Skammer meg over å ikke ha venner

[AnonymBruker]

Jeg merker at å ikke ha venner holder meg tilbake i å finne en partner. Har ingen å dra på byen med, ut å spise med eller oppleve ting med - og da er det også vanskelig å møte noen. Tenker også at jeg aldri vil få babyshower, hvem skal være forlover o.l. Føler at en mulig partner må tenker at det er noe i veien med meg som ikke har nære venninner. 

Da jeg var mindre (13-23) var jeg populær, hadde mange venner og var alltid med der det skjedde. Jeg har hatt to nære bestevenninner som jeg har hatt i 10 år og 20 år, men hun første mistet jeg kontakt med da jeg flyttet. Hun fikk to barn og vi snakker aldri lenger. Min andre bestevenninne har gjort endel ting oppover som har gjort det vanskelig å stole på hun, eksempel prøve seg på menn jeg har datet, fortalt ting om familien min, tar kontakt når hun trenger noe med ikke ellers, slutter å snakke til meg om hun dater noen. Derfor lot jeg tilslutt bare kontakten fade ut, da jeg ikke kunne stole på hun.

Mistet også kontakt med mange da jeg bodde borte i 5 år. I tillegg har resten av venninnene mine fått flere barn og har ikke tid slik som før, noe som selvfølgelig er forståelig. Likevel føler jeg skam i å ikke ha nære venninner lengre, i tillegg kjenner jeg meg utrolig ensom. Er det noen i samme situasjon? Jeg er bare 26 år og hadde aldri sett for meg å være i denne situasjonen. Syns det er veldig vanskelig å innse at jeg faktisk ikke har nære venner lenger.. 

Anonymkode: 3384b...49f

[AnonymBruker]

Jeg skammer meg også. Jeg er 25 år. Jeg har noen venner, men jeg har ingen nære venner det er naturlig å finne på ting med. 

Anonymkode: 6e1e9...e6f

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skammer meg også. Jeg er 25 år. Jeg har noen venner, men jeg har ingen nære venner det er naturlig å finne på ting med. 

Anonymkode: 6e1e9...e6f

Ja er akkurat sånn jeg har det også! Hva gjør du på i fritiden? Syns det er vanskelig å finne noe å fylle tiden med

Anonymkode: 3384b...49f

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja er akkurat sånn jeg har det også! Hva gjør du på i fritiden? Syns det er vanskelig å finne noe å fylle tiden med

Anonymkode: 3384b...49f

Jeg jobber ganske mye, og på den lille fritiden jeg har drar jeg hjem til mamma eller treffer en flørt her jeg studerer. Jeg prøvde å gjøre litt andre ting i starten av året, men så skjedde corona og det ble ikke så aktuelt lenger. Føler jeg på en måte har dekt det sosiale behovet mitt, men jeg skulle gjerne hatt en venninne eller to som jeg kunne ha funnet på ting med. Hvis det er noe jeg vil dra på ender jeg ofte med å dra alene... 

Hva med deg? 

Anonymkode: 6e1e9...e6f

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg jobber ganske mye, og på den lille fritiden jeg har drar jeg hjem til mamma eller treffer en flørt her jeg studerer. Jeg prøvde å gjøre litt andre ting i starten av året, men så skjedde corona og det ble ikke så aktuelt lenger. Føler jeg på en måte har dekt det sosiale behovet mitt, men jeg skulle gjerne hatt en venninne eller to som jeg kunne ha funnet på ting med. Hvis det er noe jeg vil dra på ender jeg ofte med å dra alene... 

Hva med deg? 

Anonymkode: 6e1e9...e6f

Jo, også har jeg en del nettvenner da, men det blir jo ikke det samme... Men bruker tid på å snakke med dem når jeg bare er hjemme. 

Anonymkode: 6e1e9...e6f

[AnonymBruker]

47 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg merker at å ikke ha venner holder meg tilbake i å finne en partner. Har ingen å dra på byen med, ut å spise med eller oppleve ting med - og da er det også vanskelig å møte noen. Tenker også at jeg aldri vil få babyshower, hvem skal være forlover o.l. Føler at en mulig partner må tenker at det er noe i veien med meg som ikke har nære venninner. 

Da jeg var mindre (13-23) var jeg populær, hadde mange venner og var alltid med der det skjedde. Jeg har hatt to nære bestevenninner som jeg har hatt i 10 år og 20 år, men hun første mistet jeg kontakt med da jeg flyttet. Hun fikk to barn og vi snakker aldri lenger. Min andre bestevenninne har gjort endel ting oppover som har gjort det vanskelig å stole på hun, eksempel prøve seg på menn jeg har datet, fortalt ting om familien min, tar kontakt når hun trenger noe med ikke ellers, slutter å snakke til meg om hun dater noen. Derfor lot jeg tilslutt bare kontakten fade ut, da jeg ikke kunne stole på hun.

Mistet også kontakt med mange da jeg bodde borte i 5 år. I tillegg har resten av venninnene mine fått flere barn og har ikke tid slik som før, noe som selvfølgelig er forståelig. Likevel føler jeg skam i å ikke ha nære venninner lengre, i tillegg kjenner jeg meg utrolig ensom. Er det noen i samme situasjon? Jeg er bare 26 år og hadde aldri sett for meg å være i denne situasjonen. Syns det er veldig vanskelig å innse at jeg faktisk ikke har nære venner lenger.. 

Anonymkode: 3384b...49f

Jeg er mann på 30 og opplever det samme. Etter lengre tids opphold i utlandet har jeg rett og slett ingen nære venner igjen.

Jeg tar kontakt med gamle venner og forsøker å komme i kontakt litt etter litt. Utover det har jeg meldt meg inn i  lokale lag og grupper, og bruker Tinder for å bli kjent med jenter.

Det er vanskelig å stå i, men absolutt ikke umulig å gjøre noe med!

Anonymkode: ab995...75c

[AnonymBruker]

Føler med deg. Skal fortelle min metode som får meg til å føle meg bedre, men vil på forhånd si at jeg mener ikke være nedlatende!! Det kan fort misforstås.

 

når jeg føler meg ensom, prøver jeg å tenke at det er en av de mest vanligste følelsene. Folk som har lite venner kan føle det like ofte som de som har mange rundt seg. Jeg prøver tenke på mennesker som flokkdyr, og det er et overlevelses instinkt at vi skal holde sammen. I steinalderen kunne det bety død å bli utestengt! Vet dette er ekstremt hehe, men det hjelper meg å tenke litt sånn... at vi på en måte er innebygd med følelsen av å trenge folk rundt oss, være inkludert i et samfunn. 
 

jeg har en venn. Til tider holder jeg meg litt unna, for jeg er redd for å virke kvelende på henne, for hun har mange venner. Skulle også ønske jeg hadde flere venner, og forstår godt følelsen av at det kan virke utiltrekkende for en mann at jeg ikke har en vennekrets. Og tenkt på det med å få barn og alle dine tanker, ts.... 

 

min mor flyttet alene ned til Oslo da hun var ung, pga jobb. Hun møtte pappa, og hun fikk seg ikke et nettverk her nede før hun var i barselgruppe. Der møtte hun moren til min bestevenn, og vi har vært venner i over 30 år  så det å være i forhold, få barn, kan også åpne dører til et nytt nettverk, nye situasjoner hvor man kan få gode vennskap  

Anonymkode: f1c86...20e

[AnonymBruker]

Det er flere av oss. 33 år her. Har mange bekjente, så har i varierende grad klart å opprettholde et slags sosialt liv, men det er slitsomt å alltid være den som tar kontakt. På merkedager som 17.mai, bursdag, nyttårsaften osv, har jeg ingen å være med. Sist jeg ble invitert til noe, var vel en bursdagsfeiring for 1,5 år siden.

Driver med en sosial hobby, har prøvd grupper som Hey! Girl på Facebook og prøver å være åpen for vennskap. Har hittil ikke fungert. Har merket det spesielt godt nå i høst etter at jeg ble dumpet av typen. Jeg har ingen å ringe til, og ingen som kan dra meg ut av leiligheten og/eller få tankene over på andre ting. Så jeg sitter her alene da, trist som f med "dobbel" sorg. 

Anonymkode: 22878...d07

[Morten1]

Er ikke noen grunn å skamme seg over det. Men noe savn etter venner blir/er det nok. Har selv fått veldig få venner i det siste, gamle venner har gått over til å bli bekjente. Nå har jeg kontakt med kun 1 fra barndommer, 1 fra vgs og ca 3-4 stk fra tidligere jobb. Dette er folk jeg er meg selv rundt og har det bra med. Ser nå på de jeg hadde som nære venner før at de gjør ikke så mye de heller, tror det er værre for de å miste hverandre enn meg, mtp at de faktisk ikke har noen andre. 

[Gjest TheCatLady]

Jeg skammer meg ikke, men klart det er tungt. Jeg har flyttet mye rundt og derfor har det vært veldig vanskelig for meg å holde på venner og i tillegg er jeg ganske sjenert. 

Nå håper jeg at jeg kan slå meg til ro på ett sted og jobbe for å få venner og et nettverk.  Eventuelt flytte tilbake til der jeg fortsatt har litt nettverk. 

Det er i perioder veldig kjipt, men jeg har prøvd å venne meg til å gjøre ting alene. Allikevel er det vanskelig for det blir noe helt annet når man har noen å finne på ting med. 

Synes ikke at man skal skamme seg for det og nå er jeg dame, men bryr meg ikke om en eventuell partner ikke har venner. Kommer nok heller an på hvordan han takler det. 

Endret 26. september 2020 av TheCatLady

[AnonymBruker]

Jeg er i samme situasjon, om det er noen trøst. Jeg tror jeg er en hyggelig og ganske vanlig dame, men jeg har altså feiret nyttår, påske og hatt sommerferie alene i mange år. Siden jeg var i slutten av tenårene, tror jeg. Har mange venner og bekjente, men folk er opptatte i sine liv og jeg sitter alltid igjen alene. Er singel og barnløs også. Tror nok ikke dette kommer til å endre seg, dessverre. 

Jeg tror imidlertid det går an å innfinne seg med situasjonen og ha et godt liv likevel. For meg er nyttårsaften og andre helligdager bare en vanlig dag og det tror jeg blir en styrke dersom det viser seg at jeg faktisk ender opp alene. Jeg tror jeg kommer til å tåle. Jeg er også flink til å finne på ting alene; trene, gå turer i marka, reise (da vi kunne reiste), lese, gå på kafe og liknende. 

 

Anonymkode: f4c85...728

[AnonymBruker]

Jeg er en veldig sosial person. Har mange venner i tillegg til bekjente og familien. For mange år sia var jeg en del ensom, det var i overgang mellom ungdom og voksenliv, jeg tror kanskje jeg har så mange venner for å sikre meg, på et vis. Merker at vennskap er mer krevende å vedlikeholde nå som mange får barn. Men viktig likevel. 

Han jeg ble sammen med har nesten ikke venner, og særlig ikke her vi bor. Han møter av og til venner som er på besøk fra andre byer. Han har sagt at det er ingen her vi bor som er nære nok til at det er naturlig å "presentere meg" som kjæresten, ha felles parmiddag etc. Jeg blei faktisk letta da han sa det til meg, for da skjønte jeg at han ikke prøvde å skjule at vi var sammen! I starten møttes vi ikke så ofte, og jeg tror dette delvis handla om at han prøvde å skjule at han hadde få venner. Men jeg vil jo vite hvem han er. 

Fordelen med at han ikke er så sosial, er at timeplanen hans ikke er fylt helt opp. Jeg håper også at han kanskje vil kunne trives med noen av mine venner.  Eller at vi kan få nye venner sammen. Det vil kreve at han jobber litt mindre. 

Anonymkode: b4692...73f

[AnonymBruker]

Er en mann på 40 som har ingen venner. Skammer meg ikke, men er trist å ikke ha noen å snakke med eller være med. Vil beskrive meg som en hyggelig og morsom person som kommer litt i prat med folk på bussen og butikken. Men har ikke hatt venner på 20 år så har på en måte blitt vant med det 😊

Anonymkode: c63c4...4d1

[AnonymBruker]

Trenger ikke venner. Bedre å snakke med seg selv. Da vinner man alltid diskusjonene. 

Anonymkode: 5a5b2...eed

[AnonymBruker]

Det er vel litt av problemer, vel? Man blir vant til å ikke ha nære venner, bygger livet sitt rundt det. Å ha vennskap tar mye tid og krefter. 

Anonymkode: b4692...73f

[GrønnNellik68]

Jeg har heller ingen venner. Jeg mistet bestevenninna mi etter 30 år og hun er borte dvs hun vil aldri tilgi ett valg jeg tok for 2 år siden. Jeg prøvde for ett år siden å gjenoppta kontakten og mente vi er over 50 år vi burde fortsette å ha glede av hverandre den lille tiden vi har igjen men nei d var blankt nei. Etter mye bedriten oppførsel fra tidligere venninner sliter jeg med å slippe noen innpå meg igjen. Jeg har flyttet to ganger i år pga søken etter jobb og vært ny på nytt sted to ganger i år. D tar på... jeg fikk tips om sosiale grupper på fb og meldte meg inn sjekket om d bor mange i mitt område og d gjorde d. Dro i gang kaffe treff en gang, 2 stk møtte men d ble lissom ikke ut av d når jeg må dra lasset alene. Så fikk jeg pm meldinger fra medlemmer i gruppa om d ble noe nytt snart.. jeg satte opp nytt treff på pizza sted med øl og god mat. Meldte noen seg på? Nei .. da ble jeg irritert og skrev at denne gruppa er en jævla stor vits og takket for meg. Er så lei tafatte folk. Har datet noen men ikke truffet blink med noen der. Nå er d stille så jeg fyller dagene med 12-14 t jobb og trimtur mat og soving for å slippe å ha noe mye fritid. Har ikke bruk for det. Sitte hjemme og føle seg ensom gidder jeg ikke. Jeg vurderer å melde meg inn i Røde Kors Hjelpekorps men er litt redd jeg begynner å bli  for gammel for det og. Der vet jeg det kan være mulig å forme vennskap i hvertfall. Vært der før😊

Man skal ikke skjemmes for at folk ikke er åpne for nye venner. Nordmenn er ett lukket folkeslag. Og mister man venner i voksen alder som jeg har gjort så blir d vanskelig å finne nye uansett hva en prøver. 
 

Som personen over skrev man blir vant til å leve livet uten venner og da blir det og ett ork å skal ha masse tid til dem igjen nå etter flere år alene.
 

Jeg har troa på felles hobbyer er steder man kan møte folk. 
Lykke til masse alle dere som søker venner❤️❤️❤️

Endret 27. september 2020 av Bente1234

[AnonymBruker]

Miljøet man blir født i og genene du består av er ting du ikke har kontroll over og du kan ikke skylde deg selv for hva livet kaster i mot deg.

Anonymkode: f1f9a...0ca

[AnonymBruker]

Jeg er også litt i samme situasjon. Har ei venninne, men hun er ofte opptatt med sitt og ikke veldig interessert i å hverken gå ut å spise eller ta en drink. Skal vi finne på noe er det helst etter jobb eller så vil hun komme på besøk til meg. Noe som absolutt er koselig. Har snakket om at vi begge hadde hatt godt av å finne på ting hvor vi møter flere mennesker, hun er også singel. Tror det handler litt om økonomi for henne, noe jeg naturligvis forstår. Derfor presser jeg ikke på når jeg vet hun er i sparemodus til egen bolig. 

Samtidig savner jeg å oppsøke steder mer aktivt hvor man blir kjent med flere. Har du noen på jobb du kan være sosial med utenom jobb? Jeg har blitt kjent med ei via jobb som skal ta meg med på yoga. Det tror jeg blir spennende. 

Anonymkode: 76764...597

[pistasjenøtt15]

4 timer siden, Bente1234 skrev:

Jeg har heller ingen venner. Jeg mistet bestevenninna mi etter 30 år og hun er borte dvs hun vil aldri tilgi ett valg jeg tok for 2 år siden. Jeg prøvde for ett år siden å gjenoppta kontakten og mente vi er over 50 år vi burde fortsette å ha glede av hverandre den lille tiden vi har igjen men nei d var blankt nei. Etter mye bedriten oppførsel fra tidligere venninner sliter jeg med å slippe noen innpå meg igjen. Jeg har flyttet to ganger i år pga søken etter jobb og vært ny på nytt sted to ganger i år. D tar på... jeg fikk tips om sosiale grupper på fb og meldte meg inn sjekket om d bor mange i mitt område og d gjorde d. Dro i gang kaffe treff en gang, 2 stk møtte men d ble lissom ikke ut av d når jeg må dra lasset alene. Så fikk jeg pm meldinger fra medlemmer i gruppa om d ble noe nytt snart.. jeg satte opp nytt treff på pizza sted med øl og god mat. Meldte noen seg på? Nei .. da ble jeg irritert og skrev at denne gruppa er en jævla stor vits og takket for meg. Er så lei tafatte folk. Har datet noen men ikke truffet blink med noen der. Nå er d stille så jeg fyller dagene med 12-14 t jobb og trimtur mat og soving for å slippe å ha noe mye fritid. Har ikke bruk for det. Sitte hjemme og føle seg ensom gidder jeg ikke. Jeg vurderer å melde meg inn i Røde Kors Hjelpekorps men er litt redd jeg begynner å bli  for gammel for det og. Der vet jeg det kan være mulig å forme vennskap i hvertfall. Vært der før😊

Man skal ikke skjemmes for at folk ikke er åpne for nye venner. Nordmenn er ett lukket folkeslag. Og mister man venner i voksen alder som jeg har gjort så blir d vanskelig å finne nye uansett hva en prøver. 
 

Som personen over skrev man blir vant til å leve livet uten venner og da blir det og ett ork å skal ha masse tid til dem igjen nå etter flere år alene.
 

Jeg har troa på felles hobbyer er steder man kan møte folk. 
Lykke til masse alle dere som søker venner❤️❤️❤️

Kjenner meg litt igjen her og er dame på din alder. Har noen få venninner, men har også mistet kontakten med mange etterhvert. Har også opplevd å bli kuttet ut av venninner som ikke vil tilgi at jeg gjorde andre valg eller ble sur for ting. Vanskelig å finne nye i voksen alder. Er også singel så man kan fort bli mye alene av det dessverre. Høres ut som du har prøvd veldig mye og stått på og det synes jeg er godt gjort Synes også du skriver så mange gode innlegg her inne om dating og menn som jeg kjenner igjen mye av. Er singel jeg også og leter etter kjæreste. 

[GrønnNellik68]

2 timer siden, pistasjenøtt15 skrev:

Kjenner meg litt igjen her og er dame på din alder. Har noen få venninner, men har også mistet kontakten med mange etterhvert. Har også opplevd å bli kuttet ut av venninner som ikke vil tilgi at jeg gjorde andre valg eller ble sur for ting. Vanskelig å finne nye i voksen alder. Er også singel så man kan fort bli mye alene av det dessverre. Høres ut som du har prøvd veldig mye og stått på og det synes jeg er godt gjort Synes også du skriver så mange gode innlegg her inne om dating og menn som jeg kjenner igjen mye av. Er singel jeg også og leter etter kjæreste. 

Tusen takk Det var fint sagt❤️. Vi får bare stå på selv om vi drar på åra lille venn❤️❤️😊