Jeg er så forbanna tungsinnet.

[AnonymBruker]

Jeg var ikke slik som barn. Det er noe som har kommet med alderen. Jeg husker at jeg som barn var på besøk hos venner. Jeg husker et par veldig sure mødre. Jeg turte nesten ikke snakke med dem. Jeg har blitt denne kvinnen selv. Jeg forstår dem nå, selv om jeg før lurte på hva pokker de var så sure for. Så fort jeg åpnet kjeften eller viste meg følte jeg meg uvelkommen eller fikk et krast svar. Jeg tar meg sammen med andre barn, venner av min lillesøster for eksmepel for jeg vil ikke bli husket som ei slik sur dame. Men dette er vanskelig å skjule for mine nærmeste. Søsteren min sa for ikke så lenge siden «du smiler faktisk! Det er sjelden jeg ser NavnetMitt smile!» jeg er hyggelig mot henne, men så er saken at hun er vant med å mase seg til ting hos foreldrene sine. Slik gjør hun mot meg og...hun vil ha alt jeg har. Hun får veldig mye hos foreldrene, men skal likevel ha det jeg har. Spør om å få ting, dette kan være klær.. jeg skal bruke de selv, men da svarer hun «men da går jeg og finner den selv» som om hun har krav på det. Hun rydder aldri etter seg og begynner med trusler om hun får et «nei». Hun takler heller ikke at jeg har mammas oppmerksomhet, bruker hersketeknikker som «så snakker du bare med favorittdatteren din». Mamma har aldri forskjellsbehandlet noen av oss barna, så det er sagt og jeg har aldri hatt behov for hennes oppmerksomhet over de andre. Det er da jeg blir irritert. Jeg føler noen ganger jeg er unødvendig mye sur mot henne. Jeg tror dessverre hun vil huske meg som sur, for jeg har rett og slett ikke vært lykkelig de siste årene. Jeg har mislykkes mer i livet enn jeg har oppnådd ting. Jeg har fått diagnosen depresjon i voksen alder. Jeg har vært ubehandlet hele livet. Jeg har angst for hvor lang tid dette vil ta. Jeg blir tullete av alle påstander om depresjon. Vi har alt fra andre deprimerte som er like negative og sier «har det slik jeg også, blir faen meg aldri glad, selv om andre påstår man blir frisk» til de som sier «du velger tankene dine selv». Jeg har IKKE valgt å være deppa  

Jeg går rundt med en konstant følelse av å være feil. Jeg er FEIL. Mine følelser er feil. Jeg hadde vært ei flott dame om jeg var mer glad, imøtekommende og blid. I stedet er jeg gjennomsyret av negativitet, angst og tristhet. Føler meg som en byrde som alle andre må ta vare på. Jeg går også rundt med en følelse av at noen er ute etter meg, men finner ingen sannhet i det. Jeg har ikke vært i konflikt med noen siden tenårene (da er det vanlig å være i konflikt). Jeg har ikke gjort noe mot noen. Så egentlig har ingen grunn til å være etter meg og jeg vet ikke engang HVEM det er jeg er redd for. Dette er så slitsomt. 

Anonymkode: d727a...582

[AnonymBruker]

Jeg fant ikke en emoji som gir en klem, men både omsorg og "tilsnakk" kan vel trøste på et vis, antar jeg... 

Anonymkode: 1bea1...94c

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg fant ikke en emoji som gir en klem, men både omsorg og "tilsnakk" kan vel trøste på et vis, antar jeg... 

Anonymkode: 1bea1...94c

 Kanskje passet denne bedre, jeg vet ikke.

Søk råd og hjelp hos legen, kanskje er du kvalifisert til å få hjelp, eventuelt medisinering. Å være sur , negativ og deprimert er tre ulike ting, men det kan være vanskelig for andre å skille dem. 

Anonymkode: 1bea1...94c

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 Kanskje passet denne bedre, jeg vet ikke.

Søk råd og hjelp hos legen, kanskje er du kvalifisert til å få hjelp, eventuelt medisinering. Å være sur , negativ og deprimert er tre ulike ting, men det kan være vanskelig for andre å skille dem. 

Anonymkode: 1bea1...94c

Får allerede en medisin. Jeg tror faktisk ikke jeg er deprimert, det er det at ting ikke har gått min vei som gjør meg sint. Men så føler jeg nå jeg sier imot meg selv her, for jeg har ofte lurt på hva folk er så glade for. Har hatt lett for å finne ting kjedelig og meningsløst.

Anonymkode: d727a...582