Kronisk trist!

[AnonymBruker]

Har vært trist i snart 6 år. Ingenting gjør meg glad. Har prøvd alt! Kjøpt meg hund. Det var en stor drøm og noe jeg ønsket meg hele livet. Selv om han gir livet mening og det er bra å komme seg ut på tur så har det ikke gjort meg glad. Shoppet hva jeg ville. Er fortsatt likegyldig samme hva jeg kjøper, så det er ikke artig å handle lenger når jeg ikke setter pris på det. Trent som en gal. Spiste fisk og kylling og fikk en ganske bra sixpack som jeg drømte om. Så ble jeg lei. Snakker med masse gutter. Mange som vil være sammen med meg, men jeg vil ikke ha de. Jeg søker kontakt, har f eks tinder, men når folk «liker» meg eller begynner å snakke så føler jeg bare at de plager meg. Alle sier jeg er så fin og vakker osv, jeg er forsåvidt enig i at jeg er ei fin jente, jeg bare føler ikke noe glede i det hele tatt. Føler meg rett og slett død! Hjelper ikke å «ta meg sammen», jeg har som sagt prøvd alt for å gjøre meg glad, men øynene mine bare skriker tristhet. Du ser liksom på hele meg at jeg er fryktelig trist, og jeg greier ikke å sette ord på hva det er. Er bekymret for fremtiden og har begynt å tenke at det er like greit å avslutte, selv om jeg egentlig ikke vil det heller.

Noen som har opplevd lignende?? Tips?

Anonymkode: 9c788...1bc

[AnonymBruker]

Du høres deprimert ut, kanskje du skal snakke med fastlegen din? 😕 finnes behandlinger eller evt medisiner som kan hjelpe

Anonymkode: 97835...48d

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen. Men nå ligger det en fysisk sykdom hos meg, som kan gi nedstemthet og depresjon, og en ptsd blant annet. Kronisk moderat depresjon over lang tid kalles dystemi. Du bør vel starte med å søke hjelp ang dette, og forsøke å finne ut av ting. Kanskje det vil hjelpe. 

Anonymkode: 60186...3f1

[AnonymBruker]

Et lite barn kan finne stor glede i de små tingene, og leke i timesvis med noe som i de voksnes øyne fortoner seg som noe kjedelig.

Så vokser man opp, får øye på alle tingene som er å finne i verden rundt oss, og det er lett å tro at desto flere ting man har eller opplever, desto mer lykkelig blir man. Men når man ser hvordan rike og berømte mennesker har det, ser man at slik er det overhodet ikke; man blir ikke mer lykkelig av å ha to dusin luksusbiler i garasjen, en pengebinge full av penger eller ubegrenset sex, selv om dette kan virke som drømmen for mange. Etter en stund blekner glansen, det som til å begynne med var spennende, blir grått og ensformig og man sitter igjen med en følelse av tomhet. Man kan nemlig ikke flykte fra seg selv, uansett hvor langt man enn drar eller hva man måtte kjøpe - til syvende og sist sitter man igjen alene med tankene sine.

Det som derimot kjennetegner mennesker som føler seg lykkelige uten å eie mye, er det at de har klart å finne tilbake til barnet i seg selv, der man kan finne glede i de små, ubetydelige tingene som andre overser; en klar stjernehimmel full av glitrende stjerner, en spirende blomst i veikanten; det å kunne røre en hånd, legge den over tangentene og spille musikk på et piano. En selvfølgelighet for mange, men den som har mistet synet og blitt blind, vil aldri mer kunne se stjernene eller blomsten, og den som er blitt lam, vil aldri mer kunne bevege hånden - for dem er dette en uoppnåelig drøm, disse naturlige tingene som andre tar for gitt.

Du skriver at du har vært trist i snart seks år - husker du hvordan dette begynte; skjedde det noe brått som fikk deg til å bli trist, eller var dette noe som kom gradvis?

For min del har jeg kjent og kjenner mennesker som ikke har det lett, så jeg er i stand til å se livet fra et annet perspektiv enn folk flest når jeg ser gravsteinen til ei jente som døde av anoreksi, tenker på en jeg gikk på skolen med som tok livet sitt, eller lukker øynene og vet at evnen til å kunne se ikke er noe man bør ta for gitt, så disse tingene andre lengter etter og tror vil gjøre dem lykkelige - ting som rikdom, perfeksjon eller berømmelse; dette virker uvesentlig i mine øyne. I stedet fokuserer jeg på gleden i de små tingene, og ser skjønnheten i menneskene andre overser.

Så hvis du skulle ha lyst til å finne tilbake til livsgleden, har jeg skrevet en del om dette som kanskje kan inspirere deg på siden min, og pingvintråden her i forumet er noe man bør få med seg; det finnes alltid, alltid håp.

Håper alt ordner seg for deg, og ønsker deg alt godt videre; ikke vær bekymret for fremtiden da ting ordner seg, men det er nåtiden som er viktig, for dagen i dag, og akkurat dette øyeblikket her, er det aller, aller siste i sitt slag; man må derfor ta vare på de mulighetene nåtiden gir, for øyeblikket her og nå kommer aldri tilbake igjen. Og det å avslutte livet, er meningsløst å tenke på da dette livet er den eneste sjansen vi får til å leve og bli kjent med menneskene rundt oss; det er den eneste muligheten vi har til å endre verden, så det er en mulighet vi bør ta vare på, for denne sjansen får vi aldri igjen.

Hvis du hadde dratt til den ytterste stjernen i universet og sett deg selv derfra med verdens største teleskop, hadde du fått øye på en bitte, bitte liten planet langt, langt borte som kalles jorden, og et uendelig lite menneske som er deg selv, men likevel er du så dyrebar og uerstattelig ikke fordi du er rik eller berømt, men fordi du i dette enorme universet er den eneste som er deg selv; der finner man lykken og meningen med livet - i de små, men likevel så store tingene.

- Brian

Anonymkode: dc876...1c4

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har vært trist i snart 6 år. Ingenting gjør meg glad. Har prøvd alt! Kjøpt meg hund. Det var en stor drøm og noe jeg ønsket meg hele livet. Selv om han gir livet mening og det er bra å komme seg ut på tur så har det ikke gjort meg glad. Shoppet hva jeg ville. Er fortsatt likegyldig samme hva jeg kjøper, så det er ikke artig å handle lenger når jeg ikke setter pris på det. Trent som en gal. Spiste fisk og kylling og fikk en ganske bra sixpack som jeg drømte om. Så ble jeg lei. Snakker med masse gutter. Mange som vil være sammen med meg, men jeg vil ikke ha de. Jeg søker kontakt, har f eks tinder, men når folk «liker» meg eller begynner å snakke så føler jeg bare at de plager meg. Alle sier jeg er så fin og vakker osv, jeg er forsåvidt enig i at jeg er ei fin jente, jeg bare føler ikke noe glede i det hele tatt. Føler meg rett og slett død! Hjelper ikke å «ta meg sammen», jeg har som sagt prøvd alt for å gjøre meg glad, men øynene mine bare skriker tristhet. Du ser liksom på hele meg at jeg er fryktelig trist, og jeg greier ikke å sette ord på hva det er. Er bekymret for fremtiden og har begynt å tenke at det er like greit å avslutte, selv om jeg egentlig ikke vil det heller.

Noen som har opplevd lignende?? Tips?

Anonymkode: 9c788...1bc

Den beste måten å oppleve glede på er å finne takknemligheten. Angst for fremtiden er vanlig, men jeg henger det på en knagg jeg kaller tvangsnevrosen. 

Livet har mange faktorer. Akkurat nå kjenner jeg på alene-heten. Selv om jeg har noen få gode venner. De bor spredt. Men er flinke å ringe meg i perioder. 

Hvis du kjenner takknemlighet får du mye annet som er positivt. 

Anonymkode: 4ed00...e4a