Ingen følelser for stedatter

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Du trenger ikke føle noe som helst for barnet, men må jo gå ut fra at hennes far gjør det og selvfølgelig støtte opp under at de har kontakt. Du må oppføre deg som folk overfor jenta, være blid og hyggelig mot henne og huske at hun er et barn. Du trenger ikke være glad i henne. 

Jeg har litt vanskelig for å forstå hva du egentlig lurer på. Akkurat hva er det du synes er utfordrende med situasjonen som den er nå, om den funker for barnet og funker for faren?

Anonymkode: 33a1b...c59

Er nok mangelen på følelser jeg spør om. At etter tre år føler jeg ikke noe spes.

Alltid hyggelig. Så ikke noe problem. Hun har da sagt til meg at jeg er verdens snilleste stemor. Men det er nok fordi helgen hun kommer må vi dra kortet og hun spiser ikke noe som ikke er kjøpt ute 

Anonymkode: 3daf3...29b

[Gjest Dævendøtte]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for et saklig svar.

Leste at kun 20% av stebarn føler noe dyp tilknytning til sine steforeldre.

Jeg synes ofte de som er foreldra forventer glansbilde fra oss som kommer inn.

Jeg er litt mer realistisk. Hverken jeg eller stedatter har valgt hverandre, vi er i et slags pliktforhold.

Men at det skal være så idyllisk og rosenrødt, jeg føler ingen connection ned henne.

Er snill og alt det der, med på ting, men føler ingenting. Bare av plikt jeg gjør det, for å glede far og skape ro.

Bare lurte på om andre har samme erfaring.

 

Anonymkode: 3daf3...29b

Jeg har to bonusbarn. Har levd med de i ti år nå, annenhver uke. Har alltid behandlet de som om de skulle være mine egne barn, men ikke når det kommer til kos og nærhet. Der er jeg ikke. Føler heller ikke spesielt stor kjærlighet til barna, men jeg respekterer og aksepterer de 100 %. Synes også de var en "klamp om foten" da de var små, gledet meg alltid til uka de var hos moren. 

De vet at jeg alltid stiller opp, jeg kan snakke med de om alt. De ser på meg som kjæresten til pappa og ikke noe annet, selv om jeg har vært i livet deres siden de var små. Har aldri forsøkt å ta noen rolle som forelder eller foresatt. 

Har fått et spesielt godt forhold til bonusdatter på 17, hun har sagt jeg er et godt forbilde og fordelen med at hun ikke er min datter, er at hun tør å si alt til meg og stoler selvsagt på at det blir hos meg. Men det er også enklere for meg nå som de er eldre, jeg blir stressa av unger under 13 år. 

Vi er gode venner, men skulle det bli slutt mellom meg og faren, tror jeg neppe vi hadde hatt mer kontakt. De er nok mer glad i meg enn jeg er i dem, men jeg har også problemer med å knytte meg til mennesker generelt. 

[Rosatoast]

Han har mistet mange år med datteren, og jeg kan fint tenke meg at datteren egentlig vil ha faren for seg selv. De få gangene hun ser han. Så jeg anbefaler deg å trekke deg unna den helgen hun kommer, slik at de kan skape ett bånd før dere også må skape ett bånd. Det er hva som er mest naturlig fra alle sin side. 

[AnonymBruker]

Jeg forstår at ts ikke har noen form for følelse overfor datteren til mannen. Det er tross alt ikke hennes biologiske barn, og det er ikke like lett for alle å bare bli glad i andres barn uansett om det er partner eller ikke. Det må respekteres. 

Ts jeg tror egentlig du bare må bite tennene sammen og gjøre slik som dem har avtalt seg i mellom. Om hun så bare kommer 1 dag i året så bør du bare gjøre det beste ut av det den dagen. Bare ha et hyggelig å normalt samvær. Ikke føl at du må bli glad i jenta. Å det behovet far har for å bruke tusenvis av kroner på datteren bør dere kanskje snakke om hvis dere har felles økonomi. Jeg forstår han også. Han skjemmer henne for å dessverre ha et forhold til datteren sin noe som er trist.

 

Anonymkode: 7cf07...3b8

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Dævendøtte skrev:

Jeg har to bonusbarn. Har levd med de i ti år nå, annenhver uke. Har alltid behandlet de som om de skulle være mine egne barn, men ikke når det kommer til kos og nærhet. Der er jeg ikke. Føler heller ikke spesielt stor kjærlighet til barna, men jeg respekterer og aksepterer de 100 %. Synes også de var en "klamp om foten" da de var små, gledet meg alltid til uka de var hos moren. 

De vet at jeg alltid stiller opp, jeg kan snakke med de om alt. De ser på meg som kjæresten til pappa og ikke noe annet, selv om jeg har vært i livet deres siden de var små. Har aldri forsøkt å ta noen rolle som forelder eller foresatt. 

Har fått et spesielt godt forhold til bonusdatter på 17, hun har sagt jeg er et godt forbilde og fordelen med at hun ikke er min datter, er at hun tør å si alt til meg og stoler selvsagt på at det blir hos meg. Men det er også enklere for meg nå som de er eldre, jeg blir stressa av unger under 13 år. 

Vi er gode venner, men skulle det bli slutt mellom meg og faren, tror jeg neppe vi hadde hatt mer kontakt. De er nok mer glad i meg enn jeg er i dem, men jeg har også problemer med å knytte meg til mennesker generelt. 

Du er da et utrolig flott menneske! Synes det du skriver er noe å ha som forbilde.

Interessant det du sier om at hvis det ble slutt mellom deg og far hadde ikke dere hatt kontakt 

Akkurat det sa jeg til min samboer. At hvis vi gjør det slutt, mister jeg all kontakt med hun, derfor er følelsene litt halvveis.

Og faktisk etterpå kjente jeg at jeg blir trist av å miste samboer, men hun hadde jeg ikke savna.

Det var det som fikk meg så sjokkert. At jeg føler så lite etter tre år og aldri nok kommer til å føle noe spesielt for henne. Ønsker henne alt godt og er med og støtter økonomisk osv. Men følelsene er liksom bare... En rett strek... 

Anonymkode: 3daf3...29b

[Hippogriff]

Skjønner deg godt. Med såpass lite samvær blir det sikkert vanskelig å utvikle en veldig nær relasjon for deg. Du har jo ikke det følelsesmessige forspranget som biologiske foreldre har.

Så lenge far ikke ønsker mer samvær (litt vanskelig for deg å gå i dialog om det også, om han bare blir irritert), så er jo det opp til ham. Da ville jeg senket ambisjonsnivået betraktelig om jeg var deg. I stedet for en nær foreldrelignende relasjon, kan du ikke heller legge deg på en «kul tante»-relasjon? En som tar null ansvar for oppdragelse og de kjedelige tingene, men som heller gjør mer artige ting med henne? Kjøper godteri (dere har jo bare helger), går på kino, kanskje kjøper et kult klesplagg eller annet hun vil ha innimellom. Og overlater ansvaret for samværet for øvrig til far.

Jeg syns ikke du skal legge på deg at du ikke har de «rette» følelsene. Ingen kan forvente at du skal elske henne som din egen. Og så lenge du ikke får oppfylt ditt ønske om mer samvær blir det jo heller ikke så lett å utvikle slike følelser.

Jeg tenker du kan senke skuldrene og gi deg selv mer kred. 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Rosatoast skrev:

Han har mistet mange år med datteren, og jeg kan fint tenke meg at datteren egentlig vil ha faren for seg selv. De få gangene hun ser han. Så jeg anbefaler deg å trekke deg unna den helgen hun kommer, slik at de kan skape ett bånd før dere også må skape ett bånd. Det er hva som er mest naturlig fra alle sin side. 

De ønsker meg der begge to 

Anonymkode: 3daf3...29b

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker said:

Dette er den typiske løgnen som gjør at stemor blir heksa.

Når en dame finner en mann med barn, får hun ikke treffe barnet før forholdet er seriøst.

En biologisk forelder eller en som har adoptert ett barn, bryr seg automatisk om barnet av plikt og ansvarsfølelse.

En stemor/stefar møter barnet etter forholdet er startet, og det samme gjør barnet.

Hvorfor tror alle at dette blir automatisk et kjærlighetsforhold? 

Kanskje flere slike forhold med barn fra fortiden fungerte om folk var ærlige om at svært få steforeldre og stebarn får noe særlig kjemi. Kun 20% faktisk viser forskning.

Når det er fakta for de fleste, hvorfor blir man så irritert når stemor og stefar faktisk ikke føler noe? Ikke være stygge, men altså man føler ikke noe spes 

Anonymkode: 3daf3...29b

Ingen som har sagt at det blir et automatisk kjærlighetsforhold. Den du siterte sa "du valgte en mann med barn", og det gjorde hun jo. Med alt det innebærer.

Anonymkode: f67db...d96

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg forstår at ts ikke har noen form for følelse overfor datteren til mannen. Det er tross alt ikke hennes biologiske barn, og det er ikke like lett for alle å bare bli glad i andres barn uansett om det er partner eller ikke. Det må respekteres. 

Ts jeg tror egentlig du bare må bite tennene sammen og gjøre slik som dem har avtalt seg i mellom. Om hun så bare kommer 1 dag i året så bør du bare gjøre det beste ut av det den dagen. Bare ha et hyggelig å normalt samvær. Ikke føl at du må bli glad i jenta. Å det behovet far har for å bruke tusenvis av kroner på datteren bør dere kanskje snakke om hvis dere har felles økonomi. Jeg forstår han også. Han skjemmer henne for å dessverre ha et forhold til datteren sin noe som er trist.

 

Anonymkode: 7cf07...3b8

Takk for forståelsen og gode råd.

Hater henne ikke, bare elsker ikke heller.

 

Anonymkode: 3daf3...29b

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ingen som har sagt at det blir et automatisk kjærlighetsforhold. Den du siterte sa "du valgte en mann med barn", og det gjorde hun jo. Med alt det innebærer.

Anonymkode: f67db...d96

Det innebærer en dårlig relasjon som må pleies med å dra kortet to dager i måneden.

Hvis det er bra relasjon så går jeg bare akseptere det.

Akkurat det synes jeg blir rart. Og jeg føler hun ikke er noe engasjert i oss, utenom å dra noe fordeler av helga her økonomisk.

Jeg er hverken sint eller lei henne, bare merker at i mitt hode hadde det vært mer ideelt om hun kom litt oftere og kom inn i vår hverdag 

Det innebærer ikke to dagers shopping og frokost, lunsj og middag ute hver dag på dyre kafeer og restauranter.

Jeg vet ikke om noen i min oppvekst som levde slik en helg i måneden hos sin fortapte far 

Anonymkode: 3daf3...29b

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Det innebærer en dårlig relasjon som må pleies med å dra kortet to dager i måneden.

Hvis det er bra relasjon så går jeg bare akseptere det.

Akkurat det synes jeg blir rart. Og jeg føler hun ikke er noe engasjert i oss, utenom å dra noe fordeler av helga her økonomisk.

Jeg er hverken sint eller lei henne, bare merker at i mitt hode hadde det vært mer ideelt om hun kom litt oftere og kom inn i vår hverdag 

Det innebærer ikke to dagers shopping og frokost, lunsj og middag ute hver dag på dyre kafeer og restauranter.

Jeg vet ikke om noen i min oppvekst som levde slik en helg i måneden hos sin fortapte far 

Anonymkode: 3daf3...29b

Det virker som det er DET som gnager deg, at dere bruker penger på henne. Men det er jo noe dere velger 100% selv. Ikke mange som spiser frokost på restaurant her i landet, så ikke klandre jenta for det.

Anonymkode: 5776d...d78

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Det virker som det er DET som gnager deg, at dere bruker penger på henne. Men det er jo noe dere velger 100% selv. Ikke mange som spiser frokost på restaurant her i landet, så ikke klandre jenta for det.

Anonymkode: 5776d...d78

Det er far som lager frokost hjemme. Hun spiser ikke. Jeg har stekt rundstykker. Da er hun ikke sulten. Før vi går ut og ser Subway, da er hun så sulten at hun må ha mat.

Så da kjøper far, for hun sier hun blir dårlig uten mat.

Å tvinge hun til å spise hjemme blir rabalder.

Du ser far har ingen naturlig autoritet. Hun styrer.

All motstand fra han møtes med trusler fra hun om at da kommer hun ikke på besøk.

Da har du en tøffelhelt pappa som danser etter hennes pipe.

Jeg hadde plikter og spiste maten jeg fikk da jeg var barn. Hadde aldri fått oppføre meg slik.

Og dette er jo bare litt av konsekvensene du får i en slik brutt relasjon med lite samvær. Far føler seg skjelven og redd for å bli avvist, hun føler på makt som den som kan avvise, og da mener jeg relasjonen er negativ. Og derfor satte jeg spørsmålstegn med hele opplegget. To dager i måneden. Er det noe ideell far datter relasjon?

Ikke i mine øyner 

Anonymkode: 3daf3...29b

[Raven.Writingdesk]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er far som lager frokost hjemme. Hun spiser ikke. Jeg har stekt rundstykker. Da er hun ikke sulten. Før vi går ut og ser Subway, da er hun så sulten at hun må ha mat.

Så da kjøper far, for hun sier hun blir dårlig uten mat.

Å tvinge hun til å spise hjemme blir rabalder.

Du ser far har ingen naturlig autoritet. Hun styrer.

All motstand fra han møtes med trusler fra hun om at da kommer hun ikke på besøk.

Da har du en tøffelhelt pappa som danser etter hennes pipe.

Jeg hadde plikter og spiste maten jeg fikk da jeg var barn. Hadde aldri fått oppføre meg slik.

Og dette er jo bare litt av konsekvensene du får i en slik brutt relasjon med lite samvær. Far føler seg skjelven og redd for å bli avvist, hun føler på makt som den som kan avvise, og da mener jeg relasjonen er negativ. Og derfor satte jeg spørsmålstegn med hele opplegget. To dager i måneden. Er det noe ideell far datter relasjon?

Ikke i mine øyner 

Anonymkode: 3daf3...29b

Du irriterer deg over filleting.
Hvor gammel er jenta? 

Alltid trist med unger som blir påprakket voksenpersoner som åpenlyst ikke liker dem. 

[Hippogriff]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du ser far har ingen naturlig autoritet. Hun styrer.

All motstand fra han møtes med trusler fra hun om at da kommer hun ikke på besøk.

Da har du en tøffelhelt pappa som danser etter hennes pipe.

Jeg hadde plikter og spiste maten jeg fikk da jeg var barn. Hadde aldri fått oppføre meg slik.

Anonymkode: 3daf3...29b

Steforeldre kan jo vanskelig sette ned foten for slik oppførsel uten å få motivasjonen dratt i tvil. De fleste barn tester vel grenser slik, det har mine også gjort og det er veldig behagelig som mor å kunne slå ned på slikt uten at noen skulle trekke morskjærligheten i tvil. Det blir vanskelig for deg å slå ned på dette overfor jenta. Men nå skjønner man jo mer hva det er fars irritasjon går ut på - han føler seg i en spagat, kjenner på dårlig samvittighet og vegrer seg for å ta tak i ting? Konfliktvegring?

Far kan ikke la være å ta disse samtalene med deg. Det å bli sint eller irritert når noen tar opp noe, er en hersketeknikk selv om den ikke alltid er like bevisst.

Skjønner godt at du kjenner på dette. Er datteren gammel? 

[AnonymBruker]

Har ingen følelser for barnet til samboer jeg heller, selv etter flere år. Men det er naturlig, barnet er ikke mitt barn. 
men jeg oppfører meg som en varm stemor fordet, jeg later som og det går helt fint. Man skal ikke la barna føle at man ikke bryr seg. 

Anonymkode: 2964b...1cf

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er far som lager frokost hjemme. Hun spiser ikke. Jeg har stekt rundstykker. Da er hun ikke sulten. Før vi går ut og ser Subway, da er hun så sulten at hun må ha mat.

Så da kjøper far, for hun sier hun blir dårlig uten mat.

Å tvinge hun til å spise hjemme blir rabalder.

Du ser far har ingen naturlig autoritet. Hun styrer.

All motstand fra han møtes med trusler fra hun om at da kommer hun ikke på besøk.

Da har du en tøffelhelt pappa som danser etter hennes pipe.

Jeg hadde plikter og spiste maten jeg fikk da jeg var barn. Hadde aldri fått oppføre meg slik.

Og dette er jo bare litt av konsekvensene du får i en slik brutt relasjon med lite samvær. Far føler seg skjelven og redd for å bli avvist, hun føler på makt som den som kan avvise, og da mener jeg relasjonen er negativ. Og derfor satte jeg spørsmålstegn med hele opplegget. To dager i måneden. Er det noe ideell far datter relasjon?

Ikke i mine øyner 

Anonymkode: 3daf3...29b

Har litt vondt for å se hvordan flere dager i måneden hadde gjort dette bedre. Jeg kan fortelle deg at det er nok av stemødre som føler far er en dott selv om barna er der 50% eller mer, så dette med den "brutte relasjonen" er bare en unnskyldning. Skjønner det er fristende å skylde på moren her, men det er faktisk far som har satt tonen ved disse besøkene. Og - selvfølgelig hadde hun ikke nektet å komme på besøk hvis hun ikke får spise alle måltider ute på restaurant.

Dette irriterer deg noe voldsomt, og det kan jeg forstå. Men du må nesten snakke med mannen din om dette, om hvordan dere skal ha det og hvordan han opptrer som far. Når han prøver desperat å "please" datteren på denne måten så skaper han jo et lite sympatisk barn. Men, antakelig er det sånn han vil ha det.

Hadde jeg vært deg så hadde jeg krevd en mer naturlig omgangsform hvis jeg skulle være med på disse helgene. At vi skal gjøre andre hyggelige ting enn å bruke penger. Gå tur, spille spill, lage mat sammen.  Sørge for at jenta får venner i nabolaget deres. Ta henne med på ting dere selv liker å gjøre. Jeg skrev tidligere om mannens tenårings-slektninger som kommer på besøk et par ganger i året til oss. Vi drar ut med båten, går på ski, leser høyt, spiller, bader, sykler, drar på museer, tegner, strikker, fisker osv. Mange av disse aktivitetene gjør de bare hos oss. Selvfølgelig hører vi også på hva de har lyst til, men det er jo vi som bestemmer. Foreslå noe du har lyst til å lære bort til jenta eller ha henne med på. Hvis far og datter da kun vil dra inn til byen på restaurant og shopping, så sier du vennlig at det har ikke du noe lyst til å bli med på,så du blir hjemme. 

Anonymkode: 5776d...d78

[Hippogriff]

1 minutt siden, Raven.Writingdesk skrev:

Du irriterer deg over filleting.
Hvor gammel er jenta? 

Alltid trist med unger som blir påprakket voksenpersoner som åpenlyst ikke liker dem. 

Hun irriterer seg over åpenbare konsekvenser av en utilstrekkelig far-datter-relasjon, og hennes forslag til løsning er mer samvær. Jeg syns ts høres ut som en bra person.

Jeg hadde heller ikke akseptert slikt tull fra mine barn. Heldige er vi som har født barna selv, for ingen setter våre motiver i tvil når vi setter ned foten. 

[AnonymBruker]

Ser dattera til samboer sjeldent jeg å, nå er hun riktignok blitt 23 år, men kjent hun fra hun var 9-10 år gammel. Hun har ALDRI vært noe irritasjonsmoment, til tross for at jeg og morra ikke kom overens for fem øre .. Hun er den beste bonusen jeg har fått i livet, jeg er så glad for at jeg gjorde mitt da hun var yngre og ble kjent med henne selvom det ikke var lett når man møttes lite og slikt. Nå har jeg ikke sett hun siden i sommer, men jeg tenker på hun hele tiden, snakker ofte med henne og holder kontakten. Hun er storesøstra til våres felles barn, og også mitt barn fra tidligere. Jeg hadde ikke dratt ut den ene helgen hun kom på besøk, men endret mitt egen innstilling. Tross alt jeg som er voksen. 

Anonymkode: 74ff9...4af

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Hippogriff skrev:

Hun irriterer seg over åpenbare konsekvenser av en utilstrekkelig far-datter-relasjon, og hennes forslag til løsning er mer samvær. Jeg syns ts høres ut som en bra person.

Jeg hadde heller ikke akseptert slikt tull fra mine barn. Heldige er vi som har født barna selv, for ingen setter våre motiver i tvil når vi setter ned foten. 

Men har TS noen  grunn til å tro at far plutselig vil opptre på en helt annen måte hvis datteren for eksempel kommer annenhver helg istedet for hver fjerde? Er det noen som helst grunn til å tro det? Etter all sannsynlighet vil TS bare tilbringe dobbelt så mye tid i irritert modus. 

Anonymkode: 5776d...d78

[AnonymBruker]

8 minutter siden, Raven.Writingdesk skrev:

Du irriterer deg over filleting.
Hvor gammel er jenta? 

Alltid trist med unger som blir påprakket voksenpersoner som åpenlyst ikke liker dem. 

Filleting?

En 12 åring som kommer hit og skriker hent ditt og hent datt til oss hele helgen.

Har begynt å si, isteden for å hente: "du vet hvor glassene er, og brusen er, så det er bare å ta. Du må bare ta det du vil." Min casa, su casa"

Men pappa fortsetter å hente 

Skal ommøblere rommet. Men vi skal gjøre det, og hun står kun og titter på.

Vi hadde planer om praktiske gjøremål en helg. På fredagen kommer en sms, hun kommer likevel på besøk, og vi må droppe planen vår og kun dra på kafe, shopping og restauranter. Skal vi noe praktisk legger hun seg til i bilen og sover og melder seg helt ut og blir furten.

Alle middager hjemme spiser hun to skjeer av. Legger seg heller sulten enn å spise, eller mest spiser hun godteri for å mette magen. Prøv å si noe, nytter ikke.

Hun håner far sin mat. Alltid noe galt med den.

Hun forteller oss at alle høytider feirer hun kun hos oss om mor må jobbe. Som om vi er et dårlig alternativ.

Hun prater non stop og skjer det ikke noe får vi spørsmål: hva skal vi, jeg kjeder meg.

Hun skal velge alle filmer. Blir drittsur hvis vi velger eller påvirker og går på rommet. Ser vi film snakker hun gjennom hele filmen og tar ikke imot korrigering på at det er forstyrrende. Så far gir opp.

Hun er ufin mot besteforeldre, gjør narr av dem.

Hun oppfører seg som en slags diva, som om hun tror vi er beæret med hennes nærvær.

Jeg er ærlig, jeg liker ikke drittunger. Hadde dette vært min biologiske drittunge hadde jeg satt hun så jævlig på plass . Skulle fått legge seg sulten hvis maten ikke var god nok.

Skulle gjort husarbeid før hun fikk klær til 1500 på butikken.

Skulle blitt sendt på rommet om hun bare skulle prate og forstyrre når flertallet satt rolig og prøvde se film.

Skulle rydda tallerken etter middag.

Skulle hjulpet til å lage middag.

Redd sengen sin selv.

Vært høflig med besteforeldre. Hadde aldri akseptert noe annet.

Jeg forventer at alle barn, stebarn, ukjente barn, mine barn irettesettes av foresatte og oppfører seg 

Dessverre har jeg null innvirkning som stemor. Og far er redd for å gjøre noe annet enn å smiske.

Og alt dette knytter jeg til at ingen foreldre-barn relasjon er særlig positiv når man sees to dager i måneden og har vært atskilt i flere år. Det ER en drittvanskelig situasjon.

Ja kanskje for vanskelig for ei stemor?

Og ja til syvende og sist er alt foreldra sin skyld. Jeg blamer ikke jenta for noe av dette.

 

 

Anonymkode: 3daf3...29b