Ett monster inni meg?

[AnonymBruker]

Lurer på hva som feiler meg. Jeg har diagnosen add. Men vet ikke om det er årsaken. Har ikke hørt om andre voksne med den diagnosen opplever det samme. Så det må være noe annet.

Tinger er.. Jeg kan oppleve at det er som ett monster som tar over kontrollen av meg. Masse sterke følelser. Jeg har lite kontroll og det er veldig vondt der og da.

Det skjer kun med samboer. Fordi det er der følelsene er sterkest. Det begynner med noe han sier eller gjør som stikker litt. Det er helt tilfeldig når det skjer. Jeg prøver å snakke om det for å fjerne dette stikket, og da er jeg i en kamp mot monsteret.

Monsteret sier  " han lyger" , "han vil ta deg nå" "han lurer deg",  "han ler av deg"....

Da kjemper jeg for at disse tankene skal bevise noe annet. Men da er jeg avhengig av hva samboer sier. Hvis han sier noe som forsterker tankene enda mer, så begynner monsteret å ta kontrollen. Så målet er at jeg må få samboer til å beskytte meg fra monsteret. Gi meg kjærlighet og gode ord. Det er kun det som kan vinne over monsteret.  Men det er ikke garanti for å få det.  

Om det går gale veien og de tankene blir mer riktig så sier monsteret "hah! Der ser du!, du er faktisk verdiløs, du fikk beviset nå, du fortjener smerte!"

"Du er ingenting!" "ingen vil ha deg!" 

Og da er det på sitt værste... Jeg kan skrike og hyle, grine og grine. Jeg får sterke tvangstanker om hva samboer skal si og da må han si akkurat det som jeg forventer. For jeg kjemper mot monsteret som ett overlevelsesinnstinkt.

Hvis ikke så kveler monsteret meg enda mer. Jeg får store smerter psykisk og skriker og griner. Der og da vil jeg forsvinne, det er i helvete jeg er i der og da. Alle hater meg, alle ler av meg, alle spenner og slår meg. De roper "du er ingenting!" "du er verdiløs" og jeg skriker og skriker av smerte. Brystet er det en skarp kniv som stikker meg. Samboer ser ut som ett monster der og da.

Når det er over er jeg sliten og litt nedfor. Trenger masse kjærlighet og ro. Alt er som normalt igjen, kun utslitt i hele kroppen. Hovne øyner. 

Hele denne greien er ett "anfall". Noen ganger er jeg på vei til å få ett anfall, men så klarer jeg å stoppe det. Men det går mye på hvordan samboeren min er, det er hos han det ligger mye følelser. Monsteret venter på at jeg skal bli sviktet, slik at han kan bevise meg at jeg er ingenting. Monsteret vil ødelegge meg. Jeg kjemper mot det ofte. Det vil bevise meg at jeg ikke fortjener å bli elsket. Det er utrolig vondt.

Utenom dette er jeg helt normal dame. En veldig grei og god dame med masse kjærlighet og glede. Ingen som kan tro at dette skjer med meg. Jeg har ett godt liv og er glad ellers. Alt normalt.

Men disse anfallene vil jeg ha bort. Jeg vil ha ett svar på hva dette er og hvorfor. Jeg har alltid hatt det slik, men kun i situasjoner med en person som jeg har mye følelser for. Nærmeste person.

Jeg klarer ikke stoppe anfallene når de er på sitt sterkeste, det er umulig. Det er kun samboer som kan stoppe meg da.  

Det føles som om det bor ett monster inni meg som sover og som jeg ikke må vekke. For hvis det våkner så vil det skade meg. 

Jeg vet aldri om når dette skjer. Det kan skje når som helst. Vet ikke om denne dagen vil gå bra, om monsteret vil ta meg. Vær dag er det en mulighet for at den skal ta meg. Men tenker ikke mye over det npr alt er greit. 

Noen ganger blir jeg redd for at det skal komme. Hvis jeg er med samboer og vi prater om noe sårt feks. Da kan jeg bli redd for at noe skjer. Kroppen advarer meg da med å gi meg stikk inni brystet. Det betyr da at jeg er litt sårbar nå, monsteret er lett å vekke.

Alt handler om at monsteret vil bevise meg at jeg ikke er verd å elske, at ingen er glad i meg, at jeg er null. At jeg fortjener å ha det vondt.

Disse anfallene skjer kansje 1- 2 ganger i måneden. Det er slitsomt. Jeg vil ha det bort.

Hva feiler meg? Hvordan fjerne dette?

Anonymkode: 048f5...57c