Dere som ble gravide i alder 40+

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har brukt hele helgen på å fundere meg ihjel. Det er ikke en lett avgjørelse dette her. Jeg hadde gjort meg "ferdig" med babyer, barnehage, bleieskift, nattevåk og mye mer. Jeg har store skolebarn som greier alt selv og jeg blir utslitt av tanken på å måtte starte på nytt. Jeg hatet tanken på å gjennomføre alternativet og blir kvalm av det også. Har vurdert å kontakte amathea for en rådgivningstime der. 

 

Kan  legge til at siste fødsel var svært smertefull men ellers ukomplisert. Jeg fikk ikke epidural til tross for at jeg ba om det, og jeg opplevde å bli "umyndiggjort" ved at de ignorerte meg fullstendig og kom med varme omslag som et plaster på såret. Dette sitter veldig i meg, spesielt dette at jeg opplevde å ikke bli hørt. Jeg mistet all kontroll og har liten tillit til jordmødre som jeg opplever ikke brydde seg om meg under fødsel. Dette er en av hovedgrunnene for at jeg vurderer abort. Mulig jeg har fått fødselsangst. Jeg hadde det fint etter fødsel men sverget at jeg aldri skulle sette barn til verden igjen. Første fødsel var bedre, da fikk jeg epidural. Er likevel livredd for å bli ignorert/umyndiggjort igjen. Jeg følte en maktesløshet som jeg ikke vil oppleve igjen ! 

TS

Anonymkode: e45a7...40b

Skjønner godt tankene dine. Men jeg tror du enkelt kan unngå den fæle situasjonen fra forrige fødsel, ved å få fastlege eller jordmor til å skrive inn i din journal hvordan du opplevde det sist, og evt søke fødeplass ved et annet sykehus. 

Anonymkode: 186d5...719

[AnonymBruker]

På 22.10.2020 den 11.59, AnonymBruker skrev:

Hvordan var det for dere som fikk en atpåklatt? Opplevde dere det som stressende at barna hadde veldig ulike behov? Her vil det bli 10 og 6 års forskjell dersom vi velger å fullføre svangerskapet. 

 

Jeg er livredd for alt mulig nå. Redd for at vi er for gamle til å bli foreldre igjen, redd for at den fine lille familien kommer "ut av balanse" dersom vi får ett barn til, redd for at de eldre barna våre vil syns det er slitsomt å alltid måtte ta hensyn til en liten en, redd for å bli sliten og utålmodig, redd for at vi voksne blir lei av å ikke få komme igang med fritidsaktivitet igjen (vi har ikke drevet med egne fritidsaktiviteter de siste 10 årene), også faktisk litt redd for hva andre skal si (gammel mor). Jeg er redd for alt nå. Jeg er også redd for barselstiden. Jeg tror bare jeg fortsatt er i sjokk over denne graviditeten. 

Anonymkode: e45a7...40b

Sa du ikke at de eldste var tette? Har du flere mellom disse aldersforskjellene?

Anonymkode: 3b25b...8ed

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Sa du ikke at de eldste var tette? Har du flere mellom disse aldersforskjellene?

Anonymkode: 3b25b...8ed

Alder er ikke helt korrekt gjengitt. Jeg er bittelitt redd for å bli gjenkjent selv om jeg vet det er liten sjanse for det. 

Anonymkode: e45a7...40b

[AnonymBruker]

På 22.10.2020 den 8.20, AnonymBruker skrev:

Hva var de største ulempene eller fordelene ved å bli gravid "så sent"? 

Følte dere noe på alderen? Hvordan var det å være blant de eldste mødrene i barnehagen osv? 

Anonymkode: e45a7...40b

jeg følte ikke at det var noen forskjell på det svangerskapet jeg hadde tidlig i 30-årene og det jeg hadde 10 år senere, rent fysisk. Det siste gikk egentlig lettere, og det gjorde fødsel og barseltid også.

Jeg opplevde at det var mange andre mødre, på alle arenaer der jeg har vært med minstebabyen, som var over 40. Men med mine 42 år var jeg som regel den aller eldste blant de over 40, og det kjente jeg litt på. Når jeg ser tilbake tenker jeg at det var tåpelig av meg, for i ettertid har jeg møtt flere som fikk barn da de var 43 og 44, så jeg skjønner ikke hvorfor jeg strevde sånn med at jeg var 42! Det som ihvertfall er sikkert er at ingenting er så foryngende som det å være småbarnsmor. Jeg er kanskje den eldste mammaen i klassen, men jeg føler meg 10 år yngre enn mine jevnaldrende, og identifiserer meg vel så mye med de 10 år yngre mødrene som med mine jevnaldrende som planla konfirmasjon da jeg planla dåp.

 

 

Anonymkode: ccea5...6bf

[AnonymBruker]

På 22.10.2020 den 10.04, Gjest Sugar Plum Fairy skrev:

Moren min var 41 da jeg ble født. Det har nok vært noen ulemper med det. Foreldrene mine fulgte meg ikke opp like godt, de foretrakk at jeg satt med en bok heller enn å lære meg å sykle og stå slalom. Slikt var de liksom «ferdig» med. Ikke bare at man har mindre energi som 40-åring, men at man ikke har like mye pågangsmot og stå på-vilje. De ville ikke bli med på FAU, treninger osv. heller. De fulgte opp mine eldre søsken på en helt annen måte, mens med meg ville de helst at alt bare skulle gå av seg selv tror jeg. 

dette gjelder selvfølgelig ikke alle, men er verdt å tenke på. Er man klar for å følge opp enda et barn i 18 år? Er ikke bare småbarnstida man må tenke på.

jeg tror bedagelige 40-åringer var bedagelige også som 20-åringer, og energiske 20-åringer bli energiske 40-åringer. Det er personlighet mer enn aldre som styrer det der. Idag har vi så god helse, at det er ikke markant forskjell fra 20-årene til tidlig i 40-årene. Tvert imot er det mange som er i vesentlig bedre fysisk form når de er 40, enn de var da de var 25. Fordi de jobber aktivt med formen.

Anonymkode: ccea5...6bf

[AnonymBruker]

På 22.10.2020 den 11.59, AnonymBruker skrev:

Hvordan var det for dere som fikk en atpåklatt? Opplevde dere det som stressende at barna hadde veldig ulike behov? Her vil det bli 10 og 6 års forskjell dersom vi velger å fullføre svangerskapet. 

 

Jeg er livredd for alt mulig nå. Redd for at vi er for gamle til å bli foreldre igjen, redd for at den fine lille familien kommer "ut av balanse" dersom vi får ett barn til, redd for at de eldre barna våre vil syns det er slitsomt å alltid måtte ta hensyn til en liten en, redd for å bli sliten og utålmodig, redd for at vi voksne blir lei av å ikke få komme igang med fritidsaktivitet igjen (vi har ikke drevet med egne fritidsaktiviteter de siste 10 årene), også faktisk litt redd for hva andre skal si (gammel mor). Jeg er redd for alt nå. Jeg er også redd for barselstiden. Jeg tror bare jeg fortsatt er i sjokk over denne graviditeten. 

Anonymkode: e45a7...40b

Jeg har 9 år mellom mine, og det er helt fantastisk. De er gode venner, krangler aldri, eldste får vist masse omsorg, og yngste har et forbilde å strekke seg etter. Med litt trening finner man aktiviteter og filmer og musikk som passer for begge.

Jeg opplevde attpåklatten som en berikelse for hele familien, og selv om jeg og var litt bekymret for folk ville si, så opplevde jeg at den nære slekten gråt av glede.

Og sjefen som jeg var litt redd for? jeg sa til meg selv at hun er en person som passerer gjennom mitt liv i noen få år, og jeg kan ikke tillate hennes firkanta A4-syn på livet å styre hva jeg gjør med mitt liv. Det var vanskelig, men jeg greidde å gi blanke f. i hva hun mente. Og det er jeg glad for idag, som jeg har en skjønn datter på 10, mens sjefen forsvant fra min arbeidsplass for mange år siden, så det var jamen godt jeg ikke ga etter for den bekymringen!!!!!

Anonymkode: ccea5...6bf

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har brukt hele helgen på å fundere meg ihjel. Det er ikke en lett avgjørelse dette her. Jeg hadde gjort meg "ferdig" med babyer, barnehage, bleieskift, nattevåk og mye mer. Jeg har store skolebarn som greier alt selv og jeg blir utslitt av tanken på å måtte starte på nytt. Jeg hatet tanken på å gjennomføre alternativet og blir kvalm av det også. Har vurdert å kontakte amathea for en rådgivningstime der. 

 

Kan  legge til at siste fødsel var svært smertefull men ellers ukomplisert. Jeg fikk ikke epidural til tross for at jeg ba om det, og jeg opplevde å bli "umyndiggjort" ved at de ignorerte meg fullstendig og kom med varme omslag som et plaster på såret. Dette sitter veldig i meg, spesielt dette at jeg opplevde å ikke bli hørt. Jeg mistet all kontroll og har liten tillit til jordmødre som jeg opplever ikke brydde seg om meg under fødsel. Dette er en av hovedgrunnene for at jeg vurderer abort. Mulig jeg har fått fødselsangst. Jeg hadde det fint etter fødsel men sverget at jeg aldri skulle sette barn til verden igjen. Første fødsel var bedre, da fikk jeg epidural. Er likevel livredd for å bli ignorert/umyndiggjort igjen. Jeg følte en maktesløshet som jeg ikke vil oppleve igjen ! 

TS

Anonymkode: e45a7...40b

det siste du beskriver der må du få hjelp til tenker jeg, og det har ikke noe med alder å gjøre. Jeg hadde en traumatisk første fødsel selv, der jeg ikke fikk epidural selv om jeg ba om det. Så jeg bestemte meg på forhånd at med nummer to vil jeg ha naturlig fødsel, og valgte en klok og trygg jordmor som jeg gikk til samtaler med gjennom hele svangerskapet. Det hjalp enormt. Vi gikk gjennom papirene fra den første fødselen sammen, og hun forklarte hva som hadde skjedd og vi la en plan for hvordan jeg skulle takle en lignende situasjon. Det hjalp veldig, og jeg har bare gode følelser fra fødsel nummer to, selv om den ikke gikk helt på skinner den heller. 

Anonymkode: ccea5...6bf

[AnonymBruker]

På 22.10.2020 den 10.14, Gjest Sugar Plum Fairy skrev:

Jeg skriver at «dette gjelder selvfølgelig ikke alle»! herregud, her får man svi for alt. SELVFØLGELIG gjelder det ikke alle, SELVFØLGELIG kan man være sånn uavhengig av alder. Må man skrive alle forbehold for alt man skriver her? Jeg fortalte bare om min situasjon og trodde det kom ganske klart frem.

Mine foreldre var ikke sånn med mine eldre søsken, derfor tror jeg det har med alder å gjøre - eller, rettere sagt at man har hatt barn tidligere og ikke er klar for en ny full runde. Kanskje heller det siste. Gidder absolutt ikke å finne forskning til deg på det, har heller ikke prøvd å påstå at det er forskningsbasert. Men forskning på at barn nr 2, 3 osv blir fulgt opp dårligere enn nr 1 har jeg lest forskning på. Finn det sjæl.

Opplevde det samme som du, og mi beste venninne i oppveksten også. Begge vi hadde eldre søsken, og foreldrene våre var med på fotballcup til Danmark, Norway Cup og alt mulig med de, men aldri noe engasjert i det vi gjorde. Var heldig om vi fikk skyss🙈 Har lovet meg selv å aldri være så lite engasjert i mine barn!

Anonymkode: 136c6...e91