Hva er årsaken til at du sliter psykisk?

[AnonymBruker]

Dette er en tråd, for jeg føler meg rett og slett helt alene og hjelpesløs, til tross for at jeg går hos psykolog.

Noen fler dere ute som vil fortelle litt om livet sitt, og hva du sliter med/tenker på hver dag? 
 

Kanskje det kan være til hjelp å få det ut❤️

Dette her skal være en tråd for de som trenger hjelp. Hold negativitet og spydighet for deg selv.
 

Jeg har stort sett vært veldig utsatt for rykter, mobbing, vold og mye fæle brudd bak meg. 

Anonymkode: 05dfe...c6a

[AnonymBruker]

Tror jeg alltid har vært litt sårbar psykisk. Alltid vært følsom og nærtagende av meg. Og dårlig selvtillit, Hadde en mor med endel psykiske problemer når jeg vokste opp og jeg ble mobbet i endel år som barn og ungdom. Så tenker at det er disse grunnene som ligger bak det. Er godt voksen nå, men det går aldri helt over dessverre. 

Anonymkode: 96c36...115

[AnonymBruker]

Litt vanskelig oppvekst med skilsmisse mellom foreldre og mobbing på skolen. Far som har drukket og ikke ønsket oss dit. Mamma som alltid har vært der, men som har satt sine behov før oss.. vært mye alene da hun jobbet ekstremt mye. Ble sendt bort hver sommer over flere år, mye hjemlengsel. Ble utsatt for seksuelle overgrep dit jeg ble sendt. 
mye følelsesmessig kaos og vanskelig å sette ord på noe som helst. Oppvokst i en familie som ikke snakker om følelser. 
endte med panikkangst da jeg var i utlandet på ferie, og trodde jeg seriøst Kom til å dø. 
lite støtte rundt overgrepet av familien da alt ble skyvd under teppe. Ble veldig usikker på meg selv, mye skam og skyldfølelse over å ha ødelagt familieforholdene. Vokst opp med ei mor som har spilt mye på samvittigheten min for å få det slik hun vil. 
tror dette er årsaken til angsten.. 

men har fått jobbet hardt sammen med psykolog og har et bra liv som voksen. 
tatt utdannelse, fast jobb, gift og har store barn. Er reflektert og oppegående og jobber med barn. Bruker min erfaring til å hjelpe og se andre. 
 

Anonymkode: cb4c4...2a7

[AnonymBruker]

Jeg er nok født nevrotisk. Noe ligger i genene, noe fra oppdragelsen og noe fra mobbing. 

Anonymkode: 18082...371

[AnonymBruker]

1. Gener. Jeg er sårbar/mottagelig for depresjon. Kommer fra den ene jævla forelderen det. Som likevel måtte føre genene sine videre.

2. Uheldig miljø. Passet ikke inn der jeg vokste opp. Litt for moderne i tankegangen ift de andre. Er fra liten bygd, og det stedet har alltid ligget etter når det kommer til tilgang og utvikling.

3. Ettervirkninger. Har vært deprimert mange ganger. Har hatt fine stunder og sett lyst på livet, men det kommer alltid tilbake. Ettervirkningene av depresjonen gjør at det er vanskelig å mestre alt. Og så gjør jeg ikke det da og blir deprimert en gang til fordi de andre bare reiser forbi meg. 
 

4. Tilfeldigheter. Jeg hadde ikke vært deprimert om det jeg ønsket skulle skje. Folk sier «du bestemmer da over ditt liv. Gjør det du vil. Det er tankene som stopper deg». Eh, nei? Det er ikke alltid man styrer selv som skjer. Hadde bare tilfeldighetene for en gangs skyld valgt det jeg ville, men når det til stadighet går dit jeg ikke vil så blir jeg jo deprimert. Tilværelsen føles så meningsløs. 

Anonymkode: f344c...644

[AnonymBruker]

Ble seksuelt misbrukt da jeg var 13 år. Var ikke noe familie eller lignende, var en bekjent/nærmere fremmed. Turte ikke si det til noen, bar på alle tanker helt alene, og ble helt ødelagt psykisk. Gråt meg til søvn hver eneste natt, og klarte nesten ikke spise. Klarte ikke å gjøre noe sosialt alene, måtte alltid ha en jeg kjente med meg overalt. Når jeg var 15 år fant jeg ut at jeg måtte si det til noen, for jeg orket ikke leve lenger hvis jeg skulle bære på dette helt alene. Snakket først med helsesøster på skolen, som videre snakket med foreldrene mine. De var veldig støttende, og jeg kunne ikke bedt om et bedre støtteapparat når det kommer til familie og venner. Jeg sliter fortsatt en del med sosial angst, spesielt når det kommer til å slippe nye folk inn i livet mitt. Dette er fortsatt en stor del av livet mitt, og det går ikke en dag uten at jeg tenker på det og får traumer, men jobber med meg selv for hver dag som går. Trening og kjæresten min er to viktige faktorer som får hverdagen til å gå litt enklere. 

Anonymkode: 2b2b8...9ac

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ble seksuelt misbrukt da jeg var 13 år. Var ikke noe familie eller lignende, var en bekjent/nærmere fremmed. Turte ikke si det til noen, bar på alle tanker helt alene, og ble helt ødelagt psykisk. Gråt meg til søvn hver eneste natt, og klarte nesten ikke spise. Klarte ikke å gjøre noe sosialt alene, måtte alltid ha en jeg kjente med meg overalt. Når jeg var 15 år fant jeg ut at jeg måtte si det til noen, for jeg orket ikke leve lenger hvis jeg skulle bære på dette helt alene. Snakket først med helsesøster på skolen, som videre snakket med foreldrene mine. De var veldig støttende, og jeg kunne ikke bedt om et bedre støtteapparat når det kommer til familie og venner. Jeg sliter fortsatt en del med sosial angst, spesielt når det kommer til å slippe nye folk inn i livet mitt. Dette er fortsatt en stor del av livet mitt, og det går ikke en dag uten at jeg tenker på det og får traumer, men jobber med meg selv for hver dag som går. Trening og kjæresten min er to viktige faktorer som får hverdagen til å gå litt enklere. 

Anonymkode: 2b2b8...9ac

Veldig likt det jeg opplevde, bare at jeg fortalte det til noen. Endte med at jeg fikk rykte på meg at jeg anmelder alle, fordi jeg hadde en kjæreste da jeg var 14 år, som tvang meg til å ha sex med han. Søskenbarnet hans var god venninne av meg, men snudde ryggen da jeg kom ut med at han hadde voldtatt meg. Da fikk hun med seg sine venner og mobbet meg.

 

Da var jeg svarteper fordi jeg tydeligvis ikke «visste» hva Eksen min hadde gått igjennom. Han var da 18 år gammel.

 

Nå har jeg en ny kjæreste og ei datter på vei❤️
 

Glad for at du har fått hjelp, for det er en ekstrem belastning å gå igjennom. Har vurdert å anmelde det, men vet ikke hva jeg får ut av det.
 

Hva tenker du at kunne hjulpet deg? Evt anmelde deg også? 
 

TS

Anonymkode: 05dfe...c6a

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

1. Gener. Jeg er sårbar/mottagelig for depresjon. Kommer fra den ene jævla forelderen det. Som likevel måtte føre genene sine videre.

2. Uheldig miljø. Passet ikke inn der jeg vokste opp. Litt for moderne i tankegangen ift de andre. Er fra liten bygd, og det stedet har alltid ligget etter når det kommer til tilgang og utvikling.

3. Ettervirkninger. Har vært deprimert mange ganger. Har hatt fine stunder og sett lyst på livet, men det kommer alltid tilbake. Ettervirkningene av depresjonen gjør at det er vanskelig å mestre alt. Og så gjør jeg ikke det da og blir deprimert en gang til fordi de andre bare reiser forbi meg. 
 

4. Tilfeldigheter. Jeg hadde ikke vært deprimert om det jeg ønsket skulle skje. Folk sier «du bestemmer da over ditt liv. Gjør det du vil. Det er tankene som stopper deg». Eh, nei? Det er ikke alltid man styrer selv som skjer. Hadde bare tilfeldighetene for en gangs skyld valgt det jeg ville, men når det til stadighet går dit jeg ikke vil så blir jeg jo deprimert. Tilværelsen føles så meningsløs. 

Anonymkode: f344c...644

Slet med å passe inn i miljøet her jeg bor jeg også. Jeg var mer «guttejente». Hadde mer interesse av biler og sånne ting. Dette var også i en liten bygd.

Føler det er en likhet med mange av de som skriver inn her. Mine depressive episoder, svinger veldig. Noen ganger får jeg perioder hvor jeg ser lyst på livet, men så faller det igjen.

Føler at jeg er en byrde for alle og at ingen vil hjelpe meg.

Er veldig enig med deg med det siste punktet.....

For meg er det et tips å notere ned alt positivt som skjer, og lese det når jeg er på tur til å få et tilbakefall. 

TS

Anonymkode: 05dfe...c6a

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er nok født nevrotisk. Noe ligger i genene, noe fra oppdragelsen og noe fra mobbing. 

Anonymkode: 18082...371

Mobbing er ekstremt slitsomt....Spesielt når man føler at man ikke har en grunn til å bli mobbet og at det er urettferdig. 
 

Jeg får alltid «flashbacks» av scener som skjedde da jeg ble mobbet. Da pleier jeg å finne på noe annet å gjøre, som å se på TV, eller noe annet underholdene for å få hodet på andre tanker.

Håper det går bra med deg❤️
 

TS

Anonymkode: 05dfe...c6a

[Gjest AnnaW]

Sårbar psykisk pga asperger og arbeidslivet som ble bare tøffere og tøffere...bedre nå som jeg ikke må jobbe så mye og i en så tung jobb som jeg hadde:)

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Veldig likt det jeg opplevde, bare at jeg fortalte det til noen. Endte med at jeg fikk rykte på meg at jeg anmelder alle, fordi jeg hadde en kjæreste da jeg var 14 år, som tvang meg til å ha sex med han. Søskenbarnet hans var god venninne av meg, men snudde ryggen da jeg kom ut med at han hadde voldtatt meg. Da fikk hun med seg sine venner og mobbet meg.

 

Da var jeg svarteper fordi jeg tydeligvis ikke «visste» hva Eksen min hadde gått igjennom. Han var da 18 år gammel.

 

Nå har jeg en ny kjæreste og ei datter på vei❤️
 

Glad for at du har fått hjelp, for det er en ekstrem belastning å gå igjennom. Har vurdert å anmelde det, men vet ikke hva jeg får ut av det.
 

Hva tenker du at kunne hjulpet deg? Evt anmelde deg også? 
 

TS

Anonymkode: 05dfe...c6a

Uff, så leit å høre. Men er godt å vite at man ikke er den eneste som har gått gjennom noe slikt... selv om det dessverre er alt for mange som har gått gjennom det.. 

Vet faktisk ikke hva som kan hjelpe meg, føler jeg har prøvd alt. Vet ikke om det går an å bli helt "frisk" heller, har bare lært meg at jeg må leve med det.

Men, gratulerer så mye med graviditet, så spennende og så koselig!!

Anonymkode: 2b2b8...9ac

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Litt vanskelig oppvekst med skilsmisse mellom foreldre og mobbing på skolen. Far som har drukket og ikke ønsket oss dit. Mamma som alltid har vært der, men som har satt sine behov før oss.. vært mye alene da hun jobbet ekstremt mye. Ble sendt bort hver sommer over flere år, mye hjemlengsel. Ble utsatt for seksuelle overgrep dit jeg ble sendt. 
mye følelsesmessig kaos og vanskelig å sette ord på noe som helst. Oppvokst i en familie som ikke snakker om følelser. 
endte med panikkangst da jeg var i utlandet på ferie, og trodde jeg seriøst Kom til å dø. 
lite støtte rundt overgrepet av familien da alt ble skyvd under teppe. Ble veldig usikker på meg selv, mye skam og skyldfølelse over å ha ødelagt familieforholdene. Vokst opp med ei mor som har spilt mye på samvittigheten min for å få det slik hun vil. 
tror dette er årsaken til angsten.. 

men har fått jobbet hardt sammen med psykolog og har et bra liv som voksen. 
tatt utdannelse, fast jobb, gift og har store barn. Er reflektert og oppegående og jobber med barn. Bruker min erfaring til å hjelpe og se andre. 
 

Anonymkode: cb4c4...2a7

Er så glad du har fått den hjelpen du trengte for å få det bedre❤️ Hva jobber du som? 
 

Er veldig mye likt som går igjen i denne tråden, med overgrep og mobbing. Hva har hjulpet deg med å bli suksessfull i livet og blitt bedre bortsett fra psykolog? 

Mine foreldre skilte seg også når jeg var 13 år gammel. Det var veldig tungt, for jeg var den som fant ut at mamma også hadde funnet ut av utroskapen. 
 

Pappa hadde et forhold til ei gift kollega. Det var ekstremt vondt....

Anonymkode: 05dfe...c6a

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tror jeg alltid har vært litt sårbar psykisk. Alltid vært følsom og nærtagende av meg. Og dårlig selvtillit, Hadde en mor med endel psykiske problemer når jeg vokste opp og jeg ble mobbet i endel år som barn og ungdom. Så tenker at det er disse grunnene som ligger bak det. Er godt voksen nå, men det går aldri helt over dessverre. 

Anonymkode: 96c36...115

Du fortjener hvert fall alt godt i livet❤️ Mobbing er så fælt! Får tenke på at det er noen ødelagt sjeler som mobbet deg, og at det ikke nødvendigvis er du det er noe med!
 

Synd å høre du sliter med selvtilliten, jeg er helt sikker på at det er noen der ute som vil se ut som deg, kanskje derfor du ble terget? 

Hvordan har du det nå da?❤️
 

TS

Anonymkode: 05dfe...c6a

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Uff, så leit å høre. Men er godt å vite at man ikke er den eneste som har gått gjennom noe slikt... selv om det dessverre er alt for mange som har gått gjennom det.. 

Vet faktisk ikke hva som kan hjelpe meg, føler jeg har prøvd alt. Vet ikke om det går an å bli helt "frisk" heller, har bare lært meg at jeg må leve med det.

Men, gratulerer så mye med graviditet, så spennende og så koselig!!

Anonymkode: 2b2b8...9ac

Du er veldig sterk som faktisk klarer å leve med det, for det preger min hverdag ekstremt mye. Det er litt av en styrke jeg virkelig skulle ønske jeg hadde....

Tusen takk, snille deg❤️ Ønsker deg alt godt
 

TS

Anonymkode: 05dfe...c6a

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnnaW skrev:

Sårbar psykisk pga asperger og arbeidslivet som ble bare tøffere og tøffere...bedre nå som jeg ikke må jobbe så mye og i en så tung jobb som jeg hadde:)

Er jo flott du har funnet en løsning på det!❤️ Spør av nysgjerrighet, for vet ikke helt hva Asperger går ut på.
 

Hvordan preger det ditt liv og hva går det ut på?😊

Anonymkode: 05dfe...c6a

[AnonymBruker]

Jeg har omfattende problemer med min selvverdi. Dette kommer nok av en kombinasjon av å vokse opp i fattigdom, omsorgssvikt og vold, kjønnsdiskriminering, omfattende grov mobbing, fysisk sykdom som typisk er noe gamle mennesker får og som jeg derfor løy om(og selv i dag spør jeg meg selv om de faktisk var ekte for du vokser deg av dem), få venner, ingen annen familie, osv. Jeg vil bare være verdt noe...

Anonymkode: 30d8a...522

[AnonymBruker]

Har vokst opp med vold, rus og omsorgssvikt for å ta kortversjonen. 

Anonymkode: b2063...3d4

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er jo flott du har funnet en løsning på det!❤️ Spør av nysgjerrighet, for vet ikke helt hva Asperger går ut på.
 

Hvordan preger det ditt liv og hva går det ut på?😊

Anonymkode: 05dfe...c6a

Hvordan er det mulig å være på kvinneguiden og ikke vite hva Asperger går ut på.....?

Anonymkode: f344c...644

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke angst før jeg ble sammen med nåværende kjæreste. Vært med han i 6 år, og han hater å snakke om følelser. Stenger alt inne. Men så har jeg en fordervet svigerfamilie også da. Svigerfar og svigermor som blander seg inn i alt, og diskuterer for alt og ingenting, og søsknene hans er sure hele tiden, den ene av de diskuterer for ingenting også. Sier jeg "Åh jeg fant en **** på tilbud, som jeg hadde så lyst å kjøpe" så svarer hun "Eh nei den har ALDRI vært på tilbud, nå lyver du, for den har jeg kikket på lenge og den har aldri vært på salg" så viste jeg henne salgsvaren, og da bytter hun tema. Hun er alltid slik og sånne gir meg angst. Jeg har presentasjonsangst fordi jeg er redd for å ikke bli trodd på. Jeg klarer ikke å fullføre studiene mine etter at jeg fikk angst. De har vært så ekstreme at jeg har ofte ønsket at de ikke eksisterte. Altså jeg visste ikke engang hva angst var før jeg kom inn i den familien. Så klart hørt ordet men null kunnskap, og forsto meg ikke på folk som hadde angst. Gikk i klasse med ei som ofte hadde angstanfall og jeg brydde meg aldri om det. Har utrolig dårlig samvittighet i dag. 

Anonymkode: 72f18...2d4

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg har omfattende problemer med min selvverdi. Dette kommer nok av en kombinasjon av å vokse opp i fattigdom, omsorgssvikt og vold, kjønnsdiskriminering, omfattende grov mobbing, fysisk sykdom som typisk er noe gamle mennesker får og som jeg derfor løy om(og selv i dag spør jeg meg selv om de faktisk var ekte for du vokser deg av dem), få venner, ingen annen familie, osv. Jeg vil bare være verdt noe...

Anonymkode: 30d8a...522

Tro meg, du er verdt så mye! Virker veldig klisjé, men du er like mye verdt som alle andre. 
 

Tenk på hvor tøff du er og hvor sterk du er etter alt du har gått gjennom, det er jo en utrolig styrke i seg selv. 
 

Skulle virkelig ønske jeg kjente deg, uavhengig av kjønn, hvor rik du er og hva du har gått igjennom. Du burde ikke føle skam på sykdommen din! Vær heller er forbilde for andre som sliter med det samme.😊 
 

Jeg også føler på ensomheten. Har ingen andre venner enn kjæresten min. Er veldig surt...

Kanskje prøve å være frivillig på noe og skaffe venner der? Vil prøve det selv👍🏽😊

TS

Anonymkode: 05dfe...c6a