Hund med prolaps i ryggen

[Matas]

Sender en styrkeklem, måtte selv avlive katten min grunnet akutt prolaps i våres, det er helt grusomt å se dyret sitt så hjelpeløst❤️ 

[Majott]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så vondt å lese!

Jeg opplevde lignende med min hund, da 5 år, for 2,5år siden. Full lammelse i bakparten uten forvarsel. Han slepte bakparten etter seg. Klarte ikke å logre eller bruke bakbena. Trakk ikke bakbena til seg ved smertepåvirkning (klyping) i potene, men viste tegn til til at han kjente smerten ved å slikke seg i munnviken. Klarte likevel å tisse og bæsje selv, liggende. Han ble behandlet med fullstendig ro (i bur) og smertestillende.

Operasjon ble vurdert, men magefølelsen min sa NEI. 

Etter 10 dager klarte han å logre, og fra da gikk det stadig fremover. Han klarte å holde vekten sin på bakbena stående når jeg hjalp ham opp og støttet ham (han ramlet sidelengs uten støtte). Etter ca 3 uker gikk han selv, om enn veldig ustøtt. 

Nå, 2,5 år senere, er han nesten som før. Litt svakere i bakbena enn før prolapsen, men går og springer og leker. Klarer seg fint i trapper.

Veterinæren mente han ikke ville bli bedre uten operasjon, magefølelsen min sa de tok feil. Dessuten hadde det gått 4 døgn før operasjon ble vurdert.

Min hund var lettere å håndtere enn din, han veier bere 6 kg. Men prosedyrene med snuing osv var de samme.

Jeg lærte at hvert tilfelle er sin egen fasit. Så lenge jeg merket BITTELITT fremgang fra dag til dag hadde jeg troen på at han skulle komme seg. Da halen logret, etter å ha vært ubrukelig i 10 døgn, gråt jeg av glede!

Sender dere en stor klem ❤

Anonymkode: 7ed7f...769

Tusen takk for at du delte dette! Det ga oss mye motivasjon og oppmuntring!

Vi hadde time til avliving i morgen, men vi avlyste. Veterinær ga en dårlig prognose på mandag, så etter mye gråt, så tenkte vi det var best at han fikk slippe. Men så bestemte vi oss for å gi han enda en sjanse. Nå bæres han ikke lenger i dynetrekk, han hjelpes opp, og må gå selv. Gå selv er litt overdrevet, men han kommer seg opp med støtte, og står faktisk på beina selv. Det var nok til at vi avlyste avliving!

Han har fått i gang halen også, og logrer fint. Og han flytter beina framover. Vi tar han med ut på gresset, så han får litt flere inntrykk enn bare på teppet inne. Det liker han. 

Snakket med veterinær igjen i dag, og nå var han positiv. 

Så lenge Laffen ikke har smerter, og det har han ikke, så var veterinær nå positiv til at dette kan gå bra. Vi får se. 

Fra i går til i dag, har det faktisk vært mange framskritt.  

Endret 14. oktober 2020 av Majott

[AnonymBruker]

Å, det var godt å lese! Jeg har fulgt denne tråden og gikk inn her nå med hjertet i halsen.

Sender massevis av gode tanker deres vei

Anonymkode: 6a20f...3e9

[Majott]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Å, det var godt å lese! Jeg har fulgt denne tråden og gikk inn her nå med hjertet i halsen.

Sender massevis av gode tanker deres vei

Anonymkode: 6a20f...3e9

Tusen takk for støtte! Vi prøver det vi kan for at Laffen skal komme på beina igjen. Men vi ga liksom opp på mandag. Nå er det nye framskritt og nye håp. 

Ser at han trenger oppmuntring, litt press og at vi trigger han til å prøve selv. Han blir jo også så passivisert av å bare ligge. Så nå når han må opp og stå, så går det fortere framover. 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Majott said:

Tusen takk for støtte! Vi prøver det vi kan for at Laffen skal komme på beina igjen. Men vi ga liksom opp på mandag. Nå er det nye framskritt og nye håp. 

Ser at han trenger oppmuntring, litt press og at vi trigger han til å prøve selv. Han blir jo også så passivisert av å bare ligge. Så nå når han må opp og stå, så går det fortere framover. 

Ja, jeg så det selv da hunden min skadet ryggen, selv om det ikke var så alvorlig som prolaps. Han var redd for å gå selv (sikkert fordi han forventet at det skulle gjøre vondt), så jeg stilte meg først bare noen centimeter ifra med en godbit i hånda. Så flyttet jeg meg bittelitt neste gang. Det gjorde ham tryggere og tryggere.

Anonymkode: 6a20f...3e9

[Majott]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg så det selv da hunden min skadet ryggen, selv om det ikke var så alvorlig som prolaps. Han var redd for å gå selv (sikkert fordi han forventet at det skulle gjøre vondt), så jeg stilte meg først bare noen centimeter ifra med en godbit i hånda. Så flyttet jeg meg bittelitt neste gang. Det gjorde ham tryggere og tryggere.

Anonymkode: 6a20f...3e9

Ja, vi ser også at han er litt redd for å gå, men godbiter er en god løsning her og! Veterinær sa også at det er en stor fordel at han er lett å motivere

Men jeg skjønner ikke helt at veterinær gikk fra ikke håp i det hele tatt, til masse håp.

 

Endret 14. oktober 2020 av Majott

[AnonymBruker]

2 timer siden, Majott skrev:

Tusen takk for at du delte dette! Det ga oss mye motivasjon og oppmuntring!

Vi hadde time til avliving i morgen, men vi avlyste. Veterinær ga en dårlig prognose på mandag, så etter mye gråt, så tenkte vi det var best at han fikk slippe. Men så bestemte vi oss for å gi han enda en sjanse. Nå bæres han ikke lenger i dynetrekk, han hjelpes opp, og må gå selv. Gå selv er litt overdrevet, men han kommer seg opp med støtte, og står faktisk på beina selv. Det var nok til at vi avlyste avliving!

Han har fått i gang halen også, og logrer fint. Og han flytter beina framover. Vi tar han med ut på gresset, så han får litt flere inntrykk enn bare på teppet inne. Det liker han. 

Snakket med veterinær igjen i dag, og nå var han positiv. 

Så lenge Laffen ikke har smerter, og det har han ikke, så var veterinær nå positiv til at dette kan gå bra. Vi får se. 

Fra i går til i dag, har det faktisk vært mange framskritt.  

Så kjekt at vår historie ga motivasjon!

Det at halen har begynt å fungere igjen er et GODT tegn. Jeg fikk forklart at lammelsen starter i ryggen og brer seg bakover, og reverserer motsatt. Altså at bedringen starter bakerst.

Jeg holdt min hund oppe med et håndkle under buken, så han gikk med frambena. I begynnelsen hang bare bakbena rett ned, men etterhvert som førligheten kom tilbake lot jeg ham bære mer og mer av vekten bak selv. Han var mest motivert ute på gresset,  sikkert både pga lukter og at gulvet inne er glatt. 

Da bena klarte å bære vekten hans var det balansen det skortet på, men det kom seg forholdsvis fort. I begynnelsen så han ut som han var full, sjanglet og ramlet, men reiste seg og prøvde igjen. Ute på gresset var det ikke skummelt eller vondt å ramle, og plutselig en dag ville han jage nabokatten så da måtte båndet fram igjen.

Og når smertene var borte, det tok vel en drøy uke, økte viljen til å prøve. Det hjalp sikkert også at han ikke lenger var neddopet på smertestillende.

Ikke gi opp! Det at han nå viser fremgang tyder på at han ikke har permanente lammelser, og også på at livsviljen er der. Det var det at min hund logret som fortalte meg at det faktisk var greit å fortsette. Og når jeg ser ham løpe i dag er jeg veldig  glad jeg ikke ga ham opp!

Anonymkode: 7ed7f...769

[AnonymBruker]

2 timer siden, Majott skrev:

Ja, vi ser også at han er litt redd for å gå, men godbiter er en god løsning her og! Veterinær sa også at det er en stor fordel at han er lett å motivere

Men jeg skjønner ikke helt at veterinær gikk fra ikke håp i det hele tatt, til masse håp.

 

Min var også redd for å gå. Trodde nok det ville gjøre vondt. 

Jeg føler at veterinærer ofte kan være vel negative, og gir opp for fort.

 

Anonymkode: 7ed7f...769

[Majott]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så kjekt at vår historie ga motivasjon!

Det at halen har begynt å fungere igjen er et GODT tegn. Jeg fikk forklart at lammelsen starter i ryggen og brer seg bakover, og reverserer motsatt. Altså at bedringen starter bakerst.

Jeg holdt min hund oppe med et håndkle under buken, så han gikk med frambena. I begynnelsen hang bare bakbena rett ned, men etterhvert som førligheten kom tilbake lot jeg ham bære mer og mer av vekten bak selv. Han var mest motivert ute på gresset,  sikkert både pga lukter og at gulvet inne er glatt. 

Da bena klarte å bære vekten hans var det balansen det skortet på, men det kom seg forholdsvis fort. I begynnelsen så han ut som han var full, sjanglet og ramlet, men reiste seg og prøvde igjen. Ute på gresset var det ikke skummelt eller vondt å ramle, og plutselig en dag ville han jage nabokatten så da måtte båndet fram igjen.

Og når smertene var borte, det tok vel en drøy uke, økte viljen til å prøve. Det hjalp sikkert også at han ikke lenger var neddopet på smertestillende.

Ikke gi opp! Det at han nå viser fremgang tyder på at han ikke har permanente lammelser, og også på at livsviljen er der. Det var det at min hund logret som fortalte meg at det faktisk var greit å fortsette. Og når jeg ser ham løpe i dag er jeg veldig  glad jeg ikke ga ham opp!

Anonymkode: 7ed7f...769

Ja, det å lese din historie i går, da vi hadde bestilt avliving, var med på å ta beslutningen om å prøve litt til. Er så glad for at du delte den! Historien din ligner vår! Men vår var lammet i alle 4 beina, og fikk tilbake førlighet først i frambeina. 

Vi holder han også oppe med håndkle bak og sele foran. Han står på frambeina nå, og litt på bakbeina, og han tar steg framover med frambeina. Han har også stått selv på alle 4 beina, men klarer ikke å gå framover da. Det å ta han ut på gresset var en enorm motivasjon for han, tror jeg. Vi vil ta han ut flere ganger om dagen nå, ettersom han likte det så godt.

Du har gjort en virkelig kjempejobb med din hund, mange ville ha gitt opp når det var sånn med han. Og det er så gledelig å høre at han løper og har det bra nå. Nå har vi fått en ny motivasjon takket være din historie 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Majott skrev:

Ja, det å lese din historie i går, da vi hadde bestilt avliving, var med på å ta beslutningen om å prøve litt til. Er så glad for at du delte den! Historien din ligner vår! Men vår var lammet i alle 4 beina, og fikk tilbake førlighet først i frambeina. 

Vi holder han også oppe med håndkle bak og sele foran. Han står på frambeina nå, og litt på bakbeina, og han tar steg framover med frambeina. Han har også stått selv på alle 4 beina, men klarer ikke å gå framover da. Det å ta han ut på gresset var en enorm motivasjon for han, tror jeg. Vi vil ta han ut flere ganger om dagen nå, ettersom han likte det så godt.

Du har gjort en virkelig kjempejobb med din hund, mange ville ha gitt opp når det var sånn med han. Og det er så gledelig å høre at han løper og har det bra nå. Nå har vi fått en ny motivasjon takket være din historie 

Jeg var litt i tvil om jeg skulle dele. Dere hadde bestemt dere for avliving,  og jeg var redd for å legge sten til byrden. Samtidig hadde jeg lyst å fortelle at det ER håp.

Det tar tid, det koster svette og tårer, men det er SÅ verd det.

 

Anonymkode: 7ed7f...769

[AnonymBruker]

Ååå! Har lest hele tråden og sitter her å gråter. Heier sååå mye på Laffen og dere! 

Anonymkode: eec85...c3d

[Majott]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var litt i tvil om jeg skulle dele. Dere hadde bestemt dere for avliving,  og jeg var redd for å legge sten til byrden. Samtidig hadde jeg lyst å fortelle at det ER håp.

Det tar tid, det koster svette og tårer, men det er SÅ verd det.

 

Anonymkode: 7ed7f...769

Er så glad for at du delte! Det ble ikke en stein til byrden, men et steg opp til håp!

Vi klarer fint både svette og tårer, bare Laffen kommer seg på beina igjen.

Ja, det krever mye, og vi har også to andre hunder som skal ha sitt. Men da får vi bare gå på med et ekstra gir, for Laffen får ikke livet sitt igjen om vi gir opp nå når han begynner å få litt førlighet igjen. Og han er bare 8 år, ikke en gammel hund. Og inntil nå har han vært leken og i farta, og sunn og frisk. Så det var et sjokk at han fikk prolaps nå.

De andre hundene får sitt av tur og trening, Laffen får sin opptrening, og da får vi voksne bare være slitne når kvelden kommer. I går la vi oss kl 21, og dagen starter kl 06. Laffen må også snues om natta, så vi er våkne et par ganger for det. Men vi får nok søvn når vi legger oss tidlig. 

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Majott skrev:

Er så glad for at du delte! Det ble ikke en stein til byrden, men et steg opp til håp!

Vi klarer fint både svette og tårer, bare Laffen kommer seg på beina igjen.

Ja, det krever mye, og vi har også to andre hunder som skal ha sitt. Men da får vi bare gå på med et ekstra gir, for Laffen får ikke livet sitt igjen om vi gir opp nå når han begynner å få litt førlighet igjen. Og han er bare 8 år, ikke en gammel hund. Og inntil nå har han vært leken og i farta, og sunn og frisk. Så det var et sjokk at han fikk prolaps nå.

De andre hundene får sitt av tur og trening, Laffen får sin opptrening, og da får vi voksne bare være slitne når kvelden kommer. I går la vi oss kl 21, og dagen starter kl 06. Laffen må også snues om natta, så vi er våkne et par ganger for det. Men vi får nok søvn når vi legger oss tidlig. 

Glad for at jeg delte!

Ønsker dere og Laffen alt mulig godt ❤ 

Anonymkode: 7ed7f...769

[AnonymBruker]

Så godt å lese at dere avbestillte timen! Synes det er veldig merkelig av en veterinær å anbefale avliving og påstå at hunden aldri vil kunne gå lenger når det faktisk har vært fremgang hele veien. Litt over to uker er kort tid med tanke på alle de hundene som må støttes ut med skjerf under magen mye lenger enn det, og likevel bli helt fine til slutt.

Håper fremgangen fortsetter og at hunden din får stor glede av å komme seg litt ut og at han får litt motivasjon og forsiktig opptrening ❤️

Anonymkode: 0b4ed...2a9

[Majott]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så godt å lese at dere avbestillte timen! Synes det er veldig merkelig av en veterinær å anbefale avliving og påstå at hunden aldri vil kunne gå lenger når det faktisk har vært fremgang hele veien. Litt over to uker er kort tid med tanke på alle de hundene som må støttes ut med skjerf under magen mye lenger enn det, og likevel bli helt fine til slutt.

Håper fremgangen fortsetter og at hunden din får stor glede av å komme seg litt ut og at han får litt motivasjon og forsiktig opptrening ❤️

Anonymkode: 0b4ed...2a9

Ja, huff! Er også glad for at vi avbestilte! Han skulle vært død nå på morran.... Istedet klarer han mer hver dag. I morgen er det to uker siden han fikk prolaps.

Vi har måttet bære han mellom oss i et dynetrekk. Nå må han ha hjelp opp, men han står selv. Og han går litt også, med støtte. Han har måttet ha mye hjelp til å komme seg opp i bryststilling for å spise og drikke, nå er det bare et lite puff som skal til. Så han klarer det nesten selv. Og i dag tisset han selv for første gang siden prolapset.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Majott skrev:

Ja, huff! Er også glad for at vi avbestilte! Han skulle vært død nå på morran.... Istedet klarer han mer hver dag. I morgen er det to uker siden han fikk prolaps.

Vi har måttet bære han mellom oss i et dynetrekk. Nå må han ha hjelp opp, men han står selv. Og han går litt også, med støtte. Han har måttet ha mye hjelp til å komme seg opp i bryststilling for å spise og drikke, nå er det bare et lite puff som skal til. Så han klarer det nesten selv. Og i dag tisset han selv for første gang siden prolapset.

Hurra!

Så godt å lese! Dette går veien.

Jeg og hunden min heier på Laffen og dere, vi vet hvor tøft, men samtidig fantastisk, dette er.

Sånne historier som Laffen og min hund burde få veterinærer til å tenke seg om mange ganger før de "avskriver" hunder med prolaps!

Anonymkode: 7ed7f...769

[Majott]

Er så glad for alle dere som svarer og støtter oss her inne. Har fått mye trøst og motivasjon fra dere ❤️ Jeg hadde ikke regnet med å få så mye støtte, jeg ville bare skrive så andre i samme situasjon kunne finne info og vår historie om prolaps.

Dette har vært en skikkelig berg-og-dalbane psykisk for både meg og mannen. Vi har vekslet mellom håp og håpløshet, tro og tvil, tårer i massevis, glede når det går bedre. Stor sorg når vi ble enige om avliving. Vi fikk jo en veldig dårlig prognose på mandag. Samtidig har vi fått et sterkt samhold gjennom dette.

Mange tanker om de årene vi har fått med Laffen, hvor mye glede han har gitt, og hvor god han er. Han er helt spesiell. Vi har ligget inntil han, sett på hvor vakker han er, tenkt at dette er en av de siste gangene jeg ligger inntil og stryker han på ørene, der pelsen er silkemyk. Vi har virkelig prøvd å lagre masse sånne "siste gang"-minner. Jeg har tenkt på alle de gode stundene, fra valpekasse til nå, og vært så lei meg for at jeg ikke fikk ha han med oss lenger. Og det er helt utrolig å tenke på at for 2 uker siden, var han frisk og rask, og sprang rundt omkring.

Nå er vi veldig lettet for at vi ikke avlivet Laffen i dag. Han fortjener mer tid til å komme seg, og særlig de to-tre siste dagene har det vært mye framgang. Men før det, mens han ble båret i dynetrekk, så syntes jeg det var trist og håpløst. Så logret han plutselig en dag, og da skjønte vi at bakparten hadde begynt å komme seg. Laffen vil kanskje aldri bli helt som før. Men håpet er at han skal ha et godt hundeliv der han kan gå turer, være ute, og bevege seg greit. Han er ikke lenger pleiepasient!

Mannen min har vært helt fantastisk i dette! Han har ikke vært villig til å gi opp, selv om jeg gjorde det en stund. Han har vært en super støttespiller hele veien! Har tatt initiativ til diverse trening for Laffen, fått meg ut av håpløsbobla. Og vi har fungert godt som Team Laffen! Han har virkelig gjort en innsats både med Laffen, de andre hundene og ting ellers, og jeg ser hvilken god mann jeg har! Han svikter ikke! Datteren min stiller også opp som hjelpemannskap i trening neste uke. 

Nå skal jeg legge ut treningsmatter så Laffen får et godt underlag til å sette beina under seg.

 

[Majott]

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hurra!

Så godt å lese! Dette går veien.

Jeg og hunden min heier på Laffen og dere, vi vet hvor tøft, men samtidig fantastisk, dette er.

Sånne historier som Laffen og min hund burde få veterinærer til å tenke seg om mange ganger før de "avskriver" hunder med prolaps!

Anonymkode: 7ed7f...769

Helt enig i det. Og jeg synes nesten det er litt rart at vi fikk så dårlig prognose på mandag, og nå er veterinær positiv. Men som han sa, han har tatt feil før. 

Skriver til alle her;

Han sa at når det gjaldt prolaps, så var det viktig at hunden viste stor bedring de første 5 dagene. Men hovenhet rundt prolapset trenger minst to uker for å trekke seg tilbake. Så det er kanskje mange hunder som er avlivet for tidlig?

Søsteren min, som også er veterinær, men hun jobber ikke med smådyr nå, sier at hun har behandlet flere med prolaps som har kommet seg helt fint. Veterinæren min fortalte at hans hund fikk prolaps da den var 4 år, og kom seg etter det, og nå er den en gammel hund. Så hvorfor vi fikk en så dårlig prognose, og ble rådet til avliving vet jeg ikke. 

Men Laffen har fått prolapsen så langt framme at det påvirker både forpart og bakpart. Det er kanskje ikke helt vanlig. Men nå har han god kontroll på forpart, og henger litt etter på bakpart. 

Jeg fortalte min oppdretter (valpen på 3 mnd) om dette. Og jammen har den eldste hunden hos henne også fått prolaps nå, og de mente at det gikk mot avliving. Den er også 8 år, og er godt trent. Jeg vet ikke når det skjedde der, men hun sa i dag, at det var litt bedring. Skal snakke med henne i kveld.

Prolaps kommer av degenererte bruskskiver, og at når det først har blitt en prolaps, så skjer det gjerne igjen. Man har ingen garanti. Et prolaps kommer plutselig. Her kom det da han skulle reise seg opp fra gulvet for å få mat. Jeg er glad det skjedde hjemme, og ikke på tur i fjellet, der vi har vært hver dag.

Vi har valgt å trene opp, så Laffen kanskje kan få noen flere gode år. Kanskje får han to år til, kanskje flere. Men 8 år, er for tidlig til å gi opp. Uansett, så skal han ha gode år, med livskvalitet. Han skal kunne gå tur, og være med på det han liker. Han skal ikke ligge inne og ikke kunne delta i livet. Så vi får se. Så langt har vi håp om at han skal få et godt liv etter dette. 

 

[Majott]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hurra!

Så godt å lese! Dette går veien.

Jeg og hunden min heier på Laffen og dere, vi vet hvor tøft, men samtidig fantastisk, dette er.

Sånne historier som Laffen og min hund burde få veterinærer til å tenke seg om mange ganger før de "avskriver" hunder med prolaps!

Anonymkode: 7ed7f...769

Jeg får frysninger av å tenke på at han skulle vært død nå!

[AnonymBruker]

1 time siden, Majott skrev:

Helt enig i det. Og jeg synes nesten det er litt rart at vi fikk så dårlig prognose på mandag, og nå er veterinær positiv. Men som han sa, han har tatt feil før. 

Skriver til alle her;

Han sa at når det gjaldt prolaps, så var det viktig at hunden viste stor bedring de første 5 dagene. Men hovenhet rundt prolapset trenger minst to uker for å trekke seg tilbake. Så det er kanskje mange hunder som er avlivet for tidlig?

Søsteren min, som også er veterinær, men hun jobber ikke med smådyr nå, sier at hun har behandlet flere med prolaps som har kommet seg helt fint. Veterinæren min fortalte at hans hund fikk prolaps da den var 4 år, og kom seg etter det, og nå er den en gammel hund. Så hvorfor vi fikk en så dårlig prognose, og ble rådet til avliving vet jeg ikke. 

Men Laffen har fått prolapsen så langt framme at det påvirker både forpart og bakpart. Det er kanskje ikke helt vanlig. Men nå har han god kontroll på forpart, og henger litt etter på bakpart. 

Jeg fortalte min oppdretter (valpen på 3 mnd) om dette. Og jammen har den eldste hunden hos henne også fått prolaps nå, og de mente at det gikk mot avliving. Den er også 8 år, og er godt trent. Jeg vet ikke når det skjedde der, men hun sa i dag, at det var litt bedring. Skal snakke med henne i kveld.

Prolaps kommer av degenererte bruskskiver, og at når det først har blitt en prolaps, så skjer det gjerne igjen. Man har ingen garanti. Et prolaps kommer plutselig. Her kom det da han skulle reise seg opp fra gulvet for å få mat. Jeg er glad det skjedde hjemme, og ikke på tur i fjellet, der vi har vært hver dag.

Vi har valgt å trene opp, så Laffen kanskje kan få noen flere gode år. Kanskje får han to år til, kanskje flere. Men 8 år, er for tidlig til å gi opp. Uansett, så skal han ha gode år, med livskvalitet. Han skal kunne gå tur, og være med på det han liker. Han skal ikke ligge inne og ikke kunne delta i livet. Så vi får se. Så langt har vi håp om at han skal få et godt liv etter dette. 

 

5 dager er INGENTING!!!

Hos min hund tok det 10 dager før halen klarte å logre igjen.  I dagene før det var det kun bittesmå fremskritt, som at han hadde LITT mer styrke i bakbena. Og det var kun jeg, som håndterte ham mange ganger daglig, som merket disse bittesmå forandringene. Veterinær mente tilstanden var uforandret ...

De første dagene var han dessuten neddopet pga smerter, så tilstanden var vanskelig å bedømme. Man blir jo slapp av sterke smertestillende!

Å anbefale avliving etter få dager er altfor tidlig, etter min erfaring. De første dagene, når smertene er verst, får de masse smertestillende. Da skal de også være mest mulig i ro. Hvordan kan de da, etter 5 dager, vise store fremskritt?

Selvsagt skal man ikke la dyr lide! Men med riktig smertestillende og ro sover de seg stort sett gjennom den første uken. Etter det hadde iallefall ikke min hund mye smerter, og DA kunne vi starte FORSIKTIG belastning. Og det var jo først DA fremgangen startet/viste. 

Som skrevet før skjedde dette med min hund for 2,5 år siden. Han har ikke hatt smerter etter dette, han springer og leker og går i trapper uten problem. Han klarer ikke lenger å hoppe opp i sofaen, men det har jeg løst med en liten trapp. Og viktigst av alt; han er GLAD. Det har han vist helt siden halen begynte å virke igjen.

Jeg har en liten filmsnutt av ham fra 23 dager etter han fikk prolapsen. Han sjangler rundt på plenen, ramler og reiser seg mens halen logrer uavbrutt. Balansen var så som så, men FOR en glede han viste. 

Anonymkode: 7ed7f...769