Å mestre angst

[AnonymBruker]

Sitter å funderer på dette med angst.. Vi er så forskjellige vi mennesker, og noen er redd ting som er helt absurd for andre. Men sliter man med angst er det lett å isolerere seg. Det kan skje gradvis. Og det er ofte vanskelig å møte frykten eller bryte mønstre, naturligvis. Men vil det dermed si at man gir etter for angsten, at man gir opp? At man ikke kjemper?

Jeg har mange ganger kjent på en følelse av at jeg vet hva som skal til, men at jeg ikke klarer å gjøre det riktige. At jeg ikke mestrer terapien eller kjemper nok. Selv om jeg etter å ha hatt angst siden jeg var barn, er sliten av å kjempe. Jeg har angst hver dag.

Men jeg har ikke noe valg, jeg er redd for å bli mer isolert, og det er alternativet jeg har. Det er det jeg kjemper mot. Redd for å bli fanget og at veien ut blir for vanskelig.

Men veien ut kommer visst også gradvis. Men ikke gratis. Så det er alltid håp. Alle kan drite seg ut, man kan jo ikke mestre angsten om man ikke kjenner seg selv, og det tar tid. Lytte til kroppen og til grensene sine. Man må ta en ting av gangen, en ting for dagen. Tørre litt etter litt. Være modig og tålmodig.

Man kan være den skjøreste, en skjelvende klump, men også en kriger med utholdende styrke. For det er slik det er, slik vi er, det ene utelukker ikke det andre. 

Anonymkode: 1ed0d...309

[AnonymBruker]

Dette passet på meg. Sliter med å bryte mønster men vil det av hele mitt hjerte. Vil it av langvarig isolasjon,få tilbake det normale livet,slutte å unngå og gjemme seg for folk. Komme i jobb igjen osv 

Anonymkode: 2a044...93e

[AnonymBruker]

Kognitiv terapi funker. Angsten er irrasjonell.. men føles rasjonell. Drit i angsten, ta små skritt og start i dag. Sett deg mål og kom deg ut å jobb med dette. 

Anonymkode: f5708...fd4