Hvorfor er det greit at han er syk?!

[AnonymBruker]

Jeg blir så frustrert av samboer som bare syns det er greit om han blir syk.  

Jeg sliter en del med psyken, går på fast medisin, men av og til må jeg gå på ekstra når jeg får en knekk. Dette har samboer vist siden vi ble sammen. Han har blitt bedre til å godta at jeg noen ganger har dårlige til ekstremt dårlige perioder.

Men han er generelt lite sympatisk når jeg blir dårlig psykisk. Nå går jeg til psykolog igjen, må ta antidepressiva og noen netter sovemedisin.  

Men etter vi fikk barn blir han bare sint når jeg blir dårlig! Følte meg litt presset til å få barn, jeg hadde lyst på barn, men tenkte det var en dårlig idé med tanke på psykisken min. Men samboer lovet å ta hensyn og at han skulle ta så mye ansvar! 

Nå er jeg i en dårlig periode og alt er en kamp, jeg er egentlig ikke i stand til å ta vare på meg selv.  Jeg ønsker selv å bli innlagt for en kort periode til medisinene virkelig begynner å virke å jeg har kommet meg litt ovenpå igjen. Noe behandleren min også tenker er en god idé. Jeg vil ikke barnet skal se meg så syk.

Men samboer blir irritert på meg fordi jeg blir dårlig og ønsker hjelp for å bli raskere frisk.

Nå har han fått en liten forkjølelse med litt feber (negativ korona test), så det er bare forkjølelse.  Men uff hvor synd det er i han, å stakkars mann! 

Så nå forventer han at jeg skal ta alt av husarbeid, matlaging, stell og styr med barnet! Mens han skal slappe av, sitte på PCene til langt på natt og sove laaangt utpå dagen!

Jeg har problemer med å tvinge meg selv til å spise, eller bare å gre håret.

Jeg bare klarer ikke dette! Vi har heller ikke familie eller venner i nærheten som kan hjelpe.  

Har mange ganger tenkt på å bare rømme langt vekk fra hus, samboer og barn.  For jeg bare klarer ikke dette! Men jeg kan ikke forlate barnet mitt, for den elendige samboeren min hadde bare satt barnet forran TVen og matet barnet med chips og nuggets.  Han stimuler ikke barnet i det heletatt! Men jeg kan ikke dra noe sted heller egentlig. Jeg er helt avhengig av samboers inntekt, han tjener nesten dobbelt så mye som andre på vår alder (slutten av 20 åra).  Jeg har ingenting i inntekt, har hatt noen småjobber, men ender alltid opp med helt kjørt psyke. Har også prøvd meg på studie, samme greia der.

Han kommer fra en familie med veldig ta deg sammen holdning, og om du ikke har feber er du ikke syk. Og det skinner sånn gjennom at han tenker jeg bare er lat og egoistisk.  

Blir bare helt ødelagt, hva i faen skal jeg gjøre!?

Anonymkode: f247a...bf7

[Kittyfox]

Altså. Nå syns jeg det var ganske dumt av dere begge at dere fikk barn når du faktisk ikke er frisk, å se at en av foreldrene sliter så ille psykisk er ikke noe sunt for barna. 
Men altså, skal mannen din aldri få være syk fordi du har det verre? 

 

Endret 3. oktober 2020 av Kittyfox

[AnonymBruker]

Nei, du summerer det jo godt opp. Hva kan du gjøre? Fint lite, egentlig. 
Som voksen lærer vi dessverre på den tøffe måten at det er null garanti for en happy ending. I virkeligheten er nok hverdagen til folk flest oppsummert som «sånn noenlunde ålreit». Så om du føler at det, utenfor de verste periodene, er «sånn noenlunde ålreit»? Ja, da er du på snittet. 
 

Legg deg inn, Ts. Få hjelp. Fokuser på å fikse det du kan fikse. Så kanskje, om du får en god og stabil psyke med alderen, kan du få råd til å nyte alderdommen som singel.

Anonymkode: 8c7a7...0a6

[Kittyfox]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, du summerer det jo godt opp. Hva kan du gjøre? Fint lite, egentlig. 
Som voksen lærer vi dessverre på den tøffe måten at det er null garanti for en happy ending. I virkeligheten er nok hverdagen til folk flest oppsummert som «sånn noenlunde ålreit». Så om du føler at det, utenfor de verste periodene, er «sånn noenlunde ålreit»? Ja, da er du på snittet. 
 

Legg deg inn, Ts. Få hjelp. Fokuser på å fikse det du kan fikse. Så kanskje, om du får en god og stabil psyke med alderen, kan du få råd til å nyte alderdommen som singel.

Anonymkode: 8c7a7...0a6

Enig i dette. Du bør nok legges inn, barna trenger jo ikke vite at du er innlagt. Dere må gjøre det beste ut av situasjonen, å det krever at BEGGE kommer med forslag til hvordan situasjonen kan bedres. 
 

dere burde også ta noen timer med parterapi 

[Gjest BethD]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, du summerer det jo godt opp. Hva kan du gjøre? Fint lite, egentlig. 
Som voksen lærer vi dessverre på den tøffe måten at det er null garanti for en happy ending. I virkeligheten er nok hverdagen til folk flest oppsummert som «sånn noenlunde ålreit». Så om du føler at det, utenfor de verste periodene, er «sånn noenlunde ålreit»? Ja, da er du på snittet. 
 

Legg deg inn, Ts. Få hjelp. Fokuser på å fikse det du kan fikse. Så kanskje, om du får en god og stabil psyke med alderen, kan du få råd til å nyte alderdommen som singel.

Anonymkode: 8c7a7...0a6

Enig i dette. 
Legg deg inn, ta vare på din egen helse. 
Når du har kommet deg ovenpå tar du en REAL oppvask med «mannen» og sier at enten forandrer du helt holdning til dette ellers må du dra. 
å være alenemor er ingenting i forhold til å være med en du ikke trives med 

[SoWhat?]

Hvis du ikke er istand til å ta vare på deg selv nå, så er du jo ihvertfall ikke istand til å ta vare på et lite barn? Ser ikke samboeren din dette? 

Du må bare legge deg inn, om så for barnets skyld. Samboeren din har lov til å bli syk han også! Men her er han bedre i stand til å ta vare på barnet! 

[-Titania-]

Slik kan dere jo ikke ha det. Prioriter helsa di, og prøv å få til en innleggelse først. Nå du har kommet deg, og fått litt mer krefter, er det på tide med en skikkelig prat med mannen.

[SoWhat?]

2 minutter siden, BethD skrev:

Enig i dette. 
Legg deg inn, ta vare på din egen helse. 
Når du har kommet deg ovenpå tar du en REAL oppvask med «mannen» og sier at enten forandrer du helt holdning til dette ellers må du dra. 
å være alenemor er ingenting i forhold til å være med en du ikke trives med 

Hvordan tenker du egentlig at ei som sliter så hardt i perioder bør være alene med barnet? 

[Gjest BethD]

39 minutter siden, SoWhat? skrev:

Hvordan tenker du egentlig at ei som sliter så hardt i perioder bør være alene med barnet? 

Forutsett at hun jobber med psyken selvsagt. Antar at barnet skal ha samvær med far også 

[SoWhat?]

4 minutter siden, BethD skrev:

Forutsett at hun jobber med psyken selvsagt. Antar at barnet skal ha samvær med far også 

Så du antar at mor får omsorg for barnet i dette tilfellet? Med hennes historie og nåværende problematikk? 

Ikke vondt ment mot TS, men hun følte seg selv presset til å få barn og var i tvil pga psyken. 

[AnonymBruker]

Du sier han er lite empatisk, men fremstår i aller høyeste grad som svært egoistisk selv også. Min erfaring er at dere er i en svært vanlig situasjon når den ene forelderen er alvorlig psykisk syk slik du beskriver at du er. Du er psykisk syk, og veldig dårlig i perioder. Det gjør deg veldig selvsentrert rundt egne behov. Han er en pårørende, og lever med din sykdom like fullt som du lever med den. Han blir like påvirket av deg, og man kan faktisk bli psykisk syk av å være pårørende til en psykisk syk. Han er mest sannsynligvis sliten, spør du han noe om hans behov, eller bryr du deg kun om dine behov? Det kan hjelpe om han også føler seg sett i forholdet. 

Og så har dere skaffet dere barn. Det kompliserer situasjonen deres betraktelig, men gjør også at dere er nødt til å sette egne behov til side, og strekke dere for å finne en løsning som funker. Du er nødt til å søke behandling, og gjerne et sted hvor hele familien kan være en del av behandlingen. Ikke nødvendigvis at de legges inn med deg, men at det jobbes med hele livssituasjonen deres som en del av behandlingen din. 

Ønsker dere masse lykke til, håper du får bedre dager og at du og mannen din kan jobbe med en felles forståelse for hverandre og at dette er en vanskelig situasjon for dere alle sammen. 

Anonymkode: 1d98b...d06

[Gjest BethD]

26 minutter siden, SoWhat? skrev:

Så du antar at mor får omsorg for barnet i dette tilfellet? Med hennes historie og nåværende problematikk? 

Ikke vondt ment mot TS, men hun følte seg selv presset til å få barn og var i tvil pga psyken. 

Ja nei det er jo ikke sikkert nei.... 🤔