Spiseforstyrrelse som distraksjon og verdihetskompleks

[AnonymBruker]

Vi roser de som våger å begynne behandling for en spiseforstyrrelse, applauderer de som kommer seg gjennom og følger spent med på deres vei videre. Sosiale medier fylles av radmagre kropper, konkave mager og synlige ribbein, som forvandler seg til muskuløse, formfulle og/eller tydelig friskere utseende. Pistrete hår og blå negler erstattes med fyldig hår og glimt i øynene, og falske smil byttes ut med varme. Vi ser deres visuelle matdagbøker og responderer på deres sunnhet med likerklikk. Med det øker følgerne, leserne, seerne, og det hele avsluttes med et "før og etter"-bilde side om side, det med enda flere likerklikk enn de forrige.

Dette er hva som møter en bulimiker tappet for livslyst; det er det som møter meg i en boble av mat, kalorier, vekt og trening. Mens de gir meg håp om en forbedring, håp om en endring i livet, føler jeg meg snytt for sannheten. De viser til en verdsettelse av livet etter spiseforstyrrelsen, gjerne anoreksi, en verdsettelse av det lille jeg tar for gitt. Det virker behagelig å legge fortiden bak meg, men plagene som førte til min spiseforstyrrelse går ikke bort ved å bli frisk. Gudene må vite jeg prøvde, men bulimien ble et savn, en distraksjon fra en evig lang ensomhet, en distraksjon fra følelsen av ikke å duge, en distraksjon fra kjedsomheten ved å sitte foran en skjerm hver dag.

Nå som jeg er arbeidsledig er det tyngre. Jeg føler en konstant driv til å gå tilbake, og den indre motstanden har gjort det nesten skremmende å spise. Jeg er redd for at det skal gå galt, og prøver å holde meg i sjakk med diverse distraksjoner: tegning, skriving, lesing, TV, gåturer og så videre, men tiden klarer jeg ikke fylle med bare det. For å fylle tomrommet begir jeg meg atter en gang på sider omhandlende spiseforstyrrelser, kontoer på sosiale medier med radmagre kvinner. Jeg avsto lenge, fordi det var triggende å se dem posere foran en bolle med mat, med vissheten om at jeg ikke var tynn nok til å få eller være verdig behandling, men kjedsomheten dro meg dit omsider. Nå er jeg noen kilo lettere enn før jeg begynte, og familien jeg har flyttet hjem tilbake til har ant ugler i mosen, med sjokoladepapir strødd på rommet og timer uten mat, samt en bråkete badevekt hyppig i bruk.

Jeg vil bli frisk, frisk fra bulimi, anoreksi, tvangspising eller hva det nå er jeg sliter med. Noe galt er det. Jeg føler meg ikke verdig behandling, fordi, selv om jeg er tynn, er jeg kun så vidt under normalen. Dessuten vet jeg ikke hva jeg skal fylle tiden med. Det har blitt et tidsfordriv, samt en avkobling fra en forskrudd verden og traumer fra en fortid hvor historien føles gjentagende. Samtidig er spiseforstyrrelsen nok til å gi meg hodepine.

Anonymkode: 33728...1cd

[Perelandra]

Kjære trådstarter, 

Jeg må dessverre stenge tråden din. Årsaken til det er at vi moderatorer ikke kan passe tråden din konstant og luke ut svar du kan få som kan være skadelig for deg i den situasjonen du er i nå. En annen grunn er at vi ikke vet noe om hvilke kompetanse som ligger til grunn for de svarene du måtte få.

Jeg vil oppfordre deg til å ta kontakt med Mental Helse, som har en telefon- og nettjeneste for alle som trenger noen å snakke eller skrive med noen om livets utfordringer. Du kan ringe til dem døgnet rundt på 116 123 eller benytte deg av nettsiden deres. Her vil du treffe mennesker som du kan prate med og få råd av, og du kan ta kontakt som anonym. Du kan også ta kontakt med Rådgivning Om Spiseforstyrrelser. De kan du kontakte på både mail og telefon. De har bred erfaring med spiserelaterte problemer, og kan være gode å snakke med når man er i en vanskelig situasjon, slik du beskriver.

Snakk også gjerne med legen din eller noen du kjenner om problemene, det er vondt å sitte med slike ting alene. Hvis du synes det er vanskelig å ta opp, kan du vise dem det du har skrevet her. Håper du får hjelp til å bli frisk, ingen skal måtte ha det sånn som du har det nå.

Med vennlig hilsen Perelandra, mod.