Andre her med kompleks PTSD?

[AnonymBruker]

Ble diagnostisert med personlighetsendringer etter katastrofale livshendelser (kompleks ptsd)

Synes det er en krevende diagnose å leve med, spesielt i forhold til å føle meg bra nok i sosiale sammenhenger og er ekstremt skeptisk til folk.

Hvis det er andre her inne med samme diagnose, kan dere fortelle litt om livet deres og hvordan det påvirkes av diagnosen? Hvilken funksjon har dere og er det noen som har noen tips til en enklere hverdag?

Anonymkode: ef481...a47

[AnonymBruker]

Jeg har den diagnosen etter å ha vokst opp mishandlet fra jeg var spedbarn og til jeg ble fjernet med tvang som 17åring. Er i dag ufør og lever et veldig enkelt liv, hver dag er en liten kamp, men etter mange år i terapi er ting bedre og jeg har verktøy til å handtere et enkelt og greit liv. Det blir ikke det store for meg, og det er helt ok. 

Anonymkode: 1bb72...65a

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har den diagnosen etter å ha vokst opp mishandlet fra jeg var spedbarn og til jeg ble fjernet med tvang som 17åring. Er i dag ufør og lever et veldig enkelt liv, hver dag er en liten kamp, men etter mange år i terapi er ting bedre og jeg har verktøy til å handtere et enkelt og greit liv. Det blir ikke det store for meg, og det er helt ok. 

Anonymkode: 1bb72...65a

Vondt å høre! Ser at systemet sviktet deg også i flere år. 
Kan jeg spørre hvilke plager du har? Og hvilke utfordringer?

Med den bakgrunnen så tenker jeg at du har gjort en fantastisk jobb med å bare klare overleve, står respekt av det.

Anonymkode: ef481...a47

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Vondt å høre! Ser at systemet sviktet deg også i flere år. 
Kan jeg spørre hvilke plager du har? Og hvilke utfordringer?

Med den bakgrunnen så tenker jeg at du har gjort en fantastisk jobb med å bare klare overleve, står respekt av det.

Anonymkode: ef481...a47

Tusen takk, ja systemet sviktet, det ble sendt mange bekymringsmeldinger den gangen, men foreldrene mine var høyt utdannede og godt ansett i miljøet, så ingenting ble avslørt før en nabo kom uanmeldt på døren og så faren min ta kvelertak på meg. 

Jeg sliter med stress, selsvagt, og mye smerter, jeg er anspent hele tiden og har hodepine hver dag. Jeg deltar mye på fysioterapi som hjelper, men pga korona har det blitt lite. Jeg kan veldig lite om hvordan folk egentlig fungerer, jeg klarer ikke nære relasjoner da det gjør fysisk vondt, og jeg er livredd for at fortiden skal gjenta seg. Likevel har jeg noen venner, så jeg føler meg veldig heldig. 

Det er mye jeg må passe på og være obs på, jeg kjenner ikke en normal verden annet enn hva jeg lærer ved å observere, jeg har mye angst og bruker tid på å "godsnakke" med meg selv. Som mange andre i min situasjon endte jeg opp i et voldelig forhold, jeg kom meg ut til slutt. Å lære å si nei og sette grenser uten å få et sammenbrudd var ekstremt vanskelig, det går bedre i dag, men tok meg mange år å lære. 

Anonymkode: 1bb72...65a

[Silva Pluvialis]

.

Endret 9. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Uatskillelig skrev:

Jeg har samme diagnose som deg. F43.1, PTSD (kompleks type).

Vanskelig tilstand å være i. Jeg har vært syk hele livet, og jeg har vel innerst inne et håp om å finne en slags ro etterhvert. I ’’svake’’ øyeblikk kan håpet briste, men jeg prøver å sørge for at det ikke forsvinner helt. 

Jeg er også utrygg på meg selv og andre mennesker. Utrygg i sosiale situasjoner. Sliter med tvang når jeg er alene. Gråter tidvis mye og er veldig på vakt for farer. 

Jeg fungerer ganske godt fordi jeg har et godt hjelpeapparat i ryggen og omsorgsfulle mennesker rundt meg. I tillegg er jeg født med en stahet og en viljestyrke som drar meg gjennom dagene. 

Et godt tips fra meg er psykomotorisk fysioterapi. Da får man en tilnærming ift grensesetting, kroppskontakt, fokus på psykosomatiske plager (f.eks., massasje av stivhet og spenninger), pust og kroppslige fornemmelser. Vel verdt et forsøk. ❤️
 

 

Kan jeg spørre hva det var som utløste dette?

Anonymkode: 895e0...06f

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Uatskillelig said:

Jeg har samme diagnose som deg. F43.1, PTSD (kompleks type).

Vanskelig tilstand å være i. Jeg har vært syk hele livet, og jeg har vel innerst inne et håp om å finne en slags ro etterhvert. I ’’svake’’ øyeblikk kan håpet briste, men jeg prøver å sørge for at det ikke forsvinner helt. 

Jeg er også utrygg på meg selv og andre mennesker. Utrygg i sosiale situasjoner. Sliter med tvang når jeg er alene. Gråter tidvis mye og er veldig på vakt for farer. 

Jeg fungerer ganske godt fordi jeg har et godt hjelpeapparat i ryggen og omsorgsfulle mennesker rundt meg. I tillegg er jeg født med en stahet og en viljestyrke som drar meg gjennom dagene. 

Et godt tips fra meg er psykomotorisk fysioterapi. Da får man en tilnærming ift grensesetting, kroppskontakt, fokus på psykosomatiske plager (f.eks., massasje av stivhet og spenninger), pust og kroppslige fornemmelser. Vel verdt et forsøk. ❤️
 

 

HVORDAN har du fått så mye hjelp?? Har vært diagnostert med PTSD, dissosiativ lidelse og personlighetsforstyrrelse i over 20 år. 6 måneder med stabiliseringskurs poliklinisk er alt jeg har vært igjennom. Har vært mye feilbehandling, feildiagnostering etc. Faen så mange år jeg har tapt på å bli dårlig behandla. Når jeg først kom meg til Modum mente de at jeg var for bra til å få videre hjelp der. Så nå er jeg i ingenmannsland; for frisk for psykiatrien, for dårlig for normalt liv.

Anonymkode: 06220...d29

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

HVORDAN har du fått så mye hjelp?? Har vært diagnostert med PTSD, dissosiativ lidelse og personlighetsforstyrrelse i over 20 år. 6 måneder med stabiliseringskurs poliklinisk er alt jeg har vært igjennom. Har vært mye feilbehandling, feildiagnostering etc. Faen så mange år jeg har tapt på å bli dårlig behandla. Når jeg først kom meg til Modum mente de at jeg var for bra til å få videre hjelp der. Så nå er jeg i ingenmannsland; for frisk for psykiatrien, for dårlig for normalt liv.

Anonymkode: 06220...d29

Ingen den du siterte,men du har jo svaret selv. Jeg har også c-ptsd med dissosiativ lidelse,alvorlig ocd og kronisk,alvorlig anoreksi og har et hjelpeapparat rundt meg hvor fokuset er å holde meg i livet og gi meg den støtten jeg trenger for å klarer det. Og Modum tar meg ikke inn fordi jeg er for dårlig. Det er ikke diagnosene i seg selv som sier om du trenger/kan få hjelp. Det som betyr noe er alvorlighetsgraden og funksjonsnivået

Anonymkode: a94d7...ed5

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (På 24.8.2020 den 14.16):

HVORDAN har du fått så mye hjelp?? Har vært diagnostert med PTSD, dissosiativ lidelse og personlighetsforstyrrelse i over 20 år. 6 måneder med stabiliseringskurs poliklinisk er alt jeg har vært igjennom. Har vært mye feilbehandling, feildiagnostering etc. Faen så mange år jeg har tapt på å bli dårlig behandla. Når jeg først kom meg til Modum mente de at jeg var for bra til å få videre hjelp der. Så nå er jeg i ingenmannsland; for frisk for psykiatrien, for dårlig for normalt liv.

Anonymkode: 06220...d29

Veldig trist å høre at du har blitt feildiagnostisert og feilbehandlet, samt ikke fått nok hjelp. 

Gode tanker fra meg. 

Endret 9. oktober 2022 av Tvillingsjel

[Silva Pluvialis]

.

Endret 9. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

Hei ts. Jeg har denne diagnosen og dissosiajonsforstyrrelse. Jeg har i grove trekk to "deler": den velfungerende (den jeg har hatt oppe og fremme i årevis, som per i dag kun studerer på deltid, masternivå vel og merke) og den sårbare/lille med lavt funksjonsnivå. Jeg veksler mellom disse tilstandene ukentlig, daglig, flere ganger i timen. Er ikke bestandig klar over det. Jeg har brukt noen år på masterstudier nå, og går i terapi to ganger ukentlig (Privat avtalespesialist). 

Jeg prøver å holde meg fast i håpet om at ting blir bedre, sett at jeg gjør den største innsatsen selv. Per nå er det fremdeles å "grunne" meg selv, og holde meg fast i nåtid. Har gått i terapi hos nåværende psykolog i straks fire år. Det tok meg ca tre år før jeg (og vi) merket at arbeidet gav effekt. Jeg blir tryggere.

Det blir bedre. Det er tøft, men det blir bedre. Håper du får tak i den hjelpen du trenger og fortjener. Alt godt!

Anonymkode: 4e0dc...d57

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk, ja systemet sviktet, det ble sendt mange bekymringsmeldinger den gangen, men foreldrene mine var høyt utdannede og godt ansett i miljøet, så ingenting ble avslørt før en nabo kom uanmeldt på døren og så faren min ta kvelertak på meg. 

Jeg sliter med stress, selsvagt, og mye smerter, jeg er anspent hele tiden og har hodepine hver dag. Jeg deltar mye på fysioterapi som hjelper, men pga korona har det blitt lite. Jeg kan veldig lite om hvordan folk egentlig fungerer, jeg klarer ikke nære relasjoner da det gjør fysisk vondt, og jeg er livredd for at fortiden skal gjenta seg. Likevel har jeg noen venner, så jeg føler meg veldig heldig. 

Det er mye jeg må passe på og være obs på, jeg kjenner ikke en normal verden annet enn hva jeg lærer ved å observere, jeg har mye angst og bruker tid på å "godsnakke" med meg selv. Som mange andre i min situasjon endte jeg opp i et voldelig forhold, jeg kom meg ut til slutt. Å lære å si nei og sette grenser uten å få et sammenbrudd var ekstremt vanskelig, det går bedre i dag, men tok meg mange år å lære. 

Anonymkode: 1bb72...65a

Kjenner meg igjen i mye, fra hodeverk til dårligere forhold. Var så heldig å traff en som jeg turte å ta sjansen på, forklarte hvordan jeg hadde hatt det opp gjennom årene og hvordan tidligere kjærester har behandlet meg. Det er en utfordring å tørre å stole på noen igjen, og det gir nok aldri helt slipp. Gode venner er også godt å ha, men usikkerheten ødelegger for meg til tider der jeg er ekstra sliten. 
Håper du kan bli tryggere med årene og ønsker deg alt godt ❤️ Ts

Anonymkode: ef481...a47

[AnonymBruker]

1 time siden, Uatskillelig skrev:

Jeg har samme diagnose som deg. F43.1, PTSD (kompleks type).

Vanskelig tilstand å være i. Jeg har vært syk hele livet, og jeg har vel innerst inne et håp om å finne en slags ro etterhvert. I ’’svake’’ øyeblikk kan håpet briste, men jeg prøver å sørge for at det ikke forsvinner helt. 

Jeg er også utrygg på meg selv og andre mennesker. Utrygg i sosiale situasjoner. Sliter med tvang når jeg er alene. Gråter tidvis mye og er veldig på vakt for farer. 

Jeg fungerer ganske godt fordi jeg har et godt hjelpeapparat i ryggen og omsorgsfulle mennesker rundt meg. I tillegg er jeg født med en stahet og en viljestyrke som drar meg gjennom dagene. 

Et godt tips fra meg er psykomotorisk fysioterapi. Da får man en tilnærming ift grensesetting, kroppskontakt, fokus på psykosomatiske plager (f.eks., massasje av stivhet og spenninger), pust og kroppslige fornemmelser. Vel verdt et forsøk. ❤️
 

 

Vondt å høre! Har du følt at noen av plagene har blitt lettere etter hvert? Som for eksempel tvang? Eller sosiale settinger? 
Kan jeg spørre hvilke sektorer du mottar tilbud fra? Fint å høre om din stahet og viljestyrke! 
Må si at det meg psykiskmotorisk fysioterapi høres utrolig skremmende ut, kan synes det er vanskelig å sitte for nære enkelte folk. Er det krevende i starten? Ts

Anonymkode: ef481...a47

[AnonymBruker]

Jeg opplever at det er vanskelig å få denne diagnosen her ved den lokale Dps. Har diagnosen tilbakevendende moderat depresjon og jeg vet at denne utløses av triggere knyttet til ptsd og komplekse traumer i barndom, ungdom og voksenliv. 

Men, når behandler har lavere fagkunnskap enn meg selv, når det er jeg som må komme med nøkkelordene for å komme videre i terapien, når behandler hopper på lettvinte floskler som " ja men kan du ikke bare...", da gir jeg nok en gang opp. 

Utfordringen for å stille riktig diagnose på ptsd kom av at traumene ikke hadde skjedd i løpet av de siste seks mnd. og at jeg hadde for høy grad av kognitiv fungering rundt disse og for høye innslag av psykoedukasjon. Jeg er fagperson selv i friske faser, men i de fasene jeg er syk er jeg liten og stakkarslig rent følelsesmessig men ikke verbalt  Det straffer seg...Jeg har kommet meg dit jeg er i dag ved å resignere og erkjenne at det ikke er særlig mye hjelp å få, så da gjorde jeg det eneste jeg var flink til og som ingen kunne ta fra meg, nemlig utdanning og videreutdanning. Ser nå i voksen alder at sosioøkonomisk og sosiokulturell kapital er lav ettersom alle de årene hvor jeg burde ha investert i personer med sunne verdier og interesser, ble brukt til å holde ut i nok et ødeleggende forhold...

Ved neste sykdomsutbrudd, som jeg vet med sikkerhet kommer, blir det å kreve psykolog innenfor det private, det offentlige har jeg mistet troen på. 

Anonymkode: 0d7d8...2f0

[Silva Pluvialis]

.

Endret 9. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei ts. Jeg har denne diagnosen og dissosiajonsforstyrrelse. Jeg har i grove trekk to "deler": den velfungerende (den jeg har hatt oppe og fremme i årevis, som per i dag kun studerer på deltid, masternivå vel og merke) og den sårbare/lille med lavt funksjonsnivå. Jeg veksler mellom disse tilstandene ukentlig, daglig, flere ganger i timen. Er ikke bestandig klar over det. Jeg har brukt noen år på masterstudier nå, og går i terapi to ganger ukentlig (Privat avtalespesialist). 

Jeg prøver å holde meg fast i håpet om at ting blir bedre, sett at jeg gjør den største innsatsen selv. Per nå er det fremdeles å "grunne" meg selv, og holde meg fast i nåtid. Har gått i terapi hos nåværende psykolog i straks fire år. Det tok meg ca tre år før jeg (og vi) merket at arbeidet gav effekt. Jeg blir tryggere.

Det blir bedre. Det er tøft, men det blir bedre. Håper du får tak i den hjelpen du trenger og fortjener. Alt godt!

Anonymkode: 4e0dc...d57

Takk for svar! 
Du beskriver ting jeg virkelig kjenner meg igjen i, den delen som står på og får til ting og den andre som på en måte river ned. Har problemer med å se på alt jeg får til når funksjonsnivået havner på bunn. Synes det er vanskelig å akseptere at jeg en halv dag kan være den jeg ønsker å være, til å måtte gå å legge meg. Har du noen teknikker for å takle de periodene? 
Er rehenvist til dps, fikk god hjelp der i to år men kjenner jeg fortsatt har ting jeg må jobbe med for å komme der jeg vil. 
Håper jeg kan få en bra psykolog denne gangen òg.

Håper du når alle dine mål og beste ønsker!

Anonymkode: ef481...a47

[AnonymBruker]

Jeg har kompleks ptsd i tillegg til periodevis depresjon, 3 personlighetsforstyrrelse og generell angst. 

Har studert og jobbet frem til i fjor, så ble jeg sykemeldt å går nå i behandling for andre gang. Har vært mye syk fra studiene og jobb oppigjennom. Må tilbake til jobb om noen måneder, så spent hvordan funksjonsnivået mitt er da. Har 2 fantastiske barn +et voksent bonusbarn  og mann. Har tross sykdommen fungert bra utad, men ikke inni meg. Mannen min er fantastisk å steppet inn når jeg har trengt det og er der alltid for meg. 

Det påvirker alle aspekter i livet mer eller mindre. Jeg har noen få gode venner, men sliter generelt med det sosiale og skeptisk til andre mennesker. Hele tiden anstrengt, mye fysisk smerte i tillegg til psykisk. Hele tiden på vakt, mye mareritt og våkner flere ganger iløpet av natten, flashback, autoimmun sykdom, lav selvtillit etc. Etc. Har tidligere som barn og ungdom slitt med rus, alkohol, eksplosivt sinne, selvskading og selvmordsforsøk. 

Ble slik etter mange år med seksuelt misbruk som barn, mobbing på skolen, vold og omsorgssvikt hjemme. 

Anonymkode: 431ef...129

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar! 
Du beskriver ting jeg virkelig kjenner meg igjen i, den delen som står på og får til ting og den andre som på en måte river ned. Har problemer med å se på alt jeg får til når funksjonsnivået havner på bunn. Synes det er vanskelig å akseptere at jeg en halv dag kan være den jeg ønsker å være, til å måtte gå å legge meg. Har du noen teknikker for å takle de periodene? 
Er rehenvist til dps, fikk god hjelp der i to år men kjenner jeg fortsatt har ting jeg må jobbe med for å komme der jeg vil. 
Håper jeg kan få en bra psykolog denne gangen òg.

Håper du når alle dine mål og beste ønsker!

Anonymkode: ef481...a47

Takk for gode ønsker. 
Kjenner meg igjen i frustrasjonen du beskriver i forhold til plutselige endringer i tilstand. Det er derfor jeg må bruke så lang tid på studiene også.  
verktøyene jet bruker høres kanskje veldig banale ut; men fordi dissosiasjon er mitt største problem i hverdagen, er det å bruke sansene. Har sammen med psykologen min laget ulike «markeringer» rundt om i leiligheten; som jeg prøver å bruke før symptomene eskalerer. Noen ganger fungerer det, andre ganger blir jeg dratt rett inn i «noe annet», for eks av en plutselig trigger eller mareritt. 
håper du finner en som er kunnskapsrik og som møter og anerkjenner hele deg. Selv har jeg fått høre at jeg trenger langvarig terapi, og går derfor privat for stabiliteten. Har et spesielt godt forhold til psykologen min, noe som er avgjørende for at jeg kan klare å stå i det. 

Anonymkode: 4e0dc...d57

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg opplever at det er vanskelig å få denne diagnosen her ved den lokale Dps. Har diagnosen tilbakevendende moderat depresjon og jeg vet at denne utløses av triggere knyttet til ptsd og komplekse traumer i barndom, ungdom og voksenliv. 

Men, når behandler har lavere fagkunnskap enn meg selv, når det er jeg som må komme med nøkkelordene for å komme videre i terapien, når behandler hopper på lettvinte floskler som " ja men kan du ikke bare...", da gir jeg nok en gang opp. 

Utfordringen for å stille riktig diagnose på ptsd kom av at traumene ikke hadde skjedd i løpet av de siste seks mnd. og at jeg hadde for høy grad av kognitiv fungering rundt disse og for høye innslag av psykoedukasjon. Jeg er fagperson selv i friske faser, men i de fasene jeg er syk er jeg liten og stakkarslig rent følelsesmessig men ikke verbalt  Det straffer seg...Jeg har kommet meg dit jeg er i dag ved å resignere og erkjenne at det ikke er særlig mye hjelp å få, så da gjorde jeg det eneste jeg var flink til og som ingen kunne ta fra meg, nemlig utdanning og videreutdanning. Ser nå i voksen alder at sosioøkonomisk og sosiokulturell kapital er lav ettersom alle de årene hvor jeg burde ha investert i personer med sunne verdier og interesser, ble brukt til å holde ut i nok et ødeleggende forhold...

Ved neste sykdomsutbrudd, som jeg vet med sikkerhet kommer, blir det å kreve psykolog innenfor det private, det offentlige har jeg mistet troen på. 

Anonymkode: 0d7d8...2f0

Har veldig ulik erfaring, diagnosen jeg refererer til kalles F62 som er vedvarende personlighetsforandringer etter katastrofale livshendelser. Her var det ingen kriterier for at det som trigget traumene skulle ha skjedd innen 6 mnd. For min del kan dette ha blitt utløst i tidlig del av ungdomstiden, deretter har jeg opplevd forskjellige ting som har forverret dette. Altså i flere år sammenhengende. Diagnosen fikk jeg stilt på dps av en psykolog som hadde mye erfaring på dette området. Kan også nevne at min psykolog alltid omtalte meg som reflektert og oppegående, anbefalte meg å fokusere på høyere utdanning. H*n lærte meg å forstå hva som er grunnen til at jeg reagerer og tenker som jeg gjør. Da falt en del av brikkene på plass. Så jeg kan tenke meg at du har vært uheldig med dine behandlere om det er den tilbakemeldingen du stadig har fått... Den diagnosen har tvilsomt noen sammenheng med bra eller dårlig kognitiv fungering, kan iallfall ikke være en indikasjon på at man ikke har diagnosen.

Ts

Anonymkode: ef481...a47

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har kompleks ptsd i tillegg til periodevis depresjon, 3 personlighetsforstyrrelse og generell angst. 

Har studert og jobbet frem til i fjor, så ble jeg sykemeldt å går nå i behandling for andre gang. Har vært mye syk fra studiene og jobb oppigjennom. Må tilbake til jobb om noen måneder, så spent hvordan funksjonsnivået mitt er da. Har 2 fantastiske barn +et voksent bonusbarn  og mann. Har tross sykdommen fungert bra utad, men ikke inni meg. Mannen min er fantastisk å steppet inn når jeg har trengt det og er der alltid for meg. 

Det påvirker alle aspekter i livet mer eller mindre. Jeg har noen få gode venner, men sliter generelt med det sosiale og skeptisk til andre mennesker. Hele tiden anstrengt, mye fysisk smerte i tillegg til psykisk. Hele tiden på vakt, mye mareritt og våkner flere ganger iløpet av natten, flashback, autoimmun sykdom, lav selvtillit etc. Etc. Har tidligere som barn og ungdom slitt med rus, alkohol, eksplosivt sinne, selvskading og selvmordsforsøk. 

Ble slik etter mange år med seksuelt misbruk som barn, mobbing på skolen, vold og omsorgssvikt hjemme. 

Anonymkode: 431ef...129

Wow! På tross av så har du fått til alt det, jeg bøyer meg i støvet og all respekt til deg! 
Virker som om det går igjen for flere av oss at vi kan fungere relativt greit på tross av over en periode, men at man om igjen treffer veggen etter å ha stått på så godt man kan. Helt fantastisk å høre at du har barn + bonusbarn og en mann som støtter og tar vare på deg i de dårlige periodene.

Kommentaren din gir nok håp for flere, tusen takk for at du deler og ønsker deg alt vel ❤️
Ts

Anonymkode: ef481...a47