Deprimert pga man har det for bra?

[AnonymBruker]

Man må ha det vondt for å kjenne glede hetes det. 
Man setter pris på folk når man ser at man trenger dem. Vi ville satt pris på springvannet vi har her i landet om vi opplevde å måtte plutselig kjøpe på butikken eller faktisk ikke hadde rent vann. Vi hadde satt pris på helt normale hus om vi hadde mistet alt og måtte på bo ute. 
Men dette tar vi for gitt. Vi glemmer at vi har det bra fordi det kommer så lett. Det er et selvfølge. 
 

Jeg lurer på om depresjon kan komme av det samme? Kan det være at jeg ikke har kjent på ordentlige problemer? Har aldri hatt noen verre sykdom enn influensa og farangen. Når jeg har ligget med farangen så har jeg alltid tenkt at heretter skal jeg ta bedre vare på kroppen. Jeg skal drikke MASSE vann fordi jeg er så tørst der jeg ligger. Har aldri mistet noen. Har bare opplevd mild mobbing. Depresjonen har kommet tilbake fordi jeg aldri har følt jeg har klart å overbevise folk at jeg er bra nok. Har noen medfødte mindre alvorlige diagnoser som ikke passer helt inn med normalen i samfunnet, derfor slet jeg. Oppskriften var ikke helt laget for meg. 
Men ellers har jeg aldri slitt med noe. Ingen redusert evne til å fungere om dagen. Er sprek og hele pakka. Er vanskelig å glede meg fordi jeg har ganske sære og høye forventninger til livet.. 

Anonymkode: 9f3ad...652

[Chriistiinee]

Jeg tror absolutt man kan bli deprimert av å ha det bra. Det ligger en forventning om hva du skal gjøre, hva du skal mene og hva du skal si/ikke si, samtidig som mange har en formening om deg om du ytrer deg. Man kan ikke alltid relatere seg til problemene som diskuteres i sine kretser eller politisk. Vi vurderer livene våre etter hva som skiller oss, som for eksempel størrelse på hus, ikke hva vi faktisk har, som for eksempel vann og mat. Mye vil samtidig ha mer, noe du påpeker. Vi hadde vært fornøyde med lite om vi hadde fortid uten noe. Vi skaffer oss for høye forventninger til oss selv, hva vi skal oppnå og hvordan vi skal leve, fordi vi sammenlikner oss med andre. Mange ville her svart med at det er noe vi må avvende oss med, men det er umulig i et samfunn hvor vi er avhengige av våre medmennesker. Vi legger standard etter velstanden vi antar at "alle" her har, og livet blir ikke fullendt før vi oppnår likedan, fordi man ofte diskrimineres om man ikke har det.

Milde former av alvorlige hendelser kan nok skape lidelse tilknyttet at man ofte føler seg utilpass. Jeg har en alvorlig diagnose, men et mildt tilfelle av den, og, selv om jeg er glad jeg ikke ble mer påvirket av det enn det jeg ble, er jeg likevel sint for at erfaringene bagatelliseres av både andre og meg. Jeg opplevde mobbing i mange år, men så kom det kampanjevideoer mot mobbing som skulle vise mer brutalitet enn det jeg selv ble utsatt for. Jeg har hele oppveksten levd i en gråsone, og det virker det som du har selv, i et felt hvor man ikke helt vet hvilke reaksjoner og følelser man tillates å ha.

[AnonymBruker]

Man opplever kanskje litt meningsløshet når man ikke sliter nok? Aner ikke. Har ikke sånn livserfaring. 

Anonymkode: 8366b...88f

[AnonymBruker]

Hvis man ikke møter følelsene sine, spesielt i barndommen på en god måte kan dette være ett problem ja. Vi trenger å bli speilet av følelsene for å kunne lære å bruke dem på riktig måte.

Ett barn som ble mobbet når det var glad, vil kjenne på dette senere når man feks er glad... "Redd for å bli mobbet" samme gjelder hvis du fikk straff for å være trist, gråte. Da vil du stenge inne de følelsene også, ofte kan man da oppleve særskilte følelser. At man viser sinne når man er trist feks...  

Derfor er det viktig å skape nye relasjoner som hir deg tryggheten til å kunne bli trygg igjen på å vise ekte følelser igjen. Tørre å vise følelsen og kjenne på følelsen av å være glad, uten at du trenger å kjenne på frykt samtidig.

 

Anonymkode: 7dbbe...d6f

[MarieLo]

På 12.9.2020 den 18.50, AnonymBruker skrev:

Man må ha det vondt for å kjenne glede hetes det. 
 

Anonymkode: 9f3ad...652

Nei, man må ikke det.

Man har det enten vondt eller så føler man glede.

Å være deprimert handler om å ikke ha lyst å føle på glede, men fortsette å ha det vondt, uten å ville forandre på noe.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, MarieLo skrev:

Nei, man må ikke det.

Man har det enten vondt eller så føler man glede.

Å være deprimert handler om å ikke ha lyst å føle på glede, men fortsette å ha det vondt, uten å ville forandre på noe.

Da vet du ikke hva depresjon er for noe. 

Anonymkode: 42f12...48f

[MarieLo]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Da vet du ikke hva depresjon er for noe. 

Anonymkode: 42f12...48f

Jeg vet godt hva depresjon er. Jeg vet godt hvordan det er å komme seg ut av en depresjon igjen også.

[AnonymBruker]

En blir ikke deprimert av å ha det for bra. Men du nevner selv diagnoser.. Kanskje det er der dine følelsesmessige skår ligger? At dette plager deg mer enn du tror, på en måte. Men ja, for å sette pris på soloppgangen må en ha opplevd "solnedgangen"

Anonymkode: 93e11...502

[AnonymBruker]

Ja derfor er så mange deprimert i vårt velstandssamfunn!

Anonymkode: f7915...03d