Dere som har gått ned mer enn 30kg+

[AnonymBruker]

Hvor lang tid brukte du?

Hva var den viktigste endringen du gjorde?

jeg vil også gjerne høre om når det stoppet litt opp, hva du eventuelt gjorde da for å holde på motivasjonen.😊

Anonymkode: 52edd...7b4

[AnonymBruker]

Gikk ned 40 kg. Spiste mer grønt, og mindre porsjoner rett og slett. Mye mer vann. 

Brukte 9 mnd. 

Men smalt de på igjen etter flere psykiske smell. 

Jeg går opp og ned hele tiden og det er slitsomt å ikke bare finne en måte å gå ned på med varig endring. Men jeg har ikke vært motivert nok tidligere. 

Anonymkode: b6c64...814

[addict]

Det korte svaret: telte kalorier og skjønte at ingen endringer kom til å skje hvis jeg stoppet opp. Brukte i underkant av 1 år på rundt 30 kg. 

[AnonymBruker]

Gikk ned 60 på litt over et år med kaloriunderskudd og turer. Hadde aldri noen stopp i vektnedgangen. Men siden jeg er feit fordi jeg sliter psykisk og ikke fordi jeg er glad i mat, så har jeg gått opp igjen 40. 

Anonymkode: 7e0e9...7ad

[AnonymBruker]

Jeg har brukt 5 år på 60 kg. Holdt vekten. Men den stoppet på 75 kg.

Anonymkode: 453d5...907

[AnonymBruker]

Jeg gikk ned 30 kg på ganske nøyaktig 12 mnd. 

Den første og største endringene var å erkjenne at jeg var deprimert, og at slik ville det fortsette å være, med mindre jeg tvang meg selv inn på ny kurs, uansett hvor tøft det var. Jeg hadde vært ganske så dypt deprimert lenge, og jeg innså at det ikke var bare å vente på at det skulle gå over. Det skjedde bare ikke, så jeg hadde valget om å bli værende i å ha det vondt, egentlig velge bort det å virkelig leve, og stadig legge på meg mer og føle det mer og mer håpløst, eller å gjøre noe med det. Forsøke iallefall. 

Jeg valgte da ubehaget ved å måtte gjøre noe. Bestemte meg for å presse meg til å begynne å trene, og var veldig streng med meg selv. Klar i min indre dialog om at det var nå eller aldri jeg hadde valget om å gi opp å få det bedre, eller i det minste forsøke det, for det ville aldri bli enklere, bare mer og mer vanskelig. 

Jeg var overvektige i klasse fedme, deprimert, på bunnen av det å ha tro på meg selv og pågangsmot, det siste jeg ønsket var å gå ut i verden og blottlegge denne elendigheten, og likevel tvang jeg meg selv til å faktisk gå på trening. Veldig klar over at å ikke gjøre det var å velge å gi opp livet og mulighet til å noen gang få det bedre. 

Den første gangen var desidert den verste, men jeg gikk på selvtvang i to måneder, etter det jeg hadde bestemt at måtte gjeninnføres. Mandag, onsdag og fredag var det trening, minst en time, helst to. 

Å komme seg avgårde var verst. Alt strittet imot, helt til jeg var der og var i gang. Da gikk det egentlig ok greit å fullføre både en og to timer, og jeg følte en lettelse og at jeg hadde klart noe når jeg var ferdig. Noe jeg ellers ikke kjente på. Likevel gikk det altså to måneder før det ikke var nødvendig med å tvinge meg ut døra og i gang. Det føltes like fælt og vanskelig hver gang, og jeg måtte tvinge meg selv ved å minne meg på at det var dette eller å gi opp livet. 

Etterhvert klarte jeg mer å koble bort hodet, ikke tenke på om jeg ville dette, ikke la meg føle på om jeg ville eller ikke, bare gjøre meg klar og gå, like uten valg som om man kan velge å gå på toalettet eller ikke. 

Jeg kan ikke si nøyaktig når det faktisk løsnet. Det kom så gradvis, det at det ikke var så vanskelig lenger. Jeg hadde innstilt meg så på det å bare gjennomføre, koble bort hodet, at jeg egentlig ikke la merke til at det ikke var så vanskelig lenger. Plutselig en dag bare tok jeg meg i å føle at det var litt deilig å gå inn på trening. At det ikke var noe jeg gruet meg til, men noe som faktisk føltes ok. Derfra og videre var det ok. Fremdeles noe jeg gjorde etter en fast plan, men det var ikke noe som kostet meg mye å gjøre. Dørstokkmila var tilstede, men resten var helt ok. Til og med ganske greit. Jeg hadde begynt å føle meg trygg og hjemme på senteret, og jeg hadde begynt å føle at jeg mestret det å trene. Var ikke lenger utilpass og følte meg ikke lenger klønete, uerfaren, som en som ikke kunne noe eller som en folk kunne se på og tenke "Herregud, se det feite beistet som peser og svetter som en gris straks hun begynner. Håpløst!" 

Jeg klarte stadig mer. Opplevde fremgang, opplevde å mestre stadig mer og stadig bedre. Jeg følte meg trygg på programmet jeg skulle gjennomføre, og var ikke usikker på hvordan jeg skulle gjøre noe, eller om jeg dummet meg ut. Jeg kom på hils med stadig flere, og opplevde ikke at folk tenkte at jeg ikke hadde noe der å gjøre, men at jeg fikk positive tilbakemeldinger og var en av mange som holdt på med det samme. Det var mange der som også var overvektige, og som hadde helseutfordringer som gjorde trening nødvendig. Det var også dem som var veltrente og perfeksjonerte en allerede perfekt kropp, men jeg var altså absolutt ikke alene om å jobbe mest for å bare komme i bedre form, og det var oppmuntring og smil, ikke nødvendig å skamme seg. Jeg følte meg akseptert og til og med likt og anerkjent i å være både et kjent og hyggelig ansikt å møte på, og i det at jeg gjorde en innsats og hadde fremgang.

Senteret ble et godt og kjent sted å være, og det å komme seg ut og føle mestring og fremgang ble det som ble min vei ut av å bare ha det vondt, og stå fast i det. Depresjonen slapp gradvis taket, og ble erstattet av en følelse av å være på vei mot å ha det bedre på alle måter. 

De 15 første kiloene forsvant ved trening alene. Da var jeg mentalt klar for å klare å ta bedre valg angående mat også. Ting var ikke så håpløst og likegyldig lenger at det var "nødvendig" å ta dårlige valg, som trøst eller ut fra likegyldig latskap.

Jeg klarte å kutte ut brus og søtsaker, og gikk egentlig aldri på diett utover det. For meg holdt det å spise klokere, og ikke for mye eller for mye søtt /fett. 

På 12 mnd var 35 kg borte, men det viktigste av alt var at jeg ikke lenger var deprimert og ikke hadde en selvfølelse som var helt ødelagt. 

Dette var min vei ut av overvekt, men også min vei ut av en håpløs tilværelse, hvor det å leve bare var vondt. 

Det å ikke få det så fælt igjen var og er min viktigste motivasjon. Jeg vil ikke dit igjen! 

Jeg kan fremdeles få tunge tanker til tider, og føle at jeg er på vei dit (min depresjon ble utløst av en rekke vonde hendelser som fremdeles kan være vonde å forholde seg til), men nå tar jeg tak i det fort, og vet hva som må til for å løfte meg selv ut av det. Ikke å bare gli videre dit, men ta tak og gi meg selv opplevelse av å ikke ha gitt meg selv opp, men at jeg vil og kan. 

Å trene er nå noe jeg forbinder med å ta vare på meg selv, mestre og ha det bra. Dørstokkmila kan fremdeles være tøff til tider, men senteret er et godt sted å være, og trening gir meg en følelse av å mestre som gjør at jeg ikke synker ned i det vonde igjen. Det var min vei ut av å ha det vondt, og nå er det noe som hjelper meg med å holde slikt borte. 

Jeg er fremdeles noen kilo overvektig. Det er faktisk helt ok. Det er en vanvittig differanse på å være direkte feit og føle seg elendig, og å ha noen kilo overvekt, men ha det bra med seg selv. 

Jeg vil egentlig anbefale folk som må gå ned mye om å ikke tenke at de MÅ ned alle kiloene for å anse det som suksess. Har man 30-50 kilo å gå ned er hvert 10'ende kilo man klarer å gå ned en utrolig endring til det bedre og lettere. En gigantisk suksess i både det å ha snudd vekten fra å stadig øke, og at hvert 10' ende kilo utgjør en endring i å ha det bedre og lettere på alle måter. 

Jeg begynte på 105 kg. 

Differansen mellom å være 105 kg og i helt elendig form, og å være 95 kg og litt i form var differansen mellom å ha det vondt og å ha det greit. Hvilket er en fantastisk differanse. 

Differansen mellom å være 95 kg og 85 kg var differansen mellom å være tykk og å være ganske normal. Ikke føle seg som "hun tykke" lenger. Hvilket er en fantastisk differanse. 

Differansen mellom å være 85 kg og 75 kg var differansen mellom å ha et bra forhold til kroppen og å føle seg fantastisk. Hvilket er en fantastisk differanse.

Der stoppet det opp for meg, men selv om jeg ifølge bmi gjerne kunne gå ned litt til er hvert 10 kg en gigantisk suksess, og selv om jeg hadde stoppet på 95 eller 85 kg hadde det utgjort en differanse som bedret livet så mye at det ikke er nødvendig å måtte klare alt for å ha lykkes med noe utrolig bra. 

Hvert 10 kg man klarer er noe vidunderlig fantastisk, og livsendrende. 

Det er viktig å huske på, for å ikke bli oppgitt av at det er så mange kilo som bør bort. Hvert eneste teller faktisk i å få det bedre. 

 

Anonymkode: ecd30...083

[AnonymBruker]

På 25.7.2020 den 14.02, AnonymBruker skrev:

Gikk ned 60 på litt over et år med kaloriunderskudd og turer. Hadde aldri noen stopp i vektnedgangen. Men siden jeg er feit fordi jeg sliter psykisk og ikke fordi jeg er glad i mat, så har jeg gått opp igjen 40. 

Anonymkode: 7e0e9...7ad

Så flink du har vært som har klart det. Synd du sliter psykisk. Håper du kan få hjelp til dette. ❤️Klem

Anonymkode: 52edd...7b4

[AnonymBruker]

Gikk ned 30, la på 7-8 gjen. Telte kalorier, trente kardio og styrke, generelt veldig aktiv. Brukte 3 år.

Gikk deretter opp 30 ved svangerskap, og ned 40 igjen med amming. Holdt vekten siden, gjør ingenting spesielt, trener ikke, stoppet amming og spiser normalt. 

Dette i løpet av 10 år totalt. 

Anonymkode: ab486...a8c

[AnonymBruker]

På 26.7.2020 den 21.34, AnonymBruker skrev:

Jeg gikk ned 30 kg på ganske nøyaktig 12 mnd. 

Den første og største endringene var å erkjenne at jeg var deprimert, og at slik ville det fortsette å være, med mindre jeg tvang meg selv inn på ny kurs, uansett hvor tøft det var. Jeg hadde vært ganske så dypt deprimert lenge, og jeg innså at det ikke var bare å vente på at det skulle gå over. Det skjedde bare ikke, så jeg hadde valget om å bli værende i å ha det vondt, egentlig velge bort det å virkelig leve, og stadig legge på meg mer og føle det mer og mer håpløst, eller å gjøre noe med det. Forsøke iallefall. 

Jeg valgte da ubehaget ved å måtte gjøre noe. Bestemte meg for å presse meg til å begynne å trene, og var veldig streng med meg selv. Klar i min indre dialog om at det var nå eller aldri jeg hadde valget om å gi opp å få det bedre, eller i det minste forsøke det, for det ville aldri bli enklere, bare mer og mer vanskelig. 

Jeg var overvektige i klasse fedme, deprimert, på bunnen av det å ha tro på meg selv og pågangsmot, det siste jeg ønsket var å gå ut i verden og blottlegge denne elendigheten, og likevel tvang jeg meg selv til å faktisk gå på trening. Veldig klar over at å ikke gjøre det var å velge å gi opp livet og mulighet til å noen gang få det bedre. 

Den første gangen var desidert den verste, men jeg gikk på selvtvang i to måneder, etter det jeg hadde bestemt at måtte gjeninnføres. Mandag, onsdag og fredag var det trening, minst en time, helst to. 

Å komme seg avgårde var verst. Alt strittet imot, helt til jeg var der og var i gang. Da gikk det egentlig ok greit å fullføre både en og to timer, og jeg følte en lettelse og at jeg hadde klart noe når jeg var ferdig. Noe jeg ellers ikke kjente på. Likevel gikk det altså to måneder før det ikke var nødvendig med å tvinge meg ut døra og i gang. Det føltes like fælt og vanskelig hver gang, og jeg måtte tvinge meg selv ved å minne meg på at det var dette eller å gi opp livet. 

Etterhvert klarte jeg mer å koble bort hodet, ikke tenke på om jeg ville dette, ikke la meg føle på om jeg ville eller ikke, bare gjøre meg klar og gå, like uten valg som om man kan velge å gå på toalettet eller ikke. 

Jeg kan ikke si nøyaktig når det faktisk løsnet. Det kom så gradvis, det at det ikke var så vanskelig lenger. Jeg hadde innstilt meg så på det å bare gjennomføre, koble bort hodet, at jeg egentlig ikke la merke til at det ikke var så vanskelig lenger. Plutselig en dag bare tok jeg meg i å føle at det var litt deilig å gå inn på trening. At det ikke var noe jeg gruet meg til, men noe som faktisk føltes ok. Derfra og videre var det ok. Fremdeles noe jeg gjorde etter en fast plan, men det var ikke noe som kostet meg mye å gjøre. Dørstokkmila var tilstede, men resten var helt ok. Til og med ganske greit. Jeg hadde begynt å føle meg trygg og hjemme på senteret, og jeg hadde begynt å føle at jeg mestret det å trene. Var ikke lenger utilpass og følte meg ikke lenger klønete, uerfaren, som en som ikke kunne noe eller som en folk kunne se på og tenke "Herregud, se det feite beistet som peser og svetter som en gris straks hun begynner. Håpløst!" 

Jeg klarte stadig mer. Opplevde fremgang, opplevde å mestre stadig mer og stadig bedre. Jeg følte meg trygg på programmet jeg skulle gjennomføre, og var ikke usikker på hvordan jeg skulle gjøre noe, eller om jeg dummet meg ut. Jeg kom på hils med stadig flere, og opplevde ikke at folk tenkte at jeg ikke hadde noe der å gjøre, men at jeg fikk positive tilbakemeldinger og var en av mange som holdt på med det samme. Det var mange der som også var overvektige, og som hadde helseutfordringer som gjorde trening nødvendig. Det var også dem som var veltrente og perfeksjonerte en allerede perfekt kropp, men jeg var altså absolutt ikke alene om å jobbe mest for å bare komme i bedre form, og det var oppmuntring og smil, ikke nødvendig å skamme seg. Jeg følte meg akseptert og til og med likt og anerkjent i å være både et kjent og hyggelig ansikt å møte på, og i det at jeg gjorde en innsats og hadde fremgang.

Senteret ble et godt og kjent sted å være, og det å komme seg ut og føle mestring og fremgang ble det som ble min vei ut av å bare ha det vondt, og stå fast i det. Depresjonen slapp gradvis taket, og ble erstattet av en følelse av å være på vei mot å ha det bedre på alle måter. 

De 15 første kiloene forsvant ved trening alene. Da var jeg mentalt klar for å klare å ta bedre valg angående mat også. Ting var ikke så håpløst og likegyldig lenger at det var "nødvendig" å ta dårlige valg, som trøst eller ut fra likegyldig latskap.

Jeg klarte å kutte ut brus og søtsaker, og gikk egentlig aldri på diett utover det. For meg holdt det å spise klokere, og ikke for mye eller for mye søtt /fett. 

På 12 mnd var 35 kg borte, men det viktigste av alt var at jeg ikke lenger var deprimert og ikke hadde en selvfølelse som var helt ødelagt. 

Dette var min vei ut av overvekt, men også min vei ut av en håpløs tilværelse, hvor det å leve bare var vondt. 

Det å ikke få det så fælt igjen var og er min viktigste motivasjon. Jeg vil ikke dit igjen! 

Jeg kan fremdeles få tunge tanker til tider, og føle at jeg er på vei dit (min depresjon ble utløst av en rekke vonde hendelser som fremdeles kan være vonde å forholde seg til), men nå tar jeg tak i det fort, og vet hva som må til for å løfte meg selv ut av det. Ikke å bare gli videre dit, men ta tak og gi meg selv opplevelse av å ikke ha gitt meg selv opp, men at jeg vil og kan. 

Å trene er nå noe jeg forbinder med å ta vare på meg selv, mestre og ha det bra. Dørstokkmila kan fremdeles være tøff til tider, men senteret er et godt sted å være, og trening gir meg en følelse av å mestre som gjør at jeg ikke synker ned i det vonde igjen. Det var min vei ut av å ha det vondt, og nå er det noe som hjelper meg med å holde slikt borte. 

Jeg er fremdeles noen kilo overvektig. Det er faktisk helt ok. Det er en vanvittig differanse på å være direkte feit og føle seg elendig, og å ha noen kilo overvekt, men ha det bra med seg selv. 

Jeg vil egentlig anbefale folk som må gå ned mye om å ikke tenke at de MÅ ned alle kiloene for å anse det som suksess. Har man 30-50 kilo å gå ned er hvert 10'ende kilo man klarer å gå ned en utrolig endring til det bedre og lettere. En gigantisk suksess i både det å ha snudd vekten fra å stadig øke, og at hvert 10' ende kilo utgjør en endring i å ha det bedre og lettere på alle måter. 

Jeg begynte på 105 kg. 

Differansen mellom å være 105 kg og i helt elendig form, og å være 95 kg og litt i form var differansen mellom å ha det vondt og å ha det greit. Hvilket er en fantastisk differanse. 

Differansen mellom å være 95 kg og 85 kg var differansen mellom å være tykk og å være ganske normal. Ikke føle seg som "hun tykke" lenger. Hvilket er en fantastisk differanse. 

Differansen mellom å være 85 kg og 75 kg var differansen mellom å ha et bra forhold til kroppen og å føle seg fantastisk. Hvilket er en fantastisk differanse.

Der stoppet det opp for meg, men selv om jeg ifølge bmi gjerne kunne gå ned litt til er hvert 10 kg en gigantisk suksess, og selv om jeg hadde stoppet på 95 eller 85 kg hadde det utgjort en differanse som bedret livet så mye at det ikke er nødvendig å måtte klare alt for å ha lykkes med noe utrolig bra. 

Hvert 10 kg man klarer er noe vidunderlig fantastisk, og livsendrende. 

Det er viktig å huske på, for å ikke bli oppgitt av at det er så mange kilo som bør bort. Hvert eneste teller faktisk i å få det bedre. 

 

Anonymkode: ecd30...083

Fantastisk histore! Veldig bra. 

Anonymkode: 0da09...949

[AnonymBruker]

Gikk ned 32 kg på 9 mnd. Jeg gjorde dette med Fedon kosthold, jeg telte både kalorier og karbohydrater. Spiste mellom 50-100 g karbohydrater og 1500 kalorier om dagen. De første månedene så trente jeg ikke, mens de siste månedene startet jeg å trene bare mer og mer. Så jeg gikk jevnt ned de 9 mnd, det stoppet ikke opp. 

Anonymkode: 3db06...68c

[AnonymBruker]

Jeg gikk ned 25 på 5 mnd. Levde på 1500 kalorier. 

Anonymkode: 67259...928

[AnonymBruker]

Gikk ned 40kg på 2.5 år, kunne lite om kosthold og måtte lære meg om det, kjøpte Grete Roede bok. Var overvektig som barn åså. Gikk ned til 72kg hold meg på det i 8 år.... Har gått opp til 84kg nå og prøver igjen på å gå ned, denne gangen til 70 blank... Kanskje litt mer. 

Anonymkode: ee70b...a44

[AnonymBruker]

37 kg på 1 år. 

Viktigste endringen var å innse at jeg spiste for mye mat og snop, samt drakk for mye brus. Jeg har egentlig gått ned i vekt ved å spise litt mindre porsjoner samt kutte ut brus og snop i stor grad. Det har vært så enkelt å miste vekt at det nesten er flaut at jeg ikke tok tak i det før. Spiser forøvrig akkurat samme mat som tidligere. Pizza, taco med alt godt, lasagne, spagetti, brød med brelett og ost, sauser og dressing på maten osv.. 😅 Ikke bare slik mat, men mye. Vi elsker pasta! Handler om mengdene man inntar.

Har også funnet "gjenfunnet" treningsgleden og treningsformer som jeg liker. 

Man kan ikke gå ned i vekt og holde seg der uten å gjennomgå en livsstilsendring. Derfor har jeg vært bestemt på at de endringene jeg gjør, de må jeg kunne leve med. I stedet for å legge om til et kosthold jeg ikke har interesse av å sette meg inn i eller følge, så spiser jeg heller det jeg liker å spise. Kaloritelling har vært løsningen for meg. Det er egentlig det samme med trening. Jeg orker ikke å presse meg selv til å trene styrke når jeg synes det er noe dritt. Da tar jeg heller en løpetur siden det er noe jeg synes er gøy.

Hvis maten og treninga blir et ork, så ramler man av lasset før eller siden. Gjør endringer du synes er helt grei. 

Vektplatå er kjipt.. Har opplevd noen slike. Jeg spiser faktisk litt mer i to-tre dager når det skjer. Har forstått det slik at platå kommer av at kroppen tenker "å nei, sultekrise!", og derfor forsøker å holde på vekta. For meg gir det da mening at jeg må spise litt mer slik at kroppen tenker at alt er normalt. Om det stemmer vet jeg ikke, men har aldri vært på et platå særlig lenge. Vekta har sluppet taket når jeg har spist litt mer 😊 

 

 

Anonymkode: 6bbc0...7e6

[AnonymBruker]

På 26.7.2020 den 21.34, AnonymBruker skrev:

Jeg gikk ned 30 kg på ganske nøyaktig 12 mnd. 

Den første og største endringene var å erkjenne at jeg var deprimert, og at slik ville det fortsette å være, med mindre jeg tvang meg selv inn på ny kurs, uansett hvor tøft det var. Jeg hadde vært ganske så dypt deprimert lenge, og jeg innså at det ikke var bare å vente på at det skulle gå over. Det skjedde bare ikke, så jeg hadde valget om å bli værende i å ha det vondt, egentlig velge bort det å virkelig leve, og stadig legge på meg mer og føle det mer og mer håpløst, eller å gjøre noe med det. Forsøke iallefall. 

Jeg valgte da ubehaget ved å måtte gjøre noe. Bestemte meg for å presse meg til å begynne å trene, og var veldig streng med meg selv. Klar i min indre dialog om at det var nå eller aldri jeg hadde valget om å gi opp å få det bedre, eller i det minste forsøke det, for det ville aldri bli enklere, bare mer og mer vanskelig. 

Jeg var overvektige i klasse fedme, deprimert, på bunnen av det å ha tro på meg selv og pågangsmot, det siste jeg ønsket var å gå ut i verden og blottlegge denne elendigheten, og likevel tvang jeg meg selv til å faktisk gå på trening. Veldig klar over at å ikke gjøre det var å velge å gi opp livet og mulighet til å noen gang få det bedre. 

Den første gangen var desidert den verste, men jeg gikk på selvtvang i to måneder, etter det jeg hadde bestemt at måtte gjeninnføres. Mandag, onsdag og fredag var det trening, minst en time, helst to. 

Å komme seg avgårde var verst. Alt strittet imot, helt til jeg var der og var i gang. Da gikk det egentlig ok greit å fullføre både en og to timer, og jeg følte en lettelse og at jeg hadde klart noe når jeg var ferdig. Noe jeg ellers ikke kjente på. Likevel gikk det altså to måneder før det ikke var nødvendig med å tvinge meg ut døra og i gang. Det føltes like fælt og vanskelig hver gang, og jeg måtte tvinge meg selv ved å minne meg på at det var dette eller å gi opp livet. 

Etterhvert klarte jeg mer å koble bort hodet, ikke tenke på om jeg ville dette, ikke la meg føle på om jeg ville eller ikke, bare gjøre meg klar og gå, like uten valg som om man kan velge å gå på toalettet eller ikke. 

Jeg kan ikke si nøyaktig når det faktisk løsnet. Det kom så gradvis, det at det ikke var så vanskelig lenger. Jeg hadde innstilt meg så på det å bare gjennomføre, koble bort hodet, at jeg egentlig ikke la merke til at det ikke var så vanskelig lenger. Plutselig en dag bare tok jeg meg i å føle at det var litt deilig å gå inn på trening. At det ikke var noe jeg gruet meg til, men noe som faktisk føltes ok. Derfra og videre var det ok. Fremdeles noe jeg gjorde etter en fast plan, men det var ikke noe som kostet meg mye å gjøre. Dørstokkmila var tilstede, men resten var helt ok. Til og med ganske greit. Jeg hadde begynt å føle meg trygg og hjemme på senteret, og jeg hadde begynt å føle at jeg mestret det å trene. Var ikke lenger utilpass og følte meg ikke lenger klønete, uerfaren, som en som ikke kunne noe eller som en folk kunne se på og tenke "Herregud, se det feite beistet som peser og svetter som en gris straks hun begynner. Håpløst!" 

Jeg klarte stadig mer. Opplevde fremgang, opplevde å mestre stadig mer og stadig bedre. Jeg følte meg trygg på programmet jeg skulle gjennomføre, og var ikke usikker på hvordan jeg skulle gjøre noe, eller om jeg dummet meg ut. Jeg kom på hils med stadig flere, og opplevde ikke at folk tenkte at jeg ikke hadde noe der å gjøre, men at jeg fikk positive tilbakemeldinger og var en av mange som holdt på med det samme. Det var mange der som også var overvektige, og som hadde helseutfordringer som gjorde trening nødvendig. Det var også dem som var veltrente og perfeksjonerte en allerede perfekt kropp, men jeg var altså absolutt ikke alene om å jobbe mest for å bare komme i bedre form, og det var oppmuntring og smil, ikke nødvendig å skamme seg. Jeg følte meg akseptert og til og med likt og anerkjent i å være både et kjent og hyggelig ansikt å møte på, og i det at jeg gjorde en innsats og hadde fremgang.

Senteret ble et godt og kjent sted å være, og det å komme seg ut og føle mestring og fremgang ble det som ble min vei ut av å bare ha det vondt, og stå fast i det. Depresjonen slapp gradvis taket, og ble erstattet av en følelse av å være på vei mot å ha det bedre på alle måter. 

De 15 første kiloene forsvant ved trening alene. Da var jeg mentalt klar for å klare å ta bedre valg angående mat også. Ting var ikke så håpløst og likegyldig lenger at det var "nødvendig" å ta dårlige valg, som trøst eller ut fra likegyldig latskap.

Jeg klarte å kutte ut brus og søtsaker, og gikk egentlig aldri på diett utover det. For meg holdt det å spise klokere, og ikke for mye eller for mye søtt /fett. 

På 12 mnd var 35 kg borte, men det viktigste av alt var at jeg ikke lenger var deprimert og ikke hadde en selvfølelse som var helt ødelagt. 

Dette var min vei ut av overvekt, men også min vei ut av en håpløs tilværelse, hvor det å leve bare var vondt. 

Det å ikke få det så fælt igjen var og er min viktigste motivasjon. Jeg vil ikke dit igjen! 

Jeg kan fremdeles få tunge tanker til tider, og føle at jeg er på vei dit (min depresjon ble utløst av en rekke vonde hendelser som fremdeles kan være vonde å forholde seg til), men nå tar jeg tak i det fort, og vet hva som må til for å løfte meg selv ut av det. Ikke å bare gli videre dit, men ta tak og gi meg selv opplevelse av å ikke ha gitt meg selv opp, men at jeg vil og kan. 

Å trene er nå noe jeg forbinder med å ta vare på meg selv, mestre og ha det bra. Dørstokkmila kan fremdeles være tøff til tider, men senteret er et godt sted å være, og trening gir meg en følelse av å mestre som gjør at jeg ikke synker ned i det vonde igjen. Det var min vei ut av å ha det vondt, og nå er det noe som hjelper meg med å holde slikt borte. 

Jeg er fremdeles noen kilo overvektig. Det er faktisk helt ok. Det er en vanvittig differanse på å være direkte feit og føle seg elendig, og å ha noen kilo overvekt, men ha det bra med seg selv. 

Jeg vil egentlig anbefale folk som må gå ned mye om å ikke tenke at de MÅ ned alle kiloene for å anse det som suksess. Har man 30-50 kilo å gå ned er hvert 10'ende kilo man klarer å gå ned en utrolig endring til det bedre og lettere. En gigantisk suksess i både det å ha snudd vekten fra å stadig øke, og at hvert 10' ende kilo utgjør en endring i å ha det bedre og lettere på alle måter. 

Jeg begynte på 105 kg. 

Differansen mellom å være 105 kg og i helt elendig form, og å være 95 kg og litt i form var differansen mellom å ha det vondt og å ha det greit. Hvilket er en fantastisk differanse. 

Differansen mellom å være 95 kg og 85 kg var differansen mellom å være tykk og å være ganske normal. Ikke føle seg som "hun tykke" lenger. Hvilket er en fantastisk differanse. 

Differansen mellom å være 85 kg og 75 kg var differansen mellom å ha et bra forhold til kroppen og å føle seg fantastisk. Hvilket er en fantastisk differanse.

Der stoppet det opp for meg, men selv om jeg ifølge bmi gjerne kunne gå ned litt til er hvert 10 kg en gigantisk suksess, og selv om jeg hadde stoppet på 95 eller 85 kg hadde det utgjort en differanse som bedret livet så mye at det ikke er nødvendig å måtte klare alt for å ha lykkes med noe utrolig bra. 

Hvert 10 kg man klarer er noe vidunderlig fantastisk, og livsendrende. 

Det er viktig å huske på, for å ikke bli oppgitt av at det er så mange kilo som bør bort. Hvert eneste teller faktisk i å få det bedre. 

 

Anonymkode: ecd30...083

FANTASTISK!👏🏻 Håper du er stolt av deg selv, det bør du!☺️ Det er veldig motiverende å lese historien din. 
Ts

Anonymkode: 52edd...7b4