Omgås bare dårlige folk, sliter

[AnonymBruker]

Jeg har et kjempeproblem. Jeg kjenner og omgås kun dårlige folk som bruker hasj og som enten soner med fotlenke eller har sittet inne. Og jeg kjenner nesten bare gutter. Og jeg er ei jente på 22. Det har liksom blitt helt vanlig at det er sånn. Synes normale folk er kjedelige, eller at de ikke har den samme tankegangen eller synet på livet som jeg har. Eller at de ikke har de samme erfaringene og kan ikke sette seg inn i hvordan jeg har det. Hver gang det dukker opp gode folk i livet ender jeg opp med å slette dem. Tenker at de er dumme eller kjedelige, at det ikke er noe å hente. At de ikke har noe å lære meg. Jeg har slitt ganske mye med psyken og føler meg hjemme med dårlige folk, som har slitt selv. Jeg kan gå overens med hvem som helst, så lenge personen er «dårlig». Men opplever ofte å bli avvist etter en stund, eller at man slutter å snakke. For det er jo dårlige folk, ingen ekte intensjoner. Dette gjør ikke akkurat min psykiske helse noe bedre. Kjenner jeg går mer i kjelleren for hver dag. Havnet i en ond sirkel. Jeg finner ikke ekte kjærlighet noe sted. Begynner å tenke at livet ikke er verdt å leve. Lever kun for det overfladiske i livet mitt, fasaden med fine klær og slikt som jeg tviholder på og som gjør meg litt tryggere, selv om jeg føler meg helt død innvendig.

Hvordan gjør man det, når alt man kjenner til er det her? Hvordan endrer man kurs?? Hvordan skal jeg greie å omgås med normale folk uten å kjede meg? Er spontan, hiver meg ut i ting, ganske ukritisk til hvem jeg møter, tenker ikke så mye konsekvenser og handler etter følelser. Får ofte mentale break downs. Kjenner på mye forvirring, frustrasjon og håpløshet. Noen som har vært i samme båt?

Anonymkode: 46194...097

[Cinnamondiva]

Synes at du skal være med folk som er mer normale som vil ditt eget beste. De dårlige folkene har ikke du noe godt av. Pass på deg selv. Kan være mange spennende mennesker eller ihvertfall morsomme mennesker som er mer normale😇

[SoWhat?]

Tror du har litt feil bilde av "normale" folk, selv om jeg skjønner hva du mener også. Men hva med de som har endret kurs da? Som har vært der du er, men som har kommet ut av det? De fins jo, og det hadde jo vært fint om du kom i kontakt med slike personer? Vet ikke helt hvordan, men på internett er jo mulighetene for å søke. Og kanskje du allerede vet om noen? 

Jeg skjønner følelsen du har av å føle deg "lost", og ja, miljøet du føler deg trygg i vil nok fortsette å svikte deg. Jeg får sympati med deg, for du har åpenbart en del mellom ørene og selvinnsikt.

Jeg håper at du kommer deg dit du vil, ikke gi opp!  Jobber du?