Sorg

[AnonymBruker]

Jeg vil bare begynne med at jeg elsker å se bf og barnet vårt sammen. 
Barnet gleder seg til å dra til far og det er bra, positivt og gjør ting litt lettere. 
 

men for meg selv og Kun for meg selv, lever jeg i en sorg som jeg ikke klarer å kontrollere. 
når barnet drar til far, gråter jeg hver dag jeg prøver å holde meg opptatt trener, er med venner shopper. det blir aldri bedre går konstant rundt med en uro i kroppen. Jeg klarer ikke se inn på rommet H*ns eller høre stemmen H*ns  på video uten at kroppen verker.
jeg sitter heldigvis i en situasjon der jeg møter barnet mitt som regel i de 5 dagene h*n er hos far. Og vi snakker masse på FaceTime og via snap.

men jeg klarer ikke å å slippe denne følelsen av uro, depresjon og ved 3 anledninger så har dette ført til panikk anfall, når jeg ikke har hatt barnet hos meg. og denne følelsen ligger i meg de 3 første dagene barnet kommer tilbake fordi det minner meg bare på at vi er på lånt tid. At jeg ikke skal legge han hver dag, klemme han hver dag, bare kunne være der for han hver dag. 
kommer det til å være slik for alltid ? 
 

jeg har aldri kjent på en slik sorg, hvor tårene bare renner og angsten kommer krypene hele tiden. 

 Jeg trener bare råd, jeg trenger å høre at jeg ikke er den eneste dette er SÅ vanskelig for.. får ikke inntrykk av at andre har slitt slik jeg sliter med dette og jeg tør ikke prate med noen om hvor ille dette er da jeg er redd de skal se på meg som ikke egent til å ta vare på barne mitt. ( urealistisk tanke, jeg vet men frykten er der)
 

 

Anonymkode: 99b61...a4b

[AnonymBruker]

Det beste er nok å søke hjelp fra en profesjonell. Dette høres ut som angst med stort behov for kontroll. Det må være forferdelig å ha det slik, men du trenger ikke å ha det slik i fremtiden. 

Anonymkode: a7d36...542