Hvorfor får barn husarrest?

[AnonymBruker]

Det er opplyst og vedtatt at barn ikke skal fengsles. Frihetsberøvelse av barn er skadelig sies det.

Hvorfor får barn da husarrest? Det er jo samme prinsipp. 

Anonymkode: 2c96f...d03

[AnonymBruker]

Gammel tråd, men er fortsatt aktuelt. 

Jeg tenker husarrest er en straff som praktiseres av autoritære foreldre. Denne foreldrestilen innebærer høy grad av kontroll, forventninger, grenser og krav, men liten grad av varme, nærhet, respons, gjensidig kommunikasjon og åpenhet. Lydighet og fastsatte regler er veldig sentralt her. Man bruker gjerne straff for å utøve kontroll og makt ovenfor barnet sitt. 

Jeg fikk selv husarrest noen ganger under oppveksten min, samt at jeg også ble låst inne på rommet mitt flere ganger. Ingen av de to straffereaksjonene hadde en sammenheng med min oppførsel og mine handlinger, og jeg fikk heller ingen forklaring på hvilke regler jeg hadde brutt. Dette førte igjen til at jeg utvikla sosialt angst og fikk dårlig selvtillit. I tillegg ble jeg også mer forsiktig på hva jeg sa til andre mennesker, noe som innebar at jeg ikke kunne være åpen om mine tanker og følelser. Det førte også til at jeg ikke fikk lov til å ta egne valg, fordi at det var det jo foreldrene mine som bestandig gjorde for meg. Jeg ble også ganske fiendtlige mot foreldrene mine og mot autoriteter generelt sett. Alle disse konsekvensene av autoritær foreldrestil er svært vanlige for de som har hatt en slik oppvekst. 

Selv mener jeg at husarrest og innesperring på soverommet aldri bør forekomme. Foreldrene bør ha toveiskommunikasjon med barnet sitt om hva barnet føler, tenker og ønsker, samtidig som at foreldrene også viser forståelse og tar dette til ettertanke. Barnet må få lov til å ta egne valg, tenke selvstendig og til å medvirke i familien. Foreldrene er nødt til å vise respons på det barnet sier og føler seg. 

Autoritær foreldrestil er ikke en sunn foreldrestil som bør praktiseres. Det er med på å skape utrygge barn som utvikler psykiske lidelser, vansker med å få/opprettholde vennskap, blir rebelske og aggressive, samt ikke er i stand til å tenke selvstendig eller ta valg på egenhånd. Dessuten er det stor sjanse for at barnet selv blir maktsyk, dominerende og sjefete over andre mennesker, noe som ikke danner stabile og positive vennskap. 

Så til dere som praktiserer husarrest, innesperring og fysisk straff: Slutt med det! 

 

Anonymkode: 2ba64...ab5

[jabx]

Ja, husarrest er negativt og skadelig. Ja, en form for mishandling.

[AnonymBruker]

Her brukes husarrest som samsvarer med handling. Vi har forresten ikke satt noe navn på det for barna våre, så de vet ikke hva ordet "husarrest" er. 

* Kommer ikke hjem på tida: husarrest/må tidligere inn

* Bruker mer enn halvtime på å komme hjem etter tydelig beskjed (når de er to minutter unna), eventuelt nekter fordi leken er for gøy

Det betyr ikke at vi ikke har god omsorgsevne, utviser mye kjærlighet og varme, eller at vi ikke snakker åpent om ting her hjemme. Selv om barna har husarrest, så setter vi dem ikke på en stol og lar dem være i fred. Vi snakker jo om hendelsen, hvorfor de opplever å måtte være hjemme osv. Reflekterer sammen, finner en løsning osv. Vi finner også på ting hjemme, og har en koselig dag i "husarresten". 

Synes det er svart/hvitt tenkning på husarrest i denne tråden. Husarrest kan være noe annet enn straff og hardhet fra foreldres side. 

Anonymkode: d677f...106

[askefast]

Er vel svært få som praktiserer dette nå? Det er jo en oppdrsgerstil fra dinosaurtiden.....? Mulig det kan ha effekt dersom ungdommen bruker stoff, og man således holder hen unna, og således forhindrer at hen ender opp som narkoman, ikke vet jeg. 

[Turkis Sau]

.

Endret 3. september 2021 av Turkis Sau

[AnonymBruker]

Mine barn har aldri fått det. Jeg fikk det av og til i barndommen, men mamma klarte aldri å følge det opp. Var bare mye tomme trusler 

Anonymkode: b87c2...082

[Ulrikke]

Har aldri brukt husarrest.... 

Men jentungen har sagt noen ganger at X ikke kan bli med ut feks, pga husarrest.... Så noen gjør det nok fortsatt... 

[AnonymBruker]

Husarrest hadde hatt null effekt som straff hos oss. Barnet elsker å være på rommet sitt alene og holde på med sitt. Jeg må insistere, nesten tvinge, for at barnet skal gå ut. Bortsett fra skole og organisert trening er barnet aldri ute på farten. Så barnet hadde elsket å "måtte" være hjemme. Det hadde ikke vært en straff, men en premie.

Anonymkode: 33636...fe6

[AnonymBruker]

Husarrest er en gammel straff fra da vi var små og hadde hele livet vårt ute. Nå er jo barn inne og sitter foran skjerm og da er ikke dette like effektivt lenger. Det er nok også derfor man ser det brukt i mindre grad nå enn før. Det er ikke en straff jeg er tilhenger av, men ser heller ikke at det skulle være skadelig på noe vis og synes det er helt bak mål å sammenligne det med fengsling og noe som barn tar skade av. 

Anonymkode: 33326...089

[AnonymBruker]

Fordi foreldrene er utdaterte

Anonymkode: 5d257...6f9

[AnonymBruker]

Husarrest er faktisk ikke lovlig.. 

Anonymkode: 35721...517

[AnonymBruker]

Foreldrene mine praktiserte ikke husarrest (sterke motstandere av det), og det har gått i arv til meg. Kommer aldri til å forstå meg på folk som gir barna sine husarrest, synes det er helt sykt 

Anonymkode: 8dcc4...e04

[AnonymBruker]

Min mamma er født i 1961 og hun ga meg husarrest flere ganger i oppveksten min og hun forklarte aldri hvorfor jeg fikk det annet enn det var det hun ville og at det var hun som bestemte i huset. Hun slo meg jevnlig, låste meg ut av huset, låste meg inn på soverommet mitt, kjefta, ropte, avbrøt meg i samtaler, ba meg om å holde kjeften, trua meg med å drukne meg i sjøen, trua med å kjøre bilen sin i kjøra under en kjøretur, oppfordra meg til selvmord, at jeg skulle banke henne og at jeg skulle banke folk på skolen og hun var bestandig så dominerende, autoritær, kontrollerende, fraværende, egoistisk, kravstor, negativ og kritisk. Hun takla aldri å få nei og hun ble aggressiv og voldelig når hun fikk motgang. Pappa var aldri sånn imot meg, men han sa bestandig ja til henne og han hadde null grenser ovenfor henne, så det medførte jo at mamma var sånn mot pappa også. 

Den dag i dag har vi lite kontakt, lite gjensidig kommunikasjon og store vansker mellom oss. Det er fryktelig slitsomt å ha henne i livet mitt og hun har ødelagt mye for meg i hele oppveksten min. Hun responderer ikke på det jeg sier og hun forsetter bare å snakke om seg selv og sine egne behov. Sånn har hun vært bestandig mot meg. Jeg vet at hun er sånn mot ekstremt mange andre mennesker også. Hun sliter med veldig dårlig selvtillit, har ingen nære venner og har ekstremt dårlige sosiale ferdigheter. Heldigvis går det bedre med meg enn med henne, og jeg må bare lære meg hvordan jeg skal leve livet mitt på den tryggeste måten når hun aldri klarte å lære meg det. 

Så husarrest praktiseres av de autoritære foreldrene. Det er totalt krise! 

Anonymkode: 2ba64...ab5

[AnonymBruker]

Antageligvis fordi de har gjort noe de ikke bør gjøre

Anonymkode: bf571...358

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 18.10.2020 den 13.06):

Det er opplyst og vedtatt at barn ikke skal fengsles. Frihetsberøvelse av barn er skadelig sies det.

Hvorfor får barn da husarrest? Det er jo samme prinsipp. 

Anonymkode: 2c96f...d03

Fordi ikke alle foreldre burde hatt barn. 1 av 10 barn har foreldre så inepte til oppgaven at de driver omsorgssvikt. 
 

Enda flere er så elendig dårlige til oppgaven at barna på ingen måte har en god oppvekst. Husarest, psykisk og fysisk vold etc er helt vanlig i barneoppdragelse. Et enkelt regnestykke er dette: å ignorere barns behov for sunn mat og god helse er omsorgssvikt. 1 av 4 barn i Norge er overvektige. Overvekt er i all hovedsak ren omsorgssvikt.

 Har du barn som går i skole eller barnehage eller jobber du med barn kjenner du helt garantert en håndfull unger som ikke har det bra hjemme.

Anonymkode: 91b98...a6f

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker said:

Antageligvis fordi de har gjort noe de ikke bør gjøre

Anonymkode: bf571...358

Husarrest fører bare til flere problemer i familien. Barnet får store problemer i livet. 

Anonymkode: 2ba64...ab5

[AnonymBruker]

On 9/3/2021 at 10:59 AM, AnonymBruker said:

Husarrest er en gammel straff fra da vi var små og hadde hele livet vårt ute. Nå er jo barn inne og sitter foran skjerm og da er ikke dette like effektivt lenger. Det er nok også derfor man ser det brukt i mindre grad nå enn før. Det er ikke en straff jeg er tilhenger av, men ser heller ikke at det skulle være skadelig på noe vis og synes det er helt bak mål å sammenligne det med fengsling og noe som barn tar skade av. 

Anonymkode: 33326...089

Barnets behov blir ikke møtt og ivaretatt, noe som forverrer helsa til barnet. I tillegg er det også frihetsberøvelse, terror og psykisk vold. Dessuten medfører det store problemer i familien og barnet utvikler store problemer senere i livet sitt. Husarrest er skadelig, ulovlig og forferdelig. 

Anonymkode: 2ba64...ab5

[AnonymBruker]

Tenker foreldrene har få redskaper, og bruker husarrest for å få en slags kontroll de ikke klarer å få på andre måter. 

Anonymkode: 8dcc4...e04

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.9.2021 den 21.53):

Gammel tråd, men er fortsatt aktuelt. 

Jeg tenker husarrest er en straff som praktiseres av autoritære foreldre. Denne foreldrestilen innebærer høy grad av kontroll, forventninger, grenser og krav, men liten grad av varme, nærhet, respons, gjensidig kommunikasjon og åpenhet. Lydighet og fastsatte regler er veldig sentralt her. Man bruker gjerne straff for å utøve kontroll og makt ovenfor barnet sitt. 

Jeg fikk selv husarrest noen ganger under oppveksten min, samt at jeg også ble låst inne på rommet mitt flere ganger. Ingen av de to straffereaksjonene hadde en sammenheng med min oppførsel og mine handlinger, og jeg fikk heller ingen forklaring på hvilke regler jeg hadde brutt. Dette førte igjen til at jeg utvikla sosialt angst og fikk dårlig selvtillit. I tillegg ble jeg også mer forsiktig på hva jeg sa til andre mennesker, noe som innebar at jeg ikke kunne være åpen om mine tanker og følelser. Det førte også til at jeg ikke fikk lov til å ta egne valg, fordi at det var det jo foreldrene mine som bestandig gjorde for meg. Jeg ble også ganske fiendtlige mot foreldrene mine og mot autoriteter generelt sett. Alle disse konsekvensene av autoritær foreldrestil er svært vanlige for de som har hatt en slik oppvekst. 

Selv mener jeg at husarrest og innesperring på soverommet aldri bør forekomme. Foreldrene bør ha toveiskommunikasjon med barnet sitt om hva barnet føler, tenker og ønsker, samtidig som at foreldrene også viser forståelse og tar dette til ettertanke. Barnet må få lov til å ta egne valg, tenke selvstendig og til å medvirke i familien. Foreldrene er nødt til å vise respons på det barnet sier og føler seg. 

Autoritær foreldrestil er ikke en sunn foreldrestil som bør praktiseres. Det er med på å skape utrygge barn som utvikler psykiske lidelser, vansker med å få/opprettholde vennskap, blir rebelske og aggressive, samt ikke er i stand til å tenke selvstendig eller ta valg på egenhånd. Dessuten er det stor sjanse for at barnet selv blir maktsyk, dominerende og sjefete over andre mennesker, noe som ikke danner stabile og positive vennskap. 

Så til dere som praktiserer husarrest, innesperring og fysisk straff: Slutt med det! 

 

Anonymkode: 2ba64...ab5

Dette! Var omtrent som å lese om meg selv bortsett fra at jeg faktisk aldri fikk ordentlig husarrest da. Det synes foreldrene mine var strengt. Kunne få beskjed om å ta en pause på rommet, men ikke husarrest i form av å bli innelåst eller å ikke få være med venner på fritiden en viss periode. Eller f.eks bli truet med at en leke ble tatt fra meg ol. 

Kjenner meg godt igjen i det du skriver om følelser og å ikke ta egne valg. Følte jeg fikk mye kjeft og at jeg ofte ble misforstått. Jeg fikk aldri lov til å forklare meg eller uttrykke meg. Svaret var alltid "ikke noe men" (dette har vel alle barn hørt...). Det kunne f.eks være at jeg var sint/irritert. Eller jeg uttrykte sinne ovenfor noe, men sannheten var gjerne at jeg var lei meg for noe eller skuffet over noe. Men siden jeg ikke fikk lov eller hjelp til å sette ord på følelsene mine, så fortsatte jeg heller å bli sint når jeg var lei meg. Så da tenkte foreldrene mine bare at jeg ofte ble sint og kunne f.eks si "du blir alltid så fort sint". Og ikke noe mer enn det. Følte jeg ble stemplet som den sinte av mine søsken. Jeg har også problemer med å ta valg. Er ofte vinglete. Tror det handler om at jeg er redd for å ta feil da jeg tidligere er misforstått og ellers alltid fått beskjed om hva jeg skal gjøre, i stedet for å å få mulighet å f.eks regulere følelsene selv. 

Jeg har også problemer med å holde på vennskap. Har hatt problemer med å føle en tilknytning og det å være meg selv. Følte meg aldri veldig nær noen på barne- og ungdomsskolen. Virket nok ganske tilbakeholden. Jeg var veldig usikker på hvordan jeg skulle oppføre meg, hva som var rett og galt, ønsket ikke å bestemme og lot alltid venner ta valg. Og jeg har nok hatt perioder, slik du beskriver med "sjefete" under oppveksten og i voksen alder. Føler nok litt på at "nå tørr jeg endelig å ta kontrollen". 

Et godt eksempel, for de som kanskje ikke forstår det du skriver er dette:

Tenk at barnet er 6år gammel. Barnet kommer ofte ut etter leggetid og gråter. Foreldrene blir irritert og ber barnet legge seg igjen. Barnet sier "ja, men....." og foreldrene sier "ikke noe ja, men! Slutt å sutre og gå å legg deg". Og sannheten er egentlig at barnet er redd for å sove i mørket og redd for å få mareritt. Men barnet får aldri uttrykt dette og snakket med noen for å få hjelp til de skumle tankene sine. Dette kan også resultere i at barnet føler seg alene om tankene. Og det kan igjen føre til når barnet blir eldre/voksen at tanker ikke deles og følelsesspekteret ikke blir riktig. 

Anonymkode: 9bed5...9ab