.

[AnonymBruker]

Bryr meg egentlig lite. Ser på det som at folk velger minste motstands vei, men synes folk skal ha rett til å ta valget, det er deres liv. Dette så lenge de ikke involverer andre i selvmordet sitt som trailersjåfører ol.

Anonymkode: c956b...86d

[AnonymBruker]

Ei venninne av meg har selvmord "planen" klar. Det eneste hun ikke vet er når tid hun blir å gjennomføre det. Hun har ikke satt noe dato eller klokkeslett for når det skal skje. Hun har informert både familie og venner om det. Så de kan få en tlf når som helst. Derfor er det viktig for henne at hun prøver ut alt av form av hjelp før hun går gjennom den siste døren som ikke åpnes igjen.

Min personlig mening om selvmord er den at det ikke er et egoistisk valg. For noen så er selvmord et desperat forsøk om hjelp som gikk veldig galt. For andre så var det siste utvei fra alt av smerter, sykdommer eller demoner de slet med.

Anonymkode: ae82f...ffa

[MarieLo]

Jeg mener ikke det er egoistisk å ta selvmord. Det ville vært dømmende, kjærlighet er å tilgi og forstå.

Å ta selvmord er ikke bra for en selv da. Det er et tegn på at en ikke trives eller takler de frekvensene en er på, så ved alle selvmord så må de reinkarere på mye lavere frekvenser og begynne på nytt der.

Så det er alltid bedre å holde ut. Og prøve å bli bedre gjerne, slik at en kan utvikle seg videre, og ikke gå bakover i eksistensens stigespill.

[Gjest Lisa Rowe]

Jeg har selv prøvd å tatt livet mitt, og i det øyeblikket var jeg overbevist om at det var for det beste for absolutt alle rundt meg at jeg forsvant. Jeg visste at det ville være vondt for de, men jeg tenkte at det ville være bedre for de å slippe å ha meg som en byrde i lengden. Det høres kanskje rart ut, men på en måte følte jeg at jeg gjorde de en tjeneste. Det var ikke bare for min del, liksom. 

[Karoline85]

4 minutter siden, Lisa Rowe skrev:

Jeg har selv prøvd å tatt livet mitt, og i det øyeblikket var jeg overbevist om at det var for det beste for absolutt alle rundt meg at jeg forsvant. Jeg visste at det ville være vondt for de, men jeg tenkte at det ville være bedre for de å slippe å ha meg som en byrde i lengden. Det høres kanskje rart ut, men på en måte følte jeg at jeg gjorde de en tjeneste. Det var ikke bare for min del, liksom. 

Hva fikk deg til å føle deg som en byrde?

Jeg synes ikke det høres rart ut forresten, service for andre er positivt og mange mennesker er polarisert sånn i bunnen.

[miztyia]

Jeg tenker ikke det er egoistisk med mindre man blander andre inn i det, som sjåfører osv. Man er syk og helt på bunnen når det er et reelt alternativ. Da betyr ingenting noe. Det er sårt og vondt for de nærmeste, men det betyr ofte ikke noe når ting har gått så langt. Man skal ikke leve for andre, man skal leve for seg selv. Om man velger å avslutte livet må det være greit.

[Gjest Lisa Rowe]

3 minutter siden, Karoline85 skrev:

Hva fikk deg til å føle deg som en byrde?

Jeg synes ikke det høres rart ut forresten, service for andre er positivt og mange mennesker er polarisert sånn i bunnen.

Når jeg først ble syk så måtte jeg i uendelig mange møter med barnevernet, skolen og ppt, og min mor måtte ta seg fri fra jobb for å være med. Hun måtte også ta seg fri fra jobb for å kjøre meg til bup ukentlig og vente i venterommet på meg. Jeg begynte å drikke og utagere en del, og hun måtte hente meg hos politiet, barnevernsvakten eller legevakten midt på natten omtrent ukentlig. Når jeg skadet meg selv måtte hun hjelpe å stripse sårene, eller kjøre meg til legevakten for å sy. For å ikke snakke om periodene hvor jeg ikke klarte å ta vare på meg selv, og hun måtte være hjemme hele døgnet for å passe på meg. Ikke bare påvirket det arbeidslivet og søvnen hennes, men det påvirket nok psyken hennes en god del også. Jeg vet at hun er glad i meg, men det er ingen tvil om at jeg var en byrde. 

[Karoline85]

38 minutter siden, Lisa Rowe skrev:

Når jeg først ble syk så måtte jeg i uendelig mange møter med barnevernet, skolen og ppt, og min mor måtte ta seg fri fra jobb for å være med. Hun måtte også ta seg fri fra jobb for å kjøre meg til bup ukentlig og vente i venterommet på meg. Jeg begynte å drikke og utagere en del, og hun måtte hente meg hos politiet, barnevernsvakten eller legevakten midt på natten omtrent ukentlig. Når jeg skadet meg selv måtte hun hjelpe å stripse sårene, eller kjøre meg til legevakten for å sy. For å ikke snakke om periodene hvor jeg ikke klarte å ta vare på meg selv, og hun måtte være hjemme hele døgnet for å passe på meg. Ikke bare påvirket det arbeidslivet og søvnen hennes, men det påvirket nok psyken hennes en god del også. Jeg vet at hun er glad i meg, men det er ingen tvil om at jeg var en byrde. 

Hva som fikk deg til å føle det sånn da?

Hva har endret seg nå?

[Gjest Lisa Rowe]

28 minutter siden, Karoline85 skrev:

Hva som fikk deg til å føle det sånn da?

Hva har endret seg nå?

Hva som fikk meg til å føle meg som en byrde? Alt det jeg nevnte. Mine psykiske lidelser påvirket min mor negativt, både i forhold til arbeidslivet hennes, økonomisk og psykisk. 

Jeg har gått i behandling i flere år og har lært å håndtere symptomene mine annerledes. Jeg er også myndig, og derfor er jeg naturligvis mindre avhengig av moren min. 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Og jeg har stor medfølelse for deres pårørende. Jeg unner INGEN en slik sorg. 

Anonymkode: b3179...cf1

Må det ene utelukke det andre? Kan man ikke ha medfølelse for begge parter? 

Jeg ser på selvmord som forferdelig for begge parter, og mener at den som tar det valget ikke kan klandres. 

Du må være temmelig syk for å klare å ta ditt eget liv. For meg er det umulig å forestille meg en stor nok smerte til at jeg ikke orker å leve. Livet er jo det mest dyrebare jeg har. 

 

Anonymkode: 301b8...14a

[AnonymBruker]

Selvmord er en permanent løsning på et midlertidig problem. Jeg synes det er egoistisk. Man overfører bare smerten over på pårørende. Etter og ha sett unge som får kreftdiagnosen og dør kort tid etterpå om de vil eller ikke, så synes jeg man skylder seg selv å se hva morgendagen bringer. Det er ikke som om noen kommer til å leve for alltid, vi skal alle dø en dag.

Anonymkode: 601e8...549

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg jobber med mennesker med psykiske sykdommer, og har enda ikke møtt noen som ikke ØNSKER behandling. Om de får mulighet til å få den rette behandlingen er et annet spørsmål, kapasiteten i psykisk helsevern er sprengt, og du må virkelig være syk for å få hjelp.

Anonymkode: 1f7a7...8f3

Jeg har også mange år med jobb innen psykiatrien, og kan fortelle deg at det det finnes mennesker med psykiske lidelser som ikke vil ha hjelp, men det kreves av samfunnet rundt dem.

Enkelte har fått psykiske lidelser på grunn av fysiske sykdommer blant annet. Og et liv med store smerter og stor belastning pp både psyke, pårørende og egenverdet kan faktisk være nok til at folk ikke makter å holde ut lenger. Uansett hva slags behandling og ressurser som settes inn, så er det faktisk ikke alle mennesker som ønsker å bli reddet.. 

Anonymkode: 7e5ba...4f6

[AnonymBruker]

Jeg har lenge vurdert det. Skrev om noe her inne for et par mnd siden,og fikk bare negativ respons. Jeg kokte over av sinne og begynte å forsvare meg selv med samme bruker. Tror faktisk du ts,var en av de som kommenterte på tråden min. (ikke negativ kommentar). Jeg har absolutt ingen venner (har ikke hatt venner siden jeg var 10-11 år). Mamma var kreftsyk hele barndommen og ungdomsårene til broren min og meg (vi er født i 93 og 94),hun døde i juli 2011. Pappa var psykisk og fysisk voldelig. Har fremdeles like mange vonde mareritt om det den dag i dag,men hverken psykiatere/psykologer har engang nevnt PTSD i min sammenheng. Jeg har da "bare" 1 diagnose: Engstelig personlighetsforstyrrelse. Ble også mye fryst ut og mobbet på skole. Jeg har prøvd alt. Mandagsgruppe,fontenehuset,arbeidstrening (men endte opp som ung ufør i 2017 etter mange år i systemet). Ja,kanskje er jeg ikke så "empatisk" ovenfor visse mennesker,men hvem orker å sitte og høre på en gjeng som bare prater om hestene sine og som har masse venner på facebook? Hva sliter disse personene egentlig med når de får støtte og ros oppover ørene?En av de fra fontenehuset så jeg hadde 500 venner,og masse kommentarer og støttende ord overalt på veggen sin.Jeg er ikke sjalu på at folk har venner og familie selv om de sliter,men da burde de kanskje slutte og snakke som om de er helt alene her i verden? Jeg har snart nådd bunnen,og vet ikke hva jeg lenger skal gjøre. Har heller ingen familie som bryr seg,alle de gode er døde. Jeg sover på dagtid,står opp om kvelden. Går kun turer om natten (gjerne i timevis). Hører på musikk 24 timer i døgnet så jeg slipper følelsen av å være helt alene. Hører ikke på bråkete musikk,mer terapi. Psykolog og slikt får jeg avslag på,da jeg har ung ufør og skal klare meg selv. Er ute 1 x i uka med psykiatrisk sykepleier som jeg har hatt i 6? år. Men gir det meg egentlig noe annet enn at jeg kommer meg litt ut i 1 1/2 time ca? Nei. Selvmord er ikke egoistisk når man sliter og har det tungt med seg selv. Jeg har alltid hatet meg selv sterkt,og har alltid glemt meg selv. Tok meg av lillebroren min,gikk i mellom da pappa var stygg mot ham. Det samme gjorde jeg med mamma. Da pappa kastet henne rundt omkring som en badeball,gikk jeg mellom og fikk stoppet ham. Likevel blir jeg kalt for en uempatisk og lite reflekterende person av visse mennesker. Det eneste jeg går og håper på er at jeg en dag kan bli fri fra tankene mine og de fysiske og psykiske sykdommene jeg sliter med. Jeg er ganske sikker på at jeg får det bedre som død,men har ikke prøvd selvmord ennå.Prøvde det en gang da jeg var mindre,var desperat og lei av å bo med pappa rundt oss. Vil ikke ende opp som en grønnsak i stedet,så ønsker det skal gå fort eventuelt. Ikke drikker jeg,ikke røyker jeg/bruker medisiner/stoffer....men er jeg trøtt og sliten av å være syk og være en del av denne verden. Jeg har ingen planer om å hverken gifte meg og få barn noensinne (har heller aldri vært i noe forhold) da jeg aldri har hatt lyst på noe av det,men alt jeg ønsker er å få en nær bestevenn/bestekompis å prate med og ha det gøy med. Ja,jeg høres sikkert psykisk utviklingshemmet ut,men denne verden er ikke verdt det i lengden. 

Anonymkode: 1ddb7...135