Spørre barn om syning

[AnonymBruker]

Vi har akkurat vært gjennom det, med bestefaren til vårt barn på samme alder. Det hadde vært lengre tid med sykdom, men allikevel kom dette plutselig. Vi lot barnet få velge, fortalte litt om hvordan han så ut (hudfargen var noe endret bl.a), og i hvilket rom han lå i - og at døren der var åpen, men at barnet selv kunne velge å gå innom. Barnet valgte først å gå inn i huset, tegnet litt etc, før vi spurte igjen om det ville se bestefar - vi ble enige om å se fra døren av. Dette gikk veldig fint, og barnet tegnet litt og ville ha det oppå sengen med bestefaren. Opplevde det veldig fint å ha gitt muligheten - og nettopp bare det å gi valget (og forberede litt muntlig på hva som er i vente) var vel det viktigste for oss. Lykke til med det dere må gjennom!

Anonymkode: 25032...d41

[AnonymBruker]

Se det litt an tenker jeg. Tror du barnet kan håndtere det bra? Viss du tror det så spør du barnet om det vil. Når bestefaren min døde var søskenbarnet mitt på 10 år med

Anonymkode: 7455e...475

[altflyter]

Jeg var 8 år første gang jeg var på syning. Fetteren min på 7 var yngste som var med den gangen. Jeg var også et veldig sensitivt barn. Husker det som en utelukkende positiv opplevelse. Husker foreldrene mine forberedte meg på hvordan det var. Jeg fikk tatt farvel med bestefaren min og legge blomst i kisten. Nå over 20 år senere, husker jeg det som en fin, men selvsagt trist opplevelse. 

Søsteren min ville ikke være med. Barn har forskjellige behov. Jeg ville snakket grundig med barnet og latt ham dele sine tanker rundt det. Og selvsagt minne om at det er lov å gå ut og å syntes det er vanskelig. Jeg er glad jeg fikk velge selv. Tenker ikke det er for tidlig. Men barnet må få lov til å si ja eller nei. Ville aldri tatt med et barn på noe slikt hvis han ikke ønsket det selv. Er mange voksne som ikke ønsker det. Akkurat noe slikt skal man ikke tvinge noen med på. 

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Et så stort barn burde få treffe bestefaren sin. 

 

Anonymkode: 6de0d...304

Syning betyr å se avdøde...

Anonymkode: 78bd3...d23

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Barna mine var på syning da faren deres plutselig døde. Yngste var 7 1/2 år da. 

Jeg ville nok ikke hatt barn med om de ikke hadde et veldig nært forhold til avdøde, og kun dersom døden hadde inntruffet plutselig slik at de ikke fikk tatt avskjed mens vedkommende var i live. 

Når det er mulig å ha avskjeden mens vedkommende er i live ville jeg mye heller latt det være barnets siste minne om personen.

Anonymkode: 7a337...d0a

Mitt barn mistet også faren sin da det var 7,5 år, veldig brått (faren valgte å avslutte livet selv). Jeg valgte at barnet ikke så faren død, det hadde vært veldig turbulent med faren i forveien og begrenset med kontakt mellom dem i flere år. Det ble det riktige her.

Da mine besteforeldre døde var jeg i midten av 20-årene. Jeg husker ikke om hvem av dem jeg så, ca 20 år siden nå, men jeg husker at det ikke var en OK opplevelse og at jeg angret etterpå. Munnen hadde åpnet seg litt og ansiktet var nesten litt voksaktig. Jeg tror jeg, den dag i dag, ville beskyttet mitt barn som er 9 mot å oppleve noe lignende. Ta barnet med på sykehuset nå i stedet for en slags farvel, fortell at det nok er siste gangen barnet vil treffe bestefaren.

Jeg var for øvrig mye hos mine besteforeldre i dagene før de døde, men jeg var som nevnt i 20-årene. Da er det litt annerledes.

❤️

Anonymkode: 30a4e...4c2

[Jaybird]

7 hours ago, AnonymBruker said:

Har et barn på 8 år. Min kjære pappa er alvorlig kreftsyk, og vil dø innen mnd

Hvor vanlig er det at barn er med på syning av folk de kjenner? Bør barnet spørres om det vil delta (under forutsetning at barnet har fått nødvendig info til å ta et valg .? ) 

Bør barm holdes unna syning? Vårt barn er er veldig sensitivt , og leser kroppsspråk og stemning i rommet veldig fort....

Anonymkode: ee4de...8dc

Jeg har erfaring med hva du lurer på, for en god del år tilbake. I ettertid har min (nå) tenåring fortalt at hun/han setter stor pris på å få "være med" og bli behandlet mer som en voksen enn som et lite barn i den tiden, og at barnet fikk på sin måte tatt farvel med sin bestefar er noe som ble satt stor pris på.

Andre råd kan jeg ikke gi tror jeg, det er du som kjenner barnet best - utover å si at jeg trodde det ble for mye for barnet mitt, men det viser seg i ettertid at det tvert imot var en god ting som barnet husker godt i positiv forstand.

Endret 20. september 2020 av Jaybird

[AnonymBruker]

Jeg var med da jeg vsr 7år p vakr til morfar. Han hadde vært kreftsyk lenge og jeg var med mormor på sykehuset sikkert annenhver dag i over et år! Morfar var min superhelt i vetden og problrmet i min familie er og var msngelfull kommunikasjon, og særlig om ubehagelige temaer, som død. Jeg forstod ikke hvorfor han som var så glad i meg reiste fra meg. Jeg forstod ikke hva død var. Jeg gråt varme tårer på han under vaken, for jeg ville at han skulle bli varm og våkne!! Snakk om døden! Vær åpen og forklar, så går det nok bra, men snakk sammen!!

Anonymkode: 4b9f7...aa7

[AnonymBruker]

La barnet få velge selv 

 

For noen er det viktig å få være med på 

Anonymkode: ba49c...1de

[AnonymBruker]

Jeg er utrolig glad for at min mor tok meg med på morfars syning. Det var selvfølgelig frivillig. 

Han døde på ferie, så det tok noen dager før han kom til hjembyen, og min fantasi hadde allerede rukket å lage grusomme bilder i hodet av hvordan han så ut. Så det var veldig greit å se at han så ut som seg selv og var fredfull. Jeg så at han var død og hadde andre farger, men det var ikke noe blod og gørr(sånn som min barnehjerne trodde). 

Det gjorde nok sorgen min litt enklere å hanskes med. 

Anonymkode: 1091c...728

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har et barn på 8 år. Min kjære pappa er alvorlig kreftsyk, og vil dø innen mnd

Hvor vanlig er det at barn er med på syning av folk de kjenner? Bør barnet spørres om det vil delta (under forutsetning at barnet har fått nødvendig info til å ta et valg .? ) 

Bør barm holdes unna syning? Vårt barn er er veldig sensitivt , og leser kroppsspråk og stemning i rommet veldig fort....

Anonymkode: ee4de...8dc

Jeg ser flere sier at du skal spørre barnet, men dette er jeg faktisk uenig i!

En 8 åring har overhodet ikke forutsetning for å vite hvordan det vil reagere på å se et dødt menneske. 

Spesielt om dette er et sensitivt barn også, som kanskje reflekterer mye. 

Hadde barnet vært eldre kunne du vurdert å spørre barnet, men er det 8 år synes jeg du skal ta valget for barnet. Har selv vært i samme situasjon og nei, mine barn skulle få huske sin morfar slik han var da han var frisk, stor og sterk. 
 

Jeg vet også at pappa hadde ikke ønsket at hans barnebarn i så ung alder skulle se og huske den døde og syke utgaven av ham. 
 

Jeg jobber selv i helse og har opplevd flere dødsfall. Selv om det har vært naturlige dødsfall som jeg der og da har opplevd som greie opplevelser, har plutselig tanker kommet tilbake til meg noen år etterpå. Sånt er vanskelig å forutse. Jeg er voksen og kan dermed reflektere over det, men et barn er så lite og har ikke samme forutsetning til å forstå sin egen reaksjon, på samme måte. 
 

For meg var det uaktuelt å la barna mine se sin morfar død, jeg klarer ikke å se hva positivt det skulle føre med seg. 
 

Det finnes andre måter å ta avskjed på, for eksempel å skrive et brev, tegne en tegning. Snakk om døden, den er naturlig, og barn har ikke vondt av at vi snakker om den, men de trenger virkelig ikke utsettes for et dødt legeme.
 

Det døde legemet er ikke deres bestefar lenger. Han er faktisk borte. 

Sender deg masse medfølelse i denne tunge perioden 🖤

Anonymkode: f6284...ccf

[Helgeline]

13 timer siden, MadameDeRosa skrev:

Ikke gjør det. Det vil påvirke i alle år fremover og barnet vil huske han som den syke/døde enn de gode minnene. 

Jeg så bestemora mi død i kapellet på sykehjemmet da jeg var 12. Vi var en stor familie, voksne og barn, alle tilstede. Det var en høytidelig og trygg stund. 
Husker jeg tenkte at hun var penere død enn på slutten... snakket nylig med et søskenbarn som opplevde det likedan. Vi snakket om hvordan dette påvirket oss slik at vi ble mindre redd for døden. Jobber innen sektoren nå. 
 

TS;

Vil si at det er noe dere må vurdere etter dødsfallet. Ikke alle døde ser like fine ut. Hvis dere velger å ta med barnet, bør dere gjøre det relativt kort tid etter dødsfallet. Neste dag fex. 
Husk at 8-10- årsalderen er en veldig følsom alder, mer enn yngre barn og 12-13-åringer. Jeg var 12 når bestemor døde.

[Trolltunge]

Jeg var 6 år da min bestefar døde, og jeg ønsket å se ham. Fikk velge selv. 

For min del ble det veldig fint, og døden virket mindre skummel etter at jeg fikk se at han fremdeles så ut som bestefar. 

Jeg er veldig glad for at mine foreldre lot meg få bli med. 

[Gjest MadameDeRosa]

På 20.9.2020 den 10.41, Helgeline skrev:

Jeg så bestemora mi død i kapellet på sykehjemmet da jeg var 12. Vi var en stor familie, voksne og barn, alle tilstede. Det var en høytidelig og trygg stund. 
Husker jeg tenkte at hun var penere død enn på slutten... snakket nylig med et søskenbarn som opplevde det likedan. Vi snakket om hvordan dette påvirket oss slik at vi ble mindre redd for døden. Jobber innen sektoren nå. 
 

TS;

Vil si at det er noe dere må vurdere etter dødsfallet. Ikke alle døde ser like fine ut. Hvis dere velger å ta med barnet, bør dere gjøre det relativt kort tid etter dødsfallet. Neste dag fex. 
Husk at 8-10- årsalderen er en veldig følsom alder, mer enn yngre barn og 12-13-åringer. Jeg var 12 når bestemor døde.

Det er enorm forskjell på en åtteåring og en tolvåring.

[Vera Vinge]

I utgangspunktet ville jeg tatt med barna når det er snakk om en besteforelder. Barn fantaserer mye, og jeg ville heller at de skulle sett den døde enn å fantasere på egenhånd. Tenker det kunne gitt en fin avslutning. Men kanskje som en over foreslo, at ts som er datter ser faren sin først og får grått seg ferdig, dersom det blir en voldsom reaksjon og det blir vanskelig å ivareta barna samtidig, og så ta med barna inn etterpå.

Nå blir jo dette veldig annerledes, siden jeg var voksen da det skjedde, men jeg opplevde en gang for noen år siden at jeg ikke fikk sett en avdød som stod meg veldig nær. Det handlet rett og slett om lang fysisk avstand og manglende mulighet til å dra dit personen døde. Men jeg brukte lang tid på sorgprosessen, jeg klarte rett og slett ikke helt å forstå at personen faktisk var død. Selv om jeg var med i begravelsen. Nå er jo barn annerledes, men hvis det var snakk om mine egne barn og deres besteforeldre, ville jeg faktisk tenke at det var viktig at de så den døde, med mindre de selv var veldig i mot det. Jeg husker fortsatt da jeg så min avdøde bestefar i tenårene, og jeg syns det var et tøft syn, spesielt siden han lå med åpen munn. En stund angret jeg litt på at jeg hadde sett ham, men i ettertid var det fint å vite at jeg hadde gjort det.

[AnonymBruker]

På 19.9.2020 den 21.23, AnonymBruker skrev:

Jeg var tolv år da bestefaren min døde og jeg overhørte familien min diskutere om jeg skulle være med og se ham. Jeg ble livredd. Jeg var svært følsom og hadde faktisk mareritt om det i flere år etterpå selv om det endte med at jeg ikke ble med.

Anonymkode: c4ee2...052

Hadde du blitt med hadde du kanskje sluppet unna marerittene.

Anonymkode: 327d7...056

[AnonymBruker]

Jeg deltok på syning flere ganger som barn, første gang da jeg var 9, var også et sensitivt barn, setter veldig pris på at jeg fikk muligheten til det, det hjalp meg til å forstå at han faktisk var borte helt på ekte, ellers ville jeg nok hatt en slags fantasi om at han levde et liv en annen plass, tross for at han var en hjemmekjær person

Anonymkode: 09989...ba5