Hadde du blitt såret hvis du ble kalt beskjeden, stille og innadvendt i alle år?

[AnonymBruker]

For meg ble det å være stille og usynlig en overlevelsesmekanisme.  Jeg lærte og snakke veldig tidlig og var ekstremt pratsom fram til skolealder.  Da jeg var ferdig med videregående opplevde jeg ikke lengre slag, kvelertak og drapstrusler, men da hadde dette satt seg hos meg.

Jeg vet inderlig godt om at jeg ikke snakker mye, og bruker gjerne å flagge det selv, gjerne så tidlig som mulig.  Slik at jeg nærmest "skryter" av å være introvert og lite pratsom.  På den måten har jeg sprukket ballongen og det blir mindre mas rundt det.  Kan ikke si at jeg skammer meg over å være innadvendt heller, det bare måtte bli sånn.  (Jeg har gått i terapi, men da var fokuset mest "overlevelse etter å ha blitt voldtatt med gjenstand" og i veldig liten grad på "sier for lite i sosiale settinger").

 

Anonymkode: ceae3...fb1

[AnonymBruker]

Kommer litt an på hvordan det blir sagt!:) Da jeg var yngre og gikk på skolen så fikk jeg det ofte slengt i fleisen og opplevde det som negativt.. Husker også en episode hvor lærern hengte meg ut foran klassen med å lese høyt et brev fra ei i klassen som hadde flyttet...og hun hadde mobbet meg før.. -var også kommentarer om meg i brevet som han liksom "måtte" lese det også... Jeg skulle ønske jeg kunne sunket i gulvet da!  

Nå i voksen alder har jeg både flyttet og fått økt selvtilliten litt.. Gir blaffen i hva som var der, og glad jeg kom meg unna bygda! Enda så sitter det jo litt i, men jeg vet at for enkelte er jeg bare sjenert og stille( og liksom kjedelig. ) mens for andre så er jeg faktisk sprudlende og morsom! Funnet ut at mye kommer an på hvem jeg er sammen med, og hvordan jeg føler de ser på meg. Føler jeg meg godtatt som jeg er- jo fortere "livner" jeg til!:)    Tror kanskje ingen er hverken bare introvert eller bare utadvendt... Og heldigvis er folk forskjellig!!😊😊

Anonymkode: c6a54...8a6