Hva med oss som har alt, men fortsatt sliter?

[AnonymBruker]

Det snakkes mye om de som ikke har noen venner, de som føler seg ensom eller ikke har taklet skolegang eller arbeidslivet, etc. Men hva med oss som har alt, men fortsatt sliter? 

Jeg kommer fra en familie som har godt med økonomisk kapital. Foreldrene mine har vært gode både praktisk og økonomisk, så vi ungene har til en grad fått penger om det ble tomt på brukskonto. Det skal sies at jeg har klart meg bra på bare Lånekassen, så har ikke trengt å be om hjelp. Likevel har jeg fått 2000 kr av de på sparekonto hver måned, i tillegg har jeg spart 1000 kr selv. Har spart så mye at jeg nå har råd til å leie en ny leilighet f.o.m høsten. Hjemme har det derimot vært mangel på emosjonell støtte. Foreldre som ikke klarer å regulere seg selv, anerkjenner ikke følelser, sinne, høyt konfliktnivå og trusler igjennom oppveksten. Som voksen har jeg blitt svært varsom for krangler og konflikter. Kontakten mellom oss har vært sporadisk. Har prøvd å kutte kontakt flere ganger, men den dårlige samvittigheten har tatt meg gang på gang.

Skolegangen har gått greit. Fullførte i vår en bachelorgrad, og skal nå til høsten ta en mastergrad. Er vel en helt gjennomsnittlig student. Har mine mål. Sikter mot å bli en prosjektleder innenfor mitt felt. Jeg er en person som liker å jobbe mot et mål, og se resultater på de prosjektene som jeg har fullført. Eller i hvertfall gjøre en forandring for noe eller noen, og delta i denne prosessen som foregår fra start til mål. 

Sosialt nettverk er det heller ikke mangel på. Om jeg skal telle på mine hender, så er det i hvertfall 7 stykker jeg omgås mye med. Ellers har jeg mange bekjentskaper. Som person er jeg sjenert og litt tilbaketrukken, men har ingen problemer med å bli kjent med nye folk. Jeg har fått høre av andre at jeg er en person som tiltrekker meg folk. De liker å henge med meg, fordi jeg er så rolig og lyttende, men samtidig gir jeg så mye av meg selv. Føler meg aldri ensom, men har følt meg alene. Men da har jeg gjort noe med situasjonen; dra på uanmeldte besøk hos venner, eller bare dra på arrangementer. Blir alltid tatt godt imot. 

Likevel har jeg i 8-9 år slitt med tilbakevendende depresjoner, og vært mye ut og inn av behandling. Har i årevis slitt med selvmordstanker, og gjør det enda. Går nå på antidepressiva og går ukentlig til samtaleterapi.

Så selvom jeg er i følge samfunnet et vellykket menneske, der jeg har oppnådd mange av «kravene», og mye av det mange mister pga sykdom eller annet. Jeg har alt jeg trenger, likevel sliter jeg. Har bare Facebook og Snapchat, så sosiale medier er ikke en påvirkningsfaktor.

Jeg prøver å overbevise andre rundt meg om at livet er verdt å leve, likevel klarer jeg ikke å overbevise meg selv. Jeg sliter sånn med å se mening med livet. Kanskje blir det annerledes når jeg kommer ut i arbeidslivet, og får drive på med det eneste som holder meg i livet; jobb-jobb-jobb. Jeg synes det å ha fri er vanskelig, fordi jeg ser ikke på fritiden som noe meningsfult. Jeg er sikker på at jeg er en av de som kommer til å jobbe meg i hjel - fordi jeg må ha noe å gjøre hele tiden for å distrahere meg. Jobbe, spise og sove. 

Noen som kjenner seg igjen, eller har vært i samme båt? K24

Anonymkode: 825a6...ef8

[AnonymBruker]

Ja, hva med dere som "har alt", men som "sliter": Hva skulle det vært med dere, dere du?

Anonymkode: 0be53...318

[AnonymBruker]

Du har åpenbart problemer fordi foreldrene dine aldri stilte opp for deg emosjonelt. Disse problemene må du bearbeide før du klarer å komme deg videre. Psykolog, psykiatrisk sykepleier, prest eller fastlegen vil kunne hjelpe deg. Jo lenger du drøyer med å ta tak i dette og bare fortsetter å slepe problemene videre i livet ditt, jo verre vil sannsynligvis depresjonen din bli. Ta tak nå. God bedring. 

Anonymkode: 7aa53...3db

[AnonymBruker]

Mye som er kjent i historien din for min del. Jeg har utdannelse, hus, mann og barn jeg elsker over alt og nettverk. Men ble mobbet mye som barn og foreldre som så en annen vei og ignorerte det selv om jeg sa ifra. (Dette er en lang historie og jeg sliter psykisk fra alt vondt fra oppveksten. Konfronterte foreldrene mine med dette i voksen alder og ble møtt med hvor vanskelig ting var for dem og hvor utakknemlig jeg var som svartmalte barndommen. De distanserte seg, noe jeg ikke ønsker og jeg «trakk» det tilbake. (De er det siste av familie jeg har og ønsker ikke at barna skal miste besteforeldre). Men jeg glemte aldri den responsen og har et enda mer overfladisk forhold og ser de skjeldnere. 

Jeg gjemte meg mye bak jobb i mange år. Kasta bort mye tid på det. Nå gir barna mine mening, men annen mening har jeg ikke så det må jeg få. (Barna blir jo store og flytter ut en dag). 

Tror du ikke er alene, vond barndom er vanskelig å komme seg videre fra. Vurdert terapi?

Anonymkode: 703d0...47f

[Krakilsk]

Ja, jeg kjenner meg veldig igjen i dette. Du vet det sikkert selv, at mye nok bunner i oppveksten (tenker da på høyt konfliktnivå og reguleringsvansker) iallefall blir jeg mer og mer obs på hvor mye det har skadet meg emosjonelt. Jeg måtte gå veldig mange runder med meg selv før jeg klarte å akseptere et trygt og harmonisk ekteskap, for det lå så mye destruktive mønsteret i bagasjen min. Hadde jo aldri kjent til nære relasjoner med lavt konfliktnivå før. 

Jeg er forøvrig 33, begynner også master til høsten og går på antidepressiva. Skulle ønske jeg hadde noen gode råd til deg, men kan mest bare si at jeg forstår deg (for hva det er verdt.) Selv ble jeg anbefalt boken "Utviklingstraumer" av sykehuset, kanskje du også vil ha nytte av å lese den.

[Silva Pluvialis]

Ingen har alt, og det du beskriver er emosjonell neglisjering. Det er ingen sunn barndom, selv om dere hadde det godt økonomisk. Barn trenger å bli speilet og møtt på følelsene sine. 

Har du vært utredet for traumer? 
 

[AnonymBruker]

Sliter litt med forståelse for dere, siden jeg sliter fordi jeg mangler alt.

Anonymkode: 587a8...a2a

[AnonymBruker]

da har du jo ikke alt?

"alt" er for meg = kjærlighet, lykkelig forhold, bra helse fysisk/psykisk og ok økonomi.

Du har da altså langt fra "alt"

Anonymkode: 42dd8...937

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver, med unntak av at jeg har ikke noe spesifikt i barndommen å peke på. Jeg har gått på antidepressiva tidligere, har ikke slitt med selvmordstanker, men har derimot vært selvskader i mange år (er det ikke lengre).

Jeg er en del eldre enn deg, og kan bare si at det med jobb hjelper. Jeg er litt arbeidsnarkoman, men føler jobben gir meg masse. Og angrer ikke et sekund på alle timene jeg har brukt der! Har også en snill samboer, som bidrar med trygghet og stabilitet, så det har absolutt hjulpet. Så har det mye bedre i dag enn når jeg var på din alder. Studietiden var vanskelig synes jeg.

Nå er jeg gravid, og har følt meg delvis «tom» gjennom hele svangerskapet uten at det har vært synlig for omgivelsene. Så jeg skal innrømme jeg er livredd for at jeg ender opp med en fødselsdepresjon... 

Du er ihvertfall ikke alene med disse følelsene om det hjelper  

Anonymkode: 07f35...44c

[AnonymBruker]

Lykke kommer innenfra, uansett hvor klisjé det høres ut. Jeg synes ikke det er rart i det heletatt at du ikke har det bra. Du definerer det å ha det bra med hvor god økonomi og utdannelse/jobb du har og antall venner, og det er kun overfladiske ting som selvfølgelig er greit å ha for å overleve. Men du er vokst opp uten særlig med emosjonell støtte, så det er ikke så rart du tenker sånn heller. 

Det virker som du prøver å overleve, ikke leve. Jeg håper du får hjelp til å finne mer glede i livet, for det fortjener du💕. Ikke ha dårlig samvittighet fordi du sliter selv om enkelte ting i livet er på plass. 

 

Anonymkode: edeea...a8f

[Hjertefisk]

Det er måten man tenker på som bestemmer hva slags følelser man blir sittende med.
Man kan fint ha "alt", men allikevel slite med tankekjør, grubling, perfeksjonisme, pessimise, meningsløshet, lav selvverdi og andre ting som kun rotes i hop i sitt eget hode.
Kanskje er dette ting du plukket opp fra foreldrene dine da du var barn, eller kanskje har disse tankene fått manifistere seg over tid.
En terapeut kan lære deg å endre tankemønster. Slik at du blir mer obs på tanker som er irrasjonelle og destruktive. Man skal ikke la egne irrasjonelle tanker tynge en ned mer enn nødvendig.

Så bør man heller ikke glemme at det er forskjell på hva kroppen trenger og det sjelen trenger. Man kommer langt med økonomisk støtte, utdannelse og venner - men hvis sjelen din er utsultet, vil du allikevel ikke ha det godt uansett hvor stort hus du får eller hvor stort nettverk du har.
Hva sjelen trenger varierer fra person til person, og det er ihvertfall ikke materialistiske verdier det er snakk om. Kanskje er det på tide å ta et dypdykk i deg selv?