Å akseptere at man er en samfunnstaper

[AnonymBruker]

Jeg føler jeg har mislykkes totalt i livet. Jeg vet jeg ikke er alene om dette, langt ifra, men det ødelegger meg både psykisk og fysisk. Jeg gjør ting jeg senere går rundt å angrer på, går rundt å tenker at en dag blir det bra, men det ser bare helt håpløst ut.

Har en samboer gjennom 6 år som jeg også har et barn med. Jeg elsker barnet mitt, men jeg innser at jeg fikk barn altfor tidlig eller muligens skulle aldri ha fått barn til å begynne med. Sliter psykisk og gjort det alle år, men har blitt litt bedre gjennom årene. 

Min samboer har fulgt den "normale" veien som vanlige folk gjør. Det å fullføre videregående, så begynne på høyskole/universitet og begynne å jobbe. Etter noen år i arbeid så ønsker man mer lønn, nye utfordringer og bedre vilkår. Dette løpet følger de fleste, I likhet med min samboer.

Jeg droppet ut av Vgs, begynte å jobbe som 18 åring på et lager. Jobbet der fulltid i noen år, ble lei og gikk over til en deltid stilling hvor jeg bare jobbet en dag i uken mens jeg tok andre strø jobber. Møtte samboer, trodde jeg skulle følge den normale veien og begynte på en bachelor, slet psykisk gjennom studiet, droppet ut etter 1 år og er nå begynt som lærling i et lavstatus og lav betalt yrket. 

Min samboer og jeg krangler støtt og stadig om dette. Hun føler vi ikke er likeverdige, at jeg har ødelagt framtiden vår, ødelagt for vårt barn. Jeg forteller hun at hun må gå fra meg om hun er misfornøyd eller at vi velger sammen å gå gå fra hverandre, men det vil hun ikke. 

Selvmordstanker popper i ny og ne inn i hodet mitt, ikke at jeg hadde turd å gjøre noe, men deilig å tenke på å slippe all bekymringer. Jeg vet ikke hva som ville gjøre meg lykkelig. Vil det å gå fra min samboer og tvinge meg selv til å klare meg på egenhånd gjøre meg lykkelig?

Min samboer har drømmer om å bo i et stort hus med hage og alt det der, vil ha råd til store ferier hvert år. Jeg har ikke noen ambisjoner om dette, og min samboer sier ofte at jeg holder hun tilbake med alt jeg gjør. 

Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg vil med dette innlegget, men lufte tankene hjelper veldig. Jeg er 28 år gammel og skulle kommet lengre i livet enn jeg har nå. Å gå rundt å føle seg som en samfunnstaper tapper en for energi. Jeg har ingen livsglede og bare eksisterer for mitt barn og ingenting annet.

 

 

Anonymkode: ed324...d5a

[AnonymBruker]

Du må ikke finne på å ta selvmord! Du må ikke høre på den bitcha!

Anonymkode: abcab...ed1

[Nooni]

Hei

Jeg må bare spørre deg helt først. Hvilket mål har du og hva stopper deg fra å jobbe mot/nå målet? 
Jeg forstår at du ønsker å bidra til familien og være en ressurs, men hva og hvor vil du? 

[AnonymBruker]

Har du noen å prate med om dette? Får du noen behandling for de psykiske plagene du har? Det tenker jeg at kunne gjort en viktig forskjell for deg nå.

Anonymkode: 80ba0...900

[AnonymBruker]

Du er god nok som du er! Er du ikke en god og ærlig mann, snill pappa og jobber som lærling? Det er mer enn bra nok! Gi den dama et spark bak fra meg. Klem!

Anonymkode: 3b794...6a1

[AnonymBruker]

45 minutter siden, Nooni skrev:

Hei

Jeg må bare spørre deg helt først. Hvilket mål har du og hva stopper deg fra å jobbe mot/nå målet? 
Jeg forstår at du ønsker å bidra til familien og være en ressurs, men hva og hvor vil du? 

Godt spørsmål. Jeg har ingen mål og har eller aldri hatt et mål. Min samboers sitt mål for sitt liv har blitt programmert inn i mitt hode og det som jeg tenkte var veien for meg. Ønskene hennes var det jeg trodde jeg ville ha, men jeg innser nå og har vel innsett de siste årene at det ikke er livsviktig for meg å oppnå dette. 

Logisk mål for meg nå er å gjøre det beste ut av alt og sørge for at mitt barn har det fint. Men, jeg frykter for meg selv og hva jeg kan finne på å gjøre i fremtiden.

Anonymkode: ed324...d5a

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du er god nok som du er! Er du ikke en god og ærlig mann, snill pappa og jobber som lærling? Det er mer enn bra nok! Gi den dama et spark bak fra meg. Klem!

Anonymkode: 3b794...6a1

Jeg prøver så godt jeg kan, men det er bare ikke godt nok. Jeg ville ikke peke meg ut som en samboer og pappa som skiller seg ut på noen som helst måte. Jeg hjelper til i hjemmet og med barnet vårt, som enhver pappa og samboer ville gjort.

Jeg tar på meg ansvaret for å ta barnet vårt på natten når det trengs så min samboer får sove ut på natten. Jeg lar min samboer få sove noen timer ekstra på morgenen i helgene mens jeg holder i gang aktiviteter for barnet vårt. Jeg er ellers en ganske lojal, snill og omtenksom person. 

 

Anonymkode: ed324...d5a

[AnonymBruker]

Vanskelig. Din samboer vil nok ha en mer ambiøs mann. Med to gode inntekter har man større økonomisk frihet selvsagt men penger er ikke alt. Hva med parterapi?

Anonymkode: 2e5e6...2d2

[AnonymBruker]

Det er ikke noe i veien med å jobbe i et yrke med lav lønn og få karrieremuligheter. Problemet her er at samboeren din ikke synes det er nok.

Du må nok si til henne at dette er det livet du har valgt for deg selv, og at du aldri vil bli en karrieremann. Hun må tenke seg om, og avgjøre om hun vil bli med deg eller gå videre. Men om hun velger å bli må hun og akseptere deg slik du er, og dine valg i livet. Du får presentere dette for henne uten å være passiv aggressiv, men det er hun som må velge

Anonymkode: 97a48...644

[Gjest Syngemann]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Godt spørsmål. Jeg har ingen mål og har eller aldri hatt et mål. Min samboers sitt mål for sitt liv har blitt programmert inn i mitt hode og det som jeg tenkte var veien for meg. Ønskene hennes var det jeg trodde jeg ville ha, men jeg innser nå og har vel innsett de siste årene at det ikke er livsviktig for meg å oppnå dette. 

Logisk mål for meg nå er å gjøre det beste ut av alt og sørge for at mitt barn har det fint. Men, jeg frykter for meg selv og hva jeg kan finne på å gjøre i fremtiden.

Anonymkode: ed324...d5a

Jeg kjenner meg godt igjen i å føle meg verdiløs.

Samtidig er det umulig for meg å ikke se din verdi. At du er uerstattelig.

Gir det mening?

At det er lettere å se verdi i andre enn seg selv?

 

Kan det hende at du kjenner på at samboer ser på deg som en taper?

Du må ikke la henne få definere hvem du er!

Du har tydligvis egenskaper som er mangelvare, ungen din er veldig heldig som har en omtenksom og snill far.

Veldig bra at du lufter det her.

Synes også du skal begynne å ringe til hjelpetelefon og psykolog om du ikke har noen å snakke med.

Noen som kan hjelpe deg i å innse din egen verdi.

 

 

 

 

[AnonymBruker]

1 time siden, Nooni skrev:

Hei

Jeg må bare spørre deg helt først. Hvilket mål har du og hva stopper deg fra å jobbe mot/nå målet? 
Jeg forstår at du ønsker å bidra til familien og være en ressurs, men hva og hvor vil du? 

Som en annen psykisk syk, så kan det være vanskelig og ta avgjørelser. Nå har ikke jeg vært syk så lenge, men jeg klarer ikke lenger å ta avgjørelser - som jeg ikke hadde problemer med tidligere. 

Anonymkode: 8054d...031

[AnonymBruker]

Samboeren din misbruker deg psykisk. Det har ingenting med om du er samfunnstaper eller ikke, hun ser ting du er usikker på og angriper det for å kontrollere deg. Hun er god på dette. Om du var barnet ditt, hva hadde du tenkt om at moren din snakket om faren din på denne måten? Faren din som du var glad i og som du likte?

Datteren din er ikke samboeren din. Hun/ han er glad i deg og ser på deg som en bra person, noe jeg regner med du er. Jobben din, inntekten din, har ingenting med om du er e person som bryr deg om henne og som jobber for at hun skal ha det bra

Anonymkode: aa6d7...db4

[AnonymBruker]

Det er tungt å innse at samboeren din har satset på feil hest. Men det er hennes ansvar, ikke ditt.

Anonymkode: 0fc23...2ab

[AnonymBruker]

Du er ennå ung, du kan fortsatt ta utdannelse og gjøre mer ut av livet ditt - hvis du ønsker det? Er du sikker på at du og samboer har felles ønsker for livet deres?

Anonymkode: 6ed74...0cd

[Olaug Olsen]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg føler jeg har mislykkes totalt i livet. Jeg vet jeg ikke er alene om dette, langt ifra, men det ødelegger meg både psykisk og fysisk. Jeg gjør ting jeg senere går rundt å angrer på, går rundt å tenker at en dag blir det bra, men det ser bare helt håpløst ut.

Har en samboer gjennom 6 år som jeg også har et barn med. Jeg elsker barnet mitt, men jeg innser at jeg fikk barn altfor tidlig eller muligens skulle aldri ha fått barn til å begynne med. Sliter psykisk og gjort det alle år, men har blitt litt bedre gjennom årene. 

Min samboer har fulgt den "normale" veien som vanlige folk gjør. Det å fullføre videregående, så begynne på høyskole/universitet og begynne å jobbe. Etter noen år i arbeid så ønsker man mer lønn, nye utfordringer og bedre vilkår. Dette løpet følger de fleste, I likhet med min samboer.

Jeg droppet ut av Vgs, begynte å jobbe som 18 åring på et lager. Jobbet der fulltid i noen år, ble lei og gikk over til en deltid stilling hvor jeg bare jobbet en dag i uken mens jeg tok andre strø jobber. Møtte samboer, trodde jeg skulle følge den normale veien og begynte på en bachelor, slet psykisk gjennom studiet, droppet ut etter 1 år og er nå begynt som lærling i et lavstatus og lav betalt yrket. 

Min samboer og jeg krangler støtt og stadig om dette. Hun føler vi ikke er likeverdige, at jeg har ødelagt framtiden vår, ødelagt for vårt barn. Jeg forteller hun at hun må gå fra meg om hun er misfornøyd eller at vi velger sammen å gå gå fra hverandre, men det vil hun ikke. 

Selvmordstanker popper i ny og ne inn i hodet mitt, ikke at jeg hadde turd å gjøre noe, men deilig å tenke på å slippe all bekymringer. Jeg vet ikke hva som ville gjøre meg lykkelig. Vil det å gå fra min samboer og tvinge meg selv til å klare meg på egenhånd gjøre meg lykkelig?

Min samboer har drømmer om å bo i et stort hus med hage og alt det der, vil ha råd til store ferier hvert år. Jeg har ikke noen ambisjoner om dette, og min samboer sier ofte at jeg holder hun tilbake med alt jeg gjør. 

Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg vil med dette innlegget, men lufte tankene hjelper veldig. Jeg er 28 år gammel og skulle kommet lengre i livet enn jeg har nå. Å gå rundt å føle seg som en samfunnstaper tapper en for energi. Jeg har ingen livsglede og bare eksisterer for mitt barn og ingenting annet.

 

 

Anonymkode: ed324...d5a

jeg tror ikke du er en samfunnstaper. Du har en veldig materialistisk samboer. Selv er du ikke materialistisk. Du bryr deg om ditt barn. Det er helt feil å tenke at alt vi har kan måles i penger, og jeg blir litt sint når jeg leser innlegget ditt. Hvorfor kan du ikke akseptere seg selv og din antimaterialistiske innstilling. Det er fair. Du ønsker ikke å strebe etter penger, status eller større hus. Dette står det respekt av.

Tro meg. Jeg kjenner til mange slike strebere, og de har det ikke bra!

Du er bra nok for ditt barn. Vær den du er!

Endret 7. oktober 2020 av Olaug Olsen

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Har du noen å prate med om dette? Får du noen behandling for de psykiske plagene du har? Det tenker jeg at kunne gjort en viktig forskjell for deg nå.

Anonymkode: 80ba0...900

Ts her. 

Jeg har lenge fundert på å gå til psykolog. Begynner å innse at det kunne kanskje hjulpet.

Anonymkode: ed324...d5a

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Olaug Olsen skrev:

jeg tror ikke du er en samfunnstaper. Du har en veldig materialistisk samboer. Selv er du ikke materialistisk. Du bryr deg om ditt barn. Det er helt feil å tenke at alt vi har kan måles i penger, og jeg blir litt sint når jeg leser innlegget ditt. Hvorfor kan du ikke akseptere seg selv og din antimaterialistiske innstilling. Det er fair. Du ønsker ikke å strebe etter penger, status eller større hus. Dette står det respekt av. Du er bra nok for ditt barn. Vær den du er!

Det at min samboer er materialistisk er noe jeg fant ut av rett etter vi ble sammen. Hun nekter for det selv, men kjøper vesker til flere tusen kroner og dyre merke klær. Hun prøver og prøver å forandre meg og vil jeg skal kjøpe de dyre merke klærne og dyre klokker, men det er bare ikke meg eller noe jeg streber for.

Anonymkode: ed324...d5a

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du er ennå ung, du kan fortsatt ta utdannelse og gjøre mer ut av livet ditt - hvis du ønsker det? Er du sikker på at du og samboer har felles ønsker for livet deres?

Anonymkode: 6ed74...0cd

Jeg har sagt dette til samboer. At jeg alltid kan ta en bachelor senere om noen år, men hun vil ikke høre om det. Jeg har allerede kastet bort for mye tid. 

Anonymkode: ed324...d5a

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Det at min samboer er materialistisk er noe jeg fant ut av rett etter vi ble sammen. Hun nekter for det selv, men kjøper vesker til flere tusen kroner og dyre merke klær. Hun prøver og prøver å forandre meg og vil jeg skal kjøpe de dyre merke klærne og dyre klokker, men det er bare ikke meg eller noe jeg streber for.

Anonymkode: ed324...d5a

Du blir misbrukt og manipulert. 

Anonymkode: aa6d7...db4

[Olaug Olsen]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det at min samboer er materialistisk er noe jeg fant ut av rett etter vi ble sammen. Hun nekter for det selv, men kjøper vesker til flere tusen kroner og dyre merke klær. Hun prøver og prøver å forandre meg og vil jeg skal kjøpe de dyre merke klærne og dyre klokker, men det er bare ikke meg eller noe jeg streber for.

Anonymkode: ed324...d5a

Dette er bra. Selv hoppet jeg av strebertoget for ca ti år siden. Mine barn er takknemlige for dette nå. Vi har det bra!

 

Har du vurdert å bli mann, og stille ultimatum til henne? Type: Nå gjør vi dette på min måte, ellers er det slutt?

Endret 7. oktober 2020 av Olaug Olsen