Asperger test - voksen

[AnonymBruker]

Jeg har Asperger og testen man tar offisielt er ganske krevende.  Du må ta iq test og score på over en gitt poengsum. Du må ha gjennomgående samtaler om oppvekst, refleksjon og diverse avkrysninger  om atferdog utfordringer . Du og behandler må ha samtale med foreldre eller en som vokste opp tett med deg. Utrednings tar opp mot tre måneder og er ikke noe lett løsning. Hjelpen jeg fikk i ettertid av hjelpeapparatet er avgjørende for at jeg i dag har fullført utdanningen og fått helt vanlig jobb  i 100% stilling og førerkort.   

Anonymkode: 893d9...509

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg fikk satt diagnosen aspergers som 30 åring (kvinne). Gikk til legen og spurte om en utbredelse, og han henviste meg. Selve utredningen gikk over ganske mange timer over 2-3 måneder.

For meg hjalp det veldig å få diagnosen. Som deg har jeg slitt mye med depresjon osv, og jeg har hatt masse småjobber, men klarte aldri å holde meg i en jobb i mer enn 2-3 måneder før jeg bare måtte sykmelde meg. Fant ut at det er vanlig for de med aspergers å få depresjon når man blir sliten. For meg var det umulig å holde på en jobb over tid. Jeg har etter diagnosen fått mer hjelp og støtte fra nav og fastlege. I tillegg har jeg akseptert at jeg aldri kommer til å fungere som en normal person, og at jeg ikke trenger å prøve å være 'perfekt' hele tiden. Istedenfor har jeg falt til ro med at jeg har begrensninger og at jeg heller bør fokusere på mine sterke sider.

I tillegg til det, så har jeg kunne forklare min familie hvorfor jeg reagerer på visse ting, og trenger da ikke å gjemme problemene jeg har i så stor grad som før. Når min søster sine barn bråker og jeg kjenner at det blir litt mye (lydsensitiv), så kan jeg enkelt bare gå vekk og sette meg alene på et rom uten at noen blir såra/irritert fordi 'jeg ikke vil tilbringe tid med dem'. Jeg kan også si til venner at "du, jeg trenger en hviledag", og de tar det ikke personlig.

Jeg trenger mye alenetid, og det er nødvendig for meg å få alenetid akkurat når jeg kjenner at jeg trenger det. Om jeg presser meg selv for mye, så blir jeg deprimert. Etter at jeg fikk diagnosen, så har jeg ikke vært deprimert en eneste gang (hele 6mnd!) fordi jeg kan fritt kontrollere hvor mye egentid jeg får og passe på at jeg ikke sliter meg ut.

For meg har det hjulpet masse

Anonymkode: e1814...4bc

Du, det der er nesten som å lese noe jeg kunne skrevet selv, angående depresjon, forklaringer til familie, lydsensitivtet, alenetid osv. 

Tusen takk for svar, og synes det er fantastisk bra at du har fått hjelpen du trenger, og at du ikke har vært deprimert etter det  

Anonymkode: 85002...5b3

[AnonymBruker]

11 minutter siden, Elder Millennial skrev:

Jeg ser vi har noen fellestrekk. Jeg har hatt en vanskelig oppvekst, har mye angst og har hatt perioder med depresjon. Jeg har heller ingen utdannelse, men har en grei jobb som sliter meg ut. Det er spesielt det å forholde meg til andre mennesker som jeg synes er ekstremt slitsomt. 
 

Jeg tok testen å fikk 37🤷‍♀️ Nå har jeg hatt mange forskjellige diagnoser opp igjennom, men ikke Asberger. Min erfaring er at diagnosene man får i helsevesenet er mye basert på hva som er i vinden den perioden. Jeg ville anbefalt å fokusere på å få hjelp til det som er vanskelig og finne en måte å leve greit med det som ikke kan forandres på. Diagnoser i seg selv har lite å si, med mindre det er en kjemisk ubalanse som kan reguleres med medisiner. Det er hvertfall min erfaring. 

Aldri hatt noen diagnoser selv, vel hadde sykemelding for akutt depresjon en kort periode. Og min opplevelse av helsevesenet når jeg var så vidt innom akutt psykriatisk var at de egentlig bare ville få meg ut fortest mulig. Men det begynner å bli noen år siden.
Prøver å fokusere på å ta tak i livet mitt selv. Vil ikke fiske etter en diagnose, aller helst vil jeg bare være "normal" og frisk, og klare mesteparten selv. Men om det faktisk er sånn at det er en diagnose der, vil det kanskje hjelpe meg med å få informasjon og hjelp, mot målet om å ha et bedre liv. Et mer produktivt liv.

Litt sånn jeg tenker, men er særdeles usikker.

Takk for svar.

Anonymkode: 85002...5b3

[AnonymBruker]

vel, den testen ville jeg neppe stolt på alene. Jeg har ingen tegn som tyder på at jeg har noen form for autisme men fikk likevel en score på 33 

Anonymkode: 0192c...beb

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har Asperger og testen man tar offisielt er ganske krevende.  Du må ta iq test og score på over en gitt poengsum. Du må ha gjennomgående samtaler om oppvekst, refleksjon og diverse avkrysninger  om atferdog utfordringer . Du og behandler må ha samtale med foreldre eller en som vokste opp tett med deg. Utrednings tar opp mot tre måneder og er ikke noe lett løsning. Hjelpen jeg fikk i ettertid av hjelpeapparatet er avgjørende for at jeg i dag har fullført utdanningen og fått helt vanlig jobb  i 100% stilling og førerkort.   

Anonymkode: 893d9...509

Ja, er klar over at utredning er en særdeles omfattende prosess. Og ikke en enkel løsning. 

Bra at du har fått hjelp av hjelpeapparatet.

Takk for svar

Anonymkode: 85002...5b3

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ja, er klar over at utredning er en særdeles omfattende prosess. Og ikke en enkel løsning. 

Bra at du har fått hjelp av hjelpeapparatet.

Takk for svar

Anonymkode: 85002...5b3

Glemte å si at jeg også er oversensitiv og lett får kroppslig reaksjon på angst, rastløshet og stress.  Da pleier jeg å få på meg noe iskaldt,  som msnge isbiter på ansiktet og nedover ryggen eller bade i sjøen,  også midt på vinteren.  Jo kaldere jo bedre.  Sier ikke at det funker for alle 😂 men alle har sine mestringstrategier

Anonymkode: 893d9...509

[AnonymBruker]

Jeg fikk 46 poeng.

 

Anonymkode: 6dead...246

[AnonymBruker]

Hei TS  Jeg tok testen nå og fikk en score på 34 (kunne nok blitt høyere også, da jeg var i tvil på en del påstander og valgte det som ligger "nærmest normalen" i de tilfellene). Jeg er også en voksen kvinne som tror jeg kan ha Aspergers (passert 40), og lurer på mye av det samme som deg. Har også vurdert å bli utredet, men våger foreløpig ikke. Jeg vil på en måte være "normal" og det å si noe om mistanken min til fastlegen er skremmende. Jeg bruker mye energi på "skuespill" i det daglige og fungerer tilsynelatende bra, men det er noe i meg som tenker at det å slippe å tenke på om jeg har/ikke har diagnosen hadde vært befriende. Tenker også at det å kunne snakke med noen om det og kanskje få noen råd til hvordan jeg kan håndtere "livet" bedre hadde vært bra.

Anonymkode: 28db6...a6e

[Purple_Pixiedust]

Jeg får 35-36 på slike tester på nett og jeg har både vært gjennom nevrologisk utredning og ny lettere utredning i forbindelse med ny utredning pga forskingsprosjekt og begge gav meg diagnosen Asperger. I tillegg til slik test er det jo masse intervju av både meg og pårørende som til sammen har gitt diagnose. 

Det det hjelper på er å forstå meg selv bedre, tilpasse behandling ut fra mine forutsetninger, man forstår bedre hvorfor jeg er vanskelig å behandle (les: Endring er spesielt vanskelig for meg, må nok jobbe dobbelt så hardt for det) og det spiller også en rolle i forhold til når den foreløpige uvisse graden av uføretrygd skal søkes. Den pluss flere diagnoser. 

Så vil jeg bare legge til at Asperger er ikke = automatisk uføretrygd. Det er funksjonsnivå som vurderes, men det er dessverre mange med AS som ender med uføretrygd enten det er en viss prosent eller hundre prosent. 

Endret 14. oktober 2020 av Purple_Pixiedust

[AnonymBruker]

Alle barn burde ta autisme test før de starter grunnskolen.

Anonymkode: 574c0...416

[AnonymBruker]

Fikk 14 poeng men har likevel lurt på om har Aspergers flere ganger 

Anonymkode: 42055...0cb

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei TS  Jeg tok testen nå og fikk en score på 34 (kunne nok blitt høyere også, da jeg var i tvil på en del påstander og valgte det som ligger "nærmest normalen" i de tilfellene). Jeg er også en voksen kvinne som tror jeg kan ha Aspergers (passert 40), og lurer på mye av det samme som deg. Har også vurdert å bli utredet, men våger foreløpig ikke. Jeg vil på en måte være "normal" og det å si noe om mistanken min til fastlegen er skremmende. Jeg bruker mye energi på "skuespill" i det daglige og fungerer tilsynelatende bra, men det er noe i meg som tenker at det å slippe å tenke på om jeg har/ikke har diagnosen hadde vært befriende. Tenker også at det å kunne snakke med noen om det og kanskje få noen råd til hvordan jeg kan håndtere "livet" bedre hadde vært bra.

Anonymkode: 28db6...a6e

Hei.
Mye av det du skriver her er sånn jeg også har det. Bruker all energien jeg har på daglig skuespill, dag ut og dag inn, og himmel og hav å sliten jeg er av det. Men samtidig synes jeg også at det er skummelt å kanskje lufte det for fastlegen min. Ikke lett dette her. 
Samtidig er jeg uten utdanning, type ikke fullført videregående, og i lavlønnet jobb uten muligheter for å "jobbe meg oppover" for annen stilling/merkbar høyere lønn. 
Planen min er å fullføre videregående, eller vel i det minste ta generell studiekompetanse, via voksenopplæring neste år. Og så bygge videre på det. Jeg vil jo så gjerne komme meg videre i livet, kanskje en dag eie en liten leilighet, ha litt bedre økonomi osv. 

Men jeg er usikker på om en diagnose vil hjelpe meg å få hjelp til dette, eller om det blir mer lagt vekt på diagnosen enn det jeg ønsker og vil. Vanskelig å forklare. Spesielt når jeg er så usikker på om det i det hele tatt er noe å utrede. 

Takk for svar, litt godt å vite at vi er flere som undrer og tenker på dette, selv om det er kjipt å gå å tenke på.

 

Anonymkode: 85002...5b3

[AnonymBruker]

16 timer siden, Purple_Pixiedust skrev:

Jeg får 35-36 på slike tester på nett og jeg har både vært gjennom nevrologisk utredning og ny lettere utredning i forbindelse med ny utredning pga forskingsprosjekt og begge gav meg diagnosen Asperger. I tillegg til slik test er det jo masse intervju av både meg og pårørende som til sammen har gitt diagnose. 

Det det hjelper på er å forstå meg selv bedre, tilpasse behandling ut fra mine forutsetninger, man forstår bedre hvorfor jeg er vanskelig å behandle (les: Endring er spesielt vanskelig for meg, må nok jobbe dobbelt så hardt for det) og det spiller også en rolle i forhold til når den foreløpige uvisse graden av uføretrygd skal søkes. Den pluss flere diagnoser. 

Så vil jeg bare legge til at Asperger er ikke = automatisk uføretrygd. Det er funksjonsnivå som vurderes, men det er dessverre mange med AS som ender med uføretrygd enten det er en viss prosent eller hundre prosent. 

Hei.
Endring er vanskelig for meg også, når jeg finner meg en måte å gjøre ting på, så foretrekker jeg definitivt å fortsette med det. Og det er hardt for meg å gjøre det på andre måter. Tar lang tid for meg å omstille meg. 

For meg er egentlig skrekken å skulle bli uføretrygdet, vet jo at det er en massiv prosess for det også. Men den tanken ligger også å surrer oppi hodet, "hva om det skjer". 
 

Takk for svar.

Anonymkode: 85002...5b3

[Purple_Pixiedust]

53 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei.
Endring er vanskelig for meg også, når jeg finner meg en måte å gjøre ting på, så foretrekker jeg definitivt å fortsette med det. Og det er hardt for meg å gjøre det på andre måter. Tar lang tid for meg å omstille meg. 

For meg er egentlig skrekken å skulle bli uføretrygdet, vet jo at det er en massiv prosess for det også. Men den tanken ligger også å surrer oppi hodet, "hva om det skjer". 
 

Takk for svar.

Anonymkode: 85002...5b3

Ja er på akkurat samme måte. Tok for øvrig testen på nytt og da fikk jeg 40. Lurer på om det kan være fordi jeg har lært så mye om meg selv så derfor er jeg mer ærlig? Pluss jeg har vært mye mer isolert siste årene så den sosiale kompetansen jeg hadde trent på i årevis er nå blitt mer rusten. Likevel er jeg ganske flink til å kompensere og skjule symptomer. Å ha øyekontakt for eksempel er noe jeg passer aktivt på når jeg prater med folk. Jeg ser mest til siden, på munnen deres, ned i bakken osv, men passer på å med tette intervaller å se 2-3 sekunder i øynene på den jeg snakker med. Det er slitsomt å fokusere på samtidig som jeg skal få med meg det de sier og kommunisere tilbake. Det er bare et eksempel på kompensering. Vet ikke om du kjenner deg igjen i det? 

Jeg har akseptert at det blir uføretrygd, men å bli 100% ufør er skrekken for meg også. Jeg har et sterkt ønske om å klare 30-40% arbeid. 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Purple_Pixiedust skrev:

Ja er på akkurat samme måte. Tok for øvrig testen på nytt og da fikk jeg 40. Lurer på om det kan være fordi jeg har lært så mye om meg selv så derfor er jeg mer ærlig? Pluss jeg har vært mye mer isolert siste årene så den sosiale kompetansen jeg hadde trent på i årevis er nå blitt mer rusten. Likevel er jeg ganske flink til å kompensere og skjule symptomer. Å ha øyekontakt for eksempel er noe jeg passer aktivt på når jeg prater med folk. Jeg ser mest til siden, på munnen deres, ned i bakken osv, men passer på å med tette intervaller å se 2-3 sekunder i øynene på den jeg snakker med. Det er slitsomt å fokusere på samtidig som jeg skal få med meg det de sier og kommunisere tilbake. Det er bare et eksempel på kompensering. Vet ikke om du kjenner deg igjen i det? 

Jeg har akseptert at det blir uføretrygd, men å bli 100% ufør er skrekken for meg også. Jeg har et sterkt ønske om å klare 30-40% arbeid. 

Er også veldig god til å skjule og kompensere. Øyekontakt har jeg problemer med, må ta meg skikkelig sammen for å ha det, men blir som oftest ansiktskontakt, som du nevner, ser på munn, nese, vipper blikket opp til øynene før jeg må se vekk. Vet ikke hva som er greia med det,har aldri klart det. Og så føler jeg stort ubehag med folk som må gå tett opp til meg for å prate. Trenger luft og rom for å kunne fokusere på samtalen.

Jobbet tett med min tidligere svigerinne i godt over to år, før jeg hadde et sammenbrudd, som holdt på å gå veldig galt. Og jeg måtte droppe masken/skuespillet for å i det hele tatt komme meg på fote igjen. 
Hun hadde hele tiden ansett meg som sosial, sosialt oppegående, et par ganger sagt at jeg er en av de mest intelligente menneskene hun kjenner osv, og var helt satt ut over at jeg hadde klart fake det så lenge; "Skulle hatt en Oscar for beste skuespillerinne".

Ja, 100% uføretrygd er en tanke som gjør meg helt matt og kald. Uføretrygd i det hele tatt er så langt fra det jeg vil, at muligheten for en asperger diagnose kan lede meg ned den veien, gjør at jeg vegrer meg mer for å høre angående utredning. Men samtidig vil jobben og livet jeg har nå, med å alltid drive med skuespill og være konstant utslitt mest sannsynlig lede dit uansett. Vanskelig det her!

 

Takk igjen for svar, hjelper for meg å lese hvordan andre opplever dette.

Anonymkode: 85002...5b3

[AnonymBruker]

Tok testen selv. Var redd det skulle slå ut nå men jeg fikk 16. Jeg har ADD og vet at symptomene kan være litt like iblant, og moren min lurte litt på om jeg hadde Asperger når jeg var barn. 

Anonymkode: 2ec52...8e3

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei.
Mye av det du skriver her er sånn jeg også har det. Bruker all energien jeg har på daglig skuespill, dag ut og dag inn, og himmel og hav å sliten jeg er av det. Men samtidig synes jeg også at det er skummelt å kanskje lufte det for fastlegen min. Ikke lett dette her. 
Samtidig er jeg uten utdanning, type ikke fullført videregående, og i lavlønnet jobb uten muligheter for å "jobbe meg oppover" for annen stilling/merkbar høyere lønn. 
Planen min er å fullføre videregående, eller vel i det minste ta generell studiekompetanse, via voksenopplæring neste år. Og så bygge videre på det. Jeg vil jo så gjerne komme meg videre i livet, kanskje en dag eie en liten leilighet, ha litt bedre økonomi osv. 

Men jeg er usikker på om en diagnose vil hjelpe meg å få hjelp til dette, eller om det blir mer lagt vekt på diagnosen enn det jeg ønsker og vil. Vanskelig å forklare. Spesielt når jeg er så usikker på om det i det hele tatt er noe å utrede. 

Takk for svar, litt godt å vite at vi er flere som undrer og tenker på dette, selv om det er kjipt å gå å tenke på.

 

Anonymkode: 85002...5b3

Jeg klarte heldigvis å fullføre skole og få meg en utdanning. Jeg ble også gift og fikk barn (men er nå skilt og single med barn på deltid).

Jeg var alltid en såkalt "flink pike" på skolen og hadde ingen problemer faglig, så jeg gikk under raderen hos lærerne vil jeg tro. Det jeg slet med på skolen var det sosiale. På barneskolen husker jeg det ble tatt opp med moren min at jeg gikk mye alene og sammen med de voksne vaktene i stedet for å leke med de jevnaldrende i friminuttene. Da jeg skjønte at dette ikke var normalt, prøvde jeg å henge meg mer på de andre barna, slik at de voksne ikke skulle reagere på dette mer. Jeg skjønte meg ofte ikke på leken de andre barna holdt på med, men prøvde å kopiere de andre og dermed bli oppfattet som normal. På ungdomsskolen satt jeg ofte alene i klasserommet i friminuttene, da de andre ikke spurte om jeg ville være med dem. Jeg ble ikke direkte mobbet, men oversett/utelatt og dette var den vanskeligste tiden i oppveksten for meg. Jeg prøvde også i denne perioden å "henge meg på" de andre, men det føltes ikke like greit lenger og det enkleste var derfor å holde meg for meg selv det meste av tiden. På videregående ble det litt bedre for meg, men jeg fikk ingen nære venner denne perioden heller. Jeg drev med et par ulike ting på fritiden i denne perioden og gav alle inntrykk av at jeg hadde venner der, men de vennskapene stakk ikke dypt (jeg ble ikke inkludert utenom tiden på selve aktivitetene) og jeg brukte det vel mest som skalkeskjul slik at jeg ikke skulle bli oppfattet som rar og venneløs. Uansett, det som berget meg, var at jeg klarte meg faglig. Etter videregående utdannet jeg meg til ingeniør og jobber den dag i dag som det. I dette yrket får jeg brukt hodet mitt, trenger ikke være supersosial (noe teamarbeide er det), sitter mye for meg selv og analyserer tall/data osv. Tror det er en del med aspergers som er ingeniører i grunn  

Det at jeg fungerer så godt i hverdagen, er noe av grunnen til at jeg nøler veldig ang å bli utredet. Jeg har jo et greit liv på tross av utfordringene jeg opplever. Jeg er ofte bunnsliten, noe som muligens henger sammen med en aspergersdiagnose og all energien jeg bruker på å "være normal", men enn så lenge holder jeg det gående. Det en annen over her skrev ang øyekontakt, kjenner jeg meg også godt igjen i. Jeg også tvinger meg til en viss øyekontakt, men det er veldig ubehagelig og kommer ikke naturlig i det hele tatt. 

Anonymkode: 28db6...a6e