«Plutselig står han der»

[AnonymBruker]

... sa min mormor, om det å finne «den rette». Har hørt fra flere at man bare vet det, når man treffer en person man ender opp med, eller som man utvikler et langvarig kjærlighetsforhold med. 

Greia er at jeg har opplevd noe slikt 2-3 ganger, og det har aldri endt med et forhold, kun sex og stor lidenskap. Er dette bare tull?  Den eneste gangen jeg har møtt en som jeg ble sammen med i flere år, opplevde jeg langt ifra noe kjærlighet ved første blikk.

Anonymkode: 7fbc7...acf

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Er dette bare tull?

Ja dette er bare tull, rett og slett. Du kan umiddelbart få lyst til å ha sex med noen, men det er noen helt annet

Anonymkode: 6e034...300

[AnonymBruker]

Aldri opplevd. Bare opplevd å treffe noen enten via datingsider, eller på byen. Har aldri plutselig skjedd på butikken eller på jobb eller hos venner. 

Anonymkode: 1f8df...f96

[AnonymBruker]

de kan vel "plutselig dukke opp" uten at det må være kjærlighet ved første blikk. Han jeg var sammen med i 18 år dukket opp i livet mitt veldig plutselig, men det tok noen møter før jeg falt for han. 

Anonymkode: 0ddb2...f25

[AnonymBruker]

Plutselig sto han der, på trappa utenfor en butikk som ikke hadde åpnet enda. De to minuttene før døra åpnet var alt vi begge trengte for å vite at det skulle bli oss. Innen begge hadde kjøpt det vi skulle hadde vi avtalt en tur langs stranda, med fulle handleposer og dårlige sko, men det tror jeg knapt vi la merke til en gang. Turen endte på en kafê hvor vi snakket i timesvis og gikk over i en tur på et galleri ingen av oss hadde den minste interesse av, men det lå ved siden av og fungerte bra som påskudd for å forlenge samværet. Etter det ble det ny tur langs stranda, så en flere timer lang samtale på en random benk og så en pizza på Peppes hvor vi til slutt ble kasta ut etter å ha sittet i mange timer etter at de rydda bort det tomme fatet. Så ble jeg med ham hjem hvor vi snakket og snakket og drakk hundre kopper te til vi oppdaget at klokka var over ni neste morgen. Så jeg tok på meg skoa, pakket sammen handleposene og åpnet døra - og der ble vi stående og snakke i over tre timer til fordi ingen av oss greide å si hade. Da jeg endelig greide å gå fulgte han meg hjem og så sto vi ved min dør et par timer også før han satte kursen hjemover. Da jeg endelig kom meg inn  hadde vi tilbragt over 28 timer sammen og bæreposene mine var fulle av sur melk, svett ost og skjemt fisk. Etter et par timers søvn ringte han og vi møttes igjen og sånn fortsatte vi i ukesvis, kun avbrutt av jobb, studier og det aller mest nødvendige av søvn. Vi visste det var oss (men snakket ikke om det før etter flere uker). Og til deg over som sier at å falle for noen så umiddelbart er en seksuell greie - det tok en måned før vi kysset hverandre for førtse gang og tre måneder før vi hadde sex. Det var personligheten og utstrålingen hans jeg falt for og vice versa, i tillegg til dette udefinerbare "noe" som gjorde at vi begge visste. Vi fikk tolv år sammen, de siste sju prega av alvorlig sykdom, før sykdommen til slutt gjorde at jeg mistet ham. 

Men så, etter rundt et år, skjedde det samme igjen. Vi satt på samme venteværelse på sykehuset og det skulle ikke mer enn 3 minutter og et par utvekslede fraser til før vi begge visste. Da vi var ferdige med undersøkelsene våre somlet hun rundt i sykehuskiosken i en evighet i håp om å se meg når jeg gikk og jeg tok fem runder ekstra på hele sykehuset i håp om å se henne da hun gikk.- og vi fant hverandre. Vi endte opp med å sitte i busskuret utenfor i timesvis og vi lot gud vet hvor mange busser gå fra oss. Og da en av oss til slutt gikk på sin buss ble den andre med og så satt vi der og kjørte runde etter runde uten å gå av. Da vi endelig gjorde det var det på feil sted og vi endte med å spise indisk sammen og deretter gå en tur i parken hvor vi satt absolutt hele natta bare avbrutt av en dotur på en bensinstasjon. Og om morgenen kjøpte vi rundstykker, brie og jordbær på Kiwi og satt på en benk noen timer til. Og sånn fortsatte vi. Vi er nå sammen på niende året. 

Dette høres bare ut som en klissete dameroman, men det går faktisk ann å bare møte folk på helt tilfeldige steder og bare "vite det". "Plutselig står han der" og "kjærlighet ved første blikk" er ikke myter - det finnes, selv om kanskje ikke alle får oppleve det og de fleste finner partnere på andre måter. Så ikke slutt å drømme om å plutselig møte den rette, for det kan skje 😊

 

 

Anonymkode: 3f5b1...da4

[AnonymBruker]

Tja, hvis man bare sitter å venter på at det skal skje så kan man lett bli skuffa. Noen mener at man ikke skal lete, men man har nok bedre odds, og ikke minst fler valgmuligheter om man gjør det, og ikke lar alt være opp til tilfeldighetene. 

Noen tror jo på skjebnen når det gjelder sånne ting, at man har èn soulmate som er meant to be og at det kommer til å skje uansett. Jeg vil tro at nå om dagen så er det noe de færreste tror på.. 

Anonymkode: 71225...3bf

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

... sa min mormor, om det å finne «den rette». Har hørt fra flere at man bare vet det, når man treffer en person man ender opp med, eller som man utvikler et langvarig kjærlighetsforhold med. 

Greia er at jeg har opplevd noe slikt 2-3 ganger, og det har aldri endt med et forhold, kun sex og stor lidenskap. Er dette bare tull?  Den eneste gangen jeg har møtt en som jeg ble sammen med i flere år, opplevde jeg langt ifra noe kjærlighet ved første blikk.

Anonymkode: 7fbc7...acf

Den rette meg her og fakkings der!! For noe tull! 90 % av norges og verdens befolkning får barn og gifter seg og går inn i forhold, tviler på at det er den rette for alle disse! Alle jeg vetom og har møtt har bare klaget på partner og vært ulykkelige sammen, ikke passet sammen osv, men i 10-25 år er de sammen og gift gitt😂 har selv møtt menn jeg har passet sammen med og hatt mye til felles med, men de var så dumme at de lot en så bra dame som meg gå. Er bare de jeg ikke passer sammen med som vil ha meg. Menn har aldri vært med meg pga følelser og kjærlighet heller, bare av andre grunner. Mennesker mangler evnene til kjærlighet og å elske. Du er tålig dum om du tror at du er elsket bare fordi du har en partner, mest sannsynlig er den sammen med deg fordi den fikk avslag ti andre steder og er avhengig å være med noen, da vi mennesker er flokkdyr. Er så vondt da man genuint har vært interessert i en kjæreste som person og ønsket langvarige forhold, investert i de og elsket de, men dette var aldri gjensidig!!

Anonymkode: 80b3a...284

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja dette er bare tull, rett og slett. Du kan umiddelbart få lyst til å ha sex med noen, men det er noen helt annet

Anonymkode: 6e034...300

Dette!

Anonymkode: 68695...fae

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tja, hvis man bare sitter å venter på at det skal skje så kan man lett bli skuffa. Noen mener at man ikke skal lete, men man har nok bedre odds, og ikke minst fler valgmuligheter om man gjør det, og ikke lar alt være opp til tilfeldighetene. 

Noen tror jo på skjebnen når det gjelder sånne ting, at man har èn soulmate som er meant to be og at det kommer til å skje uansett. Jeg vil tro at nå om dagen så er det noe de færreste tror på.. 

Anonymkode: 71225...3bf

Det vil jo aldri skje om man sitter og venter. Man må jobbe for å finne kjærligheten, skape den og beholde den. Alle tror det bare skjer og lar gode folk bare forsvinne ut av ens liv bare fordi sjebnen ikke tar seg av at alt flyter smooth hele tiden. Ja folk går gjennom kriser, psykiske problemer og sykdom osv, da pleier kjærligheten å ta slutt og knekke alle forhold. Folk må gå inn i seg selv og evne og jobbe med sine svakheter som de aller aller fleste har når det kommer til relasjoner med andre mennesker. Jeg er lei av å møte menn og være i forhold med menn som er tafatte og tror på denne sjebnen og ikke skjønner at de må gi av seg selv og jobbe med forholdet vårt, da hadde vi fortsatt vært sammen. Det er deres skyld at de ikke evner å skape gode relasjoner eller gidder å endre perspektiv.

Anonymkode: 80b3a...284

[AnonymBruker]

Jeg har hatt to langvarige forhold og begge har jeg møtt når jeg ikke har vært på utkikk etter noen. Det høres jo litt teit ut med at noen bare står der, men det å tilfeldigvis møte på noen når man egentlig ikke forventer det tror jeg skjer ofte.

I de tilfellene har det heller ikke handlet om bare en seksuell tiltrekning, men en interesse og et ønske om å bli kjent med det mennesket. Har ikke hatt sex med noen av dem med en gang i hvert fall. 

Noen er kanskje så kyniske at de ikke klarer å tro at slike ting skjer og at man treffer folk sånn tilfeldigvis som man blir interessert i. Jeg tror ikke helt på den rette som i den rette er en person man skal tilbringe resten av livet med, men det kan være den rette der og da. Det kan vare i noen år, i mange år eller resten av livet. 

Anonymkode: a42cd...daf

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har hatt to langvarige forhold og begge har jeg møtt når jeg ikke har vært på utkikk etter noen. Det høres jo litt teit ut med at noen bare står der, men det å tilfeldigvis møte på noen når man egentlig ikke forventer det tror jeg skjer ofte.

I de tilfellene har det heller ikke handlet om bare en seksuell tiltrekning, men en interesse og et ønske om å bli kjent med det mennesket. Har ikke hatt sex med noen av dem med en gang i hvert fall. 

Noen er kanskje så kyniske at de ikke klarer å tro at slike ting skjer og at man treffer folk sånn tilfeldigvis som man blir interessert i. Jeg tror ikke helt på den rette som i den rette er en person man skal tilbringe resten av livet med, men det kan være den rette der og da. Det kan vare i noen år, i mange år eller resten av livet. 

Anonymkode: a42cd...daf

Jo, jeg skjønner det godt, og det er en mye mer naturlig og også en mye mer spennende måte å møte folk på enn på en dating app. Jeg har aldri hatt noen hell med disse appene selv. Har møtt folk på byen/fest/jobb sånne ting.. men det var nok ikke meant to be likevel, var bare at man turte å vise interesse også ble det liksom en relasjon ut av det. Skulle ønske det skjedde litt oftere bare. 

Anonymkode: 71225...3bf

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Plutselig sto han der, på trappa utenfor en butikk som ikke hadde åpnet enda. De to minuttene før døra åpnet var alt vi begge trengte for å vite at det skulle bli oss. Innen begge hadde kjøpt det vi skulle hadde vi avtalt en tur langs stranda, med fulle handleposer og dårlige sko, men det tror jeg knapt vi la merke til en gang. Turen endte på en kafê hvor vi snakket i timesvis og gikk over i en tur på et galleri ingen av oss hadde den minste interesse av, men det lå ved siden av og fungerte bra som påskudd for å forlenge samværet. Etter det ble det ny tur langs stranda, så en flere timer lang samtale på en random benk og så en pizza på Peppes hvor vi til slutt ble kasta ut etter å ha sittet i mange timer etter at de rydda bort det tomme fatet. Så ble jeg med ham hjem hvor vi snakket og snakket og drakk hundre kopper te til vi oppdaget at klokka var over ni neste morgen. Så jeg tok på meg skoa, pakket sammen handleposene og åpnet døra - og der ble vi stående og snakke i over tre timer til fordi ingen av oss greide å si hade. Da jeg endelig greide å gå fulgte han meg hjem og så sto vi ved min dør et par timer også før han satte kursen hjemover. Da jeg endelig kom meg inn  hadde vi tilbragt over 28 timer sammen og bæreposene mine var fulle av sur melk, svett ost og skjemt fisk. Etter et par timers søvn ringte han og vi møttes igjen og sånn fortsatte vi i ukesvis, kun avbrutt av jobb, studier og det aller mest nødvendige av søvn. Vi visste det var oss (men snakket ikke om det før etter flere uker). Og til deg over som sier at å falle for noen så umiddelbart er en seksuell greie - det tok en måned før vi kysset hverandre for førtse gang og tre måneder før vi hadde sex. Det var personligheten og utstrålingen hans jeg falt for og vice versa, i tillegg til dette udefinerbare "noe" som gjorde at vi begge visste. Vi fikk tolv år sammen, de siste sju prega av alvorlig sykdom, før sykdommen til slutt gjorde at jeg mistet ham. 

Men så, etter rundt et år, skjedde det samme igjen. Vi satt på samme venteværelse på sykehuset og det skulle ikke mer enn 3 minutter og et par utvekslede fraser til før vi begge visste. Da vi var ferdige med undersøkelsene våre somlet hun rundt i sykehuskiosken i en evighet i håp om å se meg når jeg gikk og jeg tok fem runder ekstra på hele sykehuset i håp om å se henne da hun gikk.- og vi fant hverandre. Vi endte opp med å sitte i busskuret utenfor i timesvis og vi lot gud vet hvor mange busser gå fra oss. Og da en av oss til slutt gikk på sin buss ble den andre med og så satt vi der og kjørte runde etter runde uten å gå av. Da vi endelig gjorde det var det på feil sted og vi endte med å spise indisk sammen og deretter gå en tur i parken hvor vi satt absolutt hele natta bare avbrutt av en dotur på en bensinstasjon. Og om morgenen kjøpte vi rundstykker, brie og jordbær på Kiwi og satt på en benk noen timer til. Og sånn fortsatte vi. Vi er nå sammen på niende året. 

Dette høres bare ut som en klissete dameroman, men det går faktisk ann å bare møte folk på helt tilfeldige steder og bare "vite det". "Plutselig står han der" og "kjærlighet ved første blikk" er ikke myter - det finnes, selv om kanskje ikke alle får oppleve det og de fleste finner partnere på andre måter. Så ikke slutt å drømme om å plutselig møte den rette, for det kan skje 😊

 

 

Anonymkode: 3f5b1...da4

Ikke for å være frekk, men er du bifil? Har du evt. visst det hele livet? 

Anonymkode: e834c...b34

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ikke for å være frekk, men er du bifil? Har du evt. visst det hele livet? 

Anonymkode: e834c...b34

Ja og ja. Hva i all verden har det med temaet i tråden og gjøre? 

Anonymkode: 3f5b1...da4