Far til barnet mitt er borte..

[AnonymBruker]

Sørgelig å lese.

Her kan du finne støtte: https://leve.no/

 

Anonymkode: e678c...981

[Heisenberg]

3 timer siden, Spekkesild skrev:

Har gjort det, men føler ikke det hjelper dessverre..

Du er i en livskrise der ingenting vil føles som det hjelper. Det er helt normalt. Ingenting fastlege, kriseteam eller brukers på kg kan si vil gjøre dette lettere. Dette er følelser du må stå i men jeg håper du får så mye hjelp som mulig. Ingenting hjelper nå men noe vil hjelpe på sikt. Nå er livet et eneste kaos men dette vil også «gå over». Ikke til slik det var før men til en hverdag der du finner en måte å leve videre med traumet du har blitt påført. Jeg ønsker deg alt godt. 

[Lycka]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Er det noen alenemødre/fedre her inne som har opplevd å miste partneren sin? Min samboer tok sitt eget liv for noen dager siden og vi har en 7 mnd gammel datter sammen.. Jeg vet ikke hvordan jeg skal overleve dette her.

Anonymkode: 7ad4e...8ba

Jeg mistet også faren til barna mine da de var tre og seks år, ikke i selvmord, men i en ulykke. 

Jeg har vært der du er nå og jeg trodde heller ikke at jeg skulle overleve. Tryggheten min ble revet bort under beina mine. Det føltes som å falle ned i et bunnløst, svart hull. Jeg trodde aldri jeg skulle klare å komme meg videre på egenhånd, alene. Jeg trodde jeg ikke var sterk nok, men vet du hva? Du er sterkere enn du tror og man klarer det man må ❤

Det har bare gått noen dager siden det skjedde. Du er i sjokk og sorgen er altoppslukende. Det er helt naturlig å føle at man ikke vil overleve. Akkurat nå må du bare ta en time av gangen, så en dag av gangen og så har du plutselig overlevd en hel uke. Bare det at du oppsøker hjelp her er et godt tegn.

Tillat deg å kjenne på alle følelser, skrik, gråt, kast ting i veggen, få det ut. Kjenn på sviket, sinnet, sorgen, savnet, redselen, skyldfølelsen, alt er lov!

Omgi deg med venner og familie. Ta imot all hjelp du kan få, også praktisk. Jeg fikk krisehjelp av psykolog og gikk også i sorggruppe. Det hjalp meg masse med å få bearbeidet alle følelser og det hjalp meg med å se framover. Jeg fikk også noe å sove på, så jeg ikke ble liggende å kverne på de vonde tankene hele natta. Anbefales på det sterkeste. 

Du har en nydelig datter å leve videre for. Man kan ikke gi opp når man har barn, det er rett og slett ikke et alternativ. Det var det som fikk meg igjennom det, at de trengte meg og at jeg måtte kjempe videre for deres skyld nå som de bare hadde meg. Du vil også klare det for hennes skyld selv om du ikke tror det nå.

Send meg gjerne en pm om du vil ❤

 

 

 

 

 

 

Endret 7. august 2020 av Lycka

[Hjertefisk]

En venn av familien min mistet sin kone til kreft da de bare var helt små. Hun ene var under ett år og hun andre var kanskje 4 år. Det var selvfølgelig en enorm tragedie men det gikk bra. Han klarte det og barna har vokst opp til å bli fantastiske unge kvinner. Det var nok tungt i starten. Jeg så jo hvor lei seg han var. Men han var en utrolig tøff mann. Han har sikkert bikket 50 år nå. Har en ny kvinne i livet sitt og det virker som om de elsker hverandre høyt og at han lever livet til det fulleste.

I minnet og kjærligheten finner man massiv styrke og du kommer til å demonstrere ovenfor deg selv hvor utrolig mye sterkere du er enn du tror. Ta tiden til hjelp, bruk folkene rundt deg til alt de er verdt. Du er sterk! Dette klarer du ❤️

[AnonymBruker]

Det tar 2 år å roe seg ned i følge psykologen. 

Vær sterk. Sett barnet foran deg nå, og fokuser deg på barnet ditt.

Anonymkode: 8e149...4b4

[AnonymBruker]

2 timer siden, Mamma86 skrev:

Hei. 
Jeg mistet faren til barnet mitt ca. 1 måned før hun ble født. Dette er riktignok 9 år siden. 
Akkurat der og da trodde jeg ikke at jeg skulle komme meg videre. Jeg fikk litt hjelp fra Bup bl.a. Veldig godt å kunne ha noen å snakke med. Samtidig fikk de også sett at jeg ikke havnet i en depresjon som kunne påvirke barnet. 
Anbefaler deg å kontakte fastlegen din og be han henvise deg. 
 

Jeg vet hvor tungt og vondt det er og at det ikke føler som at du skal komme deg videre noen gang. Men det er utrolig hvor mye krefter man får i en sånn situasjon. Du må bare klare det for datteren din. 
Føler så med deg og skulle ønske jeg kunne hjulpet deg på en mye bedre måte. 
 

 

Hvordan fikk du hjelp av bup?

Anonymkode: 9a4d2...a59

[Gjest Trynefaktor]

Stakkars deg ❤️ 
Be helsestasjonen om hjelp, hør om home start kan hjelpe deg. 
Jeg mistet faren min i selvmord, det er helt grusomt. Anbefaler sorggrupper. 
Send meg gjerne en pm om du vil. 

[Mamma86]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan fikk du hjelp av bup?

Anonymkode: 9a4d2...a59

Jeg fikk snakke med sykehuspresten rett etter fødselen, og hun og sykehuset koblet inn Bup etter min godkjenning. Men regner med at legen din kan henvise deg. Bup er ikke bare for barn som har utfordringer, men de er der også for foreldre som sliter med ulike ting, for å sikre at barna blir sett og møtt på de behovene de trenger. Jeg ble bl.a. tilbudt kurset «Circle og security» (trygghetssirkelen) mens jeg var der. 
Jeg hadde utrolig god støtte i Bup og det er absolutt ikke negativt å ta imot hjelp fra dem. 
Husker at min mor var redd for at dem skulle sjekke om jeg var egnet til å ha barnet mitt, men det har ikke noe med det å gjøre. 

[Spekkesild]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Helt grusomt😭

Vanskelig å finne ord for å trøste deg når jeg ikke kjenner deg. Du må føle deg veldig alene og forlatt. Var han deprimert eller hadde psykiske plager som du vet om? Andre problemer?

Det skal veldig mye til før man tar livet av seg når man har samboer og en nydelig datter på 7 måneder. Å føle at man må forlate de man elsker,  må være helt grusomt, og jeg føler med deg i sorgen.

Du trenger støtte og omsorg for deg og lillegull. Du kommer til å trenge samtaler og praktisk hjelp i hverdagen. Søk hjelp i dine nærmeste og støttegrupper for etterlatte.

Ønsker deg og datteren din alt godt. 

Anonymkode: b5fa6...459

Han har slitt psykisk ja, men han har sagt til psykolog at det at han hadde meg og datteren vår var det eneste som fikk han til å fortsette. Nå skjedde det ting i dagene før han gikk bort som gjorde at jeg måtte ta med meg datteren vår å dra bort litt. Han trodde han hadde mistet oss og orket ikke mer. Jeg sa aldri at jeg elsket han og at det ville ordne seg og at vi kom tilbake. Han trodde ikke vi kom tilbake. Derfor gjorde han som han gjorde. 

[AnonymBruker]

1 time siden, Spekkesild skrev:

Han har slitt psykisk ja, men han har sagt til psykolog at det at han hadde meg og datteren vår var det eneste som fikk han til å fortsette. Nå skjedde det ting i dagene før han gikk bort som gjorde at jeg måtte ta med meg datteren vår å dra bort litt. Han trodde han hadde mistet oss og orket ikke mer. Jeg sa aldri at jeg elsket han og at det ville ordne seg og at vi kom tilbake. Han trodde ikke vi kom tilbake. Derfor gjorde han som han gjorde. 

Du trenger hjelp for å bearbeide sorgen og det som høres ut som skyldfølelse/dårlig samvittighet. Be fastlege om henvisning til psykolog? Kommunen har vel noe krisehjelp som kan stille opp? 

Husk at din samboer har selv ansvaret for sitt liv, ikke du. Du har ikke ansvar for å trå på eggeskall rundt ham for å hindre at han tar selvmord. Han valgte å avslutte. Han kunne hatt mange gode år foran seg, men valgte dem bort.

Husk den samme medisinen selv: hold fast, det vil bli bedre. Dette vonde du står i er forbigående. Fokuser nært, en dag av gangen, øyeblikk av gode opplevelser for din datter, hun trenger sin mamma. Når du kommer lenger, så kan du løfte blikket og se lenger frem. 

Anonymkode: a38b9...dbf

[Perelandra]

Tråden er ryddet for avsporinger. 

Perelandra, mod.