Mobbing- finnes det noen solskinnshistorier?

[AnonymBruker]

Sønnen min (8 år) er i stadig økende grad blitt plaget på skolen, og i forrige uke bestemte læreren hans at det skal opprettes en paragraf 9A-sak på dette. Det innebærer tettere og mer systematisk oppfølging fra skolen, og (sånn jeg ser det) at skolen anerkjenner dette som en mobbesak.

Dette begynte i fjor, med at én av guttene i klassen begynte å plage ham (mye fysisk, som slag, spark, klyping osv). Så har det etter hvert smittet over til flere gutter i klassen, og nå det flere gutter i klassen som både plager og utestenger ham, deriblant en av hans tidligere beste venner. Frem til dette startet har sønnen min bestandig stortrivdes på skolen og gått ut av døra med et smil om munnen hver morgen. I fjor, og kanskje enda mer nå etter at skolen startet i august, har han stadig oftere sagt at han gruer seg til å gå på skolen, fordi han er redd for hva som venter ham.

Alle foreldre til de involverte guttene er informerte om saken, og alle ser ut til å ta det på stort alvor, og love at de skal gjøre alt de kan for å bidra til å få slutt på dette. Vi har også god dialog med skolen, og læreren er en tydelig og myndig dame med masse erfaring. Vi har hatt ett møte med kontaktlæreren, sosiallærer og skal ha et nytt møte i neste uke (og sikkert videre fremover, der vi sammen evaluerer situasjonen og hvorvidt de igangsatte tiltakene fungerer).

Jeg føler altså at jeg får god hjelp fra skolen, og at foreldrene til de involverte barna anerkjenner problemstillingen og er villige til å være med å ta ansvar for å få til en endring. Likevel sitter jeg med en gnagende følelse og angst for at dette skal ende med at det var «uløselig», og at mobbingen aldri skal ta slutt... Jeg er sikkert litt farget av at jeg selv ble mobbet som barn, og at det aldri tok slutt på tross av massiv innsats fra skolen i mange år..

Jeg er livredd for å havne i en situasjon der eneste utvei vi ser for å få slutt på det, skal måtte være å flytte herfra. Det vil vi for enhver pris unngå, både fordi vi trives svært godt her, vi bor veldig praktisk i forhold til både min og mannens arbeidsplasser, og vi har også andre barn på skolen som trives godt og har hele sitt nettverk der.

Er det noen der ute som har opplevd mobbing av barna deres, men der det har endt med en lykkelig slutt- altså at dere fikk slutt på mobbingen og barnet igjen begynte å ha det fint på skolen? Og har dere i såfall noen tips til hva som funket, og eventuelt hva som ikke funket?

Anonymkode: 6471c...748

[AnonymBruker]

Uff stakkars barn  Mobbing må få konsekvens for mobberen. Mobberen burde bli utvist. Vet om en gutt som ble mobbet fra 1 klasse og de sluttet ikke å mobbe han før de kom i puberteten da hadde han blitt høyere enn dem og kunne ta dem. 

Anonymkode: 2a9a9...a80

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Uff stakkars barn  Mobbing må få konsekvens for mobberen. Mobberen burde bli utvist. Vet om en gutt som ble mobbet fra 1 klasse og de sluttet ikke å mobbe han før de kom i puberteten da hadde han blitt høyere enn dem og kunne ta dem. 

Anonymkode: 2a9a9...a80

Ja, men sånn er dessverre ikke verden. Jeg leste senest i går at det er uhyre sjelden at mobberen faktisk blir flyttet- så hvis sønnen min skal fortsette å gå på denne skolen (som vi ønsker...), er vi helt avhengig av at det er mulig å få slutt på dette selv om mobberen altså blir værende i klassen. Håper noen der ute har positive erfaringer å fortelle om...

ts

Anonymkode: 6471c...748

[AnonymBruker]

Jeg hadde en nevø som ble mobbet og plaget litt, og vet du hva? Moren sa at nå var det på tide at han stod opp for seg selv og gav tilbake, med hennes godkjenning.

Resultatet ble at min nevø hoppet på mobberen neste gang han mobbet og la han i bakken, alle andre stod å så på. Han sa at neste gang ville han ta han enda hardere.

Jeg vet at dette absolutt ikke er pedagogisk ala Norge 2020, men vet du hva? Dersom en blir mobbet og dette kan være med å få slutt på mobbingen, så synes jeg det er helt innafor!

Anonymkode: 4bd83...7ac

[WhiteSwan]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde en nevø som ble mobbet og plaget litt, og vet du hva? Moren sa at nå var det på tide at han stod opp for seg selv og gav tilbake, med hennes godkjenning.

Resultatet ble at min nevø hoppet på mobberen neste gang han mobbet og la han i bakken, alle andre stod å så på. Han sa at neste gang ville han ta han enda hardere.

Jeg vet at dette absolutt ikke er pedagogisk ala Norge 2020, men vet du hva? Dersom en blir mobbet og dette kan være med å få slutt på mobbingen, så synes jeg det er helt innafor!

Anonymkode: 4bd83...7ac

Enig. Mobbing kan jo ødelegge liv, så hva enn som får slutt på det.

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde en nevø som ble mobbet og plaget litt, og vet du hva? Moren sa at nå var det på tide at han stod opp for seg selv og gav tilbake, med hennes godkjenning.

Resultatet ble at min nevø hoppet på mobberen neste gang han mobbet og la han i bakken, alle andre stod å så på. Han sa at neste gang ville han ta han enda hardere.

Jeg vet at dette absolutt ikke er pedagogisk ala Norge 2020, men vet du hva? Dersom en blir mobbet og dette kan være med å få slutt på mobbingen, så synes jeg det er helt innafor!

Anonymkode: 4bd83...7ac

Vi har også sagt til sønnen vår at det er helt ok å ta igjen. Men han er en liten og puslete gutt, mens hovedmobberen er stor og sterk. Så han synes det er omtrent umulig å ta igjen (og blir også litt fortvilet over at vi foreslår det, siden han da føler at mobbingen i enda større grad er hans egen skyld, siden han faktisk ikke får til å ta igjen). Så det er ingen farbar vei her.

Anonymkode: 6471c...748

[AnonymBruker]

Dere vil ikke flytte for enhver pris? Selv livet til dette barnet? 

Vi flyttet, selv om det var utrolig tøft både mentalt og økonomisk. Viste seg senere at barnet mitt hadde satt dato for når det skulle gi opp. 

Solskinnshistorien vår er at barnet nå har det bra. 

 

 

Anonymkode: 8a58b...b35

[AnonymBruker]

En hendelse jeg husker fra skolen var en gutt som ble plaget, slått og banker nesten hverdag av en gjeng med gutter. En dag sto en jente opp for han og gikk i mot alle guttene og skjelte de ut. De fleste guttene backet ned med engang "fordi man skader ikke jenter". Ble slutt på mye etter dette. Så selv om han ikke fikk noe særlig med gutte venner før ungdomskolen, så var ihvertfall alle mye snillere, og han ble god venn med jentene og de yngre istedet. 

Anonymkode: aefa7...99e

[Morpheus]

I barnehagen mobbet de hverandre hvis noen fortsatt brukte bleie. Så jeg tror at mange ble motivert til å slutte litt før pga. dette. Det var vel mobbing det kom noe positivt ut av. 

På arbeidsplassen min blir folk dessverre mobbet hvis de utmerker seg positivt. Det er destruktiv mobbing. 

Men det fungerer heldigvis andre veien også. Hvis det er noen som hele tiden man må vente på, gjør en dårlig jobb eller utmerker seg dårlig. Blir personen mobbet og ofte motivert til å slutte med dette. 

Så noe positivt finnes. 

[WhiteSwan]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dere vil ikke flytte for enhver pris? Selv livet til dette barnet? 

Vi flyttet, selv om det var utrolig tøft både mentalt og økonomisk. Viste seg senere at barnet mitt hadde satt dato for når det skulle gi opp. 

Solskinnshistorien vår er at barnet nå har det bra. 

 

 

Anonymkode: 8a58b...b35

Enig. Her må Ts flytte hvis det er det beste for barnet, ikke tenke på seg selv. Mobbing kan ta liv

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dere vil ikke flytte for enhver pris? Selv livet til dette barnet? 

Vi flyttet, selv om det var utrolig tøft både mentalt og økonomisk. Viste seg senere at barnet mitt hadde satt dato for når det skulle gi opp. 

Solskinnshistorien vår er at barnet nå har det bra. 

 

 

Anonymkode: 8a58b...b35

Uff, nei, hvis det ender med at vi må flytte, må vi jo selvsagt det. Men enn så lenge, er vi absolutt ikke der at det er nødvendig. Selv om sønnen min plages av noen av guttene på skolen, har han fortsatt også mange venner der, han har noen å leke med i hvert eneste friminutt, har ofte med seg barn hjem, og blir også ofte invitert hjem til andre. Så det er jo ikke som om livet hans er komplett miserabelt og at han er på selvmordets rand. Tvert imot har vi jo nå tatt tak i dette tidlig- og jeg håper med hele min kropp og sjel at det skal være mulig å få slutt på dette. Derfor denne tråden- for å høre om det fortsatt kan være håp (altså uten flytting). 

ts

Anonymkode: 6471c...748

[AnonymBruker]

2 minutter siden, WhiteSwan skrev:

Enig. Her må Ts flytte hvis det er det beste for barnet, ikke tenke på seg selv. Mobbing kan ta liv

Ja, jeg forstår jo det, men jeg har også andre barn å hensynta her, som vil få det veldig tungt ved en eventuell flytting. Sønnen min har også mange venner her, og jeg vet at han også ville syntes det var veldig trist om vi måtte flytte herfra. Han håper selvsagt også at dette kan ta slutt slik at han kan ha det like fint på skolen som han hadde det før denne mobbingen begynte. Det må da være noen der ute som har hatt barn som ble mobbet, men som opplevde at situasjonen ble løst ved godt samarbeid med skolen og de andre foreldrene?

ts

Anonymkode: 6471c...748

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dere vil ikke flytte for enhver pris? Selv livet til dette barnet? 

Vi flyttet, selv om det var utrolig tøft både mentalt og økonomisk. Viste seg senere at barnet mitt hadde satt dato for når det skulle gi opp. 

Solskinnshistorien vår er at barnet nå har det bra

Selv om det ofte er slik i praksis, at det beste er å flytte selv, så blir det aldri riktig at det skal være utfallet i mobbesaker. Ikke misforstå meg, dere gjorde selvfølgelig det rette for deres barn, men skolen og kommunen har tydeligvis IKKE gjort sin del av jobben. Det er der fokus må ligge!

Anonymkode: 69a4b...758

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Selv om det ofte er slik i praksis, at det beste er å flytte selv, så blir det aldri riktig at det skal være utfallet i mobbesaker. Ikke misforstå meg, dere gjorde selvfølgelig det rette for deres barn, men skolen og kommunen har tydeligvis IKKE gjort sin del av jobben. Det er der fokus må ligge!

Anonymkode: 69a4b...758

Man kan ikke beregne seg på det. Jeg ble mobbet av èn jente på barneskolen og tilbragte hele 7 klasse på lærerværelset og kastet opp hvert friminutt. Mobberen ble misbrukt hjemme og derfor ville ingen «tørre» å ta tak i det, hun bare fortsatte å mobbe andre og ingenting skjedde. Ble mobbet av noen nye jenter på VGS og da var det også meg som endte opp med hjemmeskole, selv etter samtale med rektor. 

Anonymkode: 6055a...5e2

[Lillfrid]

Hei TS. For en vond situasjon! 

Det er vanskelig å løse en slik situasjon, og jeg ser at dere gjør det beste for at det skal fungere for sønnen deres. 

Hvor stor er skolen? Er det mulig å bytte klasse, uten å flytte? Hvor gamle er barna? (mulig du har nevnt dette tidligere)

Du skriver at foreldrene til barna er kjent med situasjonen, og at de gjør det de kan for å få slutt på det. Da høres det egentlig ut som en ukultur som trengs å snus. Kanskje dere kan arrangere "lekegrupper" der sønnen din blir kjent med barna som mobber på to- eller tremannshånd. Hvis nødvendig bør foreldre være tilstede for å veilede ved konflikter og legge til rette for relasjonsbygging. Start med de av som "bare" henger seg på mobbingen, men som ikke er hovedproblemet. For eksempel x-kompisen. Kanskje dere kan få snudd den dårlige trenden?

Ellers ville jeg fokusert på å styrke guttens selvfølelse og la han oppleve mestring, spesielt på vennskapsfronten. Invester i de gode relasjonene han har, fokuser på de han har god kjemi med. Meld han opp i fritidsaktiviteter så han blir kjent med flere. 

[AnonymBruker]

Dette er nok ikke helt pedagogisk riktig, men du skriver at han ikke klarer å "ta igjen" eller sette seg selv i respekt pga størrelsen. Kanskje noen andre må ta den rollen for han da? Hvis storesøsken/foreldre/andre med litt autoritet "skremmer" dem litt, så tør de kanskje ikke fortsette? Noen ganger hjelper det ikke å godsnakke med barna... de tåler å bli satt litt på plass!

Hvis mitt barn ble mobbet, og det bare fortsatte til tross for iverksatte tiltak, hadde jeg hatt null problem med å konfrontere barna det gjelder. F.eks hvis jeg hentet barnet mitt og så mobbingen skje. Det ville blitt andre boller! Hadde aldri akseptert at andre behandlet barnet mitt på den måten! Har hørt om noen der mobbeofferets far ringte på hos hoved-mobberen og skjelte ungen ut foran foreldrene. Det gjorde mye mer inntrykk enn da mobberens egne foreldre forsøkte å snakke til han. Han var ikke særlig tøff i trynet de neste ukene, og våget aldri å prøve seg igjen...

Anonymkode: 8e805...19a

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Lillfrid skrev:

Hei TS. For en vond situasjon! 

Det er vanskelig å løse en slik situasjon, og jeg ser at dere gjør det beste for at det skal fungere for sønnen deres. 

Hvor stor er skolen? Er det mulig å bytte klasse, uten å flytte? Hvor gamle er barna? (mulig du har nevnt dette tidligere)

Du skriver at foreldrene til barna er kjent med situasjonen, og at de gjør det de kan for å få slutt på det. Da høres det egentlig ut som en ukultur som trengs å snus. Kanskje dere kan arrangere "lekegrupper" der sønnen din blir kjent med barna som mobber på to- eller tremannshånd. Hvis nødvendig bør foreldre være tilstede for å veilede ved konflikter og legge til rette for relasjonsbygging. Start med de av som "bare" henger seg på mobbingen, men som ikke er hovedproblemet. For eksempel x-kompisen. Kanskje dere kan få snudd den dårlige trenden?

Ellers ville jeg fokusert på å styrke guttens selvfølelse og la han oppleve mestring, spesielt på vennskapsfronten. Invester i de gode relasjonene han har, fokuser på de han har god kjemi med. Meld han opp i fritidsaktiviteter så han blir kjent med flere. 

Takk for et konstruktivt innlegg

Guttene er 8 år. Sønnen min har i utgangspunktet gode relasjoner til alle guttene i klassen, og hoved-mobberen var en av de beste vennene hans i første klasse. Mobbingen startet i fjor pga noe ved min sønn som hoved-mobberen ble forferdelig sjalu på.

Alle guttene som nå har begynt å henge seg på plagingen og utestengingen, er gutter som sønnen min også veldig ofte leker fint med, og som han har det veldig gøy sammen med når de er sammen på tomannshånd. Også bestevennen hans, som nå i blant henger seg på mobbingen, leker fortsatt også ofte veldig godt med sønnen min. Men fordi den ene gutten startet å plage min sønn i fjor, ble det plutselig «akseptert» blant noen av guttene at min sønn kunne henges ut, og da startet dette mønsteret å etablere seg.

Sønnen min går på fritidsaktiviteter sammen med noen av disse guttene, og han har i tillegg en annen fritidsaktivitet som han er den eneste i klassen som holder på med (andre gutter gikk der tidligere, men valgte å slutte. Min sønn syntes det var så gøy at han ønsket å fortsette). Men siden de fortsatt er ganske små, skjer det ikke noe sosialt utover treningene på denne fritidsaktiviteten, så sønnen min kommer ikke til å få noe eget sosialt nettverk der- iallfall ikke med det første). 

Sønnen min er generelt en sosial og omgjengelig gutt, som i utgangspunktet er godt likt i klassen. For eksempel ble han i forrige uke valgt til elevrådsrepresentant av de andre elevene i klassen, der han vant overlegent over han som kom på andreplass (dette fortalte læreren meg i all fortrolighet, for å fortelle meg at sønnen min jo i utgangspunktet er veldig godt likt, og at hun tenker at alt ligger tilrette for at vi skal greie å løse dette). Sønnen min kjenner forøvrig også på mye mestring ellers på skolen, han er veldig skoleflink og ligger godt an, faglig sett. Men dette er nok også noe som faller spesielt hovedmobberen tungt for brystet.

ts

Anonymkode: 6471c...748

[AnonymBruker]

Orket ikke lese hele innlegget ditt Ts, men svarer til din tittel.

Jeg ble mobbet selv. Kan ikke si jeg opplevde den verste sorten, for jeg var venner igjen i blandt, men jeg har et par diagnoser som er vanskelig å oppdage på jenter så jeg ble et lett offer. Jeg var også den eneste i klassen uten begge foreldre (far flyttet til utlandet). 
Soskinnshistorie vet jeg ikke, men jeg kan si at jeg ble «herdet» tidlig alder. Jeg har måttet lære å være alene og klare ting selv fordi jeg ikke alltid hadde noen til å støtte meg. Jeg har faktisk turt å prøve mer i livet enn de fleste mobberne. Jo «kulere» de var på skolen, jo mindre tøffe har de blitt i voksen alder. Jeg har turt å reist alene, på jobber osv. Mine verste mobbere taklet ikke å bo hjemmefra så lenge og kuttet sine høyere studier og begynte i kassa på Rema. Ikke at det er galt altså, men de ville bare bli i hjemstedet sitt.. kanskje det var for hardt å komme ut å verden der de ikke lenger hadde rollen som «kul». 
 

Mange av mobberne holder seg heller ikke bra. 
 

Vet en av dem sliter veldig med økonomien. Jeg tenker det er bra for da senker det mulighetene for at jeg møter på dem igjen. 
 

Og så har en av dem opplevd å miste barnet sitt. Ikke at jeg ler av det altså... men trøsten er at da fikk de også kjenne hvor helvete livet kan være... 

Anonymkode: 42ed3...59d

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Dette er nok ikke helt pedagogisk riktig, men du skriver at han ikke klarer å "ta igjen" eller sette seg selv i respekt pga størrelsen. Kanskje noen andre må ta den rollen for han da? Hvis storesøsken/foreldre/andre med litt autoritet "skremmer" dem litt, så tør de kanskje ikke fortsette? Noen ganger hjelper det ikke å godsnakke med barna... de tåler å bli satt litt på plass!

Hvis mitt barn ble mobbet, og det bare fortsatte til tross for iverksatte tiltak, hadde jeg hatt null problem med å konfrontere barna det gjelder. F.eks hvis jeg hentet barnet mitt og så mobbingen skje. Det ville blitt andre boller! Hadde aldri akseptert at andre behandlet barnet mitt på den måten! Har hørt om noen der mobbeofferets far ringte på hos hoved-mobberen og skjelte ungen ut foran foreldrene. Det gjorde mye mer inntrykk enn da mobberens egne foreldre forsøkte å snakke til han. Han var ikke særlig tøff i trynet de neste ukene, og våget aldri å prøve seg igjen...

Anonymkode: 8e805...19a

Liten tilleggskommentar: Jeg husker at lillebroren min kom gråtende til meg i en friminutt på barneskolen fordi han ble plaget av medelever uten at lærerne gjorde noe. Jeg var to år eldre, og ikke særlig konfliktsky, så jeg fulgte han tilbake og dyttet hoved-plagånden hardt mot veggen og truet han med bank hvis han ikke lot lillebror være i fred. "Stakkaren" ble så redd (selv om jeg var jente, dog ganske sterk) at han sprang vekk, og resten av gjengen forduftet. Hørte aldri noe liknende i ettertid...

Anonymkode: 8e805...19a

[AnonymBruker]

Jeg glemte å si at det ikke er snakk om samme mobbere her. Noen av dem gikk virkelig inn for å være slemme. 

Anonymkode: 42ed3...59d