De som holder sammen pga barna

[AnonymBruker]

Har hatt d sånn i 5 år, krangler sjelden. Gjør ting for oss selv både ute og hjemme. Gitt henne opp for lenge siden og lever med det. God venn med barna er jeg .

 

Anonymkode: 79fa3...24f

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er en av dem som holder sammen med mannen pga barn. Vi er ikke venner, men krangler ikke. Dette har pågått slik i flere år. Jeg er dypt ulykkelig og på grensen til deprimert. Vet rett og slett ikke hva som er best å gjøre; ofre barnas lykke for min egen? 

Anonymkode: 34ffa...201

Gikk fra mannen i 2019 da han hadde utviklet et voldsomt ego til grensen på narsisissme. Mine meninger kunne aldri komme frem og nåde meg om jeg viste følelser som sinne eller tristhet. Da var det kjefting og kald skulder. Aldri fikk jeg trøst eller støtte. aldri var han interessert i mitt indre liv. Jeg ble så ødelagt at sjefen sendte meg til psykolog. Nå er vi skilt jeg har funnet en ny som er helt villt flink på å se meg. Det er helt rart å være så elsket. Trodde ikke det kom til å skje. 

Det som er vondt er å tenke på at barnet mitt savner meg. barnet vil mye til meg. Bekymrer meg mye for hen! Men jeg andrer ikke på bruddet. Jeg hadde endt opp psykisk syk, det er jeg sikker på.

Anonymkode: 6bb7e...fed

[AnonymBruker]

Det er vel ikke helt svart/hvitt tenker jeg. 

Jeg selv i et forhold som jeg vil anse som lykkelig, men livet har oppturer og nedturer og særlig småbarnslivet er ganske intenst til tider. Det har vært perioder hvor vi har jobbet så hardt her hjemme for å holde god stemning at tanken om at "dette ville nok vært enklere hvis jeg var alene", men jeg vil i dag uten tvil påstå at det har vært verdt det å holde ut de seigeste periodene. 

Og igjen så er det andre forhold der det rett og slett ikke er verdt det og de som angrer på at de har blitt eller angrer på at de har gått. Til syvende og sist så synes jeg ikke at det angår noen andre enn de direkte involverte. 🤷‍♀️

Anonymkode: b437a...2a7