Singel kollegavenninne på 35

[AnonymBruker]

Hvorfor spør folk så jævla mye om kjærlighetslivet hennes da? Omg. 

Anonymkode: e7730...746

[AnonymBruker]

Takk for mange gode råd her inne! 😊

Vi som kjenner henne spør selvsagt ikke om kjærlighetslivet hennes, da det tydelig er et sårt tema.

Det er mer nye kolleger, sommervikarer, folk fra andre avdelinger som spør helt i bli-kjent-fasen og som «smalltalk». Folk graver heldigvis ikke, det virker mer som at det er for å bli kjent. Men de forstår jo kjapt at dette et et minefelt, og nevner det ikke igjen. Enig i at man ikke bør grave, men jeg er redd hun ikke kan unngå dette spørsmålet resten av livet, da det ofte popper opp på samme måte som at folk spør hva man jobber med eller har barn. 
 

Har bestemt meg for å bare lukke ørene når hun klager veldig, og forsøke å skifte tema. Kanskje nevne med en spøkene tone at hun må vurdere å fire på kravene, og at det kan være vanskelig å møte noen om man ikke er lykkelig alene fra før. 

Anonymkode: f3019...922

[AnonymBruker]

På 8.8.2020 den 11.18, AnonymBruker skrev:

Har en venninne jeg har blitt kjent med på arbeidsplassen som nesten hver vakt klager på at hun er singel. Det virker som et veldig sensitivt tema for henne, og når andre kolleger spør hvordan det går med kjærlighetslivet o.l., blir hun utrolig fornærmet. Jeg har forsøkt å ufarliggjøre tema, og forklare at de ikke vil henne vondt, men at det er en normal ting å spørre om i 30-årene.

Jeg hadde ikke brydd meg dersom hun ikke klaget sånn over det, og fremstiller seg som et slags offer fordi hun er singel. «Jeg har aldri noen å være med i ferien» osv. 

Har så lyst å komme med noen råd, men er redd det kan slå helt feil ut. Hun har en lang liste med krav, blant annet at personen MINST må ha en bachelorgrad, osv. Noe som er greit, men vi som sykepleiere er ikke på Phd. utdanning akkurat, og jeg tror hun går glipp av mange smarte og fantastiske menn ved å være så kresen. Har hintet om at å pugge pensum ikke nødvendigvis vitner om høy IQ, men det virker som at dette er status for henne. De skal heller ikke ha barn fra før (noe som innskrenker mulighetene enda mer når hun er i midten av 30-årene). I tillegg til dette kan hun ikke dra på date før hun har gått ned X antall kilo. Det er mye mer...

Vet jeg bør holde kjeft, men hun virker så ulykkelig over singellivet... har så lyst å be henne være mer åpen, slik at hun får muligheten til å møte noen hun kan ha et forhold med. Men er redd det kan bli for sensitivt og ødelegge vennskapet. Hvordan kan jeg hjelpe henne? Har hun rett og slett blitt så sær av å alltid være singel at håpet er ute? Eller kan de strenge kravene være en beskyttelsesmekaniske mot å bli avvist selv?

Hilsen en som er utrolig sliten av ulykkelig venninne som klager hver vakt og på fritiden. Hadde dere sagt noe?

Anonymkode: f3019...922

Du høres veldig irriternede ut. Og bare drit å komme med råd. Hun er heller ikke mer sær enn de som har vært å samme forhold i ørten år. Så kan alle kollegaene også gi faen i å mase om hvordan det går med kjærlighetslivet. 

Anonymkode: ae082...a8c

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har bestemt meg for å bare lukke ørene når hun klager veldig, og forsøke å skifte tema. Kanskje nevne med en spøkene tone at hun må vurdere å fire på kravene, og at det kan være vanskelig å møte noen om man ikke er lykkelig alene fra før. 

Du kan jo bare lukke ørene for henne og ikke svare. Men det siste der kan du spare deg for. 

Anonymkode: ae082...a8c

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du høres veldig irriternede ut. Og bare drit å komme med råd. Hun er heller ikke mer sær enn de som har vært å samme forhold i ørten år. Så kan alle kollegaene også gi faen i å mase om hvordan det går med kjærlighetslivet. 

Anonymkode: ae082...a8c

Hjelpes.

Dette er en jeg bryr meg om, og all klagingen påvirker meg på et nivå der jeg virkelig begynner å bli lei og sliten av henne. Har du aldri vært bort i slikt på jobb? Prøver å hjelpe henne og bevare vennskapet i det som oppleves som et minefelt. Dette var ikke et angrep på single personer.

Tviler på at hun klarer å kontrollere alle våre kolleger og hva de sier, derfor spør jeg om råd. 

Anonymkode: f3019...922

[MarieLo]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du høres veldig irriternede ut. Og bare drit å komme med råd. Hun er heller ikke mer sær enn de som har vært å samme forhold i ørten år. Så kan alle kollegaene også gi faen i å mase om hvordan det går med kjærlighetslivet. 

Anonymkode: ae082...a8c

Jo, hun er mer sær enn de som har vært i samme forhold i ørten år, hvis hun går rundt og klager konstant over noe og ikke vil høre på noen råd.

Det er hun som tar det opp da, det er ikke andre som maser om kjærlighetslivet, det er hun som gjør det.

Og hun vil ikke stoppe.

Da blir det slitsomt for andre.

Og hun vil ikke høre på råd, litt som du ikke vil i dette svaret.

Og det prøves å hjelpe til tross for det, for å bevare vennskapet. Er hun åpen for det tror du?

[AnonymBruker]

Litt merkelig å så åpenlyst klage hver dag, men samtidig er det så sårt at hun går i kjelleren dersom noen spør hvordan det går med kjærlighetslivet... Jeg vil tro folk spør siden hun virker så opptatt av dette selv. Hvis jeg var deg, ville jeg ikke kommet med råd og tips til hvordan hun bør endre seg eller endre krav (syns egentlig ikke hun hadde så høye krav jeg da..). Men kanskje heller fokusert på at det finne en mann er ikke alt. «Når du sitter der med samboer, kommer du til å savne friheten du har nå vet du, hehe!», kan du si med et smil neste gang hun klager. Så kan dere prate om noe annet.

Anonymkode: 89aea...216

[AnonymBruker]

Å ønske at mannen skal ha min er bachelor er ikke høye krav. Det er helt vanlig blant kvinner å ønske dette. Dessuten er det fornuftig at han ikke har barn fra før. Det er bare å lese tusen tråder her inne om hvor vanskelig det er å være stemor. Når set err sagt, så er det såååå vanlig å fire på disse kravene når man møter en det sier pang med og plutselig betyr ikke slike ting noe i det hele tatt. 

Men noen som gnager på det samme HELE tiden, er irriterende. Det gjelder også konstant gnag om mannen, unger og unger og unger, slanking, sykdom osv. Bare be henne holde kjeft da! 

Anonymkode: ae082...a8c

[AnonymBruker]

On 8/9/2020 at 5:32 PM, AnonymBruker said:

Jeg har også en kollegavenninne som er slik, på 38. Hun er jo faktisk en veldig søt kvinne, og ganske fysisk attraktiv (for mange menn). Men det er veldig, veldig vanskelig å diskutere disse tingene med henne, for alt er veldig sårt og personlig. Hun er nok som din venninne, hun vil ikke snakke om det, og må snakke om det.

Det enkleste er selvsagt å jatte med og ikke stille noen kritiske spørsmål. Men resultatet er jo at dette fortsetter i samme tralte. Og jeg synes jo det ultimat sett er synd, da hun er en kvinne som sikkert kunne funnet seg en bra mann hun hadde det fint med, dersom hun hadde justert seg og sine preferanser litte grann. 

Jeg har også merket at vårt vennskap er mer lunkent etter at jeg fikk meg kjæreste. Hun var nok mer opptatt av å tilbringe tid med meg da jeg også var singel, gikk på noen dater, og vi kunne klage over håpløse menn i fellesskap. Nå som jeg har en bra mann er det litt mer hei og ha det.

Anonymkode: da83e...37c

Vet dette er et gammelt innlegg, men følte for å skrive her. Av naturlige grunner tar hun avstand, du vil ikke naturligvis være emosjonelt tilgjengelig for å forstå vanskene hennes når du ble lykkelig snappet opp av en mann. 

Var du fortsatt åpen for å snakke om mannfolk med henne etter du fikk type? Da var det kanskje du som gjorde vennskapet lunkent, ikke henne. Hun var jo kun som før. Hvis jeg forstår rett  

Mange attraktive flotte mennesker finner seg aldri noen fordi de konstant møter feile folk. Selv har jeg masse blikk på meg, god jobb og grad, tar vare på meg, får hele tiden høre hvor bra jeg er osv osv, men har bare vært inn og ut av forhold hvor mannen er emosjonelt ustabil, har gjemt bagasje eller (ikke minst) hekta på å gå tilbake til tinder og få seg ligg når vi begynner snuse på samboerskap og neste steg. Flere av mine ekser klarte aldri gi slipp på tanken om at gresset *kunne* være grønnere selv om forholdet var helt perfekt. Det er helt umulig, og jeg vet jeg er 10/10 for mange, uten at jeg har noen store krav selv til utseende/karriere hos en mann. Jeg kjenner på det å miste venner som får type fordi de ikke lenger har tid eller kapasitet til å se meg lenger. Det er de som endrer seg, jeg bare er der, og ser veninner forsvinner og avlyser avtaler fordi f.eks kjæresten ville på hytta, se film etc etc. Man blir sist i køen som singel til alt. Det føles ekstremt urettferdig for den single som vet at det ikke er den det er noe feil med, bare samfunnet og dating kulturen. Jeg tror som singel trenger man mer forståelse fra de i forhold og hvor usaklig hardt det er.

Dersom det er sin egen feil at man er singel, er det derimot noe annet. Da trenger man å få gode tips og råd, og få høre om hvorfor man ikke kan klage. 

Anonymkode: f102b...5c8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Vet dette er et gammelt innlegg, men følte for å skrive her. Av naturlige grunner tar hun avstand, du vil ikke naturligvis være emosjonelt tilgjengelig for å forstå vanskene hennes når du ble lykkelig snappet opp av en mann. 

Var du fortsatt åpen for å snakke om mannfolk med henne etter du fikk type? Da var det kanskje du som gjorde vennskapet lunkent, ikke henne. Hun var jo kun som før. Hvis jeg forstår rett  

Mange attraktive flotte mennesker finner seg aldri noen fordi de konstant møter feile folk. Selv har jeg masse blikk på meg, god jobb og grad, tar vare på meg, får hele tiden høre hvor bra jeg er osv osv, men har bare vært inn og ut av forhold hvor mannen er emosjonelt ustabil, har gjemt bagasje eller (ikke minst) hekta på å gå tilbake til tinder og få seg ligg når vi begynner snuse på samboerskap og neste steg. Flere av mine ekser klarte aldri gi slipp på tanken om at gresset *kunne* være grønnere selv om forholdet var helt perfekt. Det er helt umulig, og jeg vet jeg er 10/10 for mange, uten at jeg har noen store krav selv til utseende/karriere hos en mann. Jeg kjenner på det å miste venner som får type fordi de ikke lenger har tid eller kapasitet til å se meg lenger. Det er de som endrer seg, jeg bare er der, og ser veninner forsvinner og avlyser avtaler fordi f.eks kjæresten ville på hytta, se film etc etc. Man blir sist i køen som singel til alt. Det føles ekstremt urettferdig for den single som vet at det ikke er den det er noe feil med, bare samfunnet og dating kulturen. Jeg tror som singel trenger man mer forståelse fra de i forhold og hvor usaklig hardt det er.

Dersom det er sin egen feil at man er singel, er det derimot noe annet. Da trenger man å få gode tips og råd, og få høre om hvorfor man ikke kan klage. 

Anonymkode: f102b...5c8

Så godt skrevet. Jeg er selv singel og det er delvis fordi jeg ønsker det selv, men en liten del av meg har lyst på en som hjelper meg i hverdagen, en som jeg kan finne på mer ting med, alt fra turer i fjellet, til en god middag ute. Jeg er oppegående og snill, omsorgsfull og empatisk. Men har brent meg litt. Jeg er nok litt introvert av natur, så er ikke så enkelt for meg å ta kontakt med andre alltid. Jeg er en som gir av meg selv selvom. Jeg får høre jeg er atttraktiv, morsomt og ja. Kler meg pent osv. 

Men jeg har ett barn fra før. Og jeg orker bare ikke dette med å introdusere ny partner for barnet mitt. Jeg føler også at jeg er blitt uaktuell for de mennene jeg vil ha, nettopp på grunn av dette. De vil gjerne ha meg for en natt eller to, men det er det. Jeg lager mat, sørger for at alle har det bra. Men på grunn av utseende mitt og at jeg har barn fra før er jeg visst bare nyttig til en ting. Blir ett ensomt liv for meg gitt. Ps. Jeg blir 35. Enda en kjip ting 

Anonymkode: 09826...734