Jeg mangler "tro på meg selv"

[Gjest Anonymous]

Jeg er så drit lei Jeg føler at "alle andre" fikser livet, bare ikke jeg. Jeg er alene, barnløs, jeg har venner (men ingen som kommer styrtende for å bare "være her").

Jeg har ikke noe tro på framtiden. Jeg er nok kommet til verden for å slite!!!!

Joa, det har vært perioder hvor ting har vært OK, men de periodene kommer så sjelden. Og når de periodene er her, så blir jeg lurt (dvs. jeg lurer meg sjøl) - gang på gang. Da tror jeg at "nå har trenden snudd, nå blir det bedre". Ja, så går det bedre en stund - og så, så er tilbake til sammen elendigheta.

Ja, jeg vet jeg må gjøre noe sjøl, men jeg orker ikke å tro, håpe og gjøre noe, det blir bare skuffelser allikevel.

[LilleMika]

Uff, synes synd på deg som har det sånn. Men det er som du sier, bare du som kan gjøre noe med det også. Alle må jobbe for å ha det bra, men noen må jobbe mer enn andre. Kanskje du trenger hjelp til å komme deg videre?? Det er verdt å prøve. Ting ordner seg til slutt... jeg lover. Du må bare ikke gi opp i mellomtiden.

Fortsett å lete etter det du savner, så finner du det. Men hvis du slutter å lete, er det ikke sikkert det kommer dalende ned i fanget ditt. Vet det er tungt å holde seg oppe når alt ser ut til å gå til helvete uansett. Men det er det beste du kan gjøre for deg selv. Det er den eneste måten å komme videre på... ikke gi opp, vennen!

*tenker på deg, og håper det går bedre*

12

[Gjest gjest1]

Vet akkurat hva du snakker om her. Livet skal ikke være lett for noen har jeg funnet ut. Det smerter meg likevel å lese det du skriver. At du ikke har tro på deg selv. Det er noe ingen burde slite med!

Jeg har desverre ingen gode råd å komme med. Sliter med det samme, og jeg har ennå ikke funnet noe som kan få meg til å se bedre på tingene i livet. Jeg har heldigvis gode venner, en fin familie og mange som er glade i meg. Og jeg vet de kommer til å være det selv om jeg ikke alltid er like "happy".

Ønsker deg i hvert fall alt godt. Du kan lene deg tilbake og glede deg over at det finnes andre som tenker som deg. Du er ikke alene om dette!

Klemmer fra 12

[ida]

Hei!

Jeg tror at så lenge man forventer og strever for å være lykkelig blir man ikke det. Og jo mer man tenker over og blir skuffa for at man ikke er det, jo mindre sjangs er det for å bli det...

Egentlig er det jo ingenting man egentlig kan GJØRE for å bli lykkelig. Er man trist så er man det, og jo fortere man godtar at man er trist, jo fortere kan man bli glad igjen.

Det eneste man kan gjøre er å forbedre rammene i livet sitt. Men man behøver egentlig ikke bli lykkeligere av den grunn.

Tror lykken er som en nusselig liten fugl som kommer som små glimt når den selv vil og flyr sin vei hvis man forsøker å fange den.

En eller annen luring skrev en gang at lykken kommer først når man kan unnvære den.

Etter at jeg kom til den erkjennelsen har jeg blitt mye mer tilfreds. Mindre ulykkelig og tar bedre vare på lykken når den først kommer flaksende.

Får ikke så mye lykke-panikk lenger nå da jeg har forstått at lykken er utenfor min kontroll.

Vi bare tror at det er meningen å ha det så godt hele tiden, høye forventninger + meningsløst, overflatisk samfunn.

Eller kanskje det bare er jeg?

Huff! Kvasifilosofi på ettermiddagen...

Får skylde på at jeg har tilbringet dagen på anatomen med kroppsdeler og formalin-lukt.

Blir litt absurd i hodet av sånt!

Du kan også dra til legen og få sjekket serotonin-nivået i hjernen. Kan være hormonelt.

Men husk: Alt går over! Life`s a bitch!

12

[Gjest Anonymous]

Takker for respons.

Godt å ikke være alene om slike tanker, men det hjelper egentlig ikke.

Jeg har gått i terapi i 11-12 år (sluttet ifjor av egen fri vilje), bruker anti-depressiva, er hos legen min en gang pr. mnd. (mest for praten).

Har passert 40 - og har slitt i 30 av disse.

Hvorfor skal jeg da tro at "alt blir bedre"?? Hvorfor?? Jeg søker ikke er "den perfekte lykke" - jeg ønsker å ha det godt.

Være trygg - slippe å slite, slippe å være alene bestandig. Føle at jeg kan bety noe! At noen "setter meg høyest i verden"

Ingen tror at jeg har problemer, for jeg er blid og hyggelig bestandig.... fy faen som jeg hater denne maska. Noen få personer har sett "bak maska". Noen blir - andre blir redde, og det er jo helt normalt det. Vi er ikke alle like.

Var godt å få "tømt seg" litt - nå tar jeg kvelden. Takk for at dere "gadd" å høre på meg.

[dextra]

hei du

jeg tror ikke det var så lurt at du trappa ned på terapien.

fortsett med det, bearbeid ting, det hjelper å få snakket om det med en fagperson, tro meg:)12

[Rita]

Trasig er det når livet er vanskelig. Enda mer trasig er det når det ser ut som om du mangler håp.

Du ber jo ikke om et trylleformular. Det finnes jo heller ikke og det vet du sikkert. Det er ei heller sikkert at terapi hjelper. Det spørs sikker om du stoler på og er trygg på et noen kan hjelpe.

Kanskje kan du tenke på at det kun er du selv som er din egen lykkesmed. Enkelt å si, tenker du kanskje!? Joda, jeg vet. Likevel, kampen om tilværelsen gjør du best alene. Tomheten kan faktisk fylles. Det går an å virkelig ta en nakkegrep på seg selv.

Finn ut hva du egentlig vil med livet ditt. Hvilke muligheter har du? Hva liker du å gjøre? Hvem setter begrensningene for deg? Hva begrenser deg? Hvem liker du å være sammen med? Når er du trygg?

Hvorfor alle skuffelser? Har det noe med dine egne forventninger å gjøre? Hva er det du egentlig håper på?

Still deg selv alle spørsmål. Bare du vet svarene.

Livet er faktisk ispedd en haug med kriser og skuffelser. Poenget er hva dette gjør med deg og hva du tillater at det gjør med deg.

Livet er jo faktisk også ispedd en haug med gleder og positive overraskelser. Det er viktig å gripe fatt i dette og la disse gode følelsene få den største plassen. Når de dårlige dagene kommer, for de gjør det, så vet du med deg selv at de positive dagene kommer!! Så mye har du sikkert erfart!

Krev også noe av dine venner, gi dem også masse tilbake, vær raus mot dem og vær like raus mot deg selv.

Tenk på at du har fått et liv. Vil du bli en 80-års gammel kvinne som ser tilbake på ditt eget liv med visshet om at du ikke deltok i deg selv!?? Mulighetene ligger rett foran deg, du er intet offer og MÅ gripe mulighetene, ellers så passerer alt forbi deg!!

12

[Gjest Anonymous]

hei Anonym!!

når du føler livet går bra, og det vonde i livet ditt er over..hvordan har du det da? hva er det som gjør livet bra i disse periodene?

er du trist fordi du er barnløs? -hvis du er, er det fordi du savner barn, eller pga forventninger fra venner, familie og samfunn?

jeg lurer litt... har du dette "tungsinnet" som følge av traumer i barne eller ungdomsår?

jeg kjenner meg igjen i noen av de følelsene du sitter med... har dager da jeg ikke føler noe som helst. er bare "tung". livet har ikke blitt helt som jeg drømte om! alle andre fikser det mye bedre, treffer rette valg, og lever interessant og "helt".føler meg også ensom. jeg er glad hvis jeg en dag føler at jeg i det heletatt "lever" / er til stede!

har kun eksistert de siste årene...

men hvis jeg aksepterer hvordan livet mitt er, alle mine feil og de triste følelsene blir alt bedre! selv om dette er vanskelig! men jeg prøver virkelig... samtidig er det viktig å ikke dvele ved slike følelser! jeg tenker altfor mye, og tror det hjelper å slutte med det!

håper du har det flott nå, og nyter påsken!

[Gjest Anonymous]

Jeg er anonym som startet linken:

Svar til anonym pr. idag kl. 18.00

Savn av barn er hvertfall ikke årsaken til at jeg sliter. Det er mange, mange år siden jeg bestemte meg - så dette har jeg bearbeidet lenge. Det betyr ikke at jeg ikke savner barn - jeg elsker barn. Og det hender fortsatt jeg gråter over savnet, men jeg har "tilgang" på mange barn - så på en måte får jeg "tilfredsstilt" dette behovet.

Noe jeg ikke har tilgang på, og som plager meg er en kjæreste, en partner, en å dele livet med. Dette savnet gjør meg deprimert og lei. Jeg er så lei av å måtte fikse alt alene....... det er slitsomt - og ja, andres spørsmål om dette tærer også. Det er ikke så enkelt å forholde seg til/å kunne svare på bestandig - det hender veldig ofte at tårene sprenger på......og jeg har mest lyst til skrike høyt til de som spør!

Jeg vet "alt" om det å "eksistere". Jeg føler heller ikke at jeg "lever".... Utenpå er jeg blid og fornøyd, men ikke inni.

Og dette med forventninger: Jeg tør ikke å håpe på noe, forvente noe, glede meg til noe. Livet har fortalt meg at det bare er dumt, fører til skuffelser. Dette gjør jo også at jeg "ikke klarer å foreta meg noe" som kan føre til at ting kan skje. Jeg sitter "på vent".........

Men - jeg skal nok overleve - selv om jeg også har tenkt på å "gi opp" mange ganger.

Takk for svar på tråden min til alle sammen.

Det er godt å få luftet tanker og meninger!

[Gjest Anonymous]

Hvorfor ikke være litt snill mot seg selv ?

-Kjøp deg nye klær , begynn å trene , dra på ferie , se en god film ( f.eks Elling eller American Beauty ), gå ut og ta deg en bedre middag , kjøp deg noe god musikk og hør MYE på den osv. osv. Alt dette forutsetter riktignok at du har penger , for hvis du har det kan du oppnå veldig mye . .

MVH Gollum

( som sannsynligvis ikke kommer til å leve særlig lenge )

"Let's be nice to ourselves . . ."