Mobbing- finnes det noen solskinnshistorier?

[Raven.Writingdesk]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for et konstruktivt innlegg

Guttene er 8 år. Sønnen min har i utgangspunktet gode relasjoner til alle guttene i klassen, og hoved-mobberen var en av de beste vennene hans i første klasse. Mobbingen startet i fjor pga noe ved min sønn som hoved-mobberen ble forferdelig sjalu på.

Alle guttene som nå har begynt å henge seg på plagingen og utestengingen, er gutter som sønnen min også veldig ofte leker fint med, og som han har det veldig gøy sammen med når de er sammen på tomannshånd. Også bestevennen hans, som nå i blant henger seg på mobbingen, leker fortsatt også ofte veldig godt med sønnen min. Men fordi den ene gutten startet å plage min sønn i fjor, ble det plutselig «akseptert» blant noen av guttene at min sønn kunne henges ut, og da startet dette mønsteret å etablere seg.

Sønnen min går på fritidsaktiviteter sammen med noen av disse guttene, og han har i tillegg en annen fritidsaktivitet som han er den eneste i klassen som holder på med (andre gutter gikk der tidligere, men valgte å slutte. Min sønn syntes det var så gøy at han ønsket å fortsette). Men siden de fortsatt er ganske små, skjer det ikke noe sosialt utover treningene på denne fritidsaktiviteten, så sønnen min kommer ikke til å få noe eget sosialt nettverk der- iallfall ikke med det første). 

Sønnen min er generelt en sosial og omgjengelig gutt, som i utgangspunktet er godt likt i klassen. For eksempel ble han i forrige uke valgt til elevrådsrepresentant av de andre elevene i klassen, der han vant overlegent over han som kom på andreplass (dette fortalte læreren meg i all fortrolighet, for å fortelle meg at sønnen min jo i utgangspunktet er veldig godt likt, og at hun tenker at alt ligger tilrette for at vi skal greie å løse dette). Sønnen min kjenner forøvrig også på mye mestring ellers på skolen, han er veldig skoleflink og ligger godt an, faglig sett. Men dette er nok også noe som faller spesielt hovedmobberen tungt for brystet.

ts

Anonymkode: 6471c...748

 

Ok, jeg har lest hele tråden fra start til slutt og her er mine konklusjoner.

Først av alt så er jeg enig i de som mener hovedmobberen burde skremmes. At gutten din er liten og tynn når han blir mobbet skjønner jeg stiller han i en vanskelig situasjon, når mobbingen er fysisk. Men er han rask da? jeg hadde seriøst ikke nølt med å lære min egen unge alle skitne spill; slå tilbake med en stein og spring for livet, osv. for å selv klare å sette på plass den som ødelegger livet hans. 

Jeg synes det fremstår "tafatt" at "alle er informert" og "læreren er myndig" men likevel så fortsetter altså dette. Du sier gutten din er flink på skolen, og har venner. Men de samme vennene mobber han. Og han har begynt å grue seg til å gå på skolen. Han er 8 år!! Det må skje noe radikalt for å endre dette, for han vil ikke være den samme glade gutten din om ett år, om han skal fortsette å bygge opp angst og frykt fordi han "gruer seg" til å gå på skolen. Hvor er hans far i dette? Om ungen min kom hjem og fortalte om vold hadde jeg gladelig fått barnefar til å møte opp rasende på døra til vedkommende det gjaldt for å skremme "livskiten" utav mobberen. 

Jeg synes innleggene dine er veldig pedagogisk korrekte og det er mye "forstå seg på" greier. men til syvende og sist så hjelper ikke det på slike mobbere. Det er spis eller bli spist. Ingen mengde empati eller pedagogikk vil noensinne få vedkommende til å slutte, om vedkommende finner dette givende. Du sier det bunner i sjalusi. Sjalusi kan være en sterk drivkraft. Via å tråkke ungen din ned så føler den andre gutten seg litt bedre. Nå har du fulgt boka og gjort alt riktig. Om gutten forteller om en episode til, så ville jeg kastet all "snillisme" og sunn fornuft over bord. guttens far får møte opp på døra rasende, Gutten får lære seg skitne triks. Alle kluter til; hardt mot hardt. Og funker ikke det så har du kun en utvei for å redde ungen din: FLYTT!

De "vennskap" du sier han setter stor pris på, består av barn som mobber han når de er i plenum. Du lærer også gutten din at det er greit å bli pissa på i en gruppe, av de som er greie når man er alene. Gutten din er en "bekvemelighetsvenn" for disse barna. 

 

 

[Lillfrid]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for et konstruktivt innlegg

Guttene er 8 år. Sønnen min har i utgangspunktet gode relasjoner til alle guttene i klassen, og hoved-mobberen var en av de beste vennene hans i første klasse. Mobbingen startet i fjor pga noe ved min sønn som hoved-mobberen ble forferdelig sjalu på.

Alle guttene som nå har begynt å henge seg på plagingen og utestengingen, er gutter som sønnen min også veldig ofte leker fint med, og som han har det veldig gøy sammen med når de er sammen på tomannshånd. Også bestevennen hans, som nå i blant henger seg på mobbingen, leker fortsatt også ofte veldig godt med sønnen min. Men fordi den ene gutten startet å plage min sønn i fjor, ble det plutselig «akseptert» blant noen av guttene at min sønn kunne henges ut, og da startet dette mønsteret å etablere seg.

Sønnen min går på fritidsaktiviteter sammen med noen av disse guttene, og han har i tillegg en annen fritidsaktivitet som han er den eneste i klassen som holder på med (andre gutter gikk der tidligere, men valgte å slutte. Min sønn syntes det var så gøy at han ønsket å fortsette). Men siden de fortsatt er ganske små, skjer det ikke noe sosialt utover treningene på denne fritidsaktiviteten, så sønnen min kommer ikke til å få noe eget sosialt nettverk der- iallfall ikke med det første). 

Sønnen min er generelt en sosial og omgjengelig gutt, som i utgangspunktet er godt likt i klassen. For eksempel ble han i forrige uke valgt til elevrådsrepresentant av de andre elevene i klassen, der han vant overlegent over han som kom på andreplass (dette fortalte læreren meg i all fortrolighet, for å fortelle meg at sønnen min jo i utgangspunktet er veldig godt likt, og at hun tenker at alt ligger tilrette for at vi skal greie å løse dette). Sønnen min kjenner forøvrig også på mye mestring ellers på skolen, han er veldig skoleflink og ligger godt an, faglig sett. Men dette er nok også noe som faller spesielt hovedmobberen tungt for brystet.

ts

Anonymkode: 6471c...748

Jeg forstår. Det høres veldig ut som at det har blitt en ukultur blant guttene i klassen, og at det rett og slett er blitt en del av sjargongen. Det er flott at sønnen deres er oppegående, godt likt og evnerik, men på lang sikt er det likevel ikke sunt for noen å være klassens hakkekylling. Hvis man blir vant til å innta den rollen som barn, kan man komme til å godta det senere også.

Jeg tror at hvis den dårlige trenden skal snu, trengs det en kombinasjon av intensiv jobbing mot et bedre klassemiljø OG en endring i tilnærmingen til sønnen deres. Ikke fordi at det er hans skyld på noen måte, men fordi at det kan være vanskelig å komme seg ut av den rollen man har hatt over lengre tid. Han må tørre å sette grenser for seg selv i møte med andre. Han må tørre å si STOPP eller sette foten ned (selv om det har en "kostnad" sosialt sett). I stedet for å være "kul" og le av nedbrytende vitser på hans bekostning, så trenger han mot til å si ifra om at det ikke er ok. Han bør rett og slett ikke godta ubehagelig oppførsel fra andre. Og nei, det er ikke sikkert at det alltid vil hjelpe å si ifra i enhver situasjon. Og det er ikke sikkert at han alltid vil "vinne" de andres respekt. Men det er for sin egen del. Det er noe med det å kjenne at han faktisk står opp for seg selv, og at han selv tenker at han fortjener å bli behandlet bra. At han har respekt for seg selv. Men veien for å få til denne endrede tankegangen, er ikke å "mase" om at han må bli tøffere. Man må heller fokusere på å styrke selvfølelsen hans. Hjelp han å være fullstendig åpen med dere. Det er ingenting feil med han, det er noe feil med dynamikken. Vis at han ikke trenger å føle skam, eller skjule ting for å være sterk for deres skyld. Kartlegg alle situasjonene han opplever som ubehagelig, og legg en slag-plan sammen med han. Gi han konkrete verktøy til hvordan han kan reagere i de forskjellige situasjonene. Snakk gjerne med han også, hvordan man skal behandle andre. Spør om hva man kan forvente av en god venn, og spør om han ville behandlet en god venn, slik som andre behandler han. Svaret er sannsynligvis nei, og målet er at han ikke skal "ta til takke" med å av og til være i varmen, for deretter å bli gjort narr av. "We accept the love we believe we deserve." Han fortjener bedre. Og hvis de andre skal tro det, må han også tro det selv. Hvis han har venner som alltid er på hans side til enhver tid (som ikke plutselig "skifter" side) så ville jeg forsøkt å fokusere på disse vennskapene. La han oppleve mest mulig sunne og oppbyggelige relasjoner. 

Samtidig så må det selvfølgelig jobbes knallhardt med kulturen i klassen. Det krever mye fra lærer, foreldre og elever. Et foreldremøte trengs (ikke nødvendigvis for å legge ut om deres situasjon hvis dere føler det er ubehagelig, men for å snakke om et dårlig miljø blant guttene). Kanskje de trenger sånne anti-mobbe dager, der de får en grundig innføring i hvordan man behandler hverandre, hva som kjennetegner en god venn++ De trenger tett oppfølging, der læreren adresserer dårlig oppførsel MED EN GANG, også den type oppførsel som er i "grenseland", fordi grensene vil automatisk forflytte seg litt etter litt ut ifra hva som aksepteres. Lærer og andre må gjerne ta det opp "der og da" i plenum. Ja, det er litt ubehagelig for den som sier det upassende utsagnet, men det setter faktisk en standard for alle. Man mister litt av effekten hvis man venter til man er på tomannshånd med eleven det gjelder. Unngå flest mulige situasjoner der elevene selv bestemmer hvem de skal være med. Læreren bestemmer grupper til gruppearbeid, hvem som sitter hvor i klasserommet, inndeling av lag i gymen osv. Det finnes mange team-building aktiviteter man kan gjøre. F.eks at alle får hvert sitt ark, der alle skal skrive et kompliment til vedkommende. Filmer/serier med det temaet, f.eks likmeg.no. Eller andre felles prosjekt, f.eks hyggekveld med forestilling for foreldre. Klasseturer, telt-turer, dagsturer utenfor klasserommet. Det viktigste er et tett samarbeid mellom lærere, foreldre og elever, og at alle jobber hardt for å komme ut av ukulturen. Målet er å få bukt med den nedbrytende sjargongen og skape et trygt og godt klassemiljø for alle. Håpet er at etterhvert vil forventningene og standarden i klassen heves, slik at flere av elevene selv tørre å sette andre på plass når de observerer sjikanerende oppførsel, framfor å være passive eller le med. Det som foregår nå, går sannsynligvis ut over flere en sønnen din, fordi de andre guttene kanskje er redde for at det neste gang skal være deres tur å bli ledd av. Det gir et utrygt klassemiljø.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Lillfrid skrev:

Det som foregår nå, går sannsynligvis ut over flere en sønnen din, fordi de andre guttene kanskje er redde for at det neste gang skal være deres tur å bli ledd av. Det gir et utrygt klassemiljø.

Jeg klipte bort mesteparten av innlegget ditt, siden det var så langt. Men jeg må bare takke deg for veldig mange konstruktive forslag! Høres ut som om du har god peil på dette

Vi hadde foreldremøte i klassen i forrige uke, der læreren brukte nesten en time av møtet på å snakke om akkurat denne problemstillingen (uten å nevne min sønn spesifikt). Hun skisserte også for meg i sist møte, at hun kommer til å iverksette i klassen mange aktiviteter av den typen du nevner. Hun er veldig opptatt av å bygge et «vi» i klassen, bygge relasjoner, snakke om hvordan man er en god venn, og ikke minst at ALLE negative hendelser må opp og frem i dagen, nettopp for at ingenting skal ha mulighet til å utvikle seg. I foreldremøtet ba hun også alle foreldrene om å, så hyppig som mulig, forsøke å kartlegge hvordan deres barns dag har vært, og å ta tak i det umiddelbart (dvs involvere henne) ved minste lille antydning til negative hendelser blant elevene. Alle lærerne på trinnet er informert om problemstillingen og det usunne miljøet som er iferd med å etablere seg- og alle følger nøye med, og sier de vil ta tak i absolutt all ukultur de ser.

Jeg har snakket veldig mye med sønnen min om at dette ikke er noe å skamme seg over, og at feilen ikke ligger hos han, men hos de som plager, og som ikke greier å oppføre seg. Enn så lenge ser han fortsatt ut til å ha god selvtillit- men jeg forstår jo at det fort kan endre seg dersom dette får fortsette i lengden. Jeg kan forsøke å overtale ham til å i enda større grad velge å leke med de som alltid er hyggelige, og som aldri vender seg mot ham. Jeg har nevnt det flere ganger allerede, men han har utrolig mange felles interesser med han som i utgangspunktet var en av bestevennene hans, så jeg tror det sitter fryktelig langt inne for sønnen min å skulle velge ham bort..

Men igjen, tusen takk for så mange konstruktive innspill, du ga meg litt troen tilbake på at det er mulig å løse dette  

ts

Anonymkode: 6471c...748

[Lillfrid]

Lykke til ❤️ Heia dere!

 

Kom forresten over disse linkene, interessant lesning!

https://laringsmiljosenteret.uis.no/getfile.php/13185708/Læringsmiljøsenteret/Pdf/Å snu en negativ klassekultur.pdf

https://www.utdanningsnytt.no/fagartikkel-laereryrket-skolestyring/slik-kan-du-snu-en-klasse-som-har-kommet-helt-ut-av-kontroll/170512

Endret 7. september 2020 av Lillfrid

[AnonymBruker]

46 minutter siden, Lillfrid skrev:

Lykke til ❤️ Heia dere!

 

Kom forresten over denne linken, interessant lesning! https://laringsmiljosenteret.uis.no/getfile.php/13185708/Læringsmiljøsenteret/Pdf/Å snu en negativ klassekultur.pdf

Tusen takk, og takk for interessant lenke! Dette skal jeg jammen sende til læreren! Det viser iallfall at innsats nytter. Og skolen har som sagt heldigvis allerede iverksatt og planlagt en rekke tiltak, men dersom det ikke hjelper må man jo kanskje gå enda mer systematisk til verks, ja.

Anonymkode: 6471c...748

[AnonymBruker]

Vet du, jeg har hørt mange mobbehistorier, men dette må være en av de første jeg hører hvor systemet faktisk ser ut til å fungere og hvor aktørene gjør det de kan. Alt både rektor, læreren og de andre foreldrene er på banen er GULL! Læreren virker som en som tar ansvar for at dette skal stoppe. 

Men noen steg på veien kan du også ta! Inviter barn hjem til dere, en og en, for å danne vennskap igjen. Avtal med de andre foreldrene, de har jo en forståelse hvorfor. 

Bygg opp selvtilliten og selvfølelsen hos barnet ditt. Det er IKKE hans feil at dette skjer han. Antageligvis er det noe hos mobberen som er "galt", kanskje noen ikke har det bra hjemme, kanskje noen ikke forstår, noen bare hiver seg med på dette, osv. Forklar det til han! 

Hvis det fortsetter eller eskalerer - be ungen ta igjen som faen. Hadde også kostet meg null niks å stille opp på døra til mobberne og konfrontere de med drittsekk-oppførselen. 

Men pr. nå virker det som om dette blir håndtert bra!

Anonymkode: 3bf67...b2d

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Uff, nei, hvis det ender med at vi må flytte, må vi jo selvsagt det. Men enn så lenge, er vi absolutt ikke der at det er nødvendig. Selv om sønnen min plages av noen av guttene på skolen, har han fortsatt også mange venner der, han har noen å leke med i hvert eneste friminutt, har ofte med seg barn hjem, og blir også ofte invitert hjem til andre. Så det er jo ikke som om livet hans er komplett miserabelt og at han er på selvmordets rand. Tvert imot har vi jo nå tatt tak i dette tidlig- og jeg håper med hele min kropp og sjel at det skal være mulig å få slutt på dette. Derfor denne tråden- for å høre om det fortsatt kan være håp (altså uten flytting). 

ts

Anonymkode: 6471c...748

Jeg håper for deres skyld at dere får bukt med det der dere bor. Det er det beste, og det virker som dere kom i gang med å ta tak tidligere enn det vi gjorde. Mitt barn skjulte alt svært lenge, og det hadde spredt seg til at de fleste enten deltok i mobbing eller hadde akseptert det. Ingen våget lenger å være venn med barnet, i frykt for å selv bli rammet. Ingen tiltak fra skole, kommune eller noe hjalp.

I ettertid er jeg egentlig mest bitter på foreldrene i miljøet, som visste om dette, men viste svært liten evne eller vilje til å ta fatt i eget barn, og KREVE at sitt barn bidro til å få slutt på det. Alle ville helst tro at det gjaldt andre sine barn, mens det gjaldt alle egentlig, om de så hadde barn som deltok aktivt eller aksepterte det. Det var akseptert i hele trinnet ++++ at mitt barn var stygt, dum og egentlig fortjente det. 

Det mest ironiske i dette, og hva som så tydelig viser at hvem som helst kan bli utsatt for slikt, er at mitt barn er svært heldig med utseendet, og ikke dum på noen måter. Da vi flyttet burde stygg og dum, som var "opplest og vedtatt" på tidligere skole på en eller annen måte fulgt med oss, men på ny skole har han vært utrolig populær, både blant gutter og jenter, og gikk ut av ungdomsskole med så gode karakterer at dum også er virkelig motbevist. Sosiale evner er også gode. 

Han har nå en stor vennekrets, og fra å bli kalt stygg og dum ble han "han flotte og greie", som jentene lå langflat etter. 

Mobbingen har likevel satt spor, og han har trengt mye tid og oppfølging for å få tro på seg selv igjen. Selv etter flere år der han har opplevd å være godt likt kan han innimellom bli redd for at folk skal "oppdage" at han egentlig er stygg og dum. Selvfølelsen var brukket og knust, og han trodde (tror fremdeles tidvis) selv på at han er stygg og dum, og at det bare var et spørsmål om tid før de i nytt miljø ville "oppdage det". Under det synlige er han fremdeles skadet av årene med mobbing. En del av ham forventer fremdeles mer av dette. Tror til og med at det er noe galt med ham som gjorde det fortjent. Han leges gradvis av å oppleve annet, men borte er det ikke. 

Jeg ville bare sette spørsmål ved "for enhver pris", for dessverre er det barn som har foreldre som ikke har vilje til å flytte uansett hvor ille det blir. De orker ikke. Lar heller barnet gå under. 

Vi har også annet barn, som trivdes og hadde sitt liv og sine venner der, og vi elsket huset vi bodde i. Vi hadde totalrenovert det selv, og gjort det til vår drømebolig. For min del ble det en slags kjærlighetssorg å flytte, som jeg ennå kjenner på, men når det står mellom hus og barn er jeg ikke i tvil om hva man bør prioritere. Jeg forstår ikke foreldre som ikke ser det slik, når alt er forsøkt og det ikke blir bedre. Det finnes ikke en bolig eller et bosted som er mer verdt enn eget barn. Burde ikke være det! 

Jeg heier på dere, og håper dere får ordning på det der dere bor. ❤️ 

 

Anonymkode: 8a58b...b35

[AnonymBruker]

Jeg ble hardt mobbet. Både slått, sparket og psykisk terror. Det har nok påvirket meg i den forstand at jeg ikke har så veldig godt selvbilde eller selvtillit og sliter mye med Angst, men på den andre siden har jeg klart meg bedre enn fryktet. Jeg har samboer , eier hus og har fast jobb. Det som reddet meg tror jeg er at da jeg ble slått som hardest og var veldig redd,  gikk jeg mentalt til et sted inni meg selv hvor det ikke fantes noen smerte,  et sted hvor jeg ikke tok imot alle slagene og sparkene. Jeg koblet helt av volden og fant et sted inni meg hvor det kun var plass til ro og fred og harmoni og ingen følelse av tid og sted selv om det som skjedde rundt meg var det motsatte 

Anonymkode: def7d...462

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg håper for deres skyld at dere får bukt med det der dere bor. Det er det beste, og det virker som dere kom i gang med å ta tak tidligere enn det vi gjorde. Mitt barn skjulte alt svært lenge, og det hadde spredt seg til at de fleste enten deltok i mobbing eller hadde akseptert det. Ingen våget lenger å være venn med barnet, i frykt for å selv bli rammet. Ingen tiltak fra skole, kommune eller noe hjalp.

I ettertid er jeg egentlig mest bitter på foreldrene i miljøet, som visste om dette, men viste svært liten evne eller vilje til å ta fatt i eget barn, og KREVE at sitt barn bidro til å få slutt på det. Alle ville helst tro at det gjaldt andre sine barn, mens det gjaldt alle egentlig, om de så hadde barn som deltok aktivt eller aksepterte det. Det var akseptert i hele trinnet ++++ at mitt barn var stygt, dum og egentlig fortjente det. 

Det mest ironiske i dette, og hva som så tydelig viser at hvem som helst kan bli utsatt for slikt, er at mitt barn er svært heldig med utseendet, og ikke dum på noen måter. Da vi flyttet burde stygg og dum, som var "opplest og vedtatt" på tidligere skole på en eller annen måte fulgt med oss, men på ny skole har han vært utrolig populær, både blant gutter og jenter, og gikk ut av ungdomsskole med så gode karakterer at dum også er virkelig motbevist. Sosiale evner er også gode. 

Han har nå en stor vennekrets, og fra å bli kalt stygg og dum ble han "han flotte og greie", som jentene lå langflat etter. 

Mobbingen har likevel satt spor, og han har trengt mye tid og oppfølging for å få tro på seg selv igjen. Selv etter flere år der han har opplevd å være godt likt kan han innimellom bli redd for at folk skal "oppdage" at han egentlig er stygg og dum. Selvfølelsen var brukket og knust, og han trodde (tror fremdeles tidvis) selv på at han er stygg og dum, og at det bare var et spørsmål om tid før de i nytt miljø ville "oppdage det". Under det synlige er han fremdeles skadet av årene med mobbing. En del av ham forventer fremdeles mer av dette. Tror til og med at det er noe galt med ham som gjorde det fortjent. Han leges gradvis av å oppleve annet, men borte er det ikke. 

Jeg ville bare sette spørsmål ved "for enhver pris", for dessverre er det barn som har foreldre som ikke har vilje til å flytte uansett hvor ille det blir. De orker ikke. Lar heller barnet gå under. 

Vi har også annet barn, som trivdes og hadde sitt liv og sine venner der, og vi elsket huset vi bodde i. Vi hadde totalrenovert det selv, og gjort det til vår drømebolig. For min del ble det en slags kjærlighetssorg å flytte, som jeg ennå kjenner på, men når det står mellom hus og barn er jeg ikke i tvil om hva man bør prioritere. Jeg forstår ikke foreldre som ikke ser det slik, når alt er forsøkt og det ikke blir bedre. Det finnes ikke en bolig eller et bosted som er mer verdt enn eget barn. Burde ikke være det! 

Jeg heier på dere, og håper dere får ordning på det der dere bor. ❤️ 

 

Anonymkode: 8a58b...b35

Takk for hyggelige ord  

En annen grunn til at jeg vil forsøke absolutt alt før vi eventuelt vurderer å flytte, er basert på hva jeg selv opplevde da jeg ble mobbet som barn. Jeg ble ekstremt grovt mobbet og trakassert av medelever på skolen gjennom flere år, og skolen greide aldri å få bukt med det. Det endte tilslutt med at vi flyttet til et helt annet sted, og jeg begynte på en ny skole. Ingen på det nye stedet kjente noen på min gamle skole, likevel gikk det bare få måneder før mobbingen startet også der.

Det er ingenting påfallende ved meg som kan forklare mobbingen (altså ingenting fysisk, jeg er normalvektig, ikke briller, ikke rødt hår, ingen store fødselsmerker eller annet som kunne gjøre at jeg «stakk meg ut»), men jeg tror at noen barn veldig mye lettere blir ofre for mobbing. Spesielt barn som er rolige og forsiktige, kanskje litt engstelige, og kanskje ikke gjør så mye utav seg. Slike barn er enkle ofre for potensielle mobbere- og mobbingen kan derfor veldig lett starte også på et nytt sted, hvis det også der finnes barn som «senser» at dette barnet er mulig å tråkke på.

Vi skal selvsagt gjøre alt vi kan i å styrke min sønn i å ta, og stå for, egne beslutninger, i å ta plass, og i å hevde seg. Men basert på mine egne erfaringer vet jeg at heller ikke flytting nødvendigvis løser problemet- det var det jeg mente med at vi virkelig vil forsøke å unngå flytting. For med flytting risikerer vi å ødelegge veldig mye også for de andre barna våre- samtidig som min sønns situasjon kanskje uansett ikke bedrer seg. Jeg håper og tror at skolen nå har iverksatt tiltak så tidlig at det fortsatt vil være mulig å endre situasjonen i min sønns klasse.

ts

Anonymkode: 6471c...748

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde en nevø som ble mobbet og plaget litt, og vet du hva? Moren sa at nå var det på tide at han stod opp for seg selv og gav tilbake, med hennes godkjenning.

Resultatet ble at min nevø hoppet på mobberen neste gang han mobbet og la han i bakken, alle andre stod å så på. Han sa at neste gang ville han ta han enda hardere.

Jeg vet at dette absolutt ikke er pedagogisk ala Norge 2020, men vet du hva? Dersom en blir mobbet og dette kan være med å få slutt på mobbingen, så synes jeg det er helt innafor!

Anonymkode: 4bd83...7ac

For et elendig tips. 

Anonymkode: 91ecf...8dd

[AnonymBruker]

Njæ, det endte med at jeg måtte flytte. Husker ingenting av 7-9-klasse. Vil si at det gikk bra likevel. Jeg har masse selvtillit, fullførte en god utdanning og har barn, mann og en jobb jeg er glad i. Men det hadde nok ikke skjedd om jeg ble boende. Det var rimelig vondt. 

Anonymkode: 4993b...7b7

[AnonymBruker]

Så bra sønnen din får hjelp! Men du må huske å ikke stole altfor mye på det de andre foreldrene sier. Ungene lærer tross alt slik oppførsel fra noen, som regel foreldrene sine

Har ikke opplevd noen solskinnshistorier sånn sett. Jeg har ofte sett at de som ble mobbet på skolen, etter hvert finner miljøet sitt mot ung voksen/voksen alder. Gjerne på videregående også altså

Hvis jeg skal bruke meg selv som et eksempel, så begynte jeg å bli mobbet tidlig på barneskolen. Jeg hadde jo noen få venner, men barn er så pirkete på alt så de finner ALLTID noe å mobbe noen for. Selv om dette er helt normalt. Aner ikke hvorfor det er sånn, men det er totalt ødeleggende. Etter hvert rettet de fleste seg mot meg. Det var aldri fysisk mobbing, men dette er vel fordi jeg ikke er gutt.

Indirekte mobbing i form av sarkastiske kommentarer «å så fin du er på håret!» osv, dette for det meste av gutter utrolig nok, men jentene var med på det de også. Så lenge de ikke sier eller gjør noe imot, så er de automatisk delaktige

Det ble bedre på videregående, utrolig nok! Skjønner meg ikke på det jeg, for de fleste sier videregående er det verste. For meg var det det beste! Så utrolig flott klasse jeg havnet i, og de hadde full forståelse for at alle er forskjellige. Det var absolutt INGEN mobbing i den klassen!

Dessverre fikk jeg ikke gå med de samme året etter. Så var det på’n igjen med mobbing. Helt utrolig egentlig. Jeg fikk fullført året, men det har gitt meg en psykisk knekk. ALDRI MER SKOLE. Etter 10+ år med skole, hvor over 70% av tiden innebar mobbing, så orker jeg ikke mer skole

Det er jo det som er så kjipt at man ikke vet om mobbingen kommer til å følge etter deg eller ikke. Noen bryr seg ikke om hvordan du er, og bare lar deg leve livet ditt. Men det finnes alltid de som vil knekke deg. Jeg sliter fremdeles den dag i dag etter alt som skjedde gjennom skolegangen min. Der hadde jeg uheldigvis lærere imot meg også, så jeg har hatt maks uflaks når det kommer til dette.

For all del, støtt sønnen din så mye du kan! Vis at du er der for han! Han trenger det så sårt stakkars…
Får håpe han ikke må lide igjennom det samme som jeg gjorde, for det er tøft. Noen tror mobbing er så lite, men det skal ikke mye til før såret blir dypt

Anonymkode: fde93...481

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for hyggelige ord  

En annen grunn til at jeg vil forsøke absolutt alt før vi eventuelt vurderer å flytte, er basert på hva jeg selv opplevde da jeg ble mobbet som barn. Jeg ble ekstremt grovt mobbet og trakassert av medelever på skolen gjennom flere år, og skolen greide aldri å få bukt med det. Det endte tilslutt med at vi flyttet til et helt annet sted, og jeg begynte på en ny skole. Ingen på det nye stedet kjente noen på min gamle skole, likevel gikk det bare få måneder før mobbingen startet også der.

Det er ingenting påfallende ved meg som kan forklare mobbingen (altså ingenting fysisk, jeg er normalvektig, ikke briller, ikke rødt hår, ingen store fødselsmerker eller annet som kunne gjøre at jeg «stakk meg ut»), men jeg tror at noen barn veldig mye lettere blir ofre for mobbing. Spesielt barn som er rolige og forsiktige, kanskje litt engstelige, og kanskje ikke gjør så mye utav seg. Slike barn er enkle ofre for potensielle mobbere- og mobbingen kan derfor veldig lett starte også på et nytt sted, hvis det også der finnes barn som «senser» at dette barnet er mulig å tråkke på.

Vi skal selvsagt gjøre alt vi kan i å styrke min sønn i å ta, og stå for, egne beslutninger, i å ta plass, og i å hevde seg. Men basert på mine egne erfaringer vet jeg at heller ikke flytting nødvendigvis løser problemet- det var det jeg mente med at vi virkelig vil forsøke å unngå flytting. For med flytting risikerer vi å ødelegge veldig mye også for de andre barna våre- samtidig som min sønns situasjon kanskje uansett ikke bedrer seg. Jeg håper og tror at skolen nå har iverksatt tiltak så tidlig at det fortsatt vil være mulig å endre situasjonen i min sønns klasse.

ts

Anonymkode: 6471c...748

Så trist og fælt at du måtte oppleve det to steder! ❤️

Ja jeg var utrolig redd for det samme. Ofre så mye, for ingen løsning. Heldigvis ble det ikke slik for mitt barn. 

Jeg tror at årsaken til at det gikk så bra i vårt tilfelle var at jeg i forkant av flyttingen tok kontakt med ny skole og innledet samarbeid og dialog med dem. Min sønn ble derfor bevisst plassert i klassen til den læreren som var best på å bygge godt miljø i klassen, og skolen var veldig på i forhold til å passe på at slikt ikke fikk utvikle seg der. Han fikk også egen mentor på skolen som fulgte ham tett opp, og hadde i tillegg tett oppfølging av helsesøster. Alt for å gi ham tillit og trygghet, og også veldig fort kunne fange opp om det ble minste utvikling mot noe negativt. 

Det ble tatt veldig på alvor, fordi jeg var i forkant angående dialog med skolen, og ble fulgt fantastisk godt opp. 

Om det skulle utvikle seg slik at dette blir aktuelt for dere, eller som tips til andre, er min anbefaling å gå i dialog med ny skole så tidlig som mulig, og før barnet begynner der. Det er utrolig mye skoler kan gjøre for å unngå at det samme skjer i nytt miljø, men da må de vite om barnets historie og at de overtar et barn som allerede er skadet av mobbing. 

Dette er ingen situasjon der man bare bør flytte og håpe på det beste. Jeg er ganske sikker på at det gikk så bra for vår del akkurat fordi jeg var i forkant, og ny skole fikk lagt strategi for å se til at det ikke fikk skje der. 

Riktig lærer for situasjonen og hele støtteapparat tett på for å oppdage hva som helst kjapt, samt gi gutten trygghet på at hjem og skole, absolutt alle, brydde seg og var opptatt av at det ikke skulle skje igjen, det spilte stor rolle i at han klarte å tre ut av en så usikker mentalitet at det kunne skjedd igjen, bare på grunn av at han var blitt så usikker og redd. 

For ja, det er nok slik at noen barn "lukter" svakhet de kan spille på. De mobber som regel dem de føler at de klarer å knekke, mens noen har personlighet og mental styrke de som mobber ikke våger å utfordre. 

Mitt barns "svakhet" var at han er en følsom gutt. Han ble såret og lei seg. Kunne til og med begynne å gråte. Selv om han faktisk er ganske stor og sterk er han ikke typen til å slå tilbake. Han bøyde nakken. Vek unna. Ble redd. Ble så fortvilet at tårene rant, og fikk de ham til å gråte var det stor stas. Seier. Ny årsak til å gjøre ham til latter og inspirasjon til å fortsette. 

Jeg ble også forsøkt mobbet da jeg var barn, men jeg er en helt annen type. Jeg var faktisk mye mer opplagt mobbeoffer. Tynn som en strek, fregner og rødlig hår, og jeg oppførte meg ikke helt som jenter visstnok burde gjøre. Var ikke søt og rolig, og kikket ikke beundrende på gutta. Jeg var høyt og lavt, kvister og blader i håret, og ofte flekker på klærne, om ikke hull også. Det var flere som forsøkte seg, men jeg var bare ikke mulig å mobbe, for jeg tok meg ikke nær av forsøk på det. Brydde meg ikke, var for kjapp i motreplikker og sto for sikkert. De som prøvde seg vek unna, fort. 

Barn har veldig ulik personlighet, og ja du har nok rett i at noen har personlighet som er mer sårbar. Ofte fine egenskaper, som andre kan finne som svakhet å angripe, om de kommer ut for slik ondskap. Snill, mild, omtenksom, følsom, vilje til å forstå og tilpasse seg, ønske om å være ok mot andre ... egenskaper som er bra egentlig, men som gjør at noen også kan utnytte dette. Bruke det til å påføre smerte. 

Så flaks og uflaks i å møte på akkurat dem som vil gjøre deg så vondt. Gjerne en som begynner, og får andre til å følge opp også. 

Jeg håper som nevnt at dere finner løsning der dere bor, og det virker ikke å ha spredt seg så mye som det hadde for min gutt innen vi forsto hva som pågikk. 

Om det skulle gå så galt, eller som tips til andre, så bør man gjøre mer enn å flytte om det går så langt. Ny skole bør informeres og involveres, så de får mulighet til å se til at problemet ikke flytter med. Et barn som allerede har opplevd mobbing er så sårbart at det er ekstra utsatt for å utmerke seg som "mulig å ta". 

Den dialogen jeg hadde med ny skole i forkant og underveis, samt at de laget en god strategi på å både forebygge og unngå at problemet fulgte med på lasset, det lyktes antagelig bedre enn å bare flytte og håpe på... De fikk muligheten til å være hands on, fra før han begynte der. Alle ble engasjert i at gutten skulle få det godt der. Det ble personlig engasjement i det for alle fra lærer til rektor. De skulle ikke svikte! 

Det gjorde de ikke heller, og hans vei fra å være et knust barn til å bli trygg på skolen igjen ble alles interesse. Fordi de fikk muligheten til å engasjere seg i det. Visste om og kunne følge opp. 

Hvor utrolig engasjement det skapte var tydelig hele veien, og også da han var ferdig på skolen. Han var en personlig suksess for alle som var involvert, og det ble et personlig og rørende farvel med hver av dem som har fulgt ekstra opp. Mange rørte tårer og varme klemmer. 

Hvert barn er viktig, men det å overta et ødelagt barn og bidra til at det barnet går fra å være klar for å gi opp livet til å stå trygt igjen... Det er klart at det betydde noe spesielt for hver av dem som har vært veldig engasjert i dette. Vissheten om at de lyktes med noe helt utrolig. 

Da må man imidlertid la ny skole få muligheten til å engasjere seg slik. Hadde de ikke visst om noe hadde de ikke fått muligheten til å gjøre dette så bra. 

Anonymkode: 8a58b...b35

[AnonymBruker]

Her fikk det en lykkelig slutt ja men ikke den løsningen du vil høre. Vi byttet skole å på den nye skolen fikk barnet venner og alle var grei mot alle. I klassen hadde alle noen å være med og de populære i klassen var faktisk noen av de som var mest omsorgsfulle. 

Anonymkode: 82a7f...1d0

[AnonymBruker]

9 timer siden, Morpheus skrev:

I barnehagen mobbet de hverandre hvis noen fortsatt brukte bleie. Så jeg tror at mange ble motivert til å slutte litt før pga. dette. Det var vel mobbing det kom noe positivt ut av. 

På arbeidsplassen min blir folk dessverre mobbet hvis de utmerker seg positivt. Det er destruktiv mobbing. 

Men det fungerer heldigvis andre veien også. Hvis det er noen som hele tiden man må vente på, gjør en dårlig jobb eller utmerker seg dårlig. Blir personen mobbet og ofte motivert til å slutte med dette. 

Så noe positivt finnes. 

Jobber du på "en fremoverlent skole"? Kanskje vi jobber i lag?

Anonymkode: 5da9a...88f

[AnonymBruker]

På skolen sønnen min gikk før var det faktisk ett barn på barneskolen som tok selvmord pga mobbing som ikke tok slutt Moren sto selv å frem å fortalte dette nettopp for at vi må ta mobbing på alvor og skolen MÅ ta grep!

Anonymkode: 82a7f...1d0

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

På skolen sønnen min gikk før var det faktisk ett barn på barneskolen som tok selvmord pga mobbing som ikke tok slutt Moren sto selv å frem å fortalte dette nettopp for at vi må ta mobbing på alvor og skolen MÅ ta grep!

Anonymkode: 82a7f...1d0

Veldig viktig ja, og tror nok at noen skoler er altfor dårlige på å ta tak når det viser seg at det foregår mobbing. 

På skolen sønnen min måtte slutte på gikk mobbeoffer- rollen rett videre til annen gutt. Da han også flyttet ble rollen tildelt en ny gutt. 

Skole, foreldre og alle virket ute av stand til å fikse problemet. 

Lurer nesten litt på hva de aktuelle foreldre tenkte om at de var så feige i å ta del i å kreve noe av eget barn da mitt barn ble mobbet da rollen gikk videre til deres eget barn. Det de ikke tok tak i selv ble deres problem også. Det de vendte ryggen til da det rammet annet barn ble noe deres barn også måtte lide for. 

Uansett er det bare tragisk at ingen evnet å få slutt på dette. 

"Sjefsmobber" som utpekte hvem som skulle mobbes, og som alle var redde for å stå opp mot, var hele tiden en og samme. Ingen konsekvenser for dette barnet, utover noen møter. Foreldre til sjefsmobberen kalte det urettferdig at deres barn "fikk skylden". Skole evnet og våget ikke å gi det barnet skylden heller, selv om opphavet til mobbing var den samme i hver sak, og det kun var ett spesielt barn samtlige andre barn var ekstremt redde for å komme på kanten med. Samtlige som etter tur ble offer for dette hadde også drevet med samme aktivitet som dette barnet. De var på grunn av denne aktiviteten i hans omgangskrets, til de av en eller annen årsak kom i unåde. 

Det hele var egentlig veldig lett å spore og se et klart mønster i. Kanskje ikke første gang, men etterhvert. 

Sikkert mye fordi foreldrene til barnet ikke var til å samarbeide med våget likevel ikke skolen å påpeke det åpenbare, men vek unna etter spede forsøk.

Jeg forsøkte selv flere ganger å gå i dialog med mor til dette barnet, og forstår at det ikke var enkleste forelder å finne løsning med eller å samarbeide med, men jeg var kun en mor ovenfor en annen mor. Skolen har trossalt mulighet til å sette krav og konsekvenser på helt annen måte enn jeg kunne, og ikke minst har de et ansvar for å gjøre det. Utrolig feigt av skolen at de ikke våget det nødvendige. Da fikk dette fortsette år etter år, barn etter barn, og med mange barn som var redde for å komme i søkelyset /unåde som neste. 

Anonymkode: 8a58b...b35

[AnonymBruker]

Kjenner det koker inni meg og vekker vonde minner når jeg leser i denne tråden.

Jeg er mann og ble utsatt for mye psykisk mobbing og ekskludering gjennom hele barne- og ungdomsskolen, jeg hadde kun én venn jeg var fast med. Jeg var en av de høyeste så ingen turte å gjøre meg noe fysisk, men pga. omsorgssvikt og alkoholiker far hjemme visste jeg ikke hvordan jeg skulle reagere eller hvem jeg skulle vende meg til. Husker jeg sa til en lærer en gang at den og den mobber meg, han bare avfeide det med "pff, tullball."

Mobbing og omsorgssvikt har satt dype spor hos meg. Jeg er i 30-årene nå og sliter ganske mye. Har ikke fullført noen utdanning eller opparbeidet med arbeidserfaring. Angrer så mye på at jeg ikke "tok igjen" da mobbingen startet. Kjenner virkelig at jeg ønsker å hevne meg nå, men ingenting godt kommer ut av det uansett.

Anonymkode: f6292...8be

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 7.9.2020 den 11.09):

Uff stakkars barn  Mobbing må få konsekvens for mobberen. Mobberen burde bli utvist. Vet om en gutt som ble mobbet fra 1 klasse og de sluttet ikke å mobbe han før de kom i puberteten da hadde han blitt høyere enn dem og kunne ta dem. 

Anonymkode: 2a9a9...a80

Ikke på kg. nei. 

Anonymkode: e42ae...a4f

[AnonymBruker]

Vi har hatt to runder på tre år med samme guttegjengen. Jeg tok tak med en gang jeg hørte om det begge gangene, læreren var rett på for å fikse ting, og det roet seg i løpet av et par uker begge gangene. Det viktigste er nesten at lærerne er på som noen hauker når det står på. 

Anonymkode: 6361e...b62