Hvordan tok du det da dyret ditt gikk bort?

[AnonymBruker]

Hunden min er nå 11 år og jeg har begynt å forberede meg på at hun kommer til å gå bort ila de 5 neste årene. Har alltid vært klar over at dette vil skje, men nå som det «nærmer» seg, har det blitt mer og mer virkelighet at det kommer til å skje. 
 

Blitt så utrolig glad i henne... 🥺❤️ Får helt vondt inni meg av å tenke på det... har jeg gitt henne alt jeg kan? Har hun hatt det beste livet hun kan ha? Kommer jeg til å sitte igjen med dårlig samvittighet? Jeg vet jo at hun har hatt det fint, og sikkert litt for fint også.

Gruer meg til at en dag jeg står opp, så bare ligger hun stiv i senga mi og er død og jeg har ikke lagt merke til at hun har gått bort 😩 Eller at hun blir syk og må avlives hos dyrlege, og jeg har ikke fått gitt henne siste kos og adjø 😔 

Jeg har nå skjønt at jeg kommer til å ta dette  tungere, enn da jeg skaffet meg hund og visste at dette kom til å skje 😭 

Jeg er også ufør og er med hunden min 24/7, så føler dagene etter hun går bort kommer til å bli fryktelig stille og ensomme 😓 Hun gir meg så utrolig mye glede i hverdagen ❤️

Anonymkode: 35f74...156

[AnonymBruker]

Jeg ble veldig lei meg. 

Jeg angrer på at jeg ikke tok dyret med jevnlig til dyrlege for sjekk før det ble sykt. På den måten kunne sykdom blitt oppdaget tidligere. Det hadde nok forlenget dyrets liv og spart det for smerter.

Jeg visste at det ikke var lenge igjen, men dyret fikk medisiner og så ut til å ha det bedre. La på seg, spiste, viste ikke tegn til smerte, men jeg mistenker at det må ha skjult det. Dyret døde veldig plutselig. Det døde mens det var alene. Jeg kom hjem og fant det etter noen timer.

Jeg har hatt et annet dyr før som ble avlivet i trygge omgivelser hjemme. Jeg plages av tanken på at jeg burde gjort det samme for dyret som døde plutselig.

 

Anonymkode: 2e18e...d57

[Gjest Lisa Rowe]

Jeg har hatt tre hamstre i de siste årene som har dødd. Det var dumt, men levealderen til gnagere er veldig kort, så det var forventet, og dermed mye lettere å håndtere også. Jeg knyttet meg heller ikke til gnagerne på samme måte som andre dyr som krever mer sosialisering. Jeg tok det mye verre når vi måtte omplassere den ene hunden vår etter fire år. Jeg klarte såvidt å fungere de første ukene, det var utrolig smertefullt, selv om jeg visste at det var for det beste for hunden. Det er litt over ett år siden nå og jeg har enda dager hvor jeg gråter på grunn av savnet. 

Det er aldri lett å miste noen man er glad i, enten det er snakk om tobente eller firbente. Tilbring så mye tid som du kan med henne og gjør pensjonisttilværelsen hennes så komfortabel som mulig. ❤️

[AnonymBruker]

Kommer jo ann på hvilke relasjon man har til dyret. Noen elsker mer enn andre. Jeg elsker de som familiemedlemmer, like mye som jeg elsker de andre i familien - så det var en stor sorg og hadde en depresiv periode lenge, akkurat som når jeg mistet faren min.

Anonymkode: 3516b...59c

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ble veldig lei meg. 

Jeg angrer på at jeg ikke tok dyret med jevnlig til dyrlege for sjekk før det ble sykt. På den måten kunne sykdom blitt oppdaget tidligere. Det hadde nok forlenget dyrets liv og spart det for smerter.

Jeg visste at det ikke var lenge igjen, men dyret fikk medisiner og så ut til å ha det bedre. La på seg, spiste, viste ikke tegn til smerte, men jeg mistenker at det må ha skjult det. Dyret døde veldig plutselig. Det døde mens det var alene. Jeg kom hjem og fant det etter noen timer.

Jeg har hatt et annet dyr før som ble avlivet i trygge omgivelser hjemme. Jeg plages av tanken på at jeg burde gjort det samme for dyret som døde plutselig.

 

Anonymkode: 2e18e...d57

Ååh herregud, aldri tenkt over at dyret kan dø mens ikke er hjemme, også finner man den når man kommer hjem 😔❤️❤️❤️ Det må være så vondt!! Kondolerer til din lille venn, jeg føler med deg 😔

Anonymkode: 35f74...156

[AnonymBruker]

Vi hadde en hund som døde plutselig av akutt sykdom mens vi var bortreist. Hun ble passet av foreldrene mine. De ringte vetrinær kvelden før fordi hun ikke virket helt som seg selv, ikke direkte syk men veldig sliten og daff. De ble bedt om å se det ann og morgningen etter så døde hun... Vi var i utlandet og kom ikke hjem før tre dager senere, da var hun allerede obdusert så vi så henne aldri igjen. 

Jeg husker at når faren min ringte for å fortelle hva som hadde skjedd så klarte jeg ikke å tro på det jeg hørte. Vi hadde jo reist hjemmefra bare 12 timer før og da virket hun helt fin. Og når jeg endelig skjønte hva han forsøkte å fortelle meg så gikk jeg helt i kjelleren. Jeg er en sånn som personen over her skriver, som virkelig elsker dyrene mine på lik linje som familiemedlemmer, hun var babyen min. Det er snart 1 år siden og jeg klarer fortsatt ikke se på bilder av henne uten å få tårer i øynene. Savner henne hver dag, men det går bedre nå. 

Anonymkode: cc6cf...03c

[AnonymBruker]

For meg er det veldig stor forskjell på hvordan dyret dør. Ene katten min ble påkjørt, jeg fikk telefon fra dyrlegen om morgenen. Det er det vondeste jeg har opplevd med dyrene. Avliving hos dyrlege, det kan jeg forberede meg bedre til, jeg får sagt hadet til pus da. 

Anonymkode: 57357...a0a

[AnonymBruker]

Jeg var fullstendig knust. 

Det er 3,5 år siden han døde, og det jeg sliter med fortsatt er at han hadde mye vondt den siste tiden. Vi visste at noe var galt og dyrlegen prøvde iherdig å finne ut av det. Han var mye hos dyrlegen, og det likte han ikke. I tillegg til at han led fysisk. Vi ville ikke avlive før vi visste hvorfor han var syk og om det kunne behandles. Til slutt skjønte vi alle at vi ikke kunne plage han sånn. Men det burde vi innsett noen uker tidligere. Han ga oss det «nå er det nok, la meg få slippe»-blikket. Stakkars liten😭 Dyrlegen ønsket å obdusere han, så vi fikk svar til slutt. 

Så med mitt neste dyr skal jeg være veldig bevisst på at avgjørelser om avlivning må ta i hensyn til dyrets beste, og ikke oss. Selvom det er forjævlig vondt. 

Anonymkode: d9a51...eba