orker ikke være deprimert

[AnonymBruker]

Jeg er ei jente i midten av 20 åra. De siste månedene har psyken min vært veldig ustabil. Jeg har ikke så mange rundt meg og har bare blitt litt lei av alt. Jeg har aldri hatt så mange rundt meg. Dette er første gangen jeg kjenner på en sånn type ensomhet. Ensomheten er stor. Jeg har ikke noen venner egentlig. De eneste jeg har rundt meg er familie. De siste 4 ukene har jeg vært mest nedstemt. Har det greit med familien rundt meg, men så fort jeg blir alene. Så hender det jeg får en behov for å gråte. Jeg føler meg bare ikke så bra psykisk for tiden. Jeg er så sliten av dette, men jeg har ikke tid til å kjenne på alle disse negative følelsene. Jeg prøver å holde meg opptatt med noe, men det fungerer tydeligvis ikke i lengden. Noen ganger orker jeg ikke å gjøre det jeg egentlig skulle. Ender bare opp med å ikke gjøre noe som helst. 

Jeg har ikke lyst til å ha det sånn. Jeg ønsker meg så venner som jeg kan tilbringe tid med. Det er litt trist at en 24 åring bruker det meste av sitt sosiale liv med foreldra og søskena sine. 

 

Anonymkode: 6bd22...d32

[AnonymBruker]

Jeg synes egentlig ikke det er trist at du bruker mesteparten av ditt sosiale liv med foreldrene og søsknene dine, hvis dere har et godt forhold, men depresjon og ensomhet kan ødelegge mye. Jeg kunne også trengt en venn. 

Anonymkode: 038e7...aef

[AnonymBruker]

Studier og jobb? 

Anonymkode: ae596...66b

[Gjest supernova_87]

Hei! 

Vet du, jeg skjønner godt at du ikke har det så godt i den situasjonen. Det er vondt å se at man ikke har så mange rundt seg som man ønsker. Jeg kjenner til den følelsen. Og det er ikke noe rart at du føler på den og at den gjør skikkelig skikkelig vondt. ❤

Du sier du ikke har tid til å kjenne på de negative følelsene, hva er det som gjør at du ikke har tid og hva skal du rekke? 

Min teori er at depresjon og angst kommer av at man ikke håndterer de ekte følelsene sine på en god måte, f.eks ved å undertrykke og distrahere seg fra dem. Konsekvensen blir psykisk sykdom. Dette er noe mange gjør for å komme seg gjennom vanskelige perioder. Men til syvende og sist får man det ikke bra før man lever i tråd med hva man føler. Og har et vitalt og autentisk forhold til egne følelser. Det gode er at da varer ikke følelsene så lenge heller. 

Sender deg varme klemmer! ❤

[AnonymBruker]

8 minutter siden, Rainstorm skrev:

Hei! 

Vet du, jeg skjønner godt at du ikke har det så godt i den situasjonen. Det er vondt å se at man ikke har så mange rundt seg som man ønsker. Jeg kjenner til den følelsen. Og det er ikke noe rart at du føler på den og at den gjør skikkelig skikkelig vondt. ❤

Du sier du ikke har tid til å kjenne på de negative følelsene, hva er det som gjør at du ikke har tid og hva skal du rekke? 

Min teori er at depresjon og angst kommer av at man ikke håndterer de ekte følelsene sine på en god måte, f.eks ved å undertrykke og distrahere seg fra dem. Konsekvensen blir psykisk sykdom. Dette er noe mange gjør for å komme seg gjennom vanskelige perioder. Men til syvende og sist får man det ikke bra før man lever i tråd med hva man føler. Og har et vitalt og autentisk forhold til egne følelser. Det gode er at da varer ikke følelsene så lenge heller. 

Sender deg varme klemmer! ❤

Men når man er deprimert og får behandling, er jo ofte rådene å fake it til you make it, avled vonde følelser osv. Jeg syns ikke det hjelper.

Anonymkode: ae596...66b

[Gjest supernova_87]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men når man er deprimert og får behandling, er jo ofte rådene å fake it til you make it, avled vonde følelser osv. Jeg syns ikke det hjelper.

Anonymkode: ae596...66b

Hvis det ikke hjelper så er du ikke forpliktet til å gjøre det. Finnes det noe som hjelper noen gang? Gjør mer av det. 

For meg så jeg en forskjell mellom depressive følelser og ekte følelser. Ekte følelser er sinne over overgrep og krenkelser, sorg over tap, smerte over eksistensiell ensomhet. Dette tror jeg det er greit å føle. La bare være og flomme forbi. Mens nedstemthet, irrasjonell irritasjon og angst er syke følelser som er et tegn på at man har undertrykt følelsene sine for lenge. Jeg tror f.eks nedstemthet er en måte å numme seg selv så man slipper å føle så mye på krenkelser. 

[Gjest MrTeddy29]

har sletet med deprisjon siden jeg var 8 år, er nå 28.

Har vært en kamp i hele livet, og jeg har aldri brukt psykolog.

Å spørre om hjelp er det viktigste man kan gjøre, det er mye som kan hjelpe.

Noen ganger så må man bare tenke at man er bedre en deprisjonen og tenke oppover.

Jeg snakker virkelig om erfaring, jeg har gått gjennom veldig mye i barndommen og oppover til jeg ble 24.

Selv om man er langt nede så vil man klare og komme opp igjen om man virkelig setter en innsats for det og tror på det selv.

Selv når jeg var så langt nede at jeg ville sove hele tiden, så tvang jeg meg selv ut for og bare være litt sosial, selv om hvor tungt det var, og selv om jeg ikke hadde noen og være med.

Bare et lite hei til noen og få et hei tilbake hjalp meg mye.

Letteste måten og få venner er og få en hobby, og bli med på ting. Selv om det føles ut som at det er umuligt.

Det er ufatteligt tungt, og jeg skjønner at du sliter. Men eg vet du blir og komme deg opp på bena igjen.
Jeg er lett og snakke med, så om du føler at du trenger noen og snakke med, så ikke vær redd for og skrive til meg på pm..

Men uansett, ønsker deg masse lykke til og håper på at det ting ordner seg for deg ❤️ 

Endret 4. august 2020 av MrTeddy29