rundt ti år i voksen alder. Har vært deprimert og ensom nesten hele livet, til tross for at jeg tidligere hadde en stor omgangskrets. Alt var liksom et slags rollespill for å overleve sosialt. 

Etter at jeg skjønte at jeg er autistisk og at det egentlig ikke var noe galt med meg, fikk jeg endelig en ro inni meg. Livet kunne sakte, men sikkert begynne nå som jeg forsto meg selv og mine begrensninger.

Som sagt så er dette et skudd i blinde, men just in case så ville jeg gjøre deg oppmerksom på muligheten. 

Stor klem til deg. Du fortjener så mye mer enn å ha det så jævlig. Håper du finner en mening ved livet. Kanskje gå til anskaffelse av et kjæledyr? 

Anonymkode: fb5ce...cfb

[AnonymBruker]

34 minutter siden, ukjent93 said:

Jeg vet allerede at det finnes noe etter døden. Jeg ønsker å dø,nettopp fordi jeg ikke er glad i livet. Det er ingenting på denne jorda som gjør meg lykkelig og glad.Musikk er kun for å få meg til å glemme at jeg eksisterer,men det er bare midlertidig hygge.

Vet at mamma hadde blitt skuffet om jeg hadde tatt mitt eget liv. Hun ville jo at jeg skulle gifte meg og få mellom 10-20 unger,samtidig som at hun ønsket jeg skulle være nonne.Å gifte meg og få barn har aldri vært noe jeg ønsker.Jeg skal dø ubrukt. Når man ikke vil leve,så burde man få lov til å få dø. Det er tross alt jeg som må leve med meg,og det orker ikke jeg lenger. Hadde jeg hatt en måte å dø på,som virkelig hadde gitt meg en garanti på at døden vil inntreffe fort,så hadde jeg gjort det alt.Piller er ikke noe for meg.Det er pinglete og svakt.

Livet vi lever, er vårt eget liv, og det er opp til oss å avgjøre hvordan vi skal leve det, men som hun i kommentaren over skriver, kan man fortsatt leve et fullverdig liv selv med begrensninger om man blir kjent med seg selv; noen blir blinde, andre blir lamme, mens atter andre sitter i rullestol, og hadde man spurt folk om hvordan det må være å leve slik, hadde mange antagelig svart at de heller foretrekker å dø.

Tenk bare på Stephen Hawking og sykdommen som lenket ham til rullestolen og fratok ham evnen til å snakke eller gjøre ting man tar for gitt - tenk hvilken utrolig intelligens verden hadde gått glipp av dersom han hadde gitt opp da han ble klar over hvilke begrensninger som ventet ham resten av livet, men han ga ikke opp, noe heller ikke du trenger å gjøre, for også du kan gi verden noe ingen annen kan gi. Samme med Beethoven - hvordan tror du det måtte føles for ham som levde og åndet for musikk, å miste hørselen i tid tid der man ikke hadde samme muligheter som idag? Sikkert helt grusomt. Men han lot seg ikke stoppe, og gjenspeilet smerten sin i musikken.

Og som du ser av kommentarene du får her, er du ikke alene - en dag kommer vi alle til å dø; den dagen kommer uansett om man vil det eller ei, men inntil videre lever vi, og du er den eneste som er deg selv; den eneste med tankene dine, den eneste med personligheten din, og du kan gi verden noe unikt, noe som avspeiler sjelen og hjertet ditt.

Et dikt, en bok, en tegning, et maleri, et fotografi, en sang - det er opp til deg, men selv om man lever et liv med begrensninger, finnes det likevel mange, mange måter å leve det på.

Som jeg skrev tidligere, skulle jeg ønske alt ordnet seg for deg, og at du fant et lyspunkt i livet som kunne gi morgendagen mening; du er altfor dyrebar til å dø nå.

- Brian

Anonymkode: 9ef5d...5e2

[AnonymBruker]

Kjære TS, dette var vondt å lese! Jeg vet ikke hva jeg skal si for å trøste, jeg er mer av typen "fikser". Jeg har lyst til å spørre deg om du virkelig ikke har noen? Ser du virkelig aldri skjønnhet? Var det virkelig ingen hjelp å få i helsevesenet? Men jeg vet du kommer til å svare nei. I en dyp depresjon finnes det bare mørke, og tidligere gleder, uansett hvor små de er, har man glemt.

Jeg har lyst til å gi deg råd. Kan du ikke skaffe hjelp? Kan du ikke være ærlig til legen? Ikke gå tur om natten, gjør det på dagen, det er bevist at dagslys hjelper. Men sannsynligvis avfeier du meg og nekter for at noe av dette har noe å si. Akkurat nå...

Jeg skjønner at du har hatt et vanskelig liv. Ensomhet gir traumer. Du nevner at du sannsynligvis har en tilleggsdiagnose. Noen nevner asberger. Det gjør det vanskelig å skape relasjoner. Er du sliten hvis du tilbringer tid med andre? Er du redd for å oppføre deg feil? Jeg ante ikke at asberger ga så dype depresjoner, helt til jeg mistet det mest dyrebare jeg hadde. 

Jeg skulle gjerne gitt deg en klem, midt i pandemien. Mange dør av covid19, men noen dør også av ensomhet. Jeg skulle så gjerne gått sammen med deg på tur, fulgt deg til legen, foret deg med sunn og næringsrik mat. For det blir bedre! Jeg vet du ikke tror meg, men det gjør det. 

Anonymkode: b24aa...242

[Gjest ukjent93]

Jeg har allerede vært hos nevropsykolog,psykiatere,psykologer i flust,men er ikke noe annet som er i veien med meg. Har ikke austime,asperger,ADHD eller lettere psykisk utviklingshemning. Ikke at noen her har nevnt det i denne tråden,men jeg tar det likevel med. Jeg vet at hvis jeg hadde svart og fortalt ordentlig på de alvorlige spørsmålene hos psykiater,så ville jeg ikke kun vært engstelig pf,men også noe langt verre. Alle i min familie er død på en eller annen måte. Har prøvd å ta opp kontakt med familien som er igjen,uten at de bryr seg om hva jeg gjør. De ber meg enten om å holde meg unna dem,eller at de bare gidder ikke svare meg.Alle jeg prøver å ta kontakt med vender meg ryggen.Jeg vet bare at jeg kommer til å gjøre noe drastisk,og ingen kan stoppe meg. Jeg ønsker å dø. 

[AnonymBruker]

❤️

Skremmer det deg hvis du får en tyngre diagnose? I så fall: Hvorfor?

Anonymkode: b24aa...242

[Gjest ukjent93]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

❤️

Skremmer det deg hvis du får en tyngre diagnose? I så fall: Hvorfor?

Anonymkode: b24aa...242

På den tiden så gjorde det det. Var 18 år da jeg fikk diagnosen engstelig pf for første gang hos psykiateren på DPS jeg gikk hos etter at mamma døde i juli 2011. Jeg fikk tilknytningsvansker som følge av mishandlingen min bror og jeg opplevde i barndommen med pappa. Vi vokste opp i et veldig kontrollerende og isolert hjem. Mamma var kreftsyk hele oppveksten vår,og hadde ikke noe barnevern inne i bildet før mamma lå for døden. Jeg fikk ansvaret for broren min etter at hun døde,helt frem til han fylte 18 året etter.Familien til mamma stakk av rett etter begravelsen,og lot oss sitte igjen alene.Jeg ble mye mobbet på ungdomsskolen her i byen,og ble skrevet ut i 2008. Og har ikke vært på noen skole etter det. Ble 100% ung ufør i 2017. PTSD er det ingen som har nevnt at jeg kanskje har,men det er like greit. Jeg vil ikke bli synes synd på. Jeg er oppegående nok til å klare meg på egenhånd. Men å dø har jeg lengtet etter i ganske mange år. Jeg tåler ikke mitt eget speilbilde,jeg hater det fysiske meg,og vil bare bli utryddet.

[AnonymBruker]

10 minutter siden, ukjent93 skrev:

På den tiden så gjorde det det. Var 18 år da jeg fikk diagnosen engstelig pf for første gang hos psykiateren på DPS jeg gikk hos etter at mamma døde i juli 2011. Jeg fikk tilknytningsvansker som følge av mishandlingen min bror og jeg opplevde i barndommen med pappa. Vi vokste opp i et veldig kontrollerende og isolert hjem. Mamma var kreftsyk hele oppveksten vår,og hadde ikke noe barnevern inne i bildet før mamma lå for døden. Jeg fikk ansvaret for broren min etter at hun døde,helt frem til han fylte 18 året etter.Familien til mamma stakk av rett etter begravelsen,og lot oss sitte igjen alene.Jeg ble mye mobbet på ungdomsskolen her i byen,og ble skrevet ut i 2008. Og har ikke vært på noen skole etter det. Ble 100% ung ufør i 2017. PTSD er det ingen som har nevnt at jeg kanskje har,men det er like greit. Jeg vil ikke bli synes synd på. Jeg er oppegående nok til å klare meg på egenhånd. Men å dø har jeg lengtet etter i ganske mange år. Jeg tåler ikke mitt eget speilbilde,jeg hater det fysiske meg,og vil bare bli utryddet.

Men der ER jo synd på deg! Ingen skal måtte ha det slik du har det. Jeg synes du skal erkjenne det. Du trenger ikke å være tøff, det er helt greit og føle sorg over barnet du var, som hadde det altfor tøft. Og du kan godt synes litt synd på deg selv nå også. Det er faktisk ingen svakhet å erkjenne at livet ikke ble som du håpet, og at det er trist.

PTSD er forferdelig, men det kan behandles. Men da må du også være ærlig. Psykologer og leger er ikke tankelesere. Det er tungt å spørre om hjelp, og det føles sikkert nytteløst akkurat nå. Men kan du ikke være så snill å gi det en sjanse?

Hvor er broren din nå?

Anonymkode: b24aa...242

[Gjest theTitanic]

Om du vil så kan du sende meg pm, ts. Tankene dine er ikke uvanlige, og jeg tror heller ikke at du har en mer alvorlig diagnose. Kanskje er du skapt litt engstelig fra naturens side, men oppvekst og miljø har sikkert satt sine spor. Noen ganger er det ikke viktig å finne ut hvorfor heller. Det er dine tanker og du har lov å eie dem uten skam. 

Ryddet for sitat av slettet innhold, og svar til dette. Perelandra, mod. 

Endret 31. oktober 2020 av Perelandra

[Blondine]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kjære TS, dette var vondt å lese! Jeg vet ikke hva jeg skal si for å trøste, jeg er mer av typen "fikser". Jeg har lyst til å spørre deg om du virkelig ikke har noen? Ser du virkelig aldri skjønnhet? Var det virkelig ingen hjelp å få i helsevesenet? Men jeg vet du kommer til å svare nei. I en dyp depresjon finnes det bare mørke, og tidligere gleder, uansett hvor små de er, har man glemt.

Jeg har lyst til å gi deg råd. Kan du ikke skaffe hjelp? Kan du ikke være ærlig til legen? Ikke gå tur om natten, gjør det på dagen, det er bevist at dagslys hjelper. Men sannsynligvis avfeier du meg og nekter for at noe av dette har noe å si. Akkurat nå...

Jeg skjønner at du har hatt et vanskelig liv. Ensomhet gir traumer. Du nevner at du sannsynligvis har en tilleggsdiagnose. Noen nevner asberger. Det gjør det vanskelig å skape relasjoner. Er du sliten hvis du tilbringer tid med andre? Er du redd for å oppføre deg feil? Jeg ante ikke at asberger ga så dype depresjoner, helt til jeg mistet det mest dyrebare jeg hadde. 

Jeg skulle gjerne gitt deg en klem, midt i pandemien. Mange dør av covid19, men noen dør også av ensomhet. Jeg skulle så gjerne gått sammen med deg på tur, fulgt deg til legen, foret deg med sunn og næringsrik mat. For det blir bedre! Jeg vet du ikke tror meg, men det gjør det. 

Anonymkode: b24aa...242

Så nydelig, du viser så mye empati. Tenk om flere hadde denne evnen.