Eks-slanker og uvirkelighetsfølelse

[AnonymBruker]

Jeg gikk fra kategorien "fedme" til kategorien "normalvektig" for en 6-7 år siden, etter minst 20, kanskje nærmere 30, år med vektproblemer, alt fra å ha en sunn vekt men tro at jeg var feit, til å ikke orke å tenke på at jeg var i ferd med å bli det på ordentlig, eller bare bekymre meg, for å bli feit, eller for å ikke være tynn nok, for at jeg spiste feil, eller ikke bra nok, eller ikke var aktiv nok, og iverksatte tilsynelatende "fornuftige" og "vellykkede" slankeopplegg, men klarte ikke å vedlikeholde vekttapet etterpå. Jeg tenkte på meg selv som en matlei matmons - redd for alt som smakte godt, samtidig som jeg var i opposisjon til alt og alle, og ute av kontroll i spisesituasjoner. 

Fremdeles blir vi servert de samme løgnene, det samme budskapet - at mat er et nødvendig onde, at det er noe feil med oss, at vektmesting er hard jobbing som er nærmest umulig å få til på sikt. Så noe skjedde inni meg, for jeg knakk koden, og gjennomskuet bedraget. Jeg har det helt fantastisk nå, jeg stortrives i kroppen min, og elsker å bruke den, jeg elsker mat, og er ikke lenger redd for at hver bit som smaker godt, er en spiker i kista. 

Det som forstyrrer meg nå - for jeg vil ikke si det er et problem - er at det kjennes så rart. Jeg tror det har noe med at jeg aldri forestilte meg et liv som uanstrengt normalvektig, fordi det virket helt usannsynlig helt til det plutselig bare var en realitet. Det har altså ikke noe med at jeg ikke har innarbeidet nye vaner ennå - det går på skinner og har gjort det i flere år allerede - det er følelsen. Og i tillegg har jeg nylig fått nærmest det motsatte - en uvirkelighetsfølelse om mitt tidligere liv som overvektig og vektbekymret - jeg får det ikke til å stemme at jeg, som klarer å tenke både selvstendig og logisk, skulle falle for noe som så åpenbart er svindel. Jeg vet at jeg har vokst opp med det rundt meg, jeg vet at det er det vi blir fortalt er nødvendig og det eneste riktige, så det er naturlig at vi blir påvirket og tar det for sannhet, jeg forstår det. Men jeg begynner nesten å tro at noe som preget 25 år av livet mitt, ikke har hendt, fordi det ikke kan ha hendt. 

Noen som har opplevd noe lignende, eller har tanker om dette?

Anonymkode: 968f5...b1a

[AnonymBruker]

Akkurat likt, bare at jeg har aldri slitt med vekta. 
Derimot har jeg slitt med depresjon. Fordi jeg alltid har trodd at noe var galt med meg? Hvorfor trodde jeg det? Jo, fordi jeg alltid har blitt fortalt det. Fikk diagnose ADD i voksen alder og en depresjonsdiagnose. Hele livet har jeg blitt fortalt at jeg må blir mer slik og mindre slik. Jeg er enten for mye eller for lite. Folk har en enorm uvane i å påpeke noe hele tiden. Om du gjør noe riktig også, så finner folk en feil. hver gang jeg har hatt det bra har jeg trodd at noe var feil, for da gikk jeg vel bare i min egen boble. Nei, slå av drømmeland og se virkeligheten som alle andre. Men er alle andre i virkeligheten da? Er det slik at vi ikke er i virkeligheten før det er dystert? 
Sliter litt enda men er mye bedre. 

Anonymkode: 098ff...c97