Angsten som utvikler seg? Hva er det her?

[AnonymBruker]

Ikke en eneste dag skal jeg få fred! Tankekjør så til de grader! Jeg analyserer ALT. Hvordan kan dere skrive «bare slutt?»

Det er ikke bare å slutte! Jeg blir dårlig av andres smerte, jeg får dårlig samvittighet fordi jeg er meg og jeg synes jeg har det så jævla bra!! Jeg har det faktisk bra og så er det beste jeg vet å være helt alene. Jeg bekymrer meg. Så lite som jeg trenger sosialisering tydeligvis. Jeg møter gjerne noen få kjente av og til men thats it. Jeg kan også møtes flere nye dersom dette er et bytt sted og ny jobb. Men jeg er den siste til å bli med på fest. 
 

Jeg er i tillegg understimulert. Jeg gjør det samme dag ut og dag inn. På jobb gjør jeg det samme, så gjør jeg ikke annet enn å gå den samme turen og drive med mobilen. Håper på forandring nå i høst pga jobbsituasjonen. 
Kan angst komme av understimuli? Jeg har sett det samme siden februar. Samme aktivitet, jobb og sted....

Anonymkode: 3eb97...e0d

[AnonymBruker]

Hei. Jeg forstår deg. Du skrev selv alt det som trengs for å få deg i ro og slutte med tankekjør.

Det er kasnkje ikke så originalt men fysisk aktivitet eller hobby, altså noe du er glad i kan hjelpe med tankekjør. Når det gjelder analyse så må du bare akseptere det for at du er en slik person. Og det er bra spesielt i jobb bransje.

Vi alle blir sliten av folk og trenger tid for oss selv, det hjelper å forstå våre følelser og oss selv rett og slett.

Og den siste er grunnen monoton arbeid og hverdag. Prøv å finne nye veier til jobb, kanskje må du bruke litt mer tid, stå opp tidligere. Ny veier = ny muligheter, kanskje du finner bakery eller får inspisarsjon av noe, blir kjent med nye mennesker. Prøv å gå i parken, bare ligg og slapp av.

 

 

lykke til

 

Anonymkode: fbc5a...20c

[AnonymBruker]

40 minutter siden, AnonymBruker said:

Ikke en eneste dag skal jeg få fred! Tankekjør så til de grader! Jeg analyserer ALT. Hvordan kan dere skrive «bare slutt?»

Det er ikke bare å slutte! Jeg blir dårlig av andres smerte, jeg får dårlig samvittighet fordi jeg er meg og jeg synes jeg har det så jævla bra!! Jeg har det faktisk bra og så er det beste jeg vet å være helt alene. Jeg bekymrer meg. Så lite som jeg trenger sosialisering tydeligvis. Jeg møter gjerne noen få kjente av og til men thats it. Jeg kan også møtes flere nye dersom dette er et bytt sted og ny jobb. Men jeg er den siste til å bli med på fest. 
 

Jeg er i tillegg understimulert. Jeg gjør det samme dag ut og dag inn. På jobb gjør jeg det samme, så gjør jeg ikke annet enn å gå den samme turen og drive med mobilen. Håper på forandring nå i høst pga jobbsituasjonen. 
Kan angst komme av understimuli? Jeg har sett det samme siden februar. Samme aktivitet, jobb og sted....

Anonymkode: 3eb97...e0d

Angst kan komme av mye forskjellig, så uten å projisere min historie over på din, vil jeg kort fortelle hva min angst kom av = mangel på gode speil. Hver gang jeg åpnet meg for noen var det aldri noen som helt forsto, eller så overkjørte de med råd jeg ikke hadde bedt om. Prøv å pust godt inn og ut ti ganger, og så stiller du deg selv spørsmålet (gjerne høyt hvis du er alene): - Hei angst, hva er det du prøver å fortelle meg? Hva er det du trenger? - og så prøver du å enten snakke ut/skrive ned de tankene og ideene som kommer. Et godt tips når du skriver er å skrive med motsatt hånd av den du bruker til vanlig, da får du kontakt med underbevisstheten din. 

Dette er selvfølgelig bare min teori. Men alle er vi i behov av en klart definert identitet, ellers går reptilhjernen i full panikk siden vi er bygd sånn at vi skal ha vår klart definerte plass i gruppen, og føler vi ikke at vi har det slår overlevelsesinstinktet inn og man kjenner reell frykt. Dette er nedarvet fra forfedrene våre, siden de var helt avhengig av å stå sammen ellers sultet de.

Når vi mangler gode speil rundt oss/mangel på riktig bekreftelse - på tross av å leve i et godt samfunn hvor vi HAR mat og tak over hodet (stort sett) - slår likevel denne frykten inn. Men frykt som ikke kjennes reell (les: Jeg HAR jo penger så jeg klarer meg, hvorfor er jeg da redd) går over i angst. Derfor er det viktig å spørre angsten hva den forsøker å fortelle deg, siden den alltid har et budskap. Og ofte er det så enkelt som at du mangler gode speil/får bekreftet identiteten din=full panikk.

Håper dette hjelper, og at du snart får det bedre - enten gjennom mine tips eller andres. 

Anonymkode: 4f29c...57b

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Angst kan komme av mye forskjellig, så uten å projisere min historie over på din, vil jeg kort fortelle hva min angst kom av = mangel på gode speil. Hver gang jeg åpnet meg for noen var det aldri noen som helt forsto, eller så overkjørte de med råd jeg ikke hadde bedt om. Prøv å pust godt inn og ut ti ganger, og så stiller du deg selv spørsmålet (gjerne høyt hvis du er alene): - Hei angst, hva er det du prøver å fortelle meg? Hva er det du trenger? - og så prøver du å enten snakke ut/skrive ned de tankene og ideene som kommer. Et godt tips når du skriver er å skrive med motsatt hånd av den du bruker til vanlig, da får du kontakt med underbevisstheten din. 

Dette er selvfølgelig bare min teori. Men alle er vi i behov av en klart definert identitet, ellers går reptilhjernen i full panikk siden vi er bygd sånn at vi skal ha vår klart definerte plass i gruppen, og føler vi ikke at vi har det slår overlevelsesinstinktet inn og man kjenner reell frykt. Dette er nedarvet fra forfedrene våre, siden de var helt avhengig av å stå sammen ellers sultet de.

Når vi mangler gode speil rundt oss/mangel på riktig bekreftelse - på tross av å leve i et godt samfunn hvor vi HAR mat og tak over hodet (stort sett) - slår likevel denne frykten inn. Men frykt som ikke kjennes reell (les: Jeg HAR jo penger så jeg klarer meg, hvorfor er jeg da redd) går over i angst. Derfor er det viktig å spørre angsten hva den forsøker å fortelle deg, siden den alltid har et budskap. Og ofte er det så enkelt som at du mangler gode speil/får bekreftet identiteten din=full panikk.

Håper dette hjelper, og at du snart får det bedre - enten gjennom mine tips eller andres. 

Anonymkode: 4f29c...57b

Takk for fint svar! 💛.   Dette med arv...er vokst opp hos mamma og bodd samme sted hele oppveksten bare at vi flyttet adresse noen ganger. Pappa er en reiser, og bor ikke i Norge. Har ikke hatt kontakt og får ikke kontakt greit nok. Men jeg har også dette behovet for å reise! Der er jeg helt forskjellig fra min familie. De vil være rolige her, alle er bosatt i nærområdet så vi har likson aldri hatt noen grunn til å ta noe tog eller fly noe sted slik sett noe jeg ser/føler trist. Jeg er den ENESTE i min familie som er slik. Hadde jeg vært en normal dame hadde jeg nå hatt minst 1 barn og eid noe eget. Men jeg oppfører meg som en...tenåring? Eier ikke noe, bytter jobber og vil liksom ikke ha et fast bosted. Kofferten er der jeg liker å bo.... 

Anonymkode: 3eb97...e0d

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Angst kan komme av mye forskjellig, så uten å projisere min historie over på din, vil jeg kort fortelle hva min angst kom av = mangel på gode speil. Hver gang jeg åpnet meg for noen var det aldri noen som helt forsto, eller så overkjørte de med råd jeg ikke hadde bedt om. Prøv å pust godt inn og ut ti ganger, og så stiller du deg selv spørsmålet (gjerne høyt hvis du er alene): - Hei angst, hva er det du prøver å fortelle meg? Hva er det du trenger? - og så prøver du å enten snakke ut/skrive ned de tankene og ideene som kommer. Et godt tips når du skriver er å skrive med motsatt hånd av den du bruker til vanlig, da får du kontakt med underbevisstheten din. 

Dette er selvfølgelig bare min teori. Men alle er vi i behov av en klart definert identitet, ellers går reptilhjernen i full panikk siden vi er bygd sånn at vi skal ha vår klart definerte plass i gruppen, og føler vi ikke at vi har det slår overlevelsesinstinktet inn og man kjenner reell frykt. Dette er nedarvet fra forfedrene våre, siden de var helt avhengig av å stå sammen ellers sultet de.

Når vi mangler gode speil rundt oss/mangel på riktig bekreftelse - på tross av å leve i et godt samfunn hvor vi HAR mat og tak over hodet (stort sett) - slår likevel denne frykten inn. Men frykt som ikke kjennes reell (les: Jeg HAR jo penger så jeg klarer meg, hvorfor er jeg da redd) går over i angst. Derfor er det viktig å spørre angsten hva den forsøker å fortelle deg, siden den alltid har et budskap. Og ofte er det så enkelt som at du mangler gode speil/får bekreftet identiteten din=full panikk.

Håper dette hjelper, og at du snart får det bedre - enten gjennom mine tips eller andres. 

Anonymkode: 4f29c...57b

Og hva skal jeg gjøre hvis angsten "forteller" meg saker jeg føler jeg ikke får gjort noe med da? Vet ikke om det var angsten som svarte, men dette var svaret etter 10 inn- og utpust: jeg må finne nye måter å ha kontakt med vennene mine på, for jeg blir gal av upresis kommunikasjon.. Fordi jeg tolker alt. 😪 Eller jeg må kutte ut vennene mine. Men det er vel noe jeg egentlig ikke vil. Men tror nesten det er bedre enn å hele tida lure på hva de "egentlig" mener... Og jeg må få en bedre døgnrytme og mer søvn. Bedre mat. Mer frisk luft. Mer mosjon. Ryddigere hus. Bedre forhold til samboer. Bli ferdig med utdanning. Osv. osv. Men hvordan får jeg til det da? Når hele kroppen er anspent og i "frykt" for hver minste ting som kan minne om en (total) avvisning? 

Anonymkode: 4306e...d12

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker said:

Takk for fint svar! 💛.   Dette med arv...er vokst opp hos mamma og bodd samme sted hele oppveksten bare at vi flyttet adresse noen ganger. Pappa er en reiser, og bor ikke i Norge. Har ikke hatt kontakt og får ikke kontakt greit nok. Men jeg har også dette behovet for å reise! Der er jeg helt forskjellig fra min familie. De vil være rolige her, alle er bosatt i nærområdet så vi har likson aldri hatt noen grunn til å ta noe tog eller fly noe sted slik sett noe jeg ser/føler trist. Jeg er den ENESTE i min familie som er slik. Hadde jeg vært en normal dame hadde jeg nå hatt minst 1 barn og eid noe eget. Men jeg oppfører meg som en...tenåring? Eier ikke noe, bytter jobber og vil liksom ikke ha et fast bosted. Kofferten er der jeg liker å bo.... 

Anonymkode: 3eb97...e0d

Her virker du som du har svaret selv. Kanskje du har mer i deg av faren din, enn resten av familien. Og det kan være ekstremt sårt, spesielt når du ikke har hatt den kontakten du ønsker. Kanskje denne artikkelen kan inspirere? Håper jeg treffer deg på en flyplass et sted og du smiler like bredt som hun her 🙂 Mener ikke å tulle, men det å finne mennesker å speile deg i er SÅ viktig. Da blir ALT så mye bedre!!! 

Her er link til artikkelen - GLAD jeg kunne være til hjelp ❤️ 

https://theycallmegypsyqueenblog.wordpress.com/2017/01/06/meet-the-89-years-old-woman-travelling-the-world/

Anonymkode: 4f29c...57b

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

Og hva skal jeg gjøre hvis angsten "forteller" meg saker jeg føler jeg ikke får gjort noe med da? Vet ikke om det var angsten som svarte, men dette var svaret etter 10 inn- og utpust: jeg må finne nye måter å ha kontakt med vennene mine på, for jeg blir gal av upresis kommunikasjon.. Fordi jeg tolker alt. 😪 Eller jeg må kutte ut vennene mine. Men det er vel noe jeg egentlig ikke vil. Men tror nesten det er bedre enn å hele tida lure på hva de "egentlig" mener... Og jeg må få en bedre døgnrytme og mer søvn. Bedre mat. Mer frisk luft. Mer mosjon. Ryddigere hus. Bedre forhold til samboer. Bli ferdig med utdanning. Osv. osv. Men hvordan får jeg til det da? Når hele kroppen er anspent og i "frykt" for hver minste ting som kan minne om en (total) avvisning? 

Anonymkode: 4306e...d12

Da tenker jeg angsten har bygd seg opp over lang tid, og jeg ville forsøkt å forhandle med den. Vet det høres rart ut, men når du er i det moduset er du også i kontakt med underbevisstheten din. Si derfor til den noe sånt som: - Hei, nå skal du høre. Skal vi ta dette først (fyll inn det som passer), så er vi igang.

Bare det at du sender signaler innover at du tar deg selv på alvor, vil gjøre kroppen roligere. Ikke så panisk. Og så tar du det som er ENKLEST å gjøre noe med først. Du trenger for eksempel ikke kutte ut alle vennene dine, men hva med å skaffe deg noen nye? Gå på forum (med folk som står frem med fullt navn), diverse apper, grupper som er opptatt av det samme som deg/har de samme interessene, og plutselig har du ikke tid til de andre vennene dine lenger (som det uansett virker som ikke egentlig gir deg så mye).

Det er en bedre løsning - tenker jeg - en å bare kutte ut alt. Angsten kan være voldsom når den roper om hjelp, men det er ikke for å kreve av deg at du MÅ noe som helst, det er bare for å male fanden for deg for veggen, blåse seg opp og gjøre seg så stor som mulig, så du skal SE DEN og gjøre noe med det den viser deg. 

Det er vondt å høre hvordan du har det, og jeg håper du finner gode løsninger som passer for deg. Og så vil jeg legge til - som jeg alltid gjør når jeg skriver om slike plager - det finnes INGEN fasit annet enn i deg selv. Spis derfor fisken og spytt ut beina.

Ikke ta til deg noe av det jeg sier hvis ikke det passer med andre ord ❤️ 

Anonymkode: 4f29c...57b

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Da tenker jeg angsten har bygd seg opp over lang tid, og jeg ville forsøkt å forhandle med den. Vet det høres rart ut, men når du er i det moduset er du også i kontakt med underbevisstheten din. Si derfor til den noe sånt som: - Hei, nå skal du høre. Skal vi ta dette først (fyll inn det som passer), så er vi igang.

Bare det at du sender signaler innover at du tar deg selv på alvor, vil gjøre kroppen roligere. Ikke så panisk. Og så tar du det som er ENKLEST å gjøre noe med først. Du trenger for eksempel ikke kutte ut alle vennene dine, men hva med å skaffe deg noen nye? Gå på forum (med folk som står frem med fullt navn), diverse apper, grupper som er opptatt av det samme som deg/har de samme interessene, og plutselig har du ikke tid til de andre vennene dine lenger (som det uansett virker som ikke egentlig gir deg så mye).

Det er en bedre løsning - tenker jeg - en å bare kutte ut alt. Angsten kan være voldsom når den roper om hjelp, men det er ikke for å kreve av deg at du MÅ noe som helst, det er bare for å male fanden for deg for veggen, blåse seg opp og gjøre seg så stor som mulig, så du skal SE DEN og gjøre noe med det den viser deg. 

Det er vondt å høre hvordan du har det, og jeg håper du finner gode løsninger som passer for deg. Og så vil jeg legge til - som jeg alltid gjør når jeg skriver om slike plager - det finnes INGEN fasit annet enn i deg selv. Spis derfor fisken og spytt ut beina.

Ikke ta til deg noe av det jeg sier hvis ikke det passer med andre ord ❤️ 

Anonymkode: 4f29c...57b

Takk for svar. ☺️ Føler det ikke hjelper samme hva noen sier.. Men du har jo rett i at jeg ikke kan "fikse" alt på en dag. Må bare innse det. Du fikk meg i alle fall til å sende en tydelig melding om når det passer for MEG til en av de som alltid skal ha det til å passe perfekt for seg selv. ❤️ Så får h*n tåle det eller si at det ikke passer. Neivel, men da passer det ikke for meg heller når det passer for h*n. Jeg har nemlig vært superfleksibel og tilpasset meg de andre heeele tida.. Liksom.. Jeg kan treffes mange dager, men det kan ikke de fordi x og y. Og da ender vi alltid opp med deres forslag SELV om jeg skal x og y den dagen. For jeg har ikke vært flink nok til å ta vare på meg selv. Jeg kjører på selv om jeg er sliten, mens de sier nei på forhånd fordi de TROR de er slitne den dagen. Fy faen.. Får senke fleksibiliteten en periode og se hva som skjer. ❤️

Anonymkode: 4306e...d12

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Takk for svar. ☺️ Føler det ikke hjelper samme hva noen sier.. Men du har jo rett i at jeg ikke kan "fikse" alt på en dag. Må bare innse det. Du fikk meg i alle fall til å sende en tydelig melding om når det passer for MEG til en av de som alltid skal ha det til å passe perfekt for seg selv. ❤️ Så får h*n tåle det eller si at det ikke passer. Neivel, men da passer det ikke for meg heller når det passer for h*n. Jeg har nemlig vært superfleksibel og tilpasset meg de andre heeele tida.. Liksom.. Jeg kan treffes mange dager, men det kan ikke de fordi x og y. Og da ender vi alltid opp med deres forslag SELV om jeg skal x og y den dagen. For jeg har ikke vært flink nok til å ta vare på meg selv. Jeg kjører på selv om jeg er sliten, mens de sier nei på forhånd fordi de TROR de er slitne den dagen. Fy faen.. Får senke fleksibiliteten en periode og se hva som skjer. ❤️

Anonymkode: 4306e...d12

Hjalp det litt? Føler du deg litt roligere etter at du gjorde det? Det er sånn det fungerer når du har tatt et lite steg. Da blir kroppen rolig for en stund, til nesten grense skal på plass. 

Det er vanlig å bli veldig tilgjengelig for andre når man lengter etter å bli speilet, for det er jo en grunn til at du ble venn med dem i utgangspunktet, fordi dere hadde noe en gang - selv om det bare var i et kort øyeblikk. Og så lengter man så desperat etter å gjenskape det korte øyeblikket at man legger seg flat for andre.Jeg har i hvert fall gjort det før. Håper du finner bedre speil snart, for tro meg, når du virkelig blir sett av andre minskes angsten betraktelig. 

Lykke til! Og kudos til deg som sa i fra 🙂 Det er nettopp ved å sette grenser for andre at du kommer mer på plass i deg selv, og jo nærmere du kommer deg selv jo lettere er det å spotte ut dem du EGENTLIG skulle ha vært med. 

Anonymkode: 4f29c...57b

[AnonymBruker]

Det som minsker angsten er å stå opp for deg selv. Ikke underkue deg selv i relasjoner med andre. Sett litt krav til de rundt deg. Ikke gjør ting med andre når det passer for de, men tenk når det passer for deg. Vær litt egoistisk og krev litt tilbake. Snille mennesker blir tatt for gitt, og detn følelsen er dritt 

Anonymkode: e4aa5...a34

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hjalp det litt? Føler du deg litt roligere etter at du gjorde det? Det er sånn det fungerer når du har tatt et lite steg. Da blir kroppen rolig for en stund, til nesten grense skal på plass. 

Det er vanlig å bli veldig tilgjengelig for andre når man lengter etter å bli speilet, for det er jo en grunn til at du ble venn med dem i utgangspunktet, fordi dere hadde noe en gang - selv om det bare var i et kort øyeblikk. Og så lengter man så desperat etter å gjenskape det korte øyeblikket at man legger seg flat for andre.Jeg har i hvert fall gjort det før. Håper du finner bedre speil snart, for tro meg, når du virkelig blir sett av andre minskes angsten betraktelig. 

Lykke til! Og kudos til deg som sa i fra 🙂 Det er nettopp ved å sette grenser for andre at du kommer mer på plass i deg selv, og jo nærmere du kommer deg selv jo lettere er det å spotte ut dem du EGENTLIG skulle ha vært med. 

Anonymkode: 4f29c...57b

Tja, jeg klarte ikke å få gjennomslag for at det ble i dag, men det ble på et litt mer uheldig tidspunkt for meg enn jeg hadde tenkt. Men men. Små steg. Jo, det føltes litt godt. 😊 Men hvordan mener du disse speilene skal fungere? Eller hva legger du i speil. 😊 Traff også en til i dag som jeg hadde det hyggelig sammen med, men jeg blir alltid så usikker etterpå.. Om jeg har spurt dem nok om dem og deres, lyttet og sett dem nok osv.. Også litt underveis. Liksom må planlegge at nå må jeg huske å spørre om det og det... Men sånn er jeg jo dessverre da. 

Anonymkode: 4306e...d12

[AnonymBruker]

Angst starter når man er "frakoblet" fra selvet.

Når og hvor kobler man seg fra selvet? Når man ikke klarer å høre etter og følge det som er best for seg selv lenger. Verden har åndelige universelle regler som alle følger, enten man er klar over det eller ikke. Når man går for mye uten å leve i øyeblikket, så vil man etterhvert gradvis koble seg fra selvet.

Anonymkode: 98032...988

[AnonymBruker]

5 hours ago, AnonymBruker said:

Tja, jeg klarte ikke å få gjennomslag for at det ble i dag, men det ble på et litt mer uheldig tidspunkt for meg enn jeg hadde tenkt. Men men. Små steg. Jo, det føltes litt godt. 😊 Men hvordan mener du disse speilene skal fungere? Eller hva legger du i speil. 😊 Traff også en til i dag som jeg hadde det hyggelig sammen med, men jeg blir alltid så usikker etterpå.. Om jeg har spurt dem nok om dem og deres, lyttet og sett dem nok osv.. Også litt underveis. Liksom må planlegge at nå må jeg huske å spørre om det og det... Men sånn er jeg jo dessverre da. 

Anonymkode: 4306e...d12

Ja, her er det nok noen forskjellige definisjoner, bra at du spør! For meg er speil en ren flate, hvor det er mulig å se HELE deg, og KUN deg. Mange tenker om det å bli speilet som at noen snakker deg etter munnen eller at man møter sjelevennen sin og tenker og føler likt om ALT. For meg er speil noe annet. Det dreier seg om å møte et menneske som er så trygg på seg selv at hen ikke projiserer noe av sitt eget inn i det speilet hen holder opp for meg. Enklere forklart. Hen ser meg akkurat som jeg er, uten å bli trigget av meg og tillegge meg meninger/følelser som ikke stemmer. Dessuten aksepterer hen meg for den jeg er. 

Det er vanlig å bli usikker når man står overfor en ny måte å samhandle på, for det må trening til for å gå ut av en rolle og inn i en annen. Har du latt deg utnytte mye i ditt liv for eksempel blir man usikker når man får like mye som man gir tilbake, fordi man er vant med at den andre har en skjult agendaa og i neste omgang kommer til å kreve tilbake det hen "betalte" med renter. Dette er trening. Et godt tips er å være den vennen for deg selv du ønsker at andre skal være for deg. Det jeg har gjort mye, som har funket knallgodt, er å ha ta Facebookprofiler. En fake som jeg selvfølgelig aldri bruker til noe tull, men hvor det beste mennesket jeg kan tenke meg gjemmer seg. Så skriver ut ut all min frustrasjon til "henne", går inn på "hennes" profil og svarer akkurat det jeg trenger å høre aller mest. Man kan faktisk lure hjernen på den måten til å tro at dette skjer på ordentlig - uten at det er noe psykose i bildet, eller at man går rundt med fantasier om at den andre eksisterer på ordentlig. Dette dreier seg mer om hormonutskillelser, gode hormoner som dopamin og oksytocin, som skilles ut når man mottar godhet fra andre. Og det igjen gjør at man blir "vant til" godhet, og velger andre mennesker - over tid - å være med. 

Om du synes det å skrive til deg selv blir veldig rart, finn på noe annet, men vær din egen beste venn er mitt tips, så vil du legge merke til de menneskene som er bra for deg og føle det helt naturlig at de vil like deg. Uten usikkerhet. Usikkerheten vil etter en stund kun komme når du er i møte med de som IKKE er bra for deg, og det er jo bare positivt, for da holder du deg unna dem. 

Anonymkode: 4f29c...57b

[AnonymBruker]

På 19.8.2020 den 23.36, AnonymBruker skrev:

Det som minsker angsten er å stå opp for deg selv. Ikke underkue deg selv i relasjoner med andre. Sett litt krav til de rundt deg. Ikke gjør ting med andre når det passer for de, men tenk når det passer for deg. Vær litt egoistisk og krev litt tilbake. Snille mennesker blir tatt for gitt, og detn følelsen er dritt 

Anonymkode: e4aa5...a34

Jeg hater egoistiske mennesker. De er virkelig et samfunnsproblem. Har selv prøvd å ikke være en av de og noen ganger får jeg skryt men har også opplevd at det bare blir utnyttet og da angrer jeg jo bare på at jeg valgte å være snill. 

Anonymkode: 3eb97...e0d

[AnonymBruker]

Jeg er Ts altså, var en annen som «kuppet tråden» men er ikke irritert. Oppdaterer for å ikke lage ny tråd. Nå har jeg det igjen. Blir rolig noen sek men så kommer det tilbake. Jeg setter meg og gjør puste øvelser men det hjelper liksom ikke!! Jeg får en slags følelse av at  jeg skal spy! Går ikke på do og skal det men det er en slags psykisk følelse. Jeg kjenner liksom at jeg lever, en forferdelig fysisk tilværelse. Alt er feil! 

Anonymkode: 3eb97...e0d