Ang «favorittbarn».

[AnonymBruker]

Mine foreldre har ikke en favoritt, da skjuler de det i hvertfall veldig godt. Vi har fått ulik hjelp, fordi vi har hatt ulike behov. Men det har alltid vært jevnt fordelt, og jeg opplever at de bruker helt likt med tid og penger på oss barna. 

Det samme opplever jeg med mine barn. De har ulike behov, og får derfor ulikt av oppmerksomhet og oppfølging. Jeg har ingen favoritt, og jeg opplever ikke at mannen min har det heller. 

Anonymkode: ed7c9...5ef

[AnonymBruker]

Jeg er yngst i søskenflokken og er favoritten. Veldig sårt å se forskjellsbehandlingen. Da jeg var lita så jeg det kanskje ikke selv, men da jeg ble eldre sa jeg ifra. 
Merker de favoriserer barnet mitt framfor de andre barnebarna. Men foreldrene unnskylder seg med at jeg er alenemor og søsteren min er gift. Minner de alltid på å ta med de andre barnebarna eller å kjøpe ting til de også. 

Anonymkode: 985b1...480

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg er yngst i søskenflokken og er favoritten. Veldig sårt å se forskjellsbehandlingen. Da jeg var lita så jeg det kanskje ikke selv, men da jeg ble eldre sa jeg ifra. 
Merker de favoriserer barnet mitt framfor de andre barnebarna. Men foreldrene unnskylder seg med at jeg er alenemor og søsteren min er gift. Minner de alltid på å ta med de andre barnebarna eller å kjøpe ting til de også. 

Anonymkode: 985b1...480

Er du penest?

Anonymkode: d2f90...e3c

[AnonymBruker]

Vi var to søsken da jeg vokste opp, og jeg tror som noen før har nevnt, at favoritten har vært svingende. Jeg var skikkelig pappajente og hadde han rundt lillefingeren lenge (og eneste jenta), så var nok favoritten der. Så ble jeg monstertenåring og broren min var fortsatt søt og uskyldig, da svitsja det litt. Så ble jeg mamma, og jeg og mamma fikk et unikt bånd. Så det går litt opp og ned tror jeg. Uten at jeg tenker det er noe unormalt, eller føler meg urettferdig behandlet på noe måte, har i grunn ikke tenkt over det før jeg leste her. 

Jeg har tre barn selv, og ingen favoritt, men det er tre vidt forskjellige barn med ulike egenskaper jeg setter mer og mindre pris på. Og så har de hver sine perioder hvor de kanskje kan være ekstra krevende 🤪 Eldste har jeg kanskje et ekstra øye til, fordi han har en annen pappa enn de to minste, og samvittigheten over at han er skilsmissebarn gnager. Syns synd på han som må flytte fram og tilbake, mens han ser søsknene sine som han forguder, bor på samme plass alltid. Alltid redd for at han ikke skal føle seg likestilt, eller velkommen hjemme. 

Anonymkode: 4f5e5...f3d

[AnonymBruker]

5 hours ago, AnonymBruker said:

 

jeg tror at de som mener foreldrene ikke hadde en favoritt, var favoritten rett og slett. 

 

Anonymkode: c83c0...b25

Jeg svarte at jeg ikke har merket noe til at moren min hadde en favoritt, og jeg tror ikke dette gjelder for meg altså. Jeg var enebarn i 8 år, og pappa var mye bortreist, så jeg og mamma fikk nok et tettere bånd i starten. Men søsknene mine har mye mer til felles med henne og er mye mer åpne overfor henne. I tillegg ble jeg tidlig selvstendig, mens de trengte henne mer. Så jeg tror nok de har "tatt igjen" det forspranget jeg hadde.

Hun har jo ikke behandlet oss likt siden aldersforskjellen var så stor, og det var ganger der jeg følte meg urettferdig behandlet, og andre ganger hvor søsknene mine følte det samme. Men når jeg ser det store bildet nå i ettertid så mener jeg hun behandlet oss rettferdig.

Anonymkode: e5ba3...b23

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Vi var to søsken da jeg vokste opp, og jeg tror som noen før har nevnt, at favoritten har vært svingende. Jeg var skikkelig pappajente og hadde han rundt lillefingeren lenge (og eneste jenta), så var nok favoritten der. Så ble jeg monstertenåring og broren min var fortsatt søt og uskyldig, da svitsja det litt. Så ble jeg mamma, og jeg og mamma fikk et unikt bånd. Så det går litt opp og ned tror jeg. Uten at jeg tenker det er noe unormalt, eller føler meg urettferdig behandlet på noe måte, har i grunn ikke tenkt over det før jeg leste her. 

Jeg har tre barn selv, og ingen favoritt, men det er tre vidt forskjellige barn med ulike egenskaper jeg setter mer og mindre pris på. Og så har de hver sine perioder hvor de kanskje kan være ekstra krevende 🤪 Eldste har jeg kanskje et ekstra øye til, fordi han har en annen pappa enn de to minste, og samvittigheten over at han er skilsmissebarn gnager. Syns synd på han som må flytte fram og tilbake, mens han ser søsknene sine som han forguder, bor på samme plass alltid. Alltid redd for at han ikke skal føle seg likestilt, eller velkommen hjemme. 

Anonymkode: 4f5e5...f3d

Pass på så du ikke overkompenserer. (Sier ikke at du gjør det, jeg vet jo ikke hva du gjør.) Jeg kjenner to brødre som er bitre fiender i voksen alder fordi moren hadde dårlig samvittighet pga akkurat dette. Moren har gitt den eldste alt opp i hendene hele livet og alltid prioritert ham, mens den yngste fikk mye mindre både materielt og emosjonelt. I tillegg ble yngste møtt med mye høyere krav og forventninger, fordi han hadde jo vokst opp med begge foreldrene og burde dermed ha bedre forutsetninger...

Anonymkode: e5ba3...b23

[AnonymBruker]

Jeg har et favoritt barn. Ene barnet mitt har store atferdsvansker, utagerer, er veldig krevende. Sliter meg ut. Jobber med relasjonen til barnet, prøver alt jeg kan å like barnet, men er vanskelig. Veldig sårt  Ønsker ikke at det skal være sånn. Den lille fine babyen min ble forvandlet på noen år  Har et barn til, som er veldig «grei», alltid blid, gjør det som forventes etc. Blir lett at det er favoritten.

Anonymkode: 2aeea...5a3

[AnonymBruker]

Jeg vil ikke si at jeg har et favorittbarn, men det ene barnet opplever jeg som mer krevende enn de to andre. Jeg tåler mindre tull derfra enn fra de to andre. Det trenger ikke være store greiene heller. Det er som en nevner over, sårt, for det er jo ikke som at ting blir gjort med vilje. Selv om det kan oppleves sånn noen ganger. 

Jeg tror det for min del handler om at jeg ikke forstår handlingsmønsteret. Den jobben er det jeg som må gjøre. I tillegg er vi nok på sett og vis ganske like, så jeg møter vel mine egne mindre positive kvaliteter der. Det gjør at vi butter litt innimellom. 

Anonymkode: 7bb11...b25

[Hippogriff]

Barn er jo ulike. Er like glad i barna mine, men siden de er ulike blir de liksom «favoritter» på hvert sitt område. Ett barn er veldig sporty og artig å finne på ulike aktiviteter med. Ett barn er mer rolig og sensitivt, og er veldig koselig å tilbringe en rolig hjemmekveld med. For eksempel. De setter pris på ulike sider av meg, og jeg forsøker å tilby hver enkelt det han/hun liker best ved meg. Prøver å være en best mulig mamma for hver enkelt. Så jeg gjør ikke alltid det samme med dem, men er temmelig sikker på at de føler seg rettferdig behandlet. Ingen viser noen tegn til sjalusi, i alle fall. Men er også veldig bevisst på tematikken, siden det fins grelle eksempler på grov forskjellsbehandling mellom søsken i nær familie, noe som har medført alvorlige konflikter mellom de berørte søsknene,  og noe jeg har diskutert med mine barn flere ganger («sånn skal i alle fall ikke vi ha det»). 

[AnonymBruker]

Jeg har ikke noen favoritt. Jeg behandler de ikke nødvendigvis likt, men de trenger ikke det samme alltid, rett og slett for at de har ulike utfordringer og ulike styrker. 
(Men de får like mye oppmerksomhet, klemmer og kjærlighet begge to) 

Jeg var nok favoritten av meg og broren min. Så fikk pappa seg ny dame og barn med henne; han er uten tvil favoritten nå. Hos mamma tror jeg det er ganske likt, men jeg er nok den som har best kontakt med mamma, jeg er eneste jenta og vi er veldig like. 

Anonymkode: 42688...4ca

[snurk]

Jeg har en datter fra før og gravid nå med nummer 2, er livredd for dette med favorittbarn 😔

Hjemme hos oss var vi 3 søsken, ene var fars favoritt og andre var mors favoritt, tredje (meg) var ingens favoritt. Jeg har alltid følt meg litt som familiens sorte får. Synes ikke det har vært en stor forskjellsbehandling men nok til at jeg har hatt en følelse av hvem som var favoritt. 

[AnonymBruker]

Tror ikke mine foreldre har en favoritt. Vi er tre (hel-)søsken med store aldersforskjeller.

Men farfar og farmor hadde nok meg som favoritt. Jeg er mye eldre enn mine søsken og søskenbarn,  så de var yngre og veldig involverte i min oppvekst. Vet min tante synes dette har vært vanskelig. 

Jeg har jeg et barn jeg har en vanskeligere relasjon til enn de andre to. Jeg hadde fødselsdepresjon da hun ble født, og den varte lenge. Heldigvis er hun pappas gulljente ♡ Men jeg gjør ikke forskjell på de! Jeg hadde gjort hva som helst for både henne og brødrene. 

Anonymkode: f08b5...bab

[AnonymBruker]

Jeg elsker alle tre barna mine dypt og inderlig, og har 3 favoritter 😊

Anonymkode: 070ed...ecf

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Pass på så du ikke overkompenserer. (Sier ikke at du gjør det, jeg vet jo ikke hva du gjør.) Jeg kjenner to brødre som er bitre fiender i voksen alder fordi moren hadde dårlig samvittighet pga akkurat dette. Moren har gitt den eldste alt opp i hendene hele livet og alltid prioritert ham, mens den yngste fikk mye mindre både materielt og emosjonelt. I tillegg ble yngste møtt med mye høyere krav og forventninger, fordi han hadde jo vokst opp med begge foreldrene og burde dermed ha bedre forutsetninger...

Anonymkode: e5ba3...b23

Takk for innspill. Jeg vet ikke, men prøver å være obs på at jeg ikke overkompenserer eller gjør forskjell, men jeg har kanskje gått litt i fella av og til.. Men har det absolutt i tankene 😊 Og stiller like krav (etter alder selvsagt) Tingen er at han setter så ord på det, og sier selv at han syns det er trist å måtte "flytte" hele tiden. Og han sliter med grensesetting hos oss, siden det er totalt grensefritt hos pappan. Heller ingen søsken der. Så, ja, det er sårt, men jeg håper og tror ikke jeg gjør forskjell på dem, bare er litt ekstra obs på hvordan han har det når han kommer osv, og at han føler seg hjemme. Det vet jeg jo at de to yngste gjør 🤪

Anonymkode: 4f5e5...f3d