Hvordan trives som psykolog?

[AnonymBruker]

Hei! Jeg er en relativt nyutdannet psykolog. Har jobbet et halvt år. Nå står jeg på et sted der jeg tenker mer framover. Føler meg litt mislykket. Jeg vet jeg er god nok i jobben min, men sliter med sosiale relasjoner og selvtillit i forbindelse med dette. Kollegaer er vanskelig å forholde seg til. Folk som ikke gjør jobben sin, eller folk som gjør jobben sin og skal fortelle meg hvordan jeg skal gjøre min. Uenigheter om diagnose. Kjedelige teammøter. Videre. Vet liksom ikke hvor jeg skal. Jeg har ikke den ene tingen jeg er god på, eller den ene tingen jeg brenner for. Jeg er ikke spesielt flink til å prate for meg. Jeg er godt likt, men ofte litt anonym og litt klumsete. Usikker på andre. Bruker mye av meg selv for å gjøre andre fornøyde. Hvordan kan man bli lykkelig i en slik jobb? 

Anonymkode: 9119d...edd

[AnonymBruker]

Høres ut som du selv bør gå i behandling. 

Anonymkode: 3176f...125

[Pipaluk]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Høres ut som du selv bør gå i behandling. 

Anonymkode: 3176f...125

Eller skjule usikkerheten bedre ( hvis du ikke allerede gjør det). 
 

Det er vanskelig å være ny i yrket.  Du må bare ta den tiden du trenger. Det går seg nok til etterhvert. 
 

Har du en mentor etc som kan gi deg støtte? 

[AnonymBruker]

Takk. Ja, tror nok jeg skjuler usikkerheten til dels. Men hva kollegaer ser og ikke ser er vanskelig å si. Fikk vel kanskje ikke helt fram i innlegget det jeg ønsket å få fram heller. Det er vel mer enn refleksjon over jobben, der man gir og gir, ofte blir klagd på og får lite igjen. Hvordan er typene som mestrer og lykkes med dette. Hva gjør dem. Tror nok svaret innerst inne er å finne noe man brenner for. Og ikke tar seg selv så høytidelig. Men må innrømme jeg revurderer dette å jobbe klinisk. 

Anonymkode: 9119d...edd

[AnonymBruker]

Ta en pause fra det å jobbe klinisk? Evt gå for videreutdanning? Eller, "bare" ha litt mer tålmodighet. Psykodynamisk psykologi og/eller traumefeltet er veldig up and coming felt innen psykologi. Du har masse igjen å lære. Prøv deg på flere arbeidssteder (barnevernet, familievernkontorer, rusinstitusjoner m.m.).

Anonymkode: f8500...4ac

[AnonymBruker]

Hvorfor valgte du å bli psykolog da? Husker du grunnen til det?

Anonymkode: ce1e0...ede

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor valgte du å bli psykolog da? Husker du grunnen til det?

Anonymkode: ce1e0...ede

Jeg er ikke psykolog, jeg er logoped. Men for meg har dette mye å si de dagene jeg blir usikker på om logopedyrket er noe for meg likevel. Jeg husker tilbake til den jenta jeg møtte da jeg jobbet i en barnehage, som hadde store uttalevansker. Hvor inderlig jeg ville hjelpe barn som henne. Det løfter meg tilbake til yrkesstoltheten min, hver gang, og jeg glemmer usikkerheten min litt. Jeg prøver også å huske på at erfaring er en veldig viktig del av det, og det å være nyutdannet er IKKE lett. Har selv jobbet bare ett år siden jeg ble ferdig utdannet. 

Anonymkode: 31232...c10

[Pipaluk]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

 

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk. Ja, tror nok jeg skjuler usikkerheten til dels. Men hva kollegaer ser og ikke ser er vanskelig å si. Fikk vel kanskje ikke helt fram i innlegget det jeg ønsket å få fram heller. Det er vel mer enn refleksjon over jobben, der man gir og gir, ofte blir klagd på og får lite igjen. Hvordan er typene som mestrer og lykkes med dette. Hva gjør dem. Tror nok svaret innerst inne er å finne noe man brenner for. Og ikke tar seg selv så høytidelig. Men må innrømme jeg revurderer dette å jobbe klinisk. 

Anonymkode: 9119d...edd

Har du noen i samme situasjon som du kan drøfte tankene med? Det kan være tøft å være ny i yrket, og samtidig oppleve praksisjokket. 

Ja det kan være tøft å gi og gi, uten at du får helt de store resultatene. Jeg tror mange som mestrer dette, kanskje har det greit på hjemmebane. De har familie hjemme som støtter dem, de omgås ikke bare problemer. Nå er det jo Koronatid, så tror nok at mange er ekstra stresset pga dette. Dette har negative ringvirkninger for alle. Så tipset mitt, er at du må holde ut, men gi deg selv en tidskontrakt. Du har jobbet et halvt år, klarer du et halvår til? Det sies at det ofte tar opp til to år føle seg man mestrer jobben helt ut. Innen den tid, får du også mer selvtilitt, så det blir lettere å stå på ditt. Det er ikke alltid de som skriker høyest som har rett, men de som er flinkest på selvhevdelse.

 

[AnonymBruker]

På 26.8.2020 den 9.53, AnonymBruker skrev:

Hei! Jeg er en relativt nyutdannet psykolog. Har jobbet et halvt år. Nå står jeg på et sted der jeg tenker mer framover. Føler meg litt mislykket. Jeg vet jeg er god nok i jobben min, men sliter med sosiale relasjoner og selvtillit i forbindelse med dette. Kollegaer er vanskelig å forholde seg til. Folk som ikke gjør jobben sin, eller folk som gjør jobben sin og skal fortelle meg hvordan jeg skal gjøre min. Uenigheter om diagnose. Kjedelige teammøter. Videre. Vet liksom ikke hvor jeg skal. Jeg har ikke den ene tingen jeg er god på, eller den ene tingen jeg brenner for. Jeg er ikke spesielt flink til å prate for meg. Jeg er godt likt, men ofte litt anonym og litt klumsete. Usikker på andre. Bruker mye av meg selv for å gjøre andre fornøyde. Hvordan kan man bli lykkelig i en slik jobb? 

Anonymkode: 9119d...edd

Kanskje feil yrke?  Jeg hadde psyket ut deg på første time. 

Anonymkode: 9bfce...4a6

[Boblee]

Leit å høre at du har det vanskelig. Jeg vet ikke helt om jeg har noen råd. Kunne du fortalt litt om hvordan en arbeidsdag eller uke er? Jeg har villet bli klinisk psykolog siden jeg var 10. Men det siste året har jeg valgt å gå en annen retning i psykologien. Så det hadde vært fint å høre så jeg kan kjenne på om det ble riktig for meg. 

Masse lykke til videre med jobben uansett. Jeg håper det går seg til

[AnonymBruker]

Litt misvisende tittel. Kanskje endre den?

Anonymkode: 9e659...04f

[AnonymBruker]

Du høres ung ut. Det blir nok bedre ethvert som du får noen flere år på baken og modnes litt mer. Hvis du mistrives veldig med det du holder på med nå, kan du kanskje søke permisjon et år og prøve å gjøre noe helt annet? Hørte nylig om en mann som mistrivdes i jobben sin og tok et års permisjon der han flyttet til Nord-Norge og bodde hos en familie som drev med reindrift. Han lærte visst masse av det, og kom tilbake til jobben sin med masse ny iver og glede. 

Anonymkode: 751a4...411

[AnonymBruker]

Tror du blir fornøyd når du er ærlig og snill mot deg selv ❤️

Som nyuddannet kan man føle man blir litt hersjet med, eller snakket ned til noen ganger. Jeg hadde ikke funnet min faglige selvtillitt enda. Samtidig er nyutdannede mest oppdatert på den nyeste teorien og forskningen,  og man bringer noe nytt fra sin generasjon. Noen ganger er man kanskje for skråsikker på hvordan ting skal gjøres, sett utenfra?

Jeg vil tro det er stor takhøyde og forståelse hvis du snakker om hvordan du har det. Kanskje kollegene dine som gir råd også er litt sosialt klumsete?  Kolleger, og teammøter, og uenighet finnes jo i de fleste yrker..

Hvordan tåle det med å gi og gi til pasienter, lærer dere ikke det i utdanningen?   (Jeg jobber med noe heeelt annet.) 

Anonymkode: dbc9c...ada

[AnonymBruker]

På 26.8.2020 den 10.32, AnonymBruker skrev:

Høres ut som du selv bør gå i behandling. 

Anonymkode: 3176f...125

Synes slike utsagn er så teite, men så det komme i en tråd som dette. Nei, man trenger ikke å gå i behandling for alle mulige normale reaksjoner!!! Men å ha noen å snakke med om sine utfordringer, er bra for alle. Som nyutdannet er de aller fleste usikker, enten man er psykolog eller rørlegger. Da er det viktig at man får tillit til seg selv og føler mestring i et godt arbeidsmiljø. Høres ikke ut som det er helt bra arbeidsmiljø der du jobber? Inngrodde voksne bedrevitere? Har du noen du kommer godt overens med på jobben, som du kunne ha luftet dine tanker og følelser til? Eller en venninne, en mor, hvem som helst egentlig? Ellers så finnes det jo andre psykologjobber der ute med bedre miljø for personlig og faglig utvikling. Kanskje dette bare ikke er plassen for deg? 

Anonymkode: da7dd...c46

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Synes slike utsagn er så teite, men så det komme i en tråd som dette. Nei, man trenger ikke å gå i behandling for alle mulige normale reaksjoner!!! Men å ha noen å snakke med om sine utfordringer, er bra for alle. Som nyutdannet er de aller fleste usikker, enten man er psykolog eller rørlegger. Da er det viktig at man får tillit til seg selv og føler mestring i et godt arbeidsmiljø. Høres ikke ut som det er helt bra arbeidsmiljø der du jobber? Inngrodde voksne bedrevitere? Har du noen du kommer godt overens med på jobben, som du kunne ha luftet dine tanker og følelser til? Eller en venninne, en mor, hvem som helst egentlig? Ellers så finnes det jo andre psykologjobber der ute med bedre miljø for personlig og faglig utvikling. Kanskje dette bare ikke er plassen for deg? 

Anonymkode: da7dd...c46

TS skriver at hun sliter med sosiale relasjoner og selvtillit, samt at hun er usikker på andre. Det er ikke heldig når man jobber som psykolog, der relasjonelle egenskaper samt at men er trygg i seg selv er ekstremt viktig. Først når TS jobber med dette, gjerne ved å selv gå til psykolog, vil TS kunne trives som psykolog. Det er for øvrig ikke uvanlig at psykologer selv går til psykolog, psykologyrket er tøft og mange blir utbrent. Det krever en sterk psyke. 

Anonymkode: 3176f...125

[AnonymBruker]

På 27.8.2020 den 17.33, AnonymBruker skrev:

TS skriver at hun sliter med sosiale relasjoner og selvtillit, samt at hun er usikker på andre. Det er ikke heldig når man jobber som psykolog, der relasjonelle egenskaper samt at men er trygg i seg selv er ekstremt viktig. Først når TS jobber med dette, gjerne ved å selv gå til psykolog, vil TS kunne trives som psykolog. Det er for øvrig ikke uvanlig at psykologer selv går til psykolog, psykologyrket er tøft og mange blir utbrent. Det krever en sterk psyke. 

Anonymkode: 3176f...125

Morsom antakelse at psykologer må være trygge i seg selv og ha gode relasjoner for å trives som psykolog.. Finnes så mange dumme antakelser om hvordan en psykolog må være. En psykolog er et helt vanlig menneske med interesse for psykologi. 

Anonymkode: 9119d...edd

[AnonymBruker]

På 27.8.2020 den 15.01, AnonymBruker skrev:

Litt misvisende tittel. Kanskje endre den?

Anonymkode: 9e659...04f

Hvorfor syns du det? Jeg syns den representerer problemstillingen ganske godt, og jeg ble ikke irritert av å lese det som står i HI fordi det ikke passet, for det gjør det jo.

Anonymkode: 31963...f3c

[AnonymBruker]

Gi det mer tid. 1 år er kort tid i en ny jobb og det er stressende uansett hvilken bransje man er i.

Anonymkode: 086f3...5eb

[AnonymBruker]

Ts her. Tusen takk for svar. Jeg er nok bare inne i en litt dårlig periode akkurat nå, hvor jeg både er sliten og har hatt lite ferie. Vært veldig mye å sette seg inn i på kort tid - og ja, arbeidsyrket er tøft. Rett og slett. Jeg skal gi det en stund til, før jeg evaluerer om et halvt år - år, om hva som kan være det rette for meg videre. Jeg har tenkt på å både jobbe privat, kanskje ta en doktorgrad, eller jobbe innenfor mer veiledningsområder. Finnes også en del jobber i kommunen, som kan være aktuelle, derson jeg innser at dette arbeidsstedet og arbeidsformen ikke er noe for meg.

Anonymkode: 9119d...edd

[AnonymBruker]

Mye forskjellig man kan gjøre som psykolog, så det er ikke sikkert at denne arbeidsplassen er den rette for deg. Uansett tar det litt tid å komme seg inn i rollen, så det å være litt usikker og føle seg fersk i starten er helt vanlig og ikke noe du skal gå i behandling for (til den flåsete kommentaren om det). 

Til sammenligning er jeg medisinstudent og kan ramse opp mange arbeidsplasser som hadde vært døden for meg. Alle leger jeg kjenner har noe de liker og ikke liker, og det gjelder også de psykologene jeg kjenner til. Man må bare føle seg litt frem, og det er ikke slik at du må jobbe der du er nå for alltid. 

Anonymkode: 1dcb5...225