Mannlig eller kvinnelig psykolog?

[Gjest Ezio]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva slags psykolog er det enklest å snakke med? En av samme kjønn, eller motsatt? Hva når du skal snakke om vanskelige temaer som overgrep og voldtekt? Eller spiseforstyrrelser? 

Anonymkode: 2ef75...a70

Da jeg skulle til psykolog for første gang var jeg litt skeptisk til å gå til kvinnelig, men jeg er glad jeg gjorde det fordi det var veldig bra og fikk brutt fordommen min. Hun var en veldig rett på sak-type. Det handler langt mer om typen psykolog enn kjønnet.

Endret 12. oktober 2020 av Ezio

[Gjest Lisa Rowe]

Dette er nok en personlig preferanse. Jeg personlig har hatt to mannlige psykologer tidligere, men jeg måtte bytte begge ut etter kort tid fordi det ble for vanskelig for meg. Jeg har opplevd et overgrep og synes det å være med fremmede menn er vanskelig. Har nå en kvinnelig behandler og jeg er utrolig fornøyd og komfortabel med henne. Men det skal sies at jeg har hatt flere kvinnelige behandlere som jeg ikke var veldig fornøyd med tidligere også, så kjønn betyr ikke alt. Min mor har en mannlig psykolog og er utrolig fornøyd med han, til tross for at hun også har opplevd et overgrep. Det er individuelt. 

[AnonymBruker]

Veldig personavhengig, som flere påpeker. Min nåværende gjennom snart fem år er mann. Tidligere gikk jeg til kvinne(r) i offentlig helsetjeneste. En av dem gav meg mye trøst, men lite hjelp. Da nytter det ikke i lengden, på en måte. Det ble mest brannslukking. Jeg ser i ettertid hvor usikker hun må ha vært, på mine veldig sammensatte traumereaksjoner. Jeg dissosierer mye blant annet, og det ble ofte «truet» med innleggelse. Hos nåværende er ikke dette er tema. Han er erfaren og trygg. Han har ingen problemer med å innrømme at han kan misforstå, ta feil, ikke være helt «våken» bestandig. Men vi oppklarer og da klarer jeg å bli trygg. 
 

Vi har knapt snakket direkte om opplevelsene mine. Jeg blir fort overveldet. Men når det har dukket opp som sterke gjenopplevelser, har jeg blitt veldig godt passet på. Minnes en gang jeg fikk trang til å løpe bort (av skam, redsel), og psykologen tok et litt mer bestemt tak rundt meg (ikke sånn hardt og brått) og sa at «jeg tåler deg og alt du har opplevd. Jeg skal ikke være enda en som svikter deg». 
Jeg gruer meg til vi skal gå mer inn på ting, men så vet jeg at jeg er i trygge hender

Anonymkode: 56605...cbc

[AnonymBruker]

Jeg hadde mannlig psykolog etter å ha opplevd voldtekt. Fikk psykolog via jobb, så valgte ikke kjønn på behandler. For meg fungerte det veldig bra med ham for han hadde ikke en «stakkars- lille -deg-holdning.» Han satt meg aldri i noe offerrolle, noe jeg syns mange av venninnene mine gjorde. Nei, jeg brukte de aldri som psykologer, men de spurte alltid om jeg tenkte mye på voldtekten. Nei, takk som spør, hadde ikke tenkt på det til du minnet meg på deg igjen... 

 

Anonymkode: e1641...4c4

[AnonymBruker]

Jeg slapper mer av med kvinner og kvinnelige behandlere, så jeg søker meg til kvinner om det er mulig. Har hatt en mannlig behandler tidligere og det fungerte ikke, vi hadde absolutt ikke kjemi. Fikk så en kvinnelig behandler og det klaffet med en gang. Hun var absolutt ikke "rundt grøten" ol, hun var rett på sak. Men hun så meg og forsto meg helt utrolig bra!

Anonymkode: a4ec3...16b