Første møte med angst

[Pleier]

Til de som har hatt angst, både vanlig og panikk angst. Vil dere være med å dele deres første møte med angsten?

Min første erfaring med angsten var et kraftig tilfelle av panikk angst. Jeg var hjemme med samboer da dette skjedde, magen knyttet seg og jeg var veldig urolig i magen kan jeg huske. Det var vinter og en meter med snø i skogen rundt det jeg bor. Jeg tok med meg en pute og gikk ut i bare sokkelesten, måtte bare komme meg ut (følte meg innesperret), gikk et par meter ut i skogen med snø opp til skrittet, og der sto jeg med puta forran munnen og skrek.

Jeg var helt borte, sambo kom ut og dro meg med inn og lurte på om jeg hadde blitt tullete. Jeg gikk vist da og satt meg i et hjørne og rev meg i håret og dunket hodet i veggen, var livredd (vet ikke for hva). Jeg følte meg direkte gal, jeg følte meg innestengt i min egen kropp, samtidig som jeg følte at jeg var ute av min egen kropp. Dette var så vondt og jeg hadde ikke råd på hvordan jeg skulle komme meg ut, viste ikke engang hva det var.

Trodde jeg hadde gått inn i en psykose eller at jeg hadde blitt alvorlig gal. Sambo satt seg ned og holdt fast rundt meg. Prøvde å ro meg ned og han var ganske redd selv. Til slutt så bare sovnet jeg. Det er mye jeg ikke husker av denne kvelden, det eneste jeg husker er brudd stykker av at jeg ikke kom meg ut fra kroppen min (lignende klaustrofobi bare sterkere).

[Gjest Gjest_gjest_*]

mitt første møte med angst var i bil på vei til jobb! Det var en helt vanlig dag, ikke noe spesielt som hadde skjedd. Sitter i bilen og plutselig kjenner jeg at nå svimer jeg av, påfølgene hjertebank og redsel Dette forandret mye for meg i ettertid; blir en helt ny hverdag.

[Gjest Lilleulv]

Jeg har heldigvis kommet meg ut av dette angst-greiene, men kan kanskje fortelle om mitt første angstanfall allikevel.

Jeg kranglet med samboeren min, og begynte å hyperventilere. plutselig ble jeg livredd og fikk sinnssyke smerter i brystet, jeg ble bare liggende og skjelve i sengen. Samboer ble livredd og spurte hva han skulle gjøre. Jeg sa han måtte skru på lyset, åpne vinduet, og snakke med meg. Det føltes som at jeg holdt på å tippe over i noe helt jævlig, og hvis jeg gjorde det så ville jeg ikke klare å komme meg ut av det igjen. jeg skjønte at jeg måtte være rolig, og jeg klarte å puste rolig og holde meg rolig. JEG var ikke redd, det var liksom kroppen min som var det :o syk følelse... Så fortalte jeg om bildene på veggen om og om igjen helt til jeg sovnet. Grusom opplevelse. Seinere fikk jeg angstanfall både i tunnel og parkeringshus, trodde jeg hadde mista helt kontrollen en stund... men så tok jeg skikkelig tak i meg selv, og kom ut av det. jeg kan ikke tro at jeg klarte det. er veldig lykkelig nå som jeg slipper det der. det unner jeg ikke min verste fiende.

[reddelinnea]

Jeg har bare vært født i angst på en måte tror jeg. Husker ikke når jeg fikk angst. Har i grunnen vært redd og hatt angst så lenge jeg kan huske. Lurer på hvordan det er å ikke ha angst og være redd.

Jeg har alltid en knyttneve i magen som knyter seg sammen, også er jeg fryktelig kvalm og uvel hele tiden. Føler det er en fisk inne i magen som spreller. Hjertet dunker fort. Også føler jeg at halsen snurper seg sammen sånn at jeg liksom ikke klarer å puste. Ekkelt. Pluss har masse spenninger i kroppen, ofte vondt i hodet og i nakken og skulder. Er avhengig av smertestillende selv om det ikke hjelper så mye.

Det er så vondt å ha angst og være redd. Er lei av hele angsten.