Vekta sier 125 kilo...

[AnonymBruker]

Jeg har gått opp 30 kilo på ca 1,5 år. Noe skyldes medisiner æ, mye skyldes spiseforstyrrelse.. overspisingslidelse. Jeg får behandling for dette nå, men det er ferietid og lenge i mellom. 

Behandler ønsker at jeg ikke fokuserer på vekt og endring av kroppens utseendet. Dels ønsker jeg å følge dette rådet.. men hodet mitt skriker at jeg må ned i vekt. Jeg har mye fysiske plager nå, pga høy vekt. Smerter i kroppen, tungpust og selvsagt er det tungt psykisk. Jeg noterer alt jeg spiser, og kjenner at jeg ønsker å leve på minimalt med mat, men jeg klarer å unngå dette. Mest fordi jeg skal vise det fram når ferien er over. 

Så.. noen råd på veien? Hvordan starte litt forsiktig for å få det til å gå riktig vei, uten å legge meg på 1600 kcal (jeg teller ikke, men vet jo hva som skal til). Jeg beveger meg nesten ikke, pga smerter og betennelser i føttene 🙈 Styrke makter jeg ikke tanken på, i alle fall ikke på senter.. men kunne kanskje startet forsiktig hjemme.

Noen som er i samme situasjon kanskje? Eller generelt har gode råd? 

Anonymkode: dc40a...08f

[Shopgirl2014]

Når du har vondt i kroppen så er kostholdet det som det er lettest å gjøre noe med. Du kan fint spise deg mett på 1600 kcal om dagen, men hvis du synes det er lite kan du kanskje starte med 1800 kcal om dagen. Tell kcal og du vil se at vekten går nokså raskt nedover. Etter hvert vil nok vektnedgangen motivere deg til å gå litt turer også. Det er ingen snarveier til vektnedgang, bortsett fra å spise mindre og bevege seg mer. Den enkleste måten å gå ned i vekt på er å telle kalorier. 

Endret 23. juli 2020 av Shopgirl2014

[AnonymBruker]

For å gå ned i vekt så må du ligge i kaloriunderskudd. Anbefaler å telle kalorier nå i begynnelsen.

Anonymkode: 22ea5...691

[addict]

Hvorfor kan du ikke legge deg på 16-1800 kalorier? 😊 Du burde definitivt prøve å gå ned med så mye overvekt, spesielt mtp at du plages sånn.. 

[AnonymBruker]

Så var jeg den første til å si *lavkarbo* denne gangen... vet at det er upopulært på forumet her, men jeg har hatt god erfaring med lavkarbo. 

Så lenge du fikser egg, bacon, ost, grønnsaker som vokser over bakken.

Minus poteter, ris, pasta og brød. 

Anonymkode: a3578...e80

[AnonymBruker]

Å anbefale noen med spiseforstyrrelser å telle kalorier er jo ikke spesielt smart. Prøv å beveg deg selv med smerter, svømming er lite belastende, gå korte turer, det vil være vondt før det går bedre. Fokuser på å spise sunn og næringsrik mat.

Anonymkode: dfbc9...77d

[AnonymBruker]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Å anbefale noen med spiseforstyrrelser å telle kalorier er jo ikke spesielt smart. Prøv å beveg deg selv med smerter, svømming er lite belastende, gå korte turer, det vil være vondt før det går bedre. Fokuser på å spise sunn og næringsrik mat.

Anonymkode: dfbc9...77d

Å veie 125 kilo og å ha betennelser i beina er heller ikke spesielt smart.. 

Anonymkode: db8c0...7b5

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Å anbefale noen med spiseforstyrrelser å telle kalorier er jo ikke spesielt smart. 

Anonymkode: dfbc9...77d

TS har en overspisingslidelse, noe de fleste som har så høy BMI også har. Kaloritelling er et nyttig verktøy for å gå ned i vekt.

Anonymkode: a6d10...4d3

[addict]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS har en overspisingslidelse, noe de fleste som har så høy BMI også har. Kaloritelling er et nyttig verktøy for å gå ned i vekt.

Anonymkode: a6d10...4d3

Det tenker jeg og. Jeg og har slitt med overspising og det å faktisk lære seg hva en normal porsjon mat er og hva normalvektige mennesker faktisk spiser har kun vært nyttig. Mitt eget hode trodde at en middag var en middagstallerken med mat, og at man måtte ha en hvitløgsbaguette hver. Jeg trodde også at jeg ikke var mett før det gjorde vondt.

 

Å telle kalorier hjalp veldig. De gangene jeg fikk helt raptus og kunne spise en hel pakke pølsebrød bare for å ha noe å spise feks så visste jeg til slutt hva det faktisk ville si.

 

 

[AnonymBruker]

Takker for svar, heldigvis er jeg godt voksen og kan sortere selv. Jeg har holdt med livsstilsendring i 9 år, så har god porsjonskontroll, og vet alt hva mat inneholder både av kalorier og makro. Det er ikke vanlig mat/måltider jeg har lagt på meg av, men overspising/trøstespising når livet går meg i mot og angsten herjer i kroppen. Pga angsten ble jeg dyttet på en medisin, som gjorde alt verre, og det ble helt umulig å stå i mot sug. 
 

Jeg er sterkt frarådet å telle kalorier nå under behandling, altså ikke veie mat osv. Jeg har hatt et sykt forhold til mat, godteri og kilo i over 30 år, men aldri fått hjelp, før nå. Gikk ned 50 kilo før jeg møtte motgang, og svosj opp 30 fordi livet blir tøft, og jeg ikke finner andre måter å takle det vanskelige på. Alt jeg ønsker er å ha et normalt forhold til mat, ikke dø av skam når jeg spiser med andre, spiser en is ute, handler sjokolade på en tirsdag osv. 

Mine måltider i dag er «normale», men vekten går ikke nedover, og jeg kan ikke tenke diett eller endre kostholdet radikalt, som feks velge lavkarbo. Jeg skal ikke kutte ut matvaregrupper, sukker eller andre ting som i enden handler om slanking. Begynner jeg å tulle med sånt, er veien kort til overspising, som skjer lettere når jeg ikke får de fysiologiske behovene dekt. Altså nok mat, ofte nok.. 

Forstår at det er vanskelig å komme med råd, jeg må vel bare spise det jeg trenger nå i en periode, og heller gå for mer livsstilsendring etter behandlingen (som anbefales fra fagfolk). For dere som synes det er rart, så er dette faktisk en psykisk lidelse, som fucker opp hodet, så det er 1000 miksede tanker og følelser der oppe... 

Anonymkode: dc40a...08f

[AnonymBruker]

Hvis fagfolk anbefaler at du får psyken «på plass» før du tenker på vektnedgang så er nok dette den rette veien å gå. Er det mulig å skifte fokuset over fra hva som er slankende/minst kalorier/minst fett/minst sukker osv til hva som er best for kroppen din? At du gir kroppen det den fortjener for å føle deg frisk og opplagt? Glem vekt og kalorier, men kjenn mer etter hvordan du føler deg når du spiser det du spiser. Da tenker jeg ikke på skam og stress, men mer i retning om du får magevondt av enkelte ting eller føler deg slakk og uopplagt. 

Anonymkode: 2e9dc...7e3

[AnonymBruker]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis fagfolk anbefaler at du får psyken «på plass» før du tenker på vektnedgang så er nok dette den rette veien å gå. Er det mulig å skifte fokuset over fra hva som er slankende/minst kalorier/minst fett/minst sukker osv til hva som er best for kroppen din? At du gir kroppen det den fortjener for å føle deg frisk og opplagt? Glem vekt og kalorier, men kjenn mer etter hvordan du føler deg når du spiser det du spiser. Da tenker jeg ikke på skam og stress, men mer i retning om du får magevondt av enkelte ting eller føler deg slakk og uopplagt. 

Anonymkode: 2e9dc...7e3

Takk 🤗 Jeg prøver å få til dette, fylle på med grønnsaker, og spiser mer frukt og bær. Så får prøve å holde fokuset der. Målet er regelmessige «normale» måltider, men etter så mange år med spiseforstyrrelse og livsstilsendring er jeg ikke helt med på hva som er normalt.. vært mye diett og magre valg, og mye av dette klarer jeg ikke å få ned nå. 

Ser litt på menyene på melk.no, og helsedirektoratets anbefalinger  så håper alt vil normalisere seg etterhvert. 

Anonymkode: dc40a...08f

[AnonymBruker]

Uff, det høres ikke ut som du har det lett. Og det jeg skriver nå må du tolke i beste mening, for ting kan virke så mye hardere skriftlig enn om det kommer ansikt til ansikt, med en klapp på skulderen. 

Jeg har selv blitt behandlet for angst og vet hvor fælt det er. Men sannheten er at å være stor faktisk ikke hjelper angsten. Du skriver selv at det er ubehagelig å spise sammen med andre, kjøpe sjokolade på tirsdag. Jeg hadde flere behandlere men når jeg traff den riktige var veien kort til å bli tilnærmet bra. Det får an. Det som hjalp meg var å innse at angst ikke er farlig. Jeg måtte lære meg hva som skjedde i kroppen og lære å stå i det. Puste, meditere, lukte på noe... Og la kroppen og tankene gjøre sitt, og jeg overlevde hver gang. På den måten økte bevissthet og jeg fikk kontroll. Det var en vanskelig prosess, men jeg er så glad jeg fikk kontroll. Det er faktisk mulig å bli frisk, selv om det er vanskelig å tro.

Vi er ikke viljeløse dyr, til og med svært syke av spiseforstyrrelser greier ofte å "ta seg sammen" når det er nødvendig. Som f.eks gravide anorektikere. Siden du forteller at du har god kontroll på posjonsstørrelse og slikt. Kanskje veien videre, mens du venter på behandling, skal være å kun spise lørdagsgodt? Ikke spise mat som ikke er laget fra bunnen en periode? Og om du ikke klarer å ikke overspise, å velge å spise frukt og grønnsaker? For det er ikke nødvendig å velge å spise det som er minst bra. Mat og overspising vil ikke hjelpe deg i forhold til psyken. Det som er dokumentert er mosjon, å være i naturen, søvn og rutiner. Jeg vet hvor vondt det er med betennelse under bena også. Prøv å bytt sko ofte, gå barbent i naturen, prøv sjokkbølger hos fysioterapeut, få spesialtilpasset såler osv. Hoka Bondi er gode for meg. I tillegg hjelper vektnedgang. Siden å gå langt og på hardt underlag er fånyttes kan sykling, svøming, og korte turer i naturen vær veien å gå. Husk, for vært problem fins stort sett en løsning.

Anonymkode: 69b07...83a

[AnonymBruker]

Jeg synes du bør forholde deg til det behandleren din sier. Det er en grunn til at du går i behandling, og det er viktig at du ikke får mange råd som spriker ifra hverandre. Da bør behandleren din være nøkkelpersonen din. Ettersom du har en overspisingslidelse er det uansett ikke "bare" å telle kalorier, men her er det noe skikkelig grums som ligger i veien for at du er tilfreds med deg selv og bruker mat på den måten du gjør. Dette her kommer til å ta tid, så se på det heller som et maraton enn en sprint. 

Det er ikke så lenge til sommeren er over, og det viktigste du kan gjøre er egentlig å ikke gå opp i vekt. Med ditt utgangspunkt er dette en seier. Det er viktig at du tenker på. Så kan du justere ned kaloriinntaket i ditt tempo slik at du oppnår vektnedgang. 

Jeg sliter med at jeg bruker mat i perioder der jeg må takle mine egne følelser, typisk følelser som jeg har fortrengt siden jeg var liten. Jeg ser jo at matinntaket øker betraktelig i enkelte situasjoner, og jeg kommer meg jo ikke ut av dette matopphenget før jeg lærer meg å takle disse situasjonene på andre måter enn med mat. 

Anonymkode: 481db...8fb

[AnonymBruker]

Målet er vel å ikke være veldig restriktiv fordi det vil trigge en overspisingsepisode, som igjen gjør at du vil være restriktiv for å kompensere, som igjen trigger overspising? I såfall er vel behandlingen faste måltider til faste tider. Men man kan fint gå for sunn mat likevel, og ikke bli stappmett. Har du ikke fått kostplan? 

Anonymkode: 47700...f43

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vi er ikke viljeløse dyr, til og med svært syke av spiseforstyrrelser greier ofte å "ta seg sammen" når det er nødvendig. Som f.eks gravide anorektikere. 

Anonymkode: 69b07...83a

Dette. Vi har en fri vilje. Det er ikke håpløst.

Jeg er sikker på at mer bevegelse er veien å gå. Fokuser alt på å bli sterkere fysisk slik at du kan komme deg ut på tur. Når du er frarådet å fokusere på mat og mengder, og overspisingen er noe som er et middel for å mestre tilværelsen og døyve vonde følelser, så må du jo prøve å flytte det du prøver å fylle over på sunne tiltak. Du får hjelp gjennom terapi, men du vil også kunne få hjelp gjennom bevegelse. Den mestringen du vil få av å klare å gå lengre og lengre turer samt det påfyllet som naturen gir vil kunne hjelpe med de negative følelsene.

Ikke avfei slike råd om at "det nytter ikke å si at man bare skal ta seg sammen". Det handler ikke om det. Det handler om å finne sporer som ikke er destruktive. Å være god mot kroppen din og sinnet ditt. 

Anonymkode: 4bc54...60b

[AnonymBruker]

Vi er mange som er litt i limbo om sommeren når behandlere er på ferie, uansett diagnose. Mine tips er å lage tydelige og detaljerte dagsplaner. Du lager en ukeplan hver søndag. Hver kveld lager du en mer detaljert plan for neste dag. For deg burde denne planen også inneholder hva og når du skal spise. Feks:

9.00 stå opp (sett på alarm)

9.30 Frokost (inkl hva)

10.00 fargelegge

11.00 gå tur

12.00 ringe en venninne (avtalt på forhånd)

13.00 Lunsj (inkl hva)

13.30 Sette på klesvask og støvsuge leiligheten

osv osv

 

Anonymkode: 47700...f43

[AnonymBruker]

På 24.7.2020 den 8.48, AnonymBruker skrev:

Uff, det høres ikke ut som du har det lett. Og det jeg skriver nå må du tolke i beste mening, for ting kan virke så mye hardere skriftlig enn om det kommer ansikt til ansikt, med en klapp på skulderen. 

Jeg har selv blitt behandlet for angst og vet hvor fælt det er. Men sannheten er at å være stor faktisk ikke hjelper angsten. Du skriver selv at det er ubehagelig å spise sammen med andre, kjøpe sjokolade på tirsdag. Jeg hadde flere behandlere men når jeg traff den riktige var veien kort til å bli tilnærmet bra. Det får an. Det som hjalp meg var å innse at angst ikke er farlig. Jeg måtte lære meg hva som skjedde i kroppen og lære å stå i det. Puste, meditere, lukte på noe... Og la kroppen og tankene gjøre sitt, og jeg overlevde hver gang. På den måten økte bevissthet og jeg fikk kontroll. Det var en vanskelig prosess, men jeg er så glad jeg fikk kontroll. Det er faktisk mulig å bli frisk, selv om det er vanskelig å tro.

Vi er ikke viljeløse dyr, til og med svært syke av spiseforstyrrelser greier ofte å "ta seg sammen" når det er nødvendig. Som f.eks gravide anorektikere. Siden du forteller at du har god kontroll på posjonsstørrelse og slikt. Kanskje veien videre, mens du venter på behandling, skal være å kun spise lørdagsgodt? Ikke spise mat som ikke er laget fra bunnen en periode? Og om du ikke klarer å ikke overspise, å velge å spise frukt og grønnsaker? For det er ikke nødvendig å velge å spise det som er minst bra. Mat og overspising vil ikke hjelpe deg i forhold til psyken. Det som er dokumentert er mosjon, å være i naturen, søvn og rutiner. Jeg vet hvor vondt det er med betennelse under bena også. Prøv å bytt sko ofte, gå barbent i naturen, prøv sjokkbølger hos fysioterapeut, få spesialtilpasset såler osv. Hoka Bondi er gode for meg. I tillegg hjelper vektnedgang. Siden å gå langt og på hardt underlag er fånyttes kan sykling, svøming, og korte turer i naturen vær veien å gå. Husk, for vært problem fins stort sett en løsning.

Anonymkode: 69b07...83a

Tusen takk for et godt svar, dette ga meg faktisk noe. Angsten har selvsagt blitt MYE verre etter som vekten har økt, så både psykisk og fysisk er helsa verre enn på lenge. Jeg prøver å ha fokus på bra mat, og ok porsjoner - men overspisingen foregår utenfor dette. Når jeg står i mye angst, er stresset eller blir veldig sliten blir suget så sterkt at det er akkurat som all fornuft forlater meg, rullegardina går ned og jeg kjøper godteri uten tanke for at dette er dumt. Jeg bare MÅ ha for å dempe angsten. Dette har det blitt mye mindre av nå, etter at jeg startet i behandling, men det er jo pga dette vekta har økt så raskt. 

Jeg har gode sko, og i dag tok jeg sykkelen og syklet 4 km, og ca midt i turen satte jeg fra meg sykkelen og gikk i ca 10 min, så føttene mine skal få bygget seg opp. Så jeg prøver virkelig, jeg trenger å få til dette 🤗

Anonymkode: dc40a...08f

[burgut]

Liker du å danse? Det kan du gjøre hjemme,når som helst og så lenge du orker. 

[AnonymBruker]

Hei. Føler med deg. 

For å svare, må jeg gi litt av min opplevelse. Jeg har slitt med overspisingslidelse fra tidlig barndom inn i voksen alder. På et stadie skjønte jeg at jeg kunne kaste opp mat igjen. Fikk to gleder i en - jeg kunne spise også kvitte meg med det i ettertid. Lite visste jeg at kroppen likevel tok opp enorme mengder kalorier likevel. Begynte i behandling for spiseforstyrrelsen hvor de ba meg planlegge måltidene dagen før og holde meg til dette. Dette gjorde det enda verre. Jeg skulle prestere, vise hvor flink jeg haddd vært. Og i tillegg kumme jeg lyve. Jeg kunne føre på det perfekte kostholdet, med normale porsjoner, frukt og grønnsaker, fysisk aktivitet, men i realiteten spise 1 kg smågodt, chips og 2 liter brus. 

Jeg sluttet behandlingen og fortsatte i kjente spor. Flere år gikk og alt var fint. Jeg hadde stålkontroll, etablert en helt egen rutine og spiste alt jeg kunne i smug.

Etterhvert ble jeg gravid... og stoppet på dagen. Jeg hadde et ansvar, noe å gi et godt liv. Den lille som vokste var avhengig av meg. 

Problemene ligger nok ikke i mat, antall porsjoner og telling av kalorier. Har du noen gang følt på en kjærlighet ovenfor deg selv? Et ansvar for at du skal ha det godt? Ikke for barn, venner eller familie sin skyld, men for at DU skal lære seg å respektere og å være glad i deg selv? 

 

Ellers på grunn av vonde ben, finnes det flere øvelser du kan utføre sittende/liggende ved bruk av egen kroppsvekt, kan dette være noe? 

Det er og flere jeg kjenner som sverger til lavkarbo/ketose diett. 

 

Ønsker deg lykke til og sender deg en klem i samme slengen. Dette må være tungt for deg. 

Anonymkode: 24e56...8c6