Høysensitivitet og barn - foreldrene sin skyld?

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ganske sikker på at høysensetiv er pga foreldrene.

Barn skal trenes opp til å møte verden slik den er. De skal ikke skjermes eller beskyttet for mye. Heller ikke møte verden for tidlig og for hardt.

De trenger gradvis å venne seg til motgang og den sanne verden. 

For mye eller for lite stimuli iforhold til dette vil øke sannsynligheten til høysensetiv.

 

Anonymkode: 7ba39...e67

Min eldste er det jeg vil kalle et svært forsiktig barn. Han var det allerede da han var en bitteliten baby. Det ble veldig fort for mange inntrykk. En pedagog i barnehagen forklarte oss om "høysensitivitet", og mange biter falt på plass. Det handler om å forstå et personlighetstrekk hos barnet. Og det er ikke i Märthas forståelse av begrepet hvor man da er superspesiell og skal behandles som en orkide og få puter under armene.

At man er født med dette personlighetstrekket trenger dog ikke bety at man er låst for resten av livet. Personligheten vil formes og utvikles, og selv om vår eldste alltid vil ha med seg dette personlighetstrekket, er det mindre fremtredende nå som 7-åring enn som 1-åring.

De to neste har ikke dette personlighetstrekket. Der eldstemann "gjemte" hodet i bæresjalet fordi det raskt ble altfor mange inntrykk, ville de andre dytte seg bakover for å se og ta inn verden allerede fra starten av. Slik har det fortsatt på andre områder. Det er ikke noe vi har dyttet på dem.

 

Anonymkode: 93854...02a

[AnonymBruker]

Jeg har tenkt en del på dette fordi jeg har en del høysensitive trekk selv. Etter å ha deltatt på en sosial sammenkomst blir jeg helt utslitt mentalt. Får tankekjør og kjenner meg nedfor. Det kan sammenlignes med dagen derpå. Jeg må være for meg selv og ta det helt med ro etterpå. Blir også fort stresset. Jeg har vært slik siden jeg var barn. Jeg hadde en veldig fin og trygg oppvekst. Foreldrene mine er sosiale og utadvendte med sterke personligheter. Søsknene mine er likedan, så har ikke arvet dette fra dem i hvert fall. Jeg tror at noe har påvirket meg ubevisst en eller annen gang tidlig i barndommen, eller kanskje det er noe genetisk langt bak i slekta 

Anonymkode: eee0a...c0b

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har tenkt en del på dette fordi jeg har en del høysensitive trekk selv. Etter å ha deltatt på en sosial sammenkomst blir jeg helt utslitt mentalt. Får tankekjør og kjenner meg nedfor. Det kan sammenlignes med dagen derpå. Jeg må være for meg selv og ta det helt med ro etterpå. Blir også fort stresset. Jeg har vært slik siden jeg var barn. Jeg hadde en veldig fin og trygg oppvekst. Foreldrene mine er sosiale og utadvendte med sterke personligheter. Søsknene mine er likedan, så har ikke arvet dette fra dem i hvert fall. Jeg tror at noe har påvirket meg ubevisst en eller annen gang tidlig i barndommen, eller kanskje det er noe genetisk langt bak i slekta 

Anonymkode: eee0a...c0b

Kansje foreldrene dine hadde for mye personligheter? At de var så 'opp i taket at de glemte å gå ned på ditt nivå å gi deg kjærlighet og omsorg?  Det var ikke mye kunnskap om pedagogisk behandlig før akkurat.

Jeg fikk ris på rumpen og ble sendt alene inn på rommet om jeg hadde en negativ følelse. Fikk kjeft og smell om jeg gjorde noe galt, resultatet av det gjorde meg redd. Jeg lærte ikke av feilen. Ble bare redd kjeft og sint ansikt.

Hilsen høysensetiv 

Anonymkode: 7ba39...e67

[AnonymBruker]

Har 2 gutter som er støpt i samme form. Ene er ekstremt utadvent, elsker fart og spenning, aldri vist tegn på å være noe form for sensitiv, taklet overganger lett.

Så har jeg lillebror. Reagerer på høye lyder, takler ikke forandringer, veldig nervøs og angstpreget, blir ekstremt fort sliten av mye folk rundt seg. 

Begge har fått eksakt samme oppdragelse, men er to vidt forskjellige gutter. 

Anonymkode: 37f5f...902

[AnonymBruker]

Jeg tror det er i stor grad miljøskapt. Jeg har blitt fortalt at jeg alltid har vært høysensitiv, helt fra spedbarnsalderen, men etter et år hos psykolog ser jeg at de høysensitive trekkene mine hovedsaklig handler om min oppvekst og mine foreldre for jeg er ikke slik nå lenger (nå er jeg 30) og jeg har fått familie mer på avstand. Kanskje var jeg et litt følsomt barn til å begynne med også tok foreldrene mine for store hensyn og satte meg i en bås, jeg vet ikke. Det eneste jeg vet er at jeg har fått lite tro på høysensitiv som et personlighetstrekk. 

Anonymkode: b6568...fbe

[Liljerød]

16 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg har tenkt en del på dette fordi jeg har en del høysensitive trekk selv. Etter å ha deltatt på en sosial sammenkomst blir jeg helt utslitt mentalt. Får tankekjør og kjenner meg nedfor. Det kan sammenlignes med dagen derpå. Jeg må være for meg selv og ta det helt med ro etterpå. Blir også fort stresset. Jeg har vært slik siden jeg var barn. Jeg hadde en veldig fin og trygg oppvekst. Foreldrene mine er sosiale og utadvendte med sterke personligheter. Søsknene mine er likedan, så har ikke arvet dette fra dem i hvert fall. Jeg tror at noe har påvirket meg ubevisst en eller annen gang tidlig i barndommen, eller kanskje det er noe genetisk langt bak i slekta 

Anonymkode: eee0a...c0b

Jeg vet ikke om høysensitivitet er et personlighetstrekk eller ei. Har ikke lest noe forskning om det.

Men, jeg ser også på meg selv som høysensitiv og jeg har en teori om at i "steinaldertiden" var noen mennesker i stammen mer sensitive enn andre på eventuelle farer utenfra. De registrerte fortere enn andre eventuelle lyder (fra rovdyr feks), lukter (feks røyk fra brann) og andre ting som kan signalisere fare. Slik er jeg også, jeg våkner alltid først om det er en uvant eller farlig lyd, sover kjempelett. Jeg har også opplevd en brann faktisk, hvor jeg våknet kun av lukten av røyken og før brannalarmen gikk. Ingen av de andre våknet før alarmen gikk. Jeg reagerer veldig fort på lyder, blir fort sliten hvis det er mange inntrykk. Samtidig er jeg sosial og utadvendt, men jeg må trekke meg tilbake for å hente energi. Begge mine søsken er helt like, og også moren min er lik, så i mitt tilfelle tror jeg det er genetisk.

Men igjen; jeg har ikke lest noe forskning på det, så dere får ta det som en anekdote heller enn noe bevis i den en eller andre retningen.

[AnonymBruker]

Som artikkelen linket til på første side sier, tenker jeg også at høysentitivitet ikke er ett bestemt trekk. Jeg tenker heller ikke at det er noe man enten er eller ikke er. Samtidig er noen mer følsomme enn andre på ett, noen eller mange områder. Det gjelder meg selv også. Og jeg kan synes at mye av det som står om høysensitivitet, og råd for hvordan man håndterer det, er nyttig. Jeg har ei datter som er veldig rolig, forsiktig og litt sjenert, men som sjelden blir stresset utenom i noen sosiale situasjoner og ikke er så sensitiv for høye lyder, varme, kulde og smerte. Hun både passer og ikke passer inn i høysensitivitets-båsen. Søsteren er derimot er nesten rendyrket "lavsensitiv".

Det er jo veldig vanskelig å vite hva som er medfødte trekk og hva som skyldes miljø. har et medfødt temperament og utvikler en personlighet, i større eller mindre grad i samspill med miljøet rundt. Det var tydelig helt fra fødsel at barna mine var ulike. 

Anonymkode: 434c7...320

[Trude Sletteland]

Det har vært mye forskning på karaktertrekket høysensitivitet, og det forekommer meg urovekkende at mange uttaler seg uten å ha lest noe av det. Det er et karaktertrekk som er enten arvet og medfødt eller tilegnet. Det er neppe foreldrene sin skyld, utover at de kan ha gitt genene videre. Jeg blir litt skremt av folk som uttaler seg på basis av egen erfaring, for på seg selv kjenner man faktisk ikke andre. Spesielt ikke andre høysensitive. Det er faktisk ingen uenighet om at mennesker har ulik grad av sensitivitet. Diskuter heller hva konsekvensene av det er for de ulike mennesker som har trekket.