Til dere som bare har ett barn

[AnonymBruker]

Vi har en herlig datter på snart 3 år, og har nylig prøvd på et søsken til henne. Dette endte desverre med spontanabort, og grunnet både alder og endel helsemessige problemer knyttet til graviditet og fødsel, tror jeg ikke jeg nå våger å prøve å bli gravid igjen.
 

Har alltid ønsket meg to barn, og tar det tungt at den snille datteren min som er så omsorgsfull med de minste i barnehagen, mest sannsynlig ikke får oppleve gleden ved å ha søsken. Min mann er enebarn og har et mye mer avslappet forhold til dette. Han har hatt en flott barndom full av venner og aktiviteter, og har aldri savnet søsken, heller ikke i voksen alder. Han er storfornøyd med å kun ha ett barn og ikke behov for flere.
 

Jeg merker jeg blir trist når venner av min datter får småsøsken, og det henger plakater i barnehagen der hvert enkelt barn har tegnet sin familie, og alle utenom mitt barn har søsken.
 

Noen som har vært i samme båt og kan si litt om hvordan dere kom videre og forbi dette? Er redd jeg kommer til å bli så bitter og enda mer trist i fremtiden, særlig når barnet blir eldre og kanskje etterspør søsken. Finnes det noe positivt ved å ha kun ett barn/være enebarn? 

Anonymkode: 550ae...f1d

[AnonymBruker]

Vi havnet nesten også der. Venninnen min er der nå. 

Mannen min er vokst opp tilnærmet som enebarn. Dvs, brødrene hans er så mye eldre at de var flyttet hjemmefra da han ble født, og flyttet såpass langt vekk at han så dem kun i julen og litt om sommeren. 

Han elsket å være "enebarn". Mens jeg ikke kunne tenke meg å være det, og det plaget meg noe helt forferdelig at vi ikke så ut til å klare å gi sønnen vår søsken. 

Jeg leste masse om enebarn. Forskning både om barndommen, og hvordan livet ble som voksen. Og det beroliget meg veldig. 

Forskning viser at enebarn ikke er bortskjemte og egostiske, men tvert imot ofte er flinkere til å vise sympati og få venner. De sliter overhodet ikke sosialt, og er ikke mer ensomme, ofte tvert imot. Eneste negative som ble trukket frem, var at en del følte seg ensom i sorgen når foreldrene døde, siden de da gjerne ikke hadde noen å mimre om foreldrene om på samme måte som søsken gjerne har. 

Så jeg så til slutt ikke svart på det at han ble enebarn. Nå fikk vi plutselig en positiv test likevel, så nå venter vi nr 2 - og nå tenker jeg på det virkelig er så lurt likevel 😛 

Anonymkode: b62d6...ff8

[AnonymBruker]

Ikke gi opp søsken hvis du er yngre enn 40/42 år. Det kan gå veldig bra om dere prøver igjen. 

Anonymkode: 0966c...89b

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ikke gi opp søsken hvis du er yngre enn 40/42 år. Det kan gå veldig bra om dere prøver igjen. 

Anonymkode: 0966c...89b

Jeg er 42 😊

Anonymkode: 550ae...f1d

[AnonymBruker]

Er enig i at du kanskje bør prøve litt til.. 

Din mann er jo enebarn så da har hun nok ikke flust med søskenbarn Heller. Prøv litt til, hvis ikke så er det som det er og man må fokusere på - og være glad fOr det man har:)

Anonymkode: d4f39...134

[AnonymBruker]

Som søskenløs har jeg samme opplevelse som mannen din. Jeg har hatt en kjempefin oppvekst uten noe savn etter søsken, verken da eller som voksen. Det er så utrolig mange fordeler ved å være enebarn som jeg føler det ofte ses bort ifra, fordi barn på død og liv "må" ha søsken. Søsken er heller ingen garanti for et godt søskenforhold, så man må ikke få flere barn av hensyn til det første barnet.

Sorry, vet det ikke var dette du spurte om, men jeg blir like irritert hver gang jeg leser i tråder som dette, som feilaktig stakkarsliggjør oss enebarn. 

Anonymkode: 2ae56...606

[AnonymBruker]

Jeg har bare ett barn, og innfant meg med det med en gang. Vi prøvde å få et barn nr to da jeg var 37-38 (da var førstemann 3-4), men på 1,5 års prøving ble jeg ikke gravid på nytt. Da jeg rundet 38 sa jeg at jeg ikke ønsket å prøve lenger, følte meg for gammel og tenkte også at "denne mannen har jeg uansett ikke tenkt å bli gammel med, greit å begrense antall barn da"....

Det viste seg noen år senere at jeg var steril da allerede pga overgangsalderen startet da jeg var 46. Man er steril 10 år før mensen endelig opphører.

Anonymkode: ac10b...56a

[AnonymBruker]

Dere kan adoptere

Anonymkode: def29...3dd

[AnonymBruker]

Tenker at å være enebarn kan være en velsignelse for barnet deres! Masse kvalitetstid og oppfølging fra foreldre, stabil økonomi, ingen søskenkrangling og slåssing, slipper å forsvare lekene eller tingene sine eller flykte inn på rommet for å få litt fred og ro. Det er ingen garanti for at søsken blir venner, hverken som barn eller voksne. Har noen venninner som rett og slett aldri har gått overens med sine søsken, noen av dem klarer å være sivile mot hverandre i julen men har ellers ingen kontakt, og andre har absolutt null kontakt og tåler ikke synet av hverandre. 

Det jeg vil anbefale med enebarn: Hjelp barnet å opprettholde nære vennskap. Ideelt hvis dere har en vennefamilie med barn på samme alder, slik at dere foreldre også møtes og har kontakt. Dette vil gi barnet mulighet til å danne felles barndomsminner og referanser med noen andre, og på den måten ha noen å mimre med (husker du da mora mi gjorde det og det, husker du den hytta vi alltid reiste til...). Søskenbarn kan gjøre samme nytten. 

Ikke hør på dem som sier at dere burde prøve mer, prøve alt, stakkars enebarn osv. Det er bare tull. Vær de beste foreldrene dere kan for jenta deres, hun kommer til å få en super barndom og klare seg helt fint! 

Kilde: Jeg var enebarn i 12 år, da fikk jeg halv- og stesøsken. Er glad i søsknene mine og vi kommer godt overens nå, men jeg skal love deg at jeg har savnet enebarntilværelsen mange, mange ganger. Søsken er ingen oppskrift på lykke, og jeg er på mange måter bitter for at jeg har mistet mange gode år med foreldrene mine til krangling, styr, dårlig økonomi og kaos. I tillegg har jeg mine beste felles barndomsminner med nære venninner jeg har vokst opp med, og det har betydd og betyr masse.

Ønsker meg kun ett barn selv. 

Anonymkode: 5be8b...e65

[AnonymBruker]

Det positive ved det er at dere har mye større muligheter til å følge opp barnet på alle arenaene. 

I tillegg har jeg en mistanke om at man har større mulighet til å forbli sammen med forelderen til det barnet, enn hvis man får flere barn. For barnet er det i mange tilfeller positivt om foreldre holder sammen.

Det blir mye lettere for dere som foreldre å få egentid. Lettere å få hodet over vann. 

Jeg er også ganske sikker på at det blir mer og mer vanlig med "kun 1 barn" per familie jf Erna som har prøvd å få folk til å få flere barn.  

Per nå er vi to familier i ene slekta her som "kun" har 1 barn, så vi kjenner flere som er i den situasjonen.

For øvrig kan du gjøre deg selv en tjeneste ved å selv slutte å si frasen bare ett barn. Snakk positivt om din egen familie, og om hvordan den er, så vil det etter hvert føles bedre også. Stå også opp for dette i sosiale sammenhenger der det uttrykket forekommer. 

Til syvende og sist er det kun du og din bedre halvdel som bestemmer om dere skal ha flere. Ikke la den avgjørelsen bli påvirket av andre.

 

Anonymkode: 02f09...01b

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Som søskenløs har jeg samme opplevelse som mannen din. Jeg har hatt en kjempefin oppvekst uten noe savn etter søsken, verken da eller som voksen. Det er så utrolig mange fordeler ved å være enebarn som jeg føler det ofte ses bort ifra, fordi barn på død og liv "må" ha søsken. Søsken er heller ingen garanti for et godt søskenforhold, så man må ikke få flere barn av hensyn til det første barnet.

Sorry, vet det ikke var dette du spurte om, men jeg blir like irritert hver gang jeg leser i tråder som dette, som feilaktig stakkarsliggjør oss enebarn. 

Anonymkode: 2ae56...606

Helt enig. Jeg og mannen ønsker ett barn, nettopp fordi jeg trivdes så godt som enebarn selv, og han ikke hadde/har et spesielt godt forhold til sin søster hverken som barn eller voksen. 

Det er absolutt ikke noe synd på oss enebarn! 

Anonymkode: 1ea99...167

[AnonymBruker]

ville prøvd littctil 

Anonymkode: 769f3...03d

[AnonymBruker]

Ikke noe synd i enebarn, et holder i massevis.

Anonymkode: 80a90...919

[AnonymBruker]

Vi har dyr - ta katter og en hund. De er «søsken» til min datter (nå 7), og er med på alle familietegninger. 

Mannen min har søsken, men null relasjon til dem, de har så forskjellig personlighet. Ikke alle søsken er gode venner og har særlig glede av hverandre. Veldig koselig når det er et godt søskenforhold, men å få et ekstra barn kun for å gi det eksisterende barnet søsken er ikke særlig lurt. Jeg kjenner flere som hadde ønsket at de heller var enebarn. Når det er sagt kjenner jeg også mange som ser på søsken som sin beste venn og støtte i livet, og blant venner som er enebarn vet jeg noen alltid har hatt et savn, mens andre er veldig fornøyde med at de er enebarn.

Anonymkode: f6927...4a8

[AnonymBruker]

Største ulempen er vel hvis det skulle skje noe med den ene. Vi var tre søsken da jeg vokste opp, nå er vi bare to. Jeg har sett sorgen til mine foreldre, og vet hvor viktig det har vært for dem å ha oss de kunne fokusere på når en ble borte.

Fordelene er jo at dere får mye en-til-en kontakt med barnet, som lett kan bli litt forsømt med flere. At dere alltid kan følge godt opp og at den ene voksne har mulighet til egentid mens den andre er med barnet.

Anonymkode: d8053...195

[AnonymBruker]

Jeg er enebarn og er glad jeg ikke har søsken. Legg iaf fra deg den dårlige samvittigheten du har for datteren din, for den trenger du ikke ❤️ 

Anonymkode: f62d9...0ea

[Ulrikke]

Jeg er enebarn. Har aldri savnet søsken. Skjønner at "alt" kommer til å falle på meg når mine foreldre blir enda eldre, men det er virkelig ikke gitt at det ville "hjulpet" med søsken da (leser jo stadig om søsken som "krangler" om hvem som har tatt seg mest av foreldrene de siste ukene osv).

Jeg har fått høre MANGE ganger "Er du enebarn??? Det hadde jeg aaaaaaldri trodd!!" Da mener folk at jeg er hyggelig, raus og sosial... Sier mer om fordommer mot enebarn enn om meg som person!

Jeg har bare ett barn. Hun har tre søsken (jeg er stemor til tre). De har altså ikke vært søsken på fulltid, i tillegg til at eldste er ti år eldre enn henne. Kan selvfølgelig ikke sammenlignes med å være HELT enebarn, da disse fire har et flott forhold i dag. Men nå de siste fem årene ca har hun stort sett vært enebarn i det daglige.

Det går helt fint å være enebarn! Mange av oss savner ikke søsken. Min mann har et søsken han har minimal kontakt med. De er rett og slett for ulike. De er ikke uvenner eller noe, men de har bare minimal interesse av hverandre. Jeg har mer kontakt med partner til søskenet hans enn han har med noen av dem. Tror egentlig de synes det er litt trist begge to at de ikke har mer interesse av sitt søsken.

Mange har selvfølgelig et flott forhold til sitt søsken og ville ikke vært uten! Men det går faktisk HELT fint å være enebarn også!

[AnonymBruker]

Det triste med å være enebarn er at du har ingen å dele minner med. Ingen å huske barndommen sammen med. Husker du pappa alltid osv. Og du blir alene med foreldrene dine når de blir gamle og eventuelt skrøpelige. Ingen er då investert i dine foreldre som deg selv.  Og gudene forby hvis det skjer noe! Husker en jente i parallellklassen druknet i sjuende klasse, hun var enebarn og foreldrene satt barnløse tilbake, alt ble brutalt røvet fra dem.

Anonymkode: 55a19...814

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Største ulempen er vel hvis det skulle skje noe med den ene. Vi var tre søsken da jeg vokste opp, nå er vi bare to. Jeg har sett sorgen til mine foreldre, og vet hvor viktig det har vært for dem å ha oss de kunne fokusere på når en ble borte.

Fordelene er jo at dere får mye en-til-en kontakt med barnet, som lett kan bli litt forsømt med flere. At dere alltid kan følge godt opp og at den ene voksne har mulighet til egentid mens den andre er med barnet.

Anonymkode: d8053...195

Dette har jeg også sett. Det at et barn går bort. Det skjedde med mine foreldre. Vi var fire søsken. Nå er vi tre. Foreldrene mine hadde ikke klart seg uten resten av barneflokken. 

Anonymkode: 2e393...d36

[AnonymBruker]

Jeg er enebarn og har bare ett barn på 2 år. Mannen er ikke norsk og hele familien hans bor i utlandet. Så jeg har følt veldig på det at barnet vårt blir veldig alene. Ingen tanter/onkler eller søskenbarn (har noen i utlandet, men de har ikke truffet hverandre enda). Jeg tenker litt på hvordan det blir når mine foreldre blir borte. Da er det bare oss 3 igjen. Og når vi blir borte så blir hun helt alene. Så jeg håper at hun finner kjærligheten tidlig i livet og kan skape sin familie før vi forsvinner så hun ikke blir alene og ensom. 

Jeg skulle gjerne hatt 2 barn, alderen vår og jobben til samboern som gjør at jeg må ta mesteparten av jobben med barna, og at vi fortsatt ikke sover om natta. Vi orker rett og slett ikke. Vi er for slitne. Hadde vi hatt tid til å vente noen år så hun var 4-5 år så kanskje. Men da er vi for gamle. 

Det sagt, så er jeg jo enebarn selv og jeg har ikke noe særlig å klage på på min oppvekst. Jeg er veldig bortskjemt på oppmerksomhet, tid og hjelp. Og litt på gaver og penger. De trenger jo ikke å dele på to eller flere, så da har de jo selvfølgelig hatt god økonomi. Jeg husker jeg savnet søsken når vi var på ferie. Og jeg skulle ønske jeg hadde en storesøster å låne klær av når jeg var tenåring   

Fordelen med enebarn er at man er ferdig med den slitsomme småbarnstiden mye fortere, lettere å få barnevakt, man kan følge opp lekser, fritidsaktiviteter osv mye bedre, mindre stresss med kjøring og henting her og der og en på fotball og en på dans samtidig, mye mindre utgifter, billigere å dra på ferie osv. 

Anonymkode: b81e4...8ff