Voksen datter med adhd uoppmerksom type

[Halldis]

Jeg har en datter som for 4 mnd fikk diagnosen adhd uoppmerksom type. Hun har i perioder gjennom ungdommen slitt psykisk, med nedstemthet, selvskading og store konsentrasjonsvansker. Hun er nå 20 år gammel. 

Jeg er uendelig glad for at hun endelig har fått et slags svar. Det har aldri vært vurdert adhd for henne tidligere, så egentlig ble jeg ganske overrasket da dps begynte å utrede henne for dette. Men jeg ser jo både under utredningen og nå i ettertid at det stemmer på en prikk.

Hun har prøvd Ritalin, som ikke fungerte. Nå prøver hun ut Aduvance.

Jeg som mor trenger sårt noen gode råd til hvordan jeg skal forholde meg til henne. Jeg har ingen erfaring med jenter og adhd, jeg klarer ikke helt å sette meg inn hvordan hun tenker og har det. Jeg tar meg i å bli fryktelig irritert på henne for alt rotet hun lager for seg selv. Både fysisk hjemme i leiligheten sin og i hverdagen/relasjoner. Hun jobber, og det går greit på jobben. Men hun er så lite organisert at jeg vil jo helt grine. Hjemme ser det ut som et katastrofeomtråde fra en annen verden. Skittentøy og tallerkner/glass i alle krinker og kroker. Hun er impulsiv, og shopper bort alle pengene sine på tulleting. Hun eier flere klær enn jeg har eid i hele mitt 51 årige liv! Hun kjøper nye klær i stedet for å vaske de hun har. Hun handler duppetitter og ting som hun overhodet ikke trenger, og mye av det blir aldri prøvd en gang... 

Jeg prøver etter beste evne å ikke vise irritasjonen min, og heller være pedagogisk og prøve å forklare og rettlede. Hjelper til med husarbeid fra tid til annen. Vi har en god tone, og snakkes veldig ofte. Noen dager vil hun bare være i fred og svarer knapt på meldinger, og jeg lar henne selvfølgelig være. Men jeg er jo bekymret... Noen med erfaring som kan gi meg et råd eller 2? 

 

[AnonymBruker]

Jeg er 21 år gammel og fikk diagnosen da jeg var 20. Jeg ble mer organisert og ryddig da jeg begynte på aduvanz, og dosen ble øket til 50mg, 70mg hjalp enda bedre. Jeg fikk bedre impulskontroll, noe som gjorde at jeg begynte å kjøpe mindre klær (har og hadde ekstremt mye klær). Livet mitt ble mindre kaotisk fordi jeg fikk mer ro i hodet. Relasjonene mine ble også bedre. Blant annet så ble humøret mer stabilt og ikke like overdramatisk og svingende, jeg fikk bedre impulskontroll, mer motivasjon til å gjøre kjedelige ting som å rydde, vanske, skolearbeid og jeg ble bedre til å fullføre ting. Så jeg ble bedre til å strukturere hverdagen og livet mitt. Tidligere så leiligheten min helt forferdelig ut, men nå har jeg det ganske ryddig å rent. 
 

Det er nok ikke så mye du kan gjøre som mor annet enn å motivere henne. Ved ADHD trenger man mer umiddelbare konsekvenser og belønninger og motivasjonen er dårlig (ikke fordi man er lat, men fordi det er slik ADHD-hjernen er). Så å motivere henne til å gjøre det kan hjelpe, eventuelt å være hos henne mens hun rydder. Du trenger ikke å gjøre noe, men bare motivere henne. Å kjefte vil sannsynligvis ikke ha noe særlig effekt. 

Anonymkode: 9ed09...ae7

[AnonymBruker]

Denne kanalen har mye interessant om ADHD. Mange gode tips som kan kompensere for de vanskene man har

 

Anonymkode: 82bd8...a53

[AnonymBruker]

Jeg har adhd, og har klart å få orden på ting. 

Nå må jeg jo innrømme at jeg tydeligvis er en så uoppmerksom type at jeg ikke engang fikk med meg hvilken adhd - type jeg har, så jeg er ikke sikkert på om det er uoppmerksom type, eller at jeg bare ikke fulgte godt med. 🤣

Uansett, jeg måtte identifisere hvilke ting jeg slet mest med, og så finne enkle løsninger for å klare å håndtere det bedre. Dessuten øve meg på å holde struktur jeg hadde bestemt meg for. 

Jeg roter når jeg leter. Det var ett problem. At jeg ikke tenker meg om når jeg skal finne noe, og derfor kaster alt ut og rundt. Så blir det så kaos at jeg ikke klarer å ta tak i det straks, og alt blir vanskelig. 

Min løsning er :

Jeg har esker merket med innhold til nesten alle mulige. Det står alt fra kort og merkelapper på en til småskruer på annen. 

I tillegg har jeg en litt større rotekasse der alt som jeg ikke har tid til å legge på plass havner midlertidig, og som må tømmes og sorteres når den er full. 

Klær rotet jeg veldig med, så jeg har nå alt annet enn sokker, undertøy og strømpebukser hengende. Jeg kan ikke ha garderobe hvor jeg må lete bak og under ting, så ALT må henge slik at jeg kan bla gjennom, uten å rive ting utover. 

På kjøkkenet måtte jeg jobbe med struktur og rutiner. Kjøkkenet skal være rent. Alt skal tas etterhvert egentlig, men siden jeg vet at jeg kan glemme meg har jeg innført rutine med at jeg ikke spiser frokost eller får kaffe før kjøkkenet er rent og ryddig. Siden dette er så innarbeidet hver dag nå er det kun 5-10 minutter hver morgen innen jeg kan lage meg frokost. 

Det tok litt tid og innsats å lage enkle systemer, men må lar jeg adhd jobbe litt for meg i at jeg har trigget heng på å måtte klare å holde systemet. Det er blitt en av de tingene jeg har litt adhd - besettelse på, og akkurat denne besettelsen passer jeg på å trigge og holde oppe. 

Anonymkode: a07f0...9aa

[Halldis]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har adhd, og har klart å få orden på ting. 

Nå må jeg jo innrømme at jeg tydeligvis er en så uoppmerksom type at jeg ikke engang fikk med meg hvilken adhd - type jeg har, så jeg er ikke sikkert på om det er uoppmerksom type, eller at jeg bare ikke fulgte godt med. 🤣

 

 

Anonymkode: a07f0...9aa

Haha unnskyld at jeg ler, men dette er jo bare så min datter opp ad dage at jeg forstår at det er mye jeg IKKE forstår!

Tusen takk for svar, det gjør godt å lese at det kan ordne seg  

[Halldis]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er 21 år gammel og fikk diagnosen da jeg var 20. Jeg ble mer organisert og ryddig da jeg begynte på aduvanz, og dosen ble øket til 50mg, 70mg hjalp enda bedre. Jeg fikk bedre impulskontroll, noe som gjorde at jeg begynte å kjøpe mindre klær (har og hadde ekstremt mye klær). Livet mitt ble mindre kaotisk fordi jeg fikk mer ro i hodet. Relasjonene mine ble også bedre. Blant annet så ble humøret mer stabilt og ikke like overdramatisk og svingende, jeg fikk bedre impulskontroll, mer motivasjon til å gjøre kjedelige ting som å rydde, vanske, skolearbeid og jeg ble bedre til å fullføre ting. Så jeg ble bedre til å strukturere hverdagen og livet mitt. Tidligere så leiligheten min helt forferdelig ut, men nå har jeg det ganske ryddig å rent. 
 

Det er nok ikke så mye du kan gjøre som mor annet enn å motivere henne. Ved ADHD trenger man mer umiddelbare konsekvenser og belønninger og motivasjonen er dårlig (ikke fordi man er lat, men fordi det er slik ADHD-hjernen er). Så å motivere henne til å gjøre det kan hjelpe, eventuelt å være hos henne mens hun rydder. Du trenger ikke å gjøre noe, men bare motivere henne. Å kjefte vil sannsynligvis ikke ha noe særlig effekt. 

Anonymkode: 9ed09...ae7

Tusen takk for at du deler. Jeg skal prøve å motivere så godt jeg kan  Jeg vet at hun ikke er lat på bunnen, jeg ønsker bare så inderlig å høre fra andre hva jeg kan gjøre for å hjelpe ❤️ Og prøve å få bedre forståelse av hva dere tenker  

 

[AnonymBruker]

Hun har slitt psykisk,nedstemthet,selvskading, osv.. Dette har ingenting med ADHD å gjøre. ADHD gjør at man kan glemme, slite med å få med seg viktige beskjeder, ha system og orden på ting, siden de lett blir distrahert av alt rundt seg og sine tanker. De tenker på alt de skal gjøre, enn å fokusere kun på den ene oppgaven før de andre oppgavene. Fordi at de fleste ikke sliter med dette, så vil denne personen med adhd skille seg ut. Om alle hadde hatt adhd, så hadde ting vært organisert på andre måter. 
Men slik er det ikke, og personer ,ed adhd vil slite med å følge det vanlige opplegget som er forventet. Alle får den samme beskjeden, men adhd personen får den ikke med seg.

Dette vil gjøre at de med adhd ofte vil få kjeft, høre at de må ta seg sammen, få negative kommenterer , høre at de er lat, se skuffelsen i andres øyne, ikke klarer å møte de forventningene andre setter dem, føle at de aldri gjør godt nokk, får ikke skryt for noe de har mestret for seg selv fordi dette er en selvfølge, de kan bli ertet, de føler seg annerledes, de føler seg aldri forstått.

Derfor er omsorgspersonene de viktigste for dem, at de gir dem følelsen av å mestre, og ikke alltid bare vise misnøye, ett kroppsspråk sier så utrolig mye mer enn ord, de trenger kjærlighet, oppmuntring, mestring, og noen som viser at de er bra nokk. Om de ikke får støtte spesielt fra familien sin, eller andre mennesker så vil dette naturlig gå ut over psyken deres, de vil utvikle depresjon og skam. Selvfølgelig, men det er ikke noe de trenger å få, så lenge de får den kjærligheten og støtten de trenger for å mestre og finne sin rutine på å klare å møte alle utfordringene.

det hjelper ikke å juble fordi hun «endelig» fikk en diagnose, for da er det ikke noen sin feil? Diagnosen skal ikke være noe annet enn ett hjelpemiddel for å klare å ha ett bra liv, og adhd er ikke alle problemene hennes. Husk at hun også kan ha cptsd. Høres ikke ut som hun har hatt det så bra i livet. Hun trenger å finne seg selv og finne ut hvordan hun ønsker å ha det i livet sitt, adhd er ikke en alvorlig diagnose, men den kan uten støtte og omsorg gi store problemer. 
 

beklager rotete svar

Anonymkode: f7f95...f00

[Halldis]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hun har slitt psykisk,nedstemthet,selvskading, osv.. Dette har ingenting med ADHD å gjøre. ADHD gjør at man kan glemme, slite med å få med seg viktige beskjeder, ha system og orden på ting, siden de lett blir distrahert av alt rundt seg og sine tanker. De tenker på alt de skal gjøre, enn å fokusere kun på den ene oppgaven før de andre oppgavene. Fordi at de fleste ikke sliter med dette, så vil denne personen med adhd skille seg ut. Om alle hadde hatt adhd, så hadde ting vært organisert på andre måter. 
Men slik er det ikke, og personer ,ed adhd vil slite med å følge det vanlige opplegget som er forventet. Alle får den samme beskjeden, men adhd personen får den ikke med seg.

Dette vil gjøre at de med adhd ofte vil få kjeft, høre at de må ta seg sammen, få negative kommenterer , høre at de er lat, se skuffelsen i andres øyne, ikke klarer å møte de forventningene andre setter dem, føle at de aldri gjør godt nokk, får ikke skryt for noe de har mestret for seg selv fordi dette er en selvfølge, de kan bli ertet, de føler seg annerledes, de føler seg aldri forstått.

Derfor er omsorgspersonene de viktigste for dem, at de gir dem følelsen av å mestre, og ikke alltid bare vise misnøye, ett kroppsspråk sier så utrolig mye mer enn ord, de trenger kjærlighet, oppmuntring, mestring, og noen som viser at de er bra nokk. Om de ikke får støtte spesielt fra familien sin, eller andre mennesker så vil dette naturlig gå ut over psyken deres, de vil utvikle depresjon og skam. Selvfølgelig, men det er ikke noe de trenger å få, så lenge de får den kjærligheten og støtten de trenger for å mestre og finne sin rutine på å klare å møte alle utfordringene.

det hjelper ikke å juble fordi hun «endelig» fikk en diagnose, for da er det ikke noen sin feil? Diagnosen skal ikke være noe annet enn ett hjelpemiddel for å klare å ha ett bra liv, og adhd er ikke alle problemene hennes. Husk at hun også kan ha cptsd. Høres ikke ut som hun har hatt det så bra i livet. Hun trenger å finne seg selv og finne ut hvordan hun ønsker å ha det i livet sitt, adhd er ikke en alvorlig diagnose, men den kan uten støtte og omsorg gi store problemer. 
 

beklager rotete svar

Anonymkode: f7f95...f00

Jeg beklager hvis jeg ikke har vært tydelig nok i innlegget mitt. 

Hun har ikke hatt det bra, nei det er helt sant. Fordi vi rundt henne aldri har klart å ordentlig forstå hvordan hun tenker og hun har ikke klart å sette ord på det. Vi har prøvd mye, tatt henne til lege, abup, privat psykolog. Jeg har en del bagasje selv, og jeg er veldig oppmerksom på svingningene hennes. Men jeg har aldri forstått. 

Derfor er jeg glad, og hun er enda gladere for at hun har fått en diagnose, og nå kan få hjelp tilpasset denne. Jeg velger å tro at det hun har slitt med har noe med adhd å gjøre, iom at hun selv ikke har forstått, og heller ikke vi rundt henne har forstått det kaoset hun har hatt i hodet. Jeg tenker at det lett kan føre til nedstemthet og selvskading i et ungt ungdomssinn. 

Jeg sier ikke at det ikke er min feil at hun ikke har hatt det bra, men jeg har virkelig prøvd i alle år å hjelpe henne. 

 

[AnonymBruker]

Selvskading og depresjon er kanskje ikke typisk adhd eller et symptom i seg selv på adhd, men det er ofte mennesker med adhd sliter med både depresjon og angst, og redsel. Kanskje mest før de blir voksne, før de får diagnosen eller før de klarer skjønne hvordan adhd fungerer på den enkelte.

Men mennesker med adhd kan ofte føle de har en rotløs tilværelse, å det kan gi vansker.

Har du sett en med adhd, har du bare sett en.

Sønnen min har hatt diagnosen i 5 år nå. Han har uroen mest inni seg. Masse uro. Han har slitt med og sliter veldig med diagnosen selv. Han hater den. Han har også vært nedfor, lei, sagt han ikke vil leve mer osv. fordi han føler så mye på det adhd'en gjør med han. Han er uoppmerksom, glemmer masse, klarer ikke følge med på skolen. Han klarer heller ikke sitte i ro f. eks.

Men han klarer fint å stå i kø. Som mange med adhd sliter med. Han har nok uroen mest i hodet, å de sier at å ha adhd er som å høre på 50 radiokanaler samtidig. Det er ikke rart det blir kaos og rot rundt dem da.

Vi har prøvd etter beste evne å være pedagogisk i oppdragelsen. Jeg vet hva som funker på han  hvordan jeg best når frem med en beskjed til han. Prøver aldri gi han følelsen av at han glemmer mye. Han merker det ofte selv, å da blir han veldig lei seg og sint på seg selv. Det er ikke gjort med vilje.

Klart vi er strenge, har både regler og rutiner, som er svært viktig. Men vi henger oss ikke opp i småting.

Han er nå snart 14 år.

Vi har prøvd ut medisiner, men han ønsker ikke gå på det.

Jeg har venner med barn med adhd, de har mange likhetstrekk, men noen av de sliter så mye mer enn oss. Slik at en av foreldrene nesten ikke kan være i jobb. 

Så det er så mange utfordringer med adhd mange ikke vet om.

De må lære seg å bruke den på en positiv måte, som en superkraft blir det sagt. Men det tar nok tid.

Adhd Norge kan dere melde dere inn i. De har masse god info.

Du kan melde deg inn i For foreldre til barn med adhd på Facebook. 

Magnus Jackson Krogh har masse på Facebook. Han har også skrevet bøker om det å ha adhd.

Les masse om temaet, prøv å forstå hvordan det kan være for henne. Selv om man aldri kan forstå det helt.

 

Masse lykke til!

Anonymkode: fd105...a65

[Humle Brumle]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Husk at hun også kan ha cptsd. Høres ikke ut som hun har hatt det så bra i livet.

Hvor får du CPTSD fra? Folk med ADHD kan vel bli såpass fortvila av vanskene sine så de blir deprimerte skader seg selv osv. Men CPTSD er en alvorlig traumediagnose. 

[Jodaneida]

6 timer siden, Halldis skrev:

Jeg har en datter som for 4 mnd fikk diagnosen adhd uoppmerksom type. Hun har i perioder gjennom ungdommen slitt psykisk, med nedstemthet, selvskading og store konsentrasjonsvansker. Hun er nå 20 år gammel. 

Jeg er uendelig glad for at hun endelig har fått et slags svar. Det har aldri vært vurdert adhd for henne tidligere, så egentlig ble jeg ganske overrasket da dps begynte å utrede henne for dette. Men jeg ser jo både under utredningen og nå i ettertid at det stemmer på en prikk.

Hun har prøvd Ritalin, som ikke fungerte. Nå prøver hun ut Aduvance.

Jeg som mor trenger sårt noen gode råd til hvordan jeg skal forholde meg til henne. Jeg har ingen erfaring med jenter og adhd, jeg klarer ikke helt å sette meg inn hvordan hun tenker og har det. Jeg tar meg i å bli fryktelig irritert på henne for alt rotet hun lager for seg selv. Både fysisk hjemme i leiligheten sin og i hverdagen/relasjoner. Hun jobber, og det går greit på jobben. Men hun er så lite organisert at jeg vil jo helt grine. Hjemme ser det ut som et katastrofeomtråde fra en annen verden. Skittentøy og tallerkner/glass i alle krinker og kroker. Hun er impulsiv, og shopper bort alle pengene sine på tulleting. Hun eier flere klær enn jeg har eid i hele mitt 51 årige liv! Hun kjøper nye klær i stedet for å vaske de hun har. Hun handler duppetitter og ting som hun overhodet ikke trenger, og mye av det blir aldri prøvd en gang... 

Jeg prøver etter beste evne å ikke vise irritasjonen min, og heller være pedagogisk og prøve å forklare og rettlede. Hjelper til med husarbeid fra tid til annen. Vi har en god tone, og snakkes veldig ofte. Noen dager vil hun bare være i fred og svarer knapt på meldinger, og jeg lar henne selvfølgelig være. Men jeg er jo bekymret... Noen med erfaring som kan gi meg et råd eller 2? 

 

Bare..ikke..mas 🤣 Hilsen voksen med adhd som er fryktelig lei mas fra mamma. 

Og vil hun være i fred, så la henne være i fred. 

System og pengehåndtering kan komme med tiden. Men det er kanskje enklere at dps/behandler hjelper henne enn deg som mamma. 

Det finnes masse "verktøy", systemer osv man kan bruke. Rutiner er best (og veldig kjedelig). Lister, post it lapper og alarmer på tlf. Ikke rydd for henne, hun må lære seg å gjøre det selv. Men hjelp henne gjerne igang!

[Halldis]

3 timer siden, Humle Brumle skrev:

Hvor får du CPTSD fra? Folk med ADHD kan vel bli såpass fortvila av vanskene sine så de blir deprimerte skader seg selv osv. Men CPTSD er en alvorlig traumediagnose. 

Hva er cptsd vs ptsd? 

[Halldis]

Tusen takk for mange gode svar og råd 😊

Skal smøre meg med tålmodighet, og selvfølgelig la dps ta seg av behandlingen. Jeg lurte bare på hva jeg kunne gjøre for henne, og hvordan jeg kunne forstå på best mulig måte ❤️

[Humle Brumle]

47 minutter siden, Halldis skrev:

Hva er cptsd vs ptsd? 

Tror c en står for complex eller komplisert på norsk. Kompleks ptsd er traumer som oppstår fra langvarige alvorlige traumer i barndommen. Som seksuelle overgrep, psykisk vold, fysisk vold, omsorgssvikt, som er ofte utført av omsorgsperson. Ptsd oppstår som oftest av enkelttraumer som bilulykke, terror, voldtekt, alvorlig sykdom/skade og andre skremmende opplevelser.