"stemor/stefar"

[jubajuba]

Stadig vekk dumper jeg opp i diskusjoner om hvem som skal si hva, hvem som skal rydde etter hvem og hvor osv, og hvilken rolle man skal ha som stemor/stefar i en familie.

I de fleste tilfeller jeg kjenner er familiens "nye" medlem kommet til lang tid etter at den forrige familien ble brutt opp. Allikevel blir man behandlet som den som ødelag idyllen i det forrige ekteskapet/samboerskapet og skal helst ikke ytre eller si noen ting i forhold til barna fra det forrige samlivet. De skal for enhver pris beskyttes og behandles som mor eller fars lille gullunge, og er stadig vekk årsak til at nye samliv brytes opp. Fordi man må ta hensyn til barna!!!

Skal det virkelig være sånn?

Eller risikerer vi å oppdra en flokk bortskjemte barn/unge som er ute av stand til å ta hensyn til andre mennesker omkring seg?

Jeg forventer at mine barn skal behandle min nye kjæreste med samme respekt som de behandler andre. Han kan stille krav til dem på lik linje med meg, og det samme kan jeg i forhold til hans barn.

Ser jeg hans barn gjøre noe jeg ikke liker sitter jeg ikke og venter til deres far kommer for å ta hånd om saken, og ikke finner jeg meg i å bli behandlet dårlig av barna hans heller. Muligens er jeg bare deres fars "kjæreste", men jeg er et voksent menneske og jeg forventer å bli behandlet deretter. Jeg behandler barna respektfullt, og forlanger samme respekt tilbake.

Hva slags rolle ønsker dere egentlig at deres nye samboere/ektefeller/kjærester skal ha i forhold til de barna dere har fra før?

[Gjest Guest]

Jeg forventer, og ønsker, at forholdet til mors nye partner blir omtrent som forholdet til en annen jeg ikke har valgt selv, men som jeg må forholde meg til: omtrent som til en lærer man liker sånn passe greit/ikke kan fordra- men må være høflig mot, osv.

Som voksent barn- gidder jeg ikke å vise respekt for den nye partneren til mine foreldre, dersom jeg ikke synes den personen er verdt min respekt. Det kan høres fælt ut, men hvis jeg mener personen er en jeg ikke kan utstå, eller har verdier helt på tvers av mine egne, vil jeg oppføre meg reservert og noe høflig (akkurat som om det var en fjern kollega eller lærer i et eller annet fag).

Gullunger, ja. Klart det! Mange barn er foreldrenes gull-barn, også etter at de er blitt voksne. Det fortjener de, og det skal ikke ødelegges av en ny, synes jeg.

Men dersom den nye stemoren/stefaren virker grei og helt ok, bør man slippe dem litt inn på seg og gi litt av seg selv, i tillegg til å respekt (men bare hvis barna opplever respekt tilbake).

Jeg synes uansett at stemoren/stefaren skal ligge litt lavt i terrenget og ikke ta over eller styre kommunikasjonen mellom barna/datteren og f.eks. faren. I tillegg synes jeg steforeldre plikter å gi barna og faren alene-tid uten at hun er tilstede. Såpass må steforeldre tåle.

Disse menneskene har tross alt vært en familie lenge før de møtte deg, og det ville være respektløst av stemoren/stefaren å blande seg for mye inn i forholdet og båndet som faren og datteren har. Det er noe de bør få ha hellig nærmest, og i fred.

[jubajuba]

Mine tre sønner bor hjemme hos meg...og vi var en familie lenge før jeg møtte han som er min nye kjæreste...

Skal han da behandles som en inntrenger, fordi mine sønner har krav på å ha meg i fred og det vi har nærmeste er hellig?

Og hva når mine sønner en dag blir voksne og får kjærester? Skal jeg da behandle dem som inntrengere og be dem holde seg unna fordi jeg ønsker å ha sønnene mine alene og ikke ønsker å dele dem med noen andre?

[Gjest Guest]

Hvis dine sønner synes mannen virker som en ålreit fyr er det vel ingen store problemer. Uansett vil vel både mann og sønner anstrenge seg litt for å bli kjent/ bli vandt med nye "omgivelser".

Selv om man kan forlange respekt overfor hverandre, er det ikke naturgitt at man liker hverandre. Men har du tre sønner er du heldig, for gutter kan ha lettere for å akseptere realiteten enn mange jenter (som i større grad kan lage drama).

Dersom det skulle vise seg at en eller flere av dine sønner ikke liker at denne mannen flytter inn, eller ikke liker at mannen blander seg opp i ting de synes han ikke har noe med, så synes jeg du bør respektere dine sønner for det. Det er ikke naturlig å tvinge folk til å akseptere eller like andre på den måten.

Jeg synes også at (i dette tilfelle) den nye mannen, skal ta ekstra hensyn til at han beveger seg inn på en arena som han ikke var en del av tidligere. Han kan ikke erstatte pappaen, og han bør ikke prøve å leke sjef overfor dine sønner.

Hvis dine sønner får kjærester, blir ikke det det samme: du er jo ikke kjæreste med dine sønner...du er moren. Kan ikke sammenlikne mødre og kjærester.

Det var min mening. Du får sikkert mer støtte fra andre her etterhvert!

[Gjest 23+7]

Nei, barn behøver ikke like den nye kjæresten. Etter en stund, så finner de mye galt i far/mors kjæreste.

Det er mange forhold som har gått dukken pga. barna. Den nye orker rett og slett ikke kampen. Vi alle vet hvordan barn kan være.

Mange har kunnet slippe unna noen av disse problemene om barna har fått beskjed av foreldrene tidligere. Man er forsiktig som ny partner,man tar hensyn i all for stor grad. Så er det gjerne en biologisk forelder som også har noe h*n skal ha sagt.

Leste et annet innlegg her på KG, der hadde stemor beskjed om hvordan hun skal oppføre seg/være da barna kom. Slik kan ikke gå bra er min mening.

Når det kommer en ny person i hus, så vil barna teste ut denne personen. Strekke grenser.Er det jeg som tar feil?,men jeg har inntrykk av at det er far som er lite flink til å forlange noe av store barn.

Vi selv har vert igjennom denne perioden. Ikke var det lett,men min mann stilte krav til barna på lik linje om det skulle være hans egne. jeg støttet han fullt i det.

Vi bodde sammen og det er også hans hjem. Da skal ikke barna få gjøre hva de vil. Om de ikke skulle likt han, så alminnelig respekt og høflighet skulle alikavel vises.

Nå tok vi kampen og vi lyktes. Det ser vi i dag

[jubajuba]

Er ikke at jeg har problemer med mine sønner osv... det er mer den holdningen jeg ser er gjeldende ute i samfunnet med at man nærmest skal ofre livet sitt for barna. Jeg kjenner så mange som har blitt gående alene fordi barna deres har vært ute av stand til å akspeptere at deres foreldre har villet finne seg nye livsledsagere. Istedet for å ønske et nytt familie medlem velkommen er det heller slik at barna har "lov" å fryse vedkommende ut, fordi de har enerett på sine foreldre. Og når de så er på besøk hos sine foreldre forventer de å bli behandlet som om de betalte for seg og bodde på hotell....

De skal ikke rydde etter seg, ikke behandle de andre medlemmene i huset på en ordentlig måte, men forventer å bli behandlet som små prinser/prinsesser.

Og i skammekroken skal den nye "stemoren/stefaren" stå. Den som ødelegger det idylliske forholdet mellom foreldre/barn. For ikke snakk om de skrekkelige "stesøsken" man av og til får på kjøpet.

For når barna er på "besøk" eier de sine foreldre. Med en slik utvikling hva er det da som tilsier at det ikke skal bli omvendt...

Foreldre som nærmest lever for at barna skal komme på besøk. Som ikke har funnet noen ny livsledsager, som har mistet de fleste av sine venner...fordi de en lang periode, preget av skyldfølelse, knapt nok har hatt øyne for annet enn ungene sine.

Jeg for min del til og med ble rådet av en ansatt i det offentlige til å være alene til min yngste sønn i allefall var fylt atten år. Fordi det var viktig at jeg hadde hundre prosent fokus på barna mine... Jeg ble også frarådet å ta utdannelse, fordi det kunne ta for mye tid og fokus bort fra barna mine.

Om jeg hadde gjort som så... trekt meg tilbake fra omverden og nærmest levd for barna mine, hva ville det ha gjort med dem... Jeg tror jeg ville fått tre utrolig egoistiske unge mennesker å leve med.

Og med den holdningen mange barn har til sine fraskilte foreldre, der de nærmest forventer å ha enerett på dem, hvordan vil da disse barna behandle sine fremtidige partnere?

Selvsagt skal vi være tilstede for barna våre, men det er ikke det samme som at vi skal sette dem på en pidestall og behandle dem som kongelige.

[jubajuba]

Nemelig...alminnelig respekt og høflighet.. Jeg liker ikke nødvendigvis ikke alle vennene til barna mine, og heller ikke kjærestene deres, men jeg behandler dem respektfullt for det...og dessuten viser det seg ofte at de er mye triveligere enn man først fikk intrykk av.

Og dessuten..man vil ikke alltid like alle mennesker man møter...men må allikevel forholde seg til dem og behandle dem med respekt. Som feks de barna vil få som ledere den dagen de kommer ut i jobb. Da hjelper det ikke å rope på mamma og pappa.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Her hos oss har vi mine dine og våre barn. Alle er under 10 år og vi har mange av de. 6 stk:) For oss er det viktig at hans barn føler at de også har en familie her hos oss. Alenetid med pappa blir det ikke mye av. men de får mye tid med pappa og søsken og meg. Vi er sammen.

Min eldste datter får heller ikke mye alenetid med meg, men det har hun heller ikke etterlyst. At barna skal styre er en tanke som vi ikke lever etter. Min mann er ikke en andreprioritet for meg. Tvert i mot. Om vårt ekteskap ryker pga ungene hans og frustrasjoner pga det så er jo det en katastrofe for vår familie. Vi har heldigvis ikke behov hverken han eller jeg til å dele opp familien når vi har alle barna her. Nei, vi koser oss sammen og regler er det for alle barna.

Når barna blir større vil vi sikkert få noen utfordringer. Men så lenge vi har fokuset på at vi står sammen,-alle,-så tror jeg at vi skal takle de utfordringene greit.

Å gi særbehandling til barna fordi mamma og pappa ikke bor sammen er bare tull. Om min datter skulle snu huset til min eks på hodet og føre han og hans partner fra hverandre så hadde jeg ikke akseptert det overhodet.

[Gjest Guest]

Fullstending enig!! Ingen blir i lengden lykkelige (verken foreldre eller barn) av at foreldre ofrer for seg barna.

Ideer om at foredrenes nye partnere skulle "unnskylde seg" .. og alltid skygge unna osv er helt bak mål... Det slags spesialbehandling kan ikke en gang "sarte tennåringer" forvente seg..

[mockinbird]

Nemelig...alminnelig respekt og høflighet.. Jeg liker ikke nødvendigvis ikke alle vennene til barna mine, og heller ikke kjærestene deres, men jeg behandler dem respektfullt for det...og dessuten viser det seg ofte at de er mye triveligere enn man først fikk intrykk av.

Og dessuten..man vil ikke alltid like alle mennesker man møter...men må allikevel forholde seg til dem og behandle dem med respekt. Som feks de barna vil få som ledere den dagen de kommer ut i jobb. Da hjelper det ikke å rope på mamma og pappa.

←

Dette er en av uendelig mange "jeg er steforeldre og min partner og/eller stebarn forstår meg ikke/liker meg ikke/behandler meg ikke pent nok"- diskujoner. Blir dere aldri lei???

Punkt 1: Dere visste vel at partneren hadde barn da dere gikk inn i forholdet? Eller regnet dere med at da DERE kom inn i livet, ville h*n glemme barna?

Punkt 2: Liker dere alle dere møter? Behandler dere alle med like mye respekt, bare fordi noen sier dere burde gjøre det?

Punkt 3: Vær så snill og ikke sammenlign stebarnas reaksjon/følelser med deres egne. De er BARN. Det er ikke dere. (Hva dere er mentalt vet jeg ikke.)

Punkt 4: Joda, som deres egne barn vil, vil også deres stebarn oppleve "andre boller" med hensyn til krav når de blir voksne. Men nå er de faktisk barn.

Punkt 5: Det er IKKE lov å tenke: "Hvorfor skal vi ta barnet med på turer/ferier, mamman gjør jo det". Barnet trenger opplevelser meed begge foreldrene. Ja, de trenger faktisk alenetid med begge foreldrene også!

Punkt 6: Ikke vær så smålig at dere tenker: "Det er urettferdig at stebarnet mitt skal oppleve to ferier/få to store foreldregaver, når mitt eget bare får et". Deres barn får noe unikt stebarnet ditt aldri vil få: en oppvekst med begge biologislke foreldre.

Punkt 7: Klarer dere ikke leve opp til disse enkle punktene, finn en barnløs partner. Barn er barn, med uutviklet, ulogisk tankegang. Det er meningen DERE skal være de voksne og fornuftige. En kjip oppgave, men noe som følger med det å være voksen.

Puh.... Godt å få ut DEN frustrasjonen, gitt!

[Gjest Guest]

"da får dere finne dere en barnløs partner"...

Ja, det vil vel alle helst ha.. (men det får man jo også selvfølgelig full skyllebøtte for.. det er jo hyperegoistisk og bare teit)

Men når h*n nå har barn gjør man jo det beste ut av situasjonen.. Og involverer seg i disse "ikke helt frivillig innvalgte" nye menneskene i ens liv.. Da må man gi og ta på begge sider.

Selv har jeg vokst opp med en stefar.. Han var en voksen ansvarsperson som hadde bestemmelsesrett over mitt liv..

Det hadde jo vært helt teit om han skulle "skygge unna" og liksom "ofre seg" for at jeg skulle "slippe å få ny person i livet"

En voksen person som på et eller annet liv er involvert i et barns liv må jo ha vist forhold mellom ansvar og makt.. Må du ta ansvar, må du også få makt.. Du kan ikke bo i hus med et barn som du må ta hensyn til og ta med og betale for osv osv uten at du skal kunne si "det får du ikke lov til" osv

[Gjest Jente]

Jeg reagerer på noe som en før her sa: "Vi lar ikke barna styre. De får ikke alene tid med mor/far, og barna har heller ikke etterlyst alenetid med den ene forelderen". (Barna var under 10 år).

For det første betyr det ikke at barna styrer, hvis de ønsker litt alene tid med en av foreldrene (der det også er en ste-forelder tilstede).

For det andre, hvis man skulle handle kun etter hva barna under 10 år sier, blir det ikke mye gjort. Det er de voksnes oppgave å snakke med barna sine, stille dem spørsmål og avdekke behov: alene tid med sin biologiske mamma eller pappa, uten at steforelderen er med på den aktiviteten, er noe svært mange barn etterlyser og ønsker. Ikke alle klarer å få det uttrykt, de forventer at de voksne skal forstå det selv.

Å ha rett til litt alene tid med den ene forelderen, å få gjøre noe som bare de to gjør sammen, behøver ikke å ødelegge for den felles familielykken med "mine, dine og våre barn".

Hvert barn er unikt, og fortjener å bli behandlet som det også. Det er ikke det samme som at "de styrer showet". Det skal de voksne klare å lede.

[jubajuba]

For det første er jeg temmelig ny som bruker av dette forumet, og har heller ikke vært flittig bruker av noen andre, ergo er dette et relevant tema for meg.

Jeg har vært alene med mine gutter i hardt oppunder fire år, og for meg har det vært viktig at både barna til min nye kjæreste og min kjæreste har blitt inkludert i vårt familieliv. Med de gleder og sorger det medfører.

Ved å være inkluderende har vi i dag en gutteflokk på fem som er veldig sammensveiset og som setter stor pris på hverandre. Da min eldste var på ferie kjøpte han gaver til hele gjengen, små som store. Og jeg forventer av min kjæreste at han skal sette grenser for mine barn når jeg ikke er tilstede. Og at han skal stille de samme krav til mine barn som til sine egne. Og omvendt. Vi har satt alt inn på å gi barna en mest mulig lik behandling for på den måten å unngå at barna ble sjalu på hverandre. Det den ene ikke kan få, kan heller ikke den andre. De grensene som blir satt for et barn er også gjeldende for de andre, med et visst forhandlingspotensiale, alderen tatt i betraktning.

For mine barn er min kjæreste en trygghetsfaktor og en omsorgsperson i deres liv. Et voksent menneske som bryr seg om deres ve og vel og som setter grenser for dem på samme måte som enhver annen voksen som hadde ansvar for dem ville ha gjort.

Han er en ressurs for dem, på samme måte som jeg er for hans barn. Vi gjør de fleste ting sammen, og for barna er det naturlig at det er slik. Gjør jeg ting sammen med mine barn etterlyser de kjæresten min og lurer på hvorfor han ikke ville/kunne være med.

Ved å være inkluderende har de sluppet en mor som til stadighet har skiftet kjærester fordi at barna ikke har ønsket et annet menneske i mors liv. Nå må legges til at denne mannen er veldig flink med og glad i barn. Og at han har full forståelse for at de er det viktigeste i mitt liv.

Det jeg ikke kan forstå er at så mange ikke ønsker å inkludere sine nye kjærester i sitt og barnas liv, med det resultat at den nye partneren blir stående utenfor og føler seg ofte tilsidesatt og avvist. Og da med barn som føler at det er deres fulle rett å avvise mor/fars nye partner.

Mange går inn i nye forhold med stor angst for å møte den nye partnerens barn, da deres holdning til vedkommende vil være avgjørende for hvordan fremtiden skal bli.

For fars lille pike skal bæres på gullstol gjennom livet...og spares for alt som heter rydding og vasking og skitne hender...

Nå skal det også sies at et av mine englebarn lever i den villfarelsen at han skal bestemme hva som skal gjøres....og ikke gjøres... men han kommer ganske fort ned på bakken igjen. Jeg vil ikke oppdra et barn som tror det er sentrum i universet og som tar med seg den holdningen videre i livet frem til den dagen han skal finne seg en kjæreste...

[Gjest Guest]

Jeg er uenig i at en ste-forelder skal kunne steppe inn i en allerede etablert familie, og kommandere/sjefe/lage regler.

Jeg mener det er den eksisterende familie med mor og barn, eller far og barn, som skal ha innarbeidet regler og rutiner for seg og sine. Så, når den nye ste-forelderen kommer inn, skal h*n respektere de reglene som finnes der fra før av.

Barneoppdragelsen bør hovedsaklig tas ansvar for av hovedforelderen, dvs. den biologiske, synes jeg. Så får ste-forelderen ligge litt lavere i terrenget.

Med hvilken rett skal en fremmed voksen person komme inn og bestemme over ens egne barn?! Nei, stakkars barn, de bør spares for slikt.

[Gjest gjest]

Jeg er uenig i at en ste-forelder skal kunne steppe inn i en allerede etablert familie, og kommandere/sjefe/lage regler.

Jeg mener det er den eksisterende familie med mor og barn, eller far og barn, som skal ha innarbeidet regler og rutiner for seg og sine. Så, når den nye ste-forelderen kommer inn, skal h*n respektere de reglene som finnes der fra før av.

Barneoppdragelsen bør hovedsaklig tas ansvar for av hovedforelderen, dvs. den biologiske, synes jeg. Så får ste-forelderen ligge litt lavere i terrenget.

Med hvilken rett skal en fremmed voksen person komme inn og bestemme over ens egne barn?! Nei, stakkars barn, de bør spares for slikt.

←

Hvem sier at stemor/far skal kommandere eller sjefe? Men det er stor forskjell på det og det være en ekstra omsorgsperson i barnets liv med alt det betyr av ansvar for oppdragelse og omsorg.

Jeg er dypt uenig i at hovedforeldren hovedsakelig skal stå for oppdragelsen. Er man i et trygt og veletablert parforhold så deler man på alt, og det vil også si oppdragelse av barna.

Jeg hadde ikke holdt ut om min mann ikke hadde følt seg komfortabel med å irettesette min datter om det var nødvendig. Jeg tror ikke det hadde vært å gjøre barnet en tjeneste. tvert i mot. Jeg vil ha han aktivt med på alle områder i vårt felles liv. Min datter er så heldig at hun har fått en ekstra omsorgsperson inn i livet sitt. Hvordan kan jeg forvente meg at han skal engasjere seg helhjertet i hennes liv om jeg distanserer de på enkelte områder?

Jeg har vokst opp med foreldre som fremdeles er gift. Min far har jeg ikke noe nært forhold til fordi han ikke engasjerte seg noe særlig. Min mann er mye flinkere til å engasjere seg i min datter. I tilegg har hun en far som hun opplever mye med. Når hennes far får en partner så håper jeg at min datter blir inkludert i deres liv på en fin måte. Jeg ønsker ikke at hun skal få særbehandling fordi mamma og pappa ikke bor sammen, "stakkars."

Det er synd å høre at enkelte foreldres dårlige samvittighet fører til at barn og steforelderen blir drevet fra hverandre fordi steforeldren ikke for lov til å delta fullt ut i barnets liv. Da er det ikke rart at det oppstår såre følelser.

[Gjest Gjest_Lotta_*]

Jeg er uenig i at en ste-forelder skal kunne steppe inn i en allerede etablert familie, og kommandere/sjefe/lage regler.

Jeg mener det er den eksisterende familie med mor og barn, eller far og barn, som skal ha innarbeidet regler og rutiner for seg og sine. Så, når den nye ste-forelderen kommer inn, skal h*n respektere de reglene som finnes der fra før av.

Barneoppdragelsen bør hovedsaklig tas ansvar for av hovedforelderen, dvs. den biologiske, synes jeg. Så får ste-forelderen ligge litt lavere i terrenget.

Med hvilken rett skal en fremmed voksen person komme inn og bestemme over ens egne barn?! Nei, stakkars barn, de bør spares for slikt.

←

En slik nikke-nikke? Å jeg godtar alt her i huset. allo! det er slikt det blir problemer av. Kommer du inn som ny ektefelle inn i hus, så sier det selv at den person har sine egne ønsker også. da er man en full fam. Alle må faktisk innrette seg etter hverandre. Det kan være vanskelig for alle parter, ikke minst barna.

Den nye partner bidrar faktisk med ganske mye.

Det er ikke det at det skal innføres nye regler, men en viss omveltning blir det uansett for alle parter. Om den biologiske forelder godtar det, eller er innstilt på det, så bør de vente!

[tubalubba]

Jeg reagerer på noe som en før her sa: "Vi lar ikke barna styre. De får ikke alene tid med mor/far, og barna har heller ikke etterlyst alenetid med den ene forelderen". (Barna var under 10 år).

For det første betyr det ikke at barna styrer, hvis de ønsker litt alene tid med en av foreldrene (der det også er en ste-forelder tilstede).

For det andre, hvis man skulle handle kun etter hva barna under 10 år sier, blir det ikke mye gjort. Det er de voksnes oppgave å snakke med barna sine, stille dem spørsmål og avdekke behov: alene tid med sin biologiske mamma eller pappa, uten at steforelderen er med på den aktiviteten, er noe svært mange barn etterlyser og ønsker. Ikke alle klarer å få det uttrykt, de forventer at de voksne skal forstå det selv.

Å ha rett til litt alene tid med den ene forelderen, å få gjøre noe som bare de to gjør sammen, behøver ikke å ødelegge for den felles familielykken med "mine, dine og våre barn".

Hvert barn er unikt, og fortjener å bli behandlet som det også. Det er ikke det samme som at "de styrer showet". Det skal de voksne klare å lede.

←

Er så enig i så enig

[La Guapa]

Vi har sendt hjem hans datter på 9 år etter å ha hatt henne på besøk i tre uker.

Da moren hennes hentet henne igår bemerket hun rotet på rommet hennes.

Hjemme rydder hun nemmelig etter seg.Moren var bestyrtet over at det var så mye rot når datteren forlot rommet etter endt ferie.

Hos oss er hun nermest fritatt for plikter fordi "hun har jo ikke så mye tid hos oss"....... "stakkar".Hun har vanlig samvær til vanlig.

Jeg har sluttet å rydde etter en unge som skal behandles helt anderledes enn resten av familien og som forventer særbehandling.(Vi har en datter sammen på ett år)

Det føles utrolig frustrerende å ha en unge liggende på sofaen med fjernkontrollen i tre uker, en unge som aldri legger seg om kvelden og som skal forfordeles bestandig.

Ferien vår har kun vært rettet på henne....null kvelder for meg og ham.

Det tidligste hun la seg var klokken 11:30.

Ikke EN kveld kunne han sende henne litt tidligere i seng slik at vi kunne sitte sammen og prate litt.Hun har sittet oppå oss i tre uker og får selvfølgelig inntrykk av at det bare er hos moren at de voksne har krav på litt tid sammen.

Hos far er det kun hun som gjelder og hun gjør som hun vil.Faren er der kun for henne.

Til og med på resturant må han sitte å holde henne i hånden under middagen og hun forlanger å få sitte i fanget hans under bespisningen, store ungen.

Det er bra at de klemmer og sånn...men det var direkte pinlig.

Dette høres sikkert ut som en bitter stemor...men jeg hadde faktisk forventet litt ekteskapelig hygge på senkveldene også.Det er umulig når du har en 9åring oppå deg 24 timer i døgnet....

Moren hennes derimot sender henne i seng når det begynner å sømme seg for en niåring.Hun og mannen pleier forholdet OG familielivet i ferien.

Jeg kommer IKKE til å ta fri tre uker neste år om hun skal være hele perioden jeg har fri uten å være forpliktet til noe som helst.Mannen min har fem uker fri , men sørget for å ha datteren når jeg var hjemme...praktisk det...jeg lager jo mat, tar henne med ut, vasker klær, underholder, rydder etter henne...osv.

FOR en ferie...har ikke snakket med mannen min omtrent uten å måtte forklare henne hvem vi snakker om, hva vi snakker om ...osv.Det er helt håpløst å ha en vanlig samtale som mann og kone når hun forlanger å få vite alt vi prater om.Og han i tillegg forventer at jeg skal snakke om badepark, barneserier på TV og yndligsfarven hennes HELE dagen (og kvelden).

Jeg ble skuffet fordi jeg trodde vi skulle få noen sene kvelder på verandaen med et glass rødvin og den gode samtalen...alle får da til det selv med barn...bare ikke vi.

Alt dette fordi hun skal ikke behandles som et vanlig barn i en helt vanlig familie...

Manne min et steika teit av og til...det skal han ha.

[Murvel]

Jeg er stemor, og trives med det.... Men, jeg hadde ikke trivdes med det hvis jeg skulle være en statist i mitt eget hjem! For det er tross alt mitt hjem også, selv om jeg er den nyeste i familien. Mine stedøtre godtar at jeg sier hva jeg mener og hvordan jeg liker at ting funger - de setter faktisk pris på at jeg er direkte og ærlig.

Jeg ser ingen grunn til at jeg skal sitte å se på at ungene gjør noe de ikke skal gjøre uten å si noe bare fordi det ikke er mine unger. Jeg er en voksen deltager i livet deres, og da er det faktisk min plikt å ta tak i ting som skjer. Unger er eksperter på å manipulere, men når de finner ut at voksenpersonene i huset faktisk snakker sammen og er enige om regler og rutiner - da blir det en mye roligere situasjon.

[Gjest Gjest]

til la guapa:

vil bare si at her i huset har det vært omtrent det samme, bare at barnet er en gutt på 9 år.... se forøvrig min tråd her som heter "voksentid". han skal hele tiden sitte oppå sammen med pappa, var det ikke for at jeg var her ville han nok ha sovet i samme seng med pappa.... :s han skal hele tiden ha pappas fulle oppmerksomhet og prøver jeg å føre en samtale med hans far, avbryter han hele tiden. det er til å få fnatt av....